Identitetspolitikken står i fare for å tilsløre det store bildet
Av Vigdis Hjorth
Verden roper på en bred sosial bevegelse. Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys?
Vigdis Hjorth er forfatter. I 2017 ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin roman Arv og miljø, 2016.
Artikkelen sto første gang i Morgenbladet 10. februar 2017. Foto:Wikimedia Commons
Roland Barthes skriver om Chaplins film, Modern Times, at den streifer det proletære tema, men aldri er eksplisitt. At den viser oss proletaren som ennå er forblindet, bestemt av sine umiddelbare behov og sin totale fremmedgjøring, i hendene på sine herrer, arbeidsgivere og politi. Et menneske utlevert til sin sult, og som dermed befinner seg like ved en politisk bevisstgjøring, et menneske for hvem en streik er en katastrofe fordi den truer den som bokstavelig talt er blind av sult, et menneske som ikke erkjenner arbeiderklassens situasjon før han smelter sammen med den fattige under politiets blikk og slag.
Modern Times, skriver Barthes, viser oss restaurasjonstidens arbeider, manufakturarbeideren som gjør opprør mot maskinen, hjelpeløs i streikesituasjonen, trollbundet av problemene med å skaffe det daglige brød, men ennå ute av stand til å erkjenne de politiske årssakssammenhenger og innse nødvendigheten av kollektiv strategi.
Barthes hevder at det er fordi Chaplin viser oss den proletaren som ennå står utenfor revolusjonen, at hans representative styrke er så stor. At ikke noe sosialistisk kunstverk hittil har klart å skildre arbeidernes ydmykende situasjon med slik kraft og medfølelse. Og hvor nødvendig det er for kunsten å gripe fatt i det menneske som lever like før revolusjonen, det ensomme mennesket, det som ennå er forblindet, men på nippet til å åpne øynene for revolusjonens lys fordi dets elendige vilkår sprenger alle «naturlige» grenser.
Når andre kunstverk viser oss arbeideren som allerede er engasjert i politisk kamp, beskriver de en politisk realitet som er nødvendig, men ofte mangler estetisk styrke. At styrken i Modern Times består i at Chaplin-figuren viser publikum sin egen blindhet på en slik måte at de på samme tid ser den blinde og det spill han er med i. Og at det å se noen som ikke ser, er det beste middel til å bli intenst oppmerksom på hva det er de ikke ser.
En film som kan fungere på lignende vis, i dag, er den aktuelle Ken Loachs I, Daniel Blake. Som viser hvor komplisert og umulig det er for vanlige folk i England å søke om trygdeytelser de etter loven har rett til. Hvordan de knuses i møte med et uforståelig, forvirrende, nådeløst rigid system som får de fleste til å gi opp i ren utmattelse. Hvordan de søkende blir behandlet med mistenksomhet, nedlatenhet og som om de utelukkende utgjør et samfunnsproblem. Og hvordan den som ikke holder ut denne inhumane ydmykelsen, faller utenfor og synker til bunns og at fra denne bunnen finnes det ingen vei opp igjen. At du da må velge mellom å sulte eller stjele, fryse eller prostituere deg.
Det I, Daniel Blake får oss til å se, er at dette er villet. At det er med forsett systemet er konstruert på denne umulige måten. Det er meningen å forvirre og hindre. De statsansatte er pålagt å behandle de trengende med mistro og kulde.
Verden roper på en bred sosial bevegelse. Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys?
Den norske venstresiden har de siste årene vært dominert av den såkalte identitetspolitikken; bestemte sosiale grupper, ofte minoriteter, homofile, innvandrere, funksjonshemmede, har kjempet for sin egen gruppes spesifikke rettigheter. Og det er bra at folk organiserer seg, men farene ved tendensen er mange: Forskjellene mellom ulike grupper kan forsterkes og mulighet for allianser hindres. Det store bildet kan bli borte og avgjørende spørsmål fortrenges. Opptattheten av rettighetsforhold kan gå på bekostning av forsøket på å formulere en forvandlende samfunnskritikk.
Dessuten: Spørsmålet om identitet, altså hvem jeg er, kan når alt kommer til alt, ha mindre relevans enn hva jeg gjør.
På de samme årene er fagbevegelsen svekket. Arbeidsgivere, staten medregnet, organiserer seg vekk fra arbeidsgiveransvaret ved å outsource og øke bruken av bemanningsselskaper. Parlamentarisk politikk handler stadig mer om å administrere kutt i offentlige budsjetter. Norge deltar i kriger der intensjonen er uklar og utfallet usikkert bortsett fra at sivilbefolkningen vil lide. Avstanden mellom det trygge mennesket og det utstøtte og utslåtte øker. Med andre ord: Verden roper på en bred sosial bevegelse med et progressivt reformprogram. Men venstresiden mangler analyser, strategier, politikk.
Chaplinfiguren ser ikke, forblindet av sult. Vi, de fleste av oss, i Norge, er ikke forblindet av sult, men av begjær, etter varer, opplevelser, adspredelser, oppmerksomhet. Trollbundet av teknikken, nettet, de dramatiske verdensbegivenhetene, showet, tilsynelatende ubekymret for totaliteten, som om vi ikke sitter i den båten, ikke er en del av helheten. Bare en slags tilskuere, og derfor ansvarsfrie og dessuten maktesløse, blir vi fortalt, har vi erfart, av våre små forsøk. Selv om vi vet, med fornuften, at det er fare på ferde for alle, oppleves det ikke som virkelig. Vi reagerer på bilder av flyktninger over Middelhavet, de druknende (og slik er det blitt, at når jeg skriver: flyktninger over Middelhavet, føler jeg at jeg skriver en klisjé, noe banalt), men gjør ikke noe, og hva skulle vi forresten gjøre, når den nyliberalistiske tenkningen har sneket seg inn overalt, i sykehusværelset, på Nav-kontoret og presenteres og oppleves som en slags objektiv og nødvendig rasjonalitet. Vi skammer oss kanskje litt over å kjøpe klær sydd av barnearbeidere i India, og føler medlidenhet med barnearbeiderne når vi ser dem på tv, men lærer oss å leve med litt skam, litt medlidenhet, for hva er alternativet? Inne i oss har vi egentlig konkludert med at vi ikke makter å forandre disse lidelses- og rikdomsskapende strukturene.
Desillusjonerte på vegne av den store forandringens mulighet diskuterer vi i stedet det som tilhører småtingsskuffen.
Men denne desillusjonertheten kan komme til å koste oss dyrt. Kanskje kommer heller ikke vi til å erkjenne de fattiges og utstøttes behov, før vi, som Chaplinfiguren, smelter sammen med dem?
Det Ken Loach vil ha oss til å se, tror jeg, er at vi ikke har noen mulighet om vi ikke står sammen. Så hva med samling i bånn, som en begynnelse? Om fredsbevegelse, miljøbevegelse, feminisme og fattigdomsbekjempelsen arbeider sammen, fordi alt som kjent henger sammen med alt, og særlig nå. Så kunne vi få politikerne til å forstå at det er umulig å vinne afghanske pikers tillit ved å gi dem skolegang når vi samtidig dreper fedrene deres, og at det er tvilsomt å presentere som en seier for likestillingen at fremtidens bombepiloter over fremmede land er kvinner.
En av Ernest Hemingways karakterer ble en gang spurt om hvordan han gikk konkurs, og svarte: På to måter. Først gradvis. Så plutselig.
Det er gjerne slik det foregår. Først umerkelig, så uventet som et sjokk. Mens det antagelig kunne vært unngått, om fyren hadde vært oppmerksom og tatt affære i tide.
Tenk om vi, som Chaplinfiguren i Modern Times, befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys? Som vi kan hjelpe frem, ved å forene oss i vår forskjellighet og bære over med forskjelligheten fordi den er ubetydelig i forhold til den lengselen vi kjenner etter den veldige forandring, og fordi denne forandringen bare kan komme ved hjelp av oss.
Og fordi det vi også kjenner, dypt i våre kropper, er at følelser som skam og særlig medlidenhet er fortærende om de ikke omsettes i handling.