Eksemplet Notodden kommune: Har kommuneøkonomien forbedret seg?

Av Inger-Lise Olsen

Nr 4 2008

Den rød-grønne regjeringa har hvert år poengtert at kommunene har fått tilført friske midler. Slik oppleves ikke hverdagen i vår kommune. Notodden kommune hadde en realnedgang i budsjettet på 1,5 % fra 2007 til 2008.

I vår kommune har det vært en realnedgang i midlene i alle de årene den rød-grønne regjeringa har regjert.

Inger-Lise Olsen er varaordfører i Notodden Kommune fra Solidaritetslista av SV, Rødt og Partiløse.

 


 

Inntektene til Notodden kommune fra statlige rammeoverføringer og skatt på inntekt og formue, økte riktignok nominelt med nærmere 10 millioner kroner fra regnskap 2007 til fremlagte budsjett 2008. Men hele denne økningen, og litt til, ble imidlertid spist opp av lønns- og prisveksten, slik at vi totalt fikk en reell nedgang på 1,5 % .

Forventningene til den rød-grønne regjeringa var i 2005 store

I Notodden kommune slet vi med et underskudd fra Erna Solbergs tid pålydende 71 millioner kroner. Budsjett for 2005 og økonomiplan for 2005–2008 var et meget stramt. Vi måtte ha sterk fokus på omstillingsevne og aktiv samhandling mellom politikere, administrasjon, ansattes organisasjoner og brukere for å gjennomføre tiltak som skulle bringe driftsbudsjettet ytterligere ned fram mot 2008. Samtidig ville vi ivareta kvaliteten på tjenesteytingen og et godt arbeidsmiljø for de ansatte i Notodden kommune.

Budsjettet inneholdt uønskede kutt, skatteøkninger og egenandelsøkninger som var nødvendige for å opprettholde befolkningas velferdstilbud. Men hovedårsaken til at budsjettet for 2005 ikke raserte de kommunale tjenestene skyldes en knallhard politisk kamp som Solidaritetslista av SV, Rødt og Partiløse førte mot Fylkesmannen og mot Kommunal- og Regionaldepartementet. Saken dreide seg kort fortalt om kommunens anledning til å kunne benytte kapital fra det heleide aksjeselskapet Notodden Energi til drift. Dette var for å unngå store kutt i perioden med nedbetalinger av tidligere års underskudd. Dette var helt nødvendige grep for å få budsjettet i balanse, samtidig som man ville søke å ivareta så store og sentrale deler av kommunens tjenesteproduksjon som mulig.

Solidaritetslista vant fram i denne kampen mot KRD etter å ha arbeidet med saken i en periode på nesten ett år. Daværende varaordfører Asgeir Drugli fra Solidaritetslista var den som ledet denne kampen. Dette var kanskje den viktigste politiske seieren i perioden 2003–2007 med tanke på de konsekvenser det ville ha fått for innbyggerne dersom vi ikke hadde vunnet kampen.

Fylkesmannen, en medspiller?

Hovedårsaken til den ekstremt vanskelige økonomiske situasjonen for Notodden kommune lå i rammebetingelsene som ble gitt til kommunene fra regjering og sentrale myndigheter. Det var et stort sprik mellom de krav til omfang og kvalitet på tjenestene som sentrale myndigheter påla kommunen, og de frie midlene som ble stilt til disposisjon for å kunne oppfylle disse kravene. På Notodden hadde vi som sagt et akkumulert underskudd på totalt 71 millioner kroner som skulle betales over driftsbudsjettet.

Vi opplever ofte i budsjettarbeidet at Fylkesmannen er som et hinder, et hinder for å kunne yte befolkninga de tjenester og den kvalitet som de har krav på. Årsaken er at mange folkevalgte i andre partigrupperinger ser ut til å kvie seg for å stå opp imot Fylkesmannen når det gjelder kommunelovens krav om budsjettbalanse. Fylkesmannen oppleves ofte som kompromissløs i slike saker. Når det er snakk om å gi befolkninga de tjenester til den kvalitet som også er nedfelt i lover og retningslinjer, så er Fylkesmannen langt mere lemfeldig, og kommunelovens krav til budsjettbalanse ser ut til å råde over rettighetsparagrafer som sikrer tjenestetilbudet. Istedenfor å påpeke motsetningene mellom budsjett og oppgaver overfor de lovgivende myndigheter, angriper Fylkesmannen kommunene.

Solidaritetslista har stått imot Fylkesmannen en rekke ganger, også etter at den rød-grønne regjeringa kom til makta. Vi opplever fortsatt hver eneste budsjettbehandling og -revidering som en kamp for å beskytte det eksisterende tjenestetilbudet. Anledning til å vurdere utvidelser av tilbudet hører med til sjeldenhetene, og i den grad dette har vært gjort så har det skyldes befolkningas velvilje, og ikke den rød-grønne regjeringa.

Det er innbyggerne som betaler regninga

Kommunen klarte å dekke 71 millioner kroner i underskudd på kortere tid enn planlagt i forhold til forpliktende plan. Dette fikk i midlertidig store konsekvenser i forhold til bemanning, arbeidsbelastning, arbeidsmiljø og evne til saksutredning. Dessuten var tjenestekvaliteten på et nivå som var vanskelig å akseptere. Årsaken til at vi klarte det var: – At vi påførte innbyggerne eiendomsskatt. Kommunestyret så flere negative sider ved å øke eiendomsbeskatningen, men vi så ingen annen mulighet enn å gjennomføre dette i den situasjonen Notodden kommune var i. Vår prioritering var å sikre den offentlige tjenesteytingen så godt det lot seg gjøre innenfor de gitte rammer. – Vi innførte økte egenandeler på for eksempel kulturskole og en del tjenester for eldre. – Vi har tatt ut relativt store utbytter fra Notodden Energi, kraftselskapet som kommunen eier. Dette for å unngå å kutte tjenesteproduksjonen til et kunstig lavt nivå i perioden, hvor tidligere års underskudd skulle tilbakebetales.

Alle disse tre elementene er midler som kommunen får fra innbyggerne for å berge velferdssystemet i vår kommune. Den rødgrønne regjeringen fortjener ikke kreditt for å satse på kommunene, slik de bedyrer selv.

Uten befolkningas velvilje og ønske om å opprettholde et mangfold av gode offentlige tjenester så hadde vi ikke vært der hvor vi er i dag. Dette er kommunens egen befolkning sin fortjeneste. I tillegg har dette «kostet» de ansatte i form av belastninger, sykdom og miljø.

Investeringer og momskompensasjon som finansiering av drift

Vi fikk til et noenlunde tjenestetilbud i 2008 på omtrent samme nivå som 2007. I tillegg til innbyggernes egne tilføringer var dette mulig på grunn av økning i momskompensasjonen grunnet økte investeringer. Vi har finansiert nesten all «vekst» i år og neste år med økt momskompensasjon fordi vi har satt inn store investeringer. Dette er ikke en særlig god finansiering av drifta, sjøl om investeringer i seg sjøl ikke er feil.

Dette skreiv rådmannen om budsjettet for 2008: «Virkeligheten er at en sikring og utvikling av viktige deler av kommunens tjenester kan etter bare skje ved økning av andre inntekter, kostnadsreduksjoner eller omfordeling innenfor eksisterende rammer.»

Noen konkrete eksempler fra Soria Moria-erklæringen

Vi hadde forventninger til regjeringens Soria-Moria erklæring i forhold til de punktene som er svært konkrete og håndfaste. Et eksempel på dette er at det innen 2009 skal det være 10 000 flere årsverk i eldreomsorgen enn i 2004 i Norge. Dette betyr enkelt og greit at det i Notodden skal økes med ca. 40 årsverk eller at det skal brukes ca. 16 millioner 2005-midler mer i eldreomsorgen i 2009. Dette er på ingen måte en realitet i vår kommune.

Et annet eksempel er at det i disse dager viser seg at det blir store husleieøkninger blant funksjonshemmede. For å kunne videreføre den daglige livsstandarden til funksjonshemmede må vi antakelig gå inn med en kommunal levekårsstøtte. Dette står jo i grell motsetning til uttalelsene om fattigdomsbekjempelse og et godt trygdeoppgjør. Det viser seg at mange av beboerne sitter igjen med 1000 kroner i måneden å leve for etter at husleie, strøm og andre faste utgifter er betalt. Disse menneskene har intet valg til å kunne bosette seg hvor de vil, de må bo i de leilighetene kommunen tilbyr.

2008-budsjett, kutt eller økning? Nye løsninger på drift

I revidert budsjett 2008 innebar rådmannens forslag kutt i skole på 1 millioner kroner og kutt i eldreomsorgen på 1,8 mill kroner. Solidaritetslista sikret et flertall i kommunestyret som snudde de foreslåtte rammekuttene i skole og pleie og omsorg, også denne gangen mot rådmannens og Fylkesmannens advarende pekefinger.

Vedtaket innebar en opptrappingsplan for lærerressurser fra august 2008, samt en styrking av eldreomsorgen i økonomiplanen fra og med 2009 på 2,5 millioner. Dette hadde vi ikke greid dersom ikke folk sjøl på Notodden hadde reist seg i et opprør mot manglende ressurser som spesielt ble tydelig i skolen. Her arrangerte foreldre og foresatte «Foreldreaksjonen mot spareskolen», og Utdanningsforbundet gikk til streik for å markere lærermangelen. Det presset ble til slutt så stort at et flertall i kommunestyret stilte seg bak hovedkravene som lå i Solidaritetslistas budsjettforslag.

Finansieringen av budsjettvedtaket krevde på nytt en kreativ angrepsstrategi på budsjettrammene og flere tiltak utgjorde i sum en dekning for et budsjett i balanse. I dette inngikk blant annet en utsettelse av nedtrapping av momskompenasjonsordningen med ett år i forhold til rådmannens budsjett, kommunale overføringer til Notodden Flyplass ble forutsatt fjernet (noe som kan føre til tap av arbeidsplasser), et ekstraordinært stort utbytte fra Notodden Energi basert på den samme mekanismen som vi vant fram med i 2005 og vi tok regjeringas signaler om storsatsning på skole i 2009 på alvor og la inn forventningsmidler i økonomiplanen.

Disse måtene å finansiere budsjettet på, er ikke en varig finansieringsmetode, og Solidaritetslista er vel forberedt på at den samme kampen for å finne penger og argumenter for et budsjett vil gjenta seg i år, neste år og året etter der igjen.

Forventningene kontra realitetene

Vi hører hele tiden at den rød-grønne regjeringa tilfører midler blant annet innen pleie og omsorg og skole. Dette skaper store forventninger både hos lokalbefolkningen, ansatte og hos de folkevalgte lokalt. Når man opererer med tall på makronivå, er ikke dette en gjenspeiling av det som skjer reelt i den enkelte kommune.

Vi får beskjed om at vi får det vi trenger, men når sluttlinja føres, er det likevel i minus, blant annet på grunn av betydelig kostnads- og prisvekst. Eksempler er lønn, nettoutgifter i barnehager, skole og individuelle planer, spesialundervisning, funksjonshemmede osv. I tillegg trenger vi flere hender. Det ser ut som vi blir tvunget til å legge vekt på effektivisering i kommunene, om vi skal klare oppgaven med å holde budsjettene i balanse.

En virkelighetsbeskrivelse fra sentrale myndigheter som ikke forholder seg til realitetene, bidrar til misnøye blant folk, som føler de får liten innflytelse på samfunnsutviklinga. Det er hevet over enhver tvil at mange folk bærer preg av en følelse av avmakt i dagens samfunn – ingenting nytter – det spiller ingen rolle hvem man stemmer på. Årsakene til dette er selvfølgelig sammensatte, men mye av dette er resultater av kommunenes opplevde gap mellom de oppgaver som staten pålegger kommunene, og de begrensede midler vi får til rådighet for å utføre dette.

Det framstår som absurd for folk at en kommune med en meget høy andel eldre mennesker i befolkningen lar en nybygd avdeling for senil demente bli stående tom, fordi man ikke har råd til å drive den – selv om det er lokal tverrpolitisk enighet om at avdelinga må åpnes. Det hjelper ikke at man i debatter mellom sentrale politikere fra alle leire får høre hvordan penger øses ut over kommunene og det skal satses på skole og eldreomsorg.

Ett positivt tiltak, men er det nok?

I forhold til regjeringens forslag til budsjett inn i 2009 og årene som kommer, er det ett positivt tiltak, nemlig at man har tatt hensyn til de skjeve inntektssystemene kommunene mellom. Det er bra at det blir lagt en utjevning inn i årene som kommer, for det er helt åpenbart at det i inntektssystemene for kommunene er nøkler og mekanismer som slår veldig feil ut for enkelte kommuner. Kommuner med stor overvekt av eldre innbyggere får blant annet ikke en tilstrekkelig kompensasjon gjennom inntektssytemet.

Men vi må nok helt sikkert også i årene som kommer, finansiere kommunesektoren med utbytte fra vårt kommunale kraftselskap og opprettholde eiendomsskatten. Vi forventer at vi fortsatt ikke vil klare å holde vår politiske målsetting om å redusere egenandeler på kommunale tjenester.

Den rød-grønne regjeringa fortjener ikke skryt for å ha satsa på kommunesektoren. De har overlatt ansvaret for å bevare «velferdsstaten » til den enkelte kommune, og finansieringa har de overlatt til kommunens egen befolkning.