Hva slags forsvar trenger vi?

Av Aslak Storaker

Nr 3 2018

Når en diskuterer forsvarspolitikk i dagens Norge, kretser som regel debatten rundt tekniske detaljer. Men en fornuftig sikkerhetspolitisk strategi ligger såpass langt unna de rådende dogmene at vi først må se på hva som er galt med dagens politikk, før vi kan gå inn i diskusjonen om hva slags forsvarspolitikk som tjener Norges sikkerhetsbehov.

Aslak Storaker er redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid og med i Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Den internasjonale situasjonen

Det internasjonale utgangspunktet er en anspent situasjon mellom supermakta USA på den ene sida og stormaktene Kina og Russland på den andre, men disse sidene er ikke jevnbyrdige. USA står aleine for 37 % av verdens militære utgifter, like mye som de syv neste landene på lista1. Av de syv er fire allierte med USA, nemlig Saudi-Arabia, Storbritannia, Frankrike og Japan. NATO-landene står for 52 % av verdens samla militære utgifter, mens Kina står for 13 % og Russland 3,8 %2 . I lys av dette burde det være enkelt for norske politikere å avvise Donald Trumps og Jens Stoltenbergs press for å øke de militære utgiftene i Norge og andre NATO-land.

USAs sikkerhetspolitiske strategi er å opprettholde sin status som enerådende supermakt og verdens største imperialiske økonomi. USAs mål er å drive gjennom regimeskifte i USA-fiendtlige stater slik at de kan sikre kontroll over strategiske ressurser, først og fremst olja i Midtøsten, og dermed hindre rivaliserende stormakter som Kina i å utfordre USA som eneste supermakt. I tillegg ønsker USA å fravriste særlig Ukraina fra Russlands innflytelsessfære. Den tidligere sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzesinski skriver i boka The Grand Chessboard at «Uten Ukraina vil Russland opphøre å være et eurasiatisk imperium» men om Moskva skulle gjenvinne kontroll over Ukraina «vil Russland igjen automatisk bli et mektig imperium, som strekker seg over både Asia og Europa.»3 Tidligere viseforsvarsminister Paul Wolfowitz formulerte USAs mål som å «hindre framveksten av en ny rival [og …] hindre enhver fiendtlig makt fra å dominere en region hvis ressurser, under konsolidert kontroll, ville være tilstrekkelige for å generere global makt». General Wesley Clark hevder at han fikk fortalt fra en bekjent i det amerikanske forsvarsdepartementet etter 11. september 2001 at USAs ledelse planla å «eliminere syv land på fem år: først Irak, så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og til slutt Iran».4 USAs siste sikkerhetspolitiske strategidokument beskriver Russland og Kina som «revansjonistiske makter» – Kina fordi de ønsker å erstatte USAs dominans i Stillehavsregionen, Russland fordi de ønsker å reetablere sin innflytelse i sine nærområder.5

Russlands strategi er først og fremst reaktiv for å hindre videre NATO- og EU-ekspansjon i sine nærområder. Sentralt i russisk sikkerhetspolitisk tenkning er å ha vennligsinna «bufferstater» mellom seg sjøl og potensielt fiendtlige vestmakter.6 Russland anser vestlige regimeendringskriger som forsøk på å underminere russisk innflytelse og med kaos og ustabilitet som resultat. Russland står langt svakere enn USA økonomisk, militært og innflytelsesmessig men er jevnbyrdige på atomvåpen. Både USA og Russland har – i motsetning til Kina – en offisiell førsteslagsstrategi, som i Russlands doktrine sier at i en situasjon der et konvensjonelt militært angrep utgjør en trussel mot statens eksistens, forbeholder de seg retten til å atombombe motstanderen.

Kina har hatt en enorm økonomisk vekst de siste årene. Mellom 1978 og 2018 har Kina 35-dobla sin økonomi og løfta 700 millioner ut av fattigdom7. Kina har passert USA i samla kjøpekraft. Regna per innbygger ligger USA fortsatt foran Kina, men gapet er stadig minkende.8 Kinas store prosjekt er «Ett belt, en vei», enorme investeringer for å binde sammen hele Eurasia til et handelsområde åpent for kinesisk kapital og handel. Forsvarspolitisk ligger Kina i konflikt med både nabolandene og USA ved at de forsøker å hevde sin dominans i Sør-Kinahavet ved grensekrav basert på gamle kart og kunstige øyer, som ikke anerkjennes av de omkringliggende statene. Kinas krav på havområdene er knytta til deres akilleshæl: avhengigheten av oljeimport. Kineserne ønsker kontroll for å hindre USA i å kunne blokkere deres forsyningsruter og for å kunne utvinne olje i de omstridte havområdene.9

I tillegg til de sikkerhetspolitiske motsetningene kommer den imperialistiske rivaliseringa om å kontrollere markeder og eiendom i andre land for å hente ut profitt og utbytte. Her står hovedmotsetninga mellom USA og det framvoksende Kina, som bl.a. har overtatt rollen som den største utenlandske investoren og handelspartneren med Afrika10. Russland kan derimot ikke sies å være imperialistisk i leninistisk forstand – de har verken kapitaleksport eller multinasjonale selskaper å snakke om. Deres styrke hviler ensidig på militærmakt og rollen som råvareeksportør av olje og gass. Av de ti største multinasjonale selskapene i verden er 3 amerikanske, 3 kinesiske, 3 europeiske og 1 japansk. Russiske Gazprom dukker først opp på 49. plass.11

Mål og utgangspunkt for norsk forsvarspolitikk

Målene for norsk forsvarspolitikk bør være å forsvare Norges uavhengighet, ikke å beskytte norske investeringer i utlandet eller et virkemiddel for å styrke båndene til USA. I tillegg må Forsvaret være underlagt demokratisk kontroll og dominert av vernepliktige, slik at det ikke kan brukes mot folkelige bevegelser i en skjerpa innenrikspolitisk konflikt.

For å utforme en norsk sikkerhetspolitikk må en ta utgangspunkt i hvilken betydning Norge har for andre stater. Norge grenser til Russland i nord, områder som har stor betydning for Russlands annenslagskapasitet. Dersom USA angriper Russland med et førsteslag med atomvåpen, vil Russland fortsatt ha igjen nok atomvåpen til å svare med et knusende motangrep mot USA – det er deres fremste garanti for at USA ikke vil kunne gjennomføre et førsteslagsangrep. Viktige deler av Russlands atomvåpenarsenal befinner seg på ubåter utenfor Kolahalvøya, og i tilfelle krig finnes det lekka dokumenter som viser at Russland kan finne det nødvendig å framskyve sine forsvarslinjer for å beskytte disse anleggene fra å bli slått ut av USA – dette kalles Bastionforsvaret og strekker seg langt inn på norsk territorium: Barentshavet, Svalbard og deler av Nord-Norge.12

Vi har også det utgangspunktet at Norge er med i NATO, at vi er en stadig mer aktiv deltager i USA og NATOs kriger i utlandet, og at Forsvaret er ombygd fra å være et defensivt innretta territorialforsvar til et «innsatsforsvar» bestående av færre, eliteprega styrker som ikke er i stand til å operere selvstendig uten allierte. Mens Forsvaret tidligere kunne mobilisere nærmere 500 000 soldater i tilfelle krig, er antallet i dag redusert til 65 000.13 Antallet reduseres ytterligere i den nylig vedtatte Langtidsplanen for forsvaret ved at Heimevernet reduseres og Sjøheimevernet avvikles.14 Reduksjonen skyldes prioritering av såkalte «strategiske kapasiteter», først og fremst innkjøpet av 52 F-35-kampfly som er beregna til å ha samla levetidskostnader på over 260 milliarder kroner.15 I tillegg kommer omlegginga av den norske basepolitikken, der en for første gang har tillatt en fremmed makt å ha permanente militærbaser på norsk jord med de 330 amerikanske soldatene på Værnes og den planlagte amerikanske flybasen på Rygge. Basen på Værnes kan i følge den amerikanske generalen Robert B. Neller oppgraderes til 3000 soldater «over natten».16 I tillegg lagrer amerikanerne militært utstyr på hemmelige baser i Trøndelag som er i stand til å utstyre hele 16 000 amerikanske soldater i tilfelle krig, inkludert med 1150 militære kjøretøy.17

Dette er det materielle utgangspunktet for dagens situasjon. Men i tillegg kommer de ideologiske premissene for forsvarspolitikken som jeg mener er feilaktige og må utfordres.

Truer Russland Norge?

Det mest grunnleggende premisset for norsk forsvarspolitikk er at Russland truer Norge. Det er så selvsagt at det knapt diskuteres eller reflekteres over. Imidlertid har Russland aldri angrepet Norge, og har ikke noen territoriale krav overfor Norge. En kan bruke Russlands anneksjon av Krimhalvøya og innblanding i konflikten i Øst-Ukraina som argument for at Russland kan utgjøre en trussel også mot Norge. Men det er mange faktorer som var til stede i den konflikten som ikke er det i forholdet mellom Norge og Russland: For det første skjedde den russiske aggresjonen som en respons på et vestlig-støtta regimeskifte i Ukraina som hadde til hensikt å skyve Ukraina ut av den russiske innflytelsessfæren og inn i NATOs og EUs innflytelsessfære. Norge er ikke i Russlands innflytelsessfære i utgangspunktet, i det russerne omtaler som «det nære utland». På Krim hadde dessuten Russland en militærbase de ville beskytte, det har de ikke i Norge. I Øst-Ukraina og på Krim var det sist men ikke minst en betydelig russisk-språklig minoritet som ønska tilslutning til Russland. Det er ikke tilfellet i Norge, med mulig unntak for de russiske bosetningene på Svalbard. Russland har verken evne eller vilje til å gjennomføre en lignende anneksjon av norske territorier.

Også i den nylig vedtatte Langtidsplanen heter det at «Russland utgjør i dag ikke en militær trussel mot Norge» og at «Russisk militær aktivitet i norske nærområder anses ikke å være rettet mot Norge». Regjeringa ser på Russlands primære mål som å «hindre ytterligere NATO-utvidelse østover og etablering av baser og utplassering av militært utstyr i [russiske nærområder]» og at «Russiske ledere gir uttrykk for manglende tillit til vestlige lands intensjoner».18

Derimot gjenstår problemet med at Russland i en situasjon der de er redde for å bli angrepet av USA fra norsk territorium kan gjennomføre et forkjøpsangrep – ved å slå ut F-35-flyene eller de amerikanske basene, eller ved å okkupere deler av Norge for å beskytte atomvåpenbasene på Kolahalvøya. Klassekampen avslørte i september 2016 at det i regjeringas planer for de nye F-35-flyene inngår at de skal kunne «angripe russiske fly, luftvern og andre militære mål – inne på russisk territorium». 19 Dette merker selvfølgelig russerne seg og legger det inn i sine planer i tilfelle krig.

I utgangspunktet er det ingen ting i forholdet Norge-Russland som har potensiale til å utløse krig mellom våre to land i overskuelig framtid, men vår stadig tettere allianse med USA skaper eller øker muligheten for å bli dratt inn i en krig vi ikke har interesse av å være med i, f.eks. dersom det oppstår en væpna konflikt mellom Russland og USA i Syria eller Ukraina.

Kan Norge forsvare seg sjøl?

Omlegginga av det norske forsvaret etter den kalde krigen har vært basert på en idé om at store stående armeer er avleggs fordi det er de teknologisk mest avanserte styrkene, med særlig vekt på luftherredømme, som vinner kriger i moderne tid. Den fremste eksponenten for denne tenkninga i Norge er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.20 Tenkninga er basert på erfaringene fra USAs kriger mot Irak i 1990–91 og Jugoslavia i 1999 der en teknologisk overlegen amerikansk militærmaskin fullstendig overkjørte utrangerte irakiske og jugoslaviske hærstyrker. Per-Gunnar Skotåm har oppsummert (og kritisert) dette synspunktet slik: «Å gå til krig uten å ha det mest avanserte, ville tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende.»21 Landmakta vil innenfor denne tenkninga i ytterste instans bare tjene til å rekognosere fiendtlige mål for de «strategiske kapasitetene», i norsk sammenheng først og fremst F-35-flyene.

Dette premisset er skutt i filler av krigene i Afghanistan og Irak på 2000-tallet, som viste at en teknologisk overlegen styrke kan vinne slag, men ikke vinne kriger. I Afghanistan har verdens mektigste militærallianse etter 15 år ikke vært i stand til å vinne over lokale motstandsbevegelser som bare har hatt primitive våpen, men lokal kjennskap, motivasjon, stort antall og spredt tilstedeværelse. Også Irak og Libya viser at det er umulig å opprettholde kontroll uten «boots on the ground», sjøl om en er i stand til å vinne enkeltslag ved hjelp av overlegen luftmakt.

Derimot er det sant at dagens forsvar ikke kan forsvare Norge. Utrederne bak Landmaktproposisjonen mener at Hæren per i dag bare er i stand til å forsvare en middels stor norsk kommune.22 Landmaktproposisjonen legger til grunn at det norske forsvaret bare skal være i stand til å forsvare Norge i samarbeid med NATO-allierte styrker: «Landmakten skal i en fellesoperativ og alliert ramme bidra til å ivareta norsk sikkerhet på norsk territorium.»23

Hovedproblemet med å satse alt på «strategiske kapasiteter» som F-35 er at dersom vi taper ett slag, så er allerede hele krigen tapt. F-35-flyene kan enkelt tas ut som forkjøpsangrep i en konflikt, enten ved å bombe flyplassen, likvidere pilotene eller ved å forstyrre de tekniske systemene.

Et annet problem er at vi blir svinebundet til det amerikanske militær-industrielle komplekset, ved at vi er avhengige av reservedeler o.l. og ikke har noen sjølstendig forsvarsevne. Det gjør også at vi mister politisk handlefrihet i forhandlinger overfor Russland og andre naboland, og at regjeringa føler det enda mer påtrengende å «please» USA ved å delta i deres utenlandskriger.

I motsetning til et flyvåpen som lett kan slås ut i begynnelsen av en konflikt, vil et stort landforsvar med tilstedeværelse over hele landet kunne forsvare Norge ved å avskrekke en motstander fra å angripe og opprettholde en stridssituasjon over lengre tid, men uten å utgjøre en potensiell trussel som kan provosere fram et forkjøpssangrep. Det nøytrale Finland har opprettholdt et territorialforsvar med en hær på 160 000 og et forsvar som totalt teller 230 000, og har i tillegg betydelig mer artilleri og luftvern enn Norge, samtidig som det finske forsvarsbudsjettet bare er halvparten av det norske.24

Også om en legger NATO-alliansen til grunn, er nedprioriteringa av hær og heimevern til fordel for kampfly svært lite klokt. Mens allierte fly vil kunne komme til Norge på 3-4 dager vil det ta 1-3 måneder før bakkestyrker av betydning kan settes i land.25 Det er vanskelig å se noen militær grunn til å prioritere kampfly dersom en legger til grunn at målet er forsvar av norsk territorium.

Kan USA forsvare Norge?

Dersom vi for diskusjonens skyld likevel antar at Russland utgjør en trussel mot Norge, og at Norge ikke er i stand til å forsvare Nord-Norge mot mulig russisk aggresjon: Ønsker vi virkelig at Norge skal bli slagmark for en krig mellom USA og Russland? Under den kalde krigen var USAs plan for å stoppe en sovjetisk invasjon av Norge å atombombe styrkene deres i Finnmark.26 På hvilken måte er det i norsk interesse? Er det ikke da bedre å møte en eventuell aggresjon med motstandskamp og geriljakrig?

Vi trenger ikke delta i USAs kriger for at USA skal bry seg om Nord-Norge

USA og NATOs regimeendringskriger de siste årene har ført til statskollaps, regional ustabilitet, undergravd respekten for folkeretten, skapt territorialt rom for terrorgrupper og økt terrortrusselen mot Vesten, skapt flyktningkatastrofer og svekka det norske territorialforsvaret. Likevel legges det i Langtidsplanen opp til at Norge skal bidra med inntil én kampflyskvadron og én bataljonsstridsgruppe i «internasjonale operasjoner». Regjeringa legger opp til at Norge skal «stille betydelige bidrag til operasjoner og kapasitetsbygging, også utenfor alliansens territorium.» For Norge handler det om «å ta ansvar og å være en forutsigbar og troverdig alliert».27

I Godal-utvalgets rapport «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014» slås det fast at Norges viktigste mål med å delta i krigen i Afghanistan har vært «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans».28 Å holde seg inne med ledelsen i USA er det fremste utenrikspolitiske målet til både Høyre og Arbeiderpartiet, basert på ideen om at vi må støtte USA i deres kriger for at de skal støtte Norge i en eventuell konflikt med Russland.

Én innvending mot denne strategien er at Norges bidrag til disse utenlandskrigene ikke er av avgjørende betydning for USA. Det området der Norge er viktig for USA er etterretning. Dokumenter frigitt av Edvard Snowden har avslørt at amerikanske NSA anser Norge som en av sine to viktigste partnere når det gjelder signaletterretning, og at norsk etterretning blant annet har klart å trenge inn i den russiske marinens datasystemer.29 Å fri seg fra dette samarbeidet vil bli mer krevende for oss enn å slutte å delta i aggresjons- og okkupasjonskriger.

Viktigere er det at stater «ikke har venner eller fiender, bare interesser», som Henry Kissinger har sagt. USA kommer ikke til å intervenere mot en russisk aggresjon mot Nord-Norge fordi de er takknemlige for at Norge har slåss i Afghanistan og Syria, men fordi de har egne interesser av at Russland ikke utvider Bastionforsvaret sitt på en måte som svekker USAs strategiske trusselkapasiteter overfor Russland.

Realpolitisk ligger norske interesser ikke i å bringe USA nærmere Nord-Norge, men i å holde dem på avstand for å redusere spenningene mellom NATO og Russland. Norske interesser ligger ikke i å utvikle elitestyrker for å krige i utlandet, men i å gjenoppbygge et kvantitativt sterkt territorialforsvar og respekt for FN-paktens forbud mot militær maktbruk mot andre land.

Vårt alternativ

I Rødts arbeidsprogram heter det at vårt alternativ er «et nasjonalt forsvar, uavhengig av NATO og EU-hær. Rødt er for å utvikle et forsvar som tar sikte på å bekjempe en okkupasjon gjennom en vernepliktshær, og opplegg for å mobilisere befolkninga til ulike former for motstandskamp.»30

Hovedvirkemiddelet for å trygge norsk sikkerhet er å arbeide for avspenning mellom NATO og Russland, og respekt for FN-paktens forbud mot bruk av makt mot andre stater, et prinsipp som blir undergravd av USAs (og Norges) kriger i utlandet. Norske soldater skal ikke delta i utenlandsoperasjoner med unntak av fredsbevarende operasjoner i regi av FN der den militære tilstedeværelsen er akseptert av begge parter, som den tidligere FN-innsatsen i Libanon.

Militært er vårt viktigste krav å avlyse kjøpet av kampflyet F-35. Dersom ikke hele kjøpet lar seg kansellere, kan vi videreselge de flyene vi har forplikta oss til å kjøpe. I verste fall får vi skrape dem. Levetidskostnadene til flyene overstiger uansett langt innkjøpskostnaden, og de er ikke egna til å forsvare Norge, bare til å øke sannsynligheten for at Norge skal angripe andre land og faren for at andre land kan angripe Norge.

Pengene vi sparer på å droppe F-35, kan vi bruke til å styrke hær og heimevern både kvantitativt og kvalitativt ved å utstyre landstyrkene med antiluftskyts og anti-tank-missiler. Bakke-til-luft-forsvar har vi sett er i stand til å skyte ned både israelske og russiske fly i Syria, og det var sentralt for at mujahedin vant over Sovjetunionen i Afghanistankrigen på 1980-tallet. Mobilt luftvern er både billigere enn kampfly og kan spres over større områder og til flere enheter slik at ikke de kan tas ut i ett forskjøpsangrep, og kan opprettholde stridsevne over tid og dermed avskrekke enhver potensiell angriper fra å true Norge.

Videre bør vi melde oss ut av NATO, hvis eneste praktiske funksjon for Norge er å øke faren for en konflikt mellom Norge og Russland. Vi bør arbeide for å etablere en nordisk forsvarsallianse med Sverige og Finland, som vil gi oss et større forsvar på et sammenhengende territorium og muligheten for å bygge opp en sjølstendig forsvarsindustri. Det forutsetter imidlertid at Norge bryter med NATO og Sverige og Finland med EU. Om ikke dette er mulig, er norsk nøytralitet å foretrekke framfor NATO-medlemskap.

Sist men ikke minst bør Norge slutte seg til FNs forbud mot atomvåpen. Atomvåpentrusselen truer hele menneskeheten med utslettelse om de blir avfyrt, og utgjør dermed også den største trusselen mot norsk sikkerhet. Nøytralitet, gjensidig nedrustning, og en streng tolkning av FN-paktens forbud mot aggresjon mot andre stater er i tillegg til et defensivt innretta territorialforsvar den beste sikkerhetsgarantien for Norges frihet og suverenitet.

Noter:

1 U.S. Military Spending vs. the World. I: National Priorites Project.
2 Global military spending remains high at $1.7 trillion. I: Stockholm International Peace Research Institute 02.05.2018.
3 Brzezinski, Zbigniew: The Grand Chessboard. (1997). New York: Basic Books.
4 Sitert fra Tunander, Ola: Norges säkerhet och geopolitikens återkomst. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
5 National Security Strategy of the United States of America. (2017).
6 Kongshem, Mette: Russland – en sikkerhetspolitisk trussel? I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
7 China’s record in poverty reduction unparalleled in human history: British expert. I: Xinhuanet. 23.04.2018
8 Sandvær, Hilde & Haugan Bjørn: Dette er det Kina som møter Erna Solberg. I: Verdens Gang. 06.04.2017.
9 Harang, Alexander: Konflikten i Sør-Kinahavet: Et nytt våpenkappløp? (2015) Oslo: Norges Fredslag.
10 China becomes single largest contributor of Africa's FDI – Report. I: Africanews. 04.05.2017.
11 List of largest companies by revenue. I: Wikipedia.
12 Stormark, Kjetil: Frykter russisk «forhåndsangrep». I: aldrimer.no. 08.04.2016.
13 Børresen, Jacob: Småstatens sikkerhets- og forsvarspolitikk i en ny tid. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
14 Leraand, Marielle & Storaker, Aslak: Regjeringas langtidsplan for krig. I: Radikal Portal. 30.12.2016.
15 Vermes, Thomas: – F-35 kan bli Norgeshistoriens største feilinvestering. I: ABC Nyheter. 30.01.2018.
16 Langøren, Ståle: – Jeg håper jeg tar feil, men det er en krig på vei. I: Adresseavisen. 23.12.2017.
17 Dalløkken, Per Erlien: Norske fjellhaller er stappfulle av amerikansk militærutstyr. I: Teknisk ukeblad. 24.02.2016.
18 Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren. (2016).
19 Lysberg, Magnus & Tallaksen, Simen: Derfor vil hun ha 52 fly. I: Klassekampen. 16.09.2016.
20 Egeberg, Kristoffer: Fredsnasjonen Norge. (2017). Oslo: Kagge.
21 Skotåm, Per-Gunnar: For et sterkt, uavhengig og nasjonalt forsvar. I: Aldri mer 1940? (2001). Oslo: AKP.
22 Bentzrød, Sveinung Berg & Braathen, Frøydis: Mener Hæren bare kan forsvare en middels norsk kommune – nå kommer forslagene som skal øke slagkraften. I: Aftenposten. 03.04.2017.
23 Videreutviklingen av Hæren og Heimevernet. Landmaktproposisjon. (2017).
24 Bentzrød, Sveinung Berg: Tenker Norge feil om sitt forsvar – og Finland riktig? I: Aftenposten. 09.04.2016
25 Stormark, Kjetil: Tar 1-2 måneder før NATO kan hjelpe. I: aldrimer.no. 05.04.2016.
26 Kristoffersen, Tor Kjetil: USA skulle slippe atombomber over Finnmark. I: Nordlys. 02.02.2015.
27 Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren. (2016).
28 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014. (2016).
29 Lysberg, Magnus & Sørenes, Kjetil Magne: Massiv norsk spionasje. I: Klassekampen 03.03.2018.
30 Rødts arbeidsprogram 2017 – 2021.