En dødsdømt landsdel?
Av Ingeborg Steinholt
Framtida for landets tre nordligste fylker ser ikke lys ut, skal vi tro den gjengse oppfatning og framstillinga i media. Ungdommene flykter etter endt skolegang, og bare et fåtall vender tilbake.Den demografiske pila peker én vei: nedover.
Ingeborg Steinholt er sentralstyremedlem og studieleder i Rød Ungdom og står på førsteplass på Rødt Nordland sin liste til Stortinget 2009.
I løpet av de siste årene har fraflytting ført til en nedgang i den nordnorske befolkninga på ca 1000 personer per fylke hvert år. De fleste reiser til Oslo og Akershus. Det sier seg sjøl at med et slikt regnestykke vil ikke de nordligstefylkene være levedyktige på lang sikt.
Norge har som nasjon hatt en befolkningsøkning på 1,2 millioner innbyggere. Av dette er 97,8 % av økningen fra Nord-Trøndelag og sørover. Fra 1980 har Finnmark hatt en nedgang på 6 000 innbyggere og Nordland 11 000. Til sammenligning har Rogaland hatt en befolkningsøkningpå 107 000 i sammen tidsrom.
Det finnes få undersøkelser som viser hvorfor ungdom flytter fra landsdelen, men utdanning og mangel på arbeidsplasser nok står høyt på lista over forklaringer. Ungdom forlater hjemplassen for å skaffe seg utdanning eller skaffe seg en spennende jobb. Få av mine jevnaldrede ble igjen i Sandnessjøen etter at vi hadde fullført skolen. Men det fins jo utdanning i Nord-Norge også. Hvorfor søker vi ikke oss dit?
Utdanningstilbudet i Nord-Norge er mange plasser dårlig, eller har dårlig rykte. Da jeg gikk på videregående, lengta i alle fall vi bort fra Sandnessjøen, til Trondheim. Der hadde de universitet eller ei høgskole med litt «skikkelig tilbud», og ikke minst H&M og kule skobutikker. Vi skulle i alle fall ikke gå på høgskolen på Nesna. Kulturen tilsa at det å flytte var det eneste rette. De som ble igjen, hadde ikke lyse utsikter for framtida si. Det å flytte søroverer eneste mulighet for å lykkes her i livet.
Så tapet av ungdom til byer i sør med stor mulighet til å promotere seg på universitetstilbud og bildet av urbant liv, er nok stor. Men også arbeidssøkende ungdommer forlater landsdelen. Og ferdigutdanna unge harikke arbeidsplasser å flytte hjem til.
Noen yrkesgrupper vil alltid ha mulighet for jobb, helsepersonell, lærere og ansatte i kommunen vil ikke gå ut på dato med det første. Men hva med de som ikke ønsker å velge utdanning der de ønsker å bo? Hva med de som vil bli ingeniører eller sosialantropologer eller grafikere? De har lite eller ingenting å komme hjem til, bortsett fra fin natur ogslekt. Hva skal vi gjøre for å få de hjem igjen?
Kapitalen har selvfølgelig løsninga: Oljeboring, gasskraftverk eller til og med OL. Olje- og gasseventyret skal gi flust med arbeidsplasser, og ringvirkningene vil overgå det meste nordfylkene har sett tidligere. Denne løgna har tettsted etter tettsted, by etter by gått på. «Sandnessjøen – Nye Stavanger?» «Oljeeventyret har kommet til Helgeland». Det mangler ikke på suksessoverskrifter. Og ikke bare skal de gi oss arbeidsplasser, de skal også sørge for oppblomstring av det som så fint heter «kompetansearbeidsplasser ». Hjerneflukten skal stoppes ved at lagrene av fossilt brennstoff ihavet blir tatt opp.
Som sagt har flere steder kjøpt denne pakka: Hammerfest var lova enorm oppblomstring da Snøhvitprosjektet ble solgt inn. Og i en kort periode økte folketallet i byen, arbeidsfolk og ingeniører fra Stavanger flytta oppover for å bygge gasskraftverket. Men så var det bygd, og befolkninga sto igjen med forurensinga og støvet. Det store antallet arbeidsplasser uteble, ringvirkningene ble ikke som folk hadde sett for seg. Det samme ser vi utenfor Helgeland. Det er den regionen i Nordland med størst prosentvis fraflytting, med nesten 1 % nedgang i 2007. Her har British Petroleum (BP) slått til: på oljefeltene «Skarv», «NORNE» og «Dompap» har de funnet olje og gassforekomster som de vil utnytte. Oljeskepsisen har tradisjonelt vært stor i Nordland, og etter å ha blitt lurt gang på gang, er ikke tiliten til at vi skal få en bit av kaka, spesielt stor. Men BP vet hvordan å snu det. Med nærmere 100 bærbare datamaskiner i bagasjen kom BP-topper til Sandnessjøen på sjarmtokt. Datamaskinene ble gitt til barneskolene i kommunen. For en kommune som har vært på grensa til å bli plassert på ROBEK-lista, er en slik gavekjærkommen. Og vips! er folk mer positive.
Og så har vi OL da. Linken mellom olje og OL virker kanskje litt søkt, men likheten i argumentasjon er nesten skremmende lik. Olympiske leker Tromsø skulle visstnok gi hele landsdelen et løft. Intet mindre enn det er det Tromsø 2018 lovte den nordnorske befolkninga. Turisme, arbeidsplasser og økt tilflytning ville bli konsekvensene av et OL. Jeg må innrømme at jeg ville kjøpt billett, og hadde nok syntest det ville vært litt stilig med et OL på Nordkalotten, men det forandrer ikke det faktum at argumentasjonen for et Tromsø-OL var basert på ei livsløgn. Arbeidsplasser ville nok ha oppstått, turister vil komme, og sannsynligvis vil Norges tre nordligste fylker få mer oppmerksomhet i media enn noen gang tidligere. Men som med ringvirkningene av olja kommer også disse konsekvensene til å bli kortvarige, og vips så har det gått 10 år, og det eneste Tromsø sitter igjen med, er et enorm overskuddslager av jakkemerker og idrettshaller som forfaller. Hypen rundt Nord- Norge vil føre til like stor tilflytning som tilLillehammer etter 1994: tilnærmet null.
Utdanning er nøkkelen
Jeg tror utdanning er et nøkkelbegrep i for å beholde ungdom i Nord-Norge. Vi må kunne tilby de som er unge i dag, det de ønsker av utdanning der de bor. Er interessen stor for brønnboringsfag på Helgeland, må ungdommene få tilbud om det. Er helsefagarbeider det som flest ønsker å gå på Sortland, så må det faget tilbys på den videregående skolen der. Når fylkesrådet i Nordland proklamerer at det må legges ned skoleklasser og linjer på de videregående skolene for å spare penger, viser det at man ikke er villig til å satse for å beholde ungdommene i kommunene. Politikerne i Nordland legger ned skoleklasser i fleng. De klarer av en eller annen grunn ikke å se at hvis en 16-åring fra Lofoten som ønsker å bli platearbeider, får tilbud om den linja kun i Brønnøysund, da kan han likegodt søke på linja i Trondheim i stedet. Altså forsvinner ungdom allerede før den videregåendeutdanninga har begynt.
Argumentasjonen for å legge ned skoleklasser er at det i framtida vil bli færre elever i skolene i fylket. Hvis premisset for debatten om hvilken skolestruktur vi ønsker oss kan ikke være at «her vil ingen bo, ikke noen vits å satse her, nei». Da er det verken rart at ungdom flytter fra fylket, eller at få kommer tilbake. Ved å legge ned sentrale linjer som man burde ha lagt ekstra ressurser i, som for eksempel akvakultur og fiske og fangst, gir man et signal: et liv her norder ikke no’ vits.
De nordnorske fylkene har et dårlig ry sørpå. Greit nok, det er fin natur og sånt, men hvem vil vel bo der permanent? I alle fall når man har mulighet til å bo i Oslo, Trondheim eller Bergen. Og det virker som om det er tankegangen også hos de som styrer her i nord. Ved å føre en politikk basert på at det vil bo færre folk her i framtida, vil politikere skape en sjøloppfyllende profeti. Sjøltilliten til bygder og byer i Nord-Norge virker som det er på et null-nivå. «Penger brukt her, er bortkasta penger». Da er det jo ikke rart at utviklinga går i ei viss retning. Dette er gjennomgangstonen for løsninger som har mål om profitt bak seg: store mål og store tanker, men kortvarige løsninger. Det å pumpe opp olja utafor kysten vår, vil ødelegge mulighetene for fiskeri. Det å investere budsjettmillioner i TERRA-fond, fører til enorme tap for små kommuner. Det å legge ned 29 skoleklasser i Nordland for å spare 10millioner kroner, vil ikke føre til at fylket blir mer ettertrakta når det kommer til bosetting. Altså, det å ikke være villig til å satse på plassen der vi kommer fra, er det som er årsaken til at Nord-Norge er på vei nedover mot det som kan synes åvære ei svært mørk framtid.
Strålende løsninger?
Men hvilke strålende løsninger er det vi har kommet fram til, som vil redde Nord- Norge fra den sikre død? Det fins ikke noen magisk løsning på problemet. Her må vi gå tilbake til det grunnleggende: Hver jul, når de fraflytta ungdommene kommer hjem til Sandnessjøen, arrangerer handelsstanden og kommunen det de kaller «heimkommartreff ». Dette er et arrangement som fins i mange nordnorske kommuner. De frister med gratis pizza og utlodding av bærbar PC for å få folk til å komme. Men ideen bak er god. De vil finne ut av hva som må gjøres i Sandnessjøen for å få dem som har flytta bort, til å komme tilbake. Og noen av svarene de får, er: bedre treningssenter, bedre caféer eller butikker. Men det svaret alle gir, er at det må være en arbeidsplass å komme til. Av de nærmere hundre folkene fra 35 og nedover er det svært, svært få som sier at de ikke har lyst til å returnere. Hadde det altsåbare vært en arbeidsplass å gå til.
En rimelig høy andel av dem jeg gikk på skole med, har valgt å ta utdanning innafor helsevesenet. Vi har samme grunn: yrket gir oss mulighet til å jobbe hvor som helst. Og da mener vi ikke bare Gran Canaria eller Gambia, men også Gamvik eller Grønnøya. Vi ønsker å komme tilbake, og har tatt et yrkesvalg deretter. Men vi ser svart på ei framtid i nord hvis sjukehuset i Sandnessjøen legges ned, og det er en faktor som kan føre til at vi blir tvunget til å etablere oss et anna sted i landet. Det samme vet jeg at andre sjukepleierstudenter, medisinstudenter og helsefagarbeidere tenker. Og de som er industrimekanikere, platearbeidere eller sveisere har heller ingen arbeidsplass å gå til om den lokale industrien bli utkonkurrertog flytta til Taiwan.
Derfor er det ikke noe annet enn ei solid satsing på distriktene som må til. Man kan ikke legge ned verdifulle skoleklasser, dyrebare lokalsjukehus, eller umistelige hjørnesteinsbedrifter hvis vi fortsatt vil ha ei befolkning i nord. Da må myndighetene være villige til å satse på å ha folk boende i Mo i Rana, i Harstad eller i Alta. Ja, til og med Træna, Arnøy og Porsanger må man være villig til å bruke ressurser på. For det er ikke det at vi ikke vil bo her, men vi må jo for faen ha noe å leve av. Det er vår jobb å få politikerne til å åpne øynene. Vi må få dem til å innse at verdiene i dette landet ikke blir skapt i hovedstaden, men helt reelt der hvor folk lever og bor, i distriktene. De som bestemmer, må forstå at det å pumpe opp olja, og samtidig ødelegge for kystfisket, verken er en bærekraftig eller bosetningsvennlig politikk. Trond Giske må forstå at det skal mer til for å gi Nord-Norge et løft enn 14 dager med skiløp i Nordens Paris. Det handler om å ta et valg. for profittjageller for å gjøre det beste for folk.
For hvis vi ikke en gang får den nordnorske ungdommen til å ville bo her, hvordan i alle dager skal vi da forvente at andrefolk vil flytte hit?