Hva er et skatteparadis?
Av Sigrid Klæboe Jacobsen
Skatteparadis er land eller områder som kjennetegnes ved at de har forskjellige skattesystemer for lokale innbyggere og utlendinger.
Skatteparadis tilbyr ikke bare utlendinger lav eller ingen skatt, men også anonymitet og enkle, raske og fleksible regler for registrering. Dette er en grunn til at de også går under navnet «secrecy jurisdictions» eller «hemmeligholdsland».
Sigrid Klæboe Jacobsen er daglig leder i Tax Justice Network – Norge.
Skatteparadisene gjør det mulig å skjule eierskap, lage komplekse ugjennomsiktige selskapsstrukturer, utføre spekulative transaksjoner med stor risiko, og omgå finansielle regulering. Skatteparadisene smører dermed hjulene i et globalt hemmelighold som skjuler skattetriksing og annen alvorlig økonomisk kriminalitet. Både rike og fattige land taper enorme summer på grunn av ulovlig kapitalflukt, men utviklingsland er de mest skadelidende
Både lovlige og ulovlige pengestrømmer ender opp i skatteparadis. Plasseringer i skatteparadis er store. Privatpersoners plasseringer i skatteparadis er anslått til å være på 10 000 milliarder dollar. Nordmenn har 200 milliarder kroner plassert i skatteparadis i følge et konservativt anslag. Stadig større deler av selskaper overskudd havner i skatteparadis.
«Topp 10» av skatteparadisene
Skatteparadis er ingen entydig definisjon. Tax Justice Network sitt internasjonale forskerteam utgir derfor en indeks som måler hemmeligholdet i flere land. Financial Secrecy Index, eller Hemmeligholds-indeksen, viser at de største og verste skatteparadisene finnes i den rike delen av verden. De tre øverste plasseringene er inntatt av Sveits, Hong Kong og USA.
Det kan være overraskende at USA oppnår pallplassering i hemmelighold. President Obama har jo vært kjent for å presse flere utenlandske skatteparadis, blant annet for å få mer innsyn i terrorfinansiering. Obama har imidlertid gjort lite for å rydde opp hjemme i sine egne delstater. Delaware er den nest minste delstaten i USA, og er et av stedene i verden der det er enklest å opprette kontoer og anonyme postboksselskaper. På én enkelt adresse i Delaware er det registrert 217 000 selskaper. Bygget har én etasje.
Storbritannia kommer ikke blant de ti øverste, og dermed verste, skatteparadisene. City of London er et velkjent skatteparadis, men likevel havner Storbritannia nede på en 15. plass i indeksen. Men, Storbritannia har såkalte «Overseas Territories» og «Crown Dependencies» som reelt sett er styrt av Dronningen av England. Caymanøyene og Bermuda er to eksempler. Hvis dette globale nettverket ble regnet sammen, ville Storbritannia havnet på 1. plass med god margin. Caymøyene klarer også på egenhånd å oppnå en solid 5. plass. Mye av årsaken til dette er at du på Cayman kan få fengselsstraff ikke bare hvis du røper konfidensielle opplysninger, men også hvis du spør om slik informasjon.
Også Norge tilbyr hemmelighold
Norge har ikke utpreget hemmelighold, med sin 53. plass, men rangerer dårligst av de nordiske landene. Her er fire årsaker til at vi ikke når opp til våre nordiske naboer:
Åpne data. Prinsippet bak åpne data er at informasjonen må være gratis. I Norge må man betale for å få tilgang til selskapenes offentlige regnskap fra Brønnøysundregistrene. Dette er derimot gratis i Danmark.
Truster. Truster ikke er regulert i norsk lov. En trust er en slags stiftelse, og regnes for å være den mest ugjennomtrengelige konstruksjonen. Truster inngår ofte som en del av store selskapsstrukturer. Finland har valgt å eksplisitt ikke tillatte at slike truster blir opprettet i landet.
Land–for–land-rapportering (LLR).
LLR gjør at selskaper må vise sin globale selskapsstruktur, og oppgi nøkkeltall som skatt og inntekter fra hvert enkelt land de opererer i. Norge har innført LLR for utvinningsindustrien, men har gitt selskapene selskapene er unntatt å rapportere fra land med «støttefunksjoner» (typisk skatteparadis). Stortinget vedtok å endre dette den 21. juni 2015, men Finansdepartementet sier dette ikke blir aktuelt før i 2017.
Register over egentlige eiere bak selskaper
Norge er ikke automatisk bundet av EU sitt nye direktiv som pålegger medlemsland å opprette register over egentlige eiere, i motsetning til Finland, Danmark og Sverige. Stortinget vedtok den 5. juni 2015 å opprette et slikt register, og et forslag ligger nå ute på høring.
Skatteparadis er populære hos norske selskaper og i Oljefondet
Oljefondet har 145 milliarder kroner plassert i skatteparadisselskaper. Oljefondet har opprettet datterselskap for sine eiendomsinvesteringer i to av verdens mest hemmelighetsfulle skatteparadis, Luxembourg og Delaware. I 2015 debatterte Stortinget flere forslag som kunne vært et første steg mot en bedre skatteetisk forvaltning av Oljefondet. Forslagene oppnådde imidlertid skuffende få stemmer. Dermed har en av verdens største offentlige pengebinger fortsatt ingen krav eller forventninger til hvordan det skal manøvrere i det skatteetiske landskapet.
Delaware er generelt populær for norske selskap. Statoil har 25 selskaper registrert i USA, og 23 av disse er registrert nettopp i Delaware. Statoil har ingen ansatte der.
30 prosent av alle utelandssinvesteringer passerer gjennom skatteparadis, og økningen har vært kraftig. Her skiller ikke norske investorer seg nevneverdig fra resten. Norske selskap som investerer i utlandet, velger ofte å gjøre dette via skatteparadis. Mellom 2005 og 2010 ble slike investeringer i skatteparadis tredoblet. Danmark har sett samme tendensen, der offisielle tall viser at danske selskapers skatteparadisinvesteringer femdoblet seg på ti år.
Skatteparadisene som mottar flest av disse investeringene, er Luxembourg og Nederland. En ny rapport fra den nederlandske organisasjonen Somo viser at lille Nederland er den aller største investoren i verden. Dette er mye takket være «postboks-effekten». Penger som kanaliseres gjennom selskap uten fysisk tilstedeværelse, står for brorparten av de nederlandske investeringene.
Åpenhet er første steg
At skatteparadis representerer et stort problem, støttes nå av et bredt politisk miljø. Likevel har konkrete politiske vedtak latt vente på seg. De siste tre årene har det imidlertid begynt å løsne. I takt med økt oppmerksomhet internasjonalt, som i OECD og EU, har det blitt bevegelse også i norske partier. Skatteparadisenes hemmelighold kan bare møtes med mer åpenhet, og debatten går i økende grad på hvordan enkeltland kan kreve mer åpenhet av selskaper og skatteparadiser.
Land–for–land-rapportering for selskaper og åpne registre over egentlige eiere er to slike åpenhetstiltak som i 2015 ble støttet av et enstemmig Storting. Et annet sentralt tiltak er automatisk utveksling av informasjon mellom land.
I 2015 ble 89 land enige om en historisk avtale: å utveksle skatterelatert informasjon. Slik automatisk infoutveksling har lenge vært standard mellom de nordiske landene. Hvis du har en bankkonto i Sverige, får norske skattemyndigheter informasjon om dette automatisk. Informasjonen går rett inn på selvangivelsen din, og du må betale skatt av renteinntektene. Men har du kontoen i et skatteparadis, er du utenfor radaren. Den nye internasjonale avtalen er historisk da den setter rammene for en global standard for utveksling, og vil kunne føre til at skatteparadisene må oppgi sitt bankhemmelighold.
Denne innsatsen med automatisk informasjonsutveksling er hovedgrunnen til at verdens totale hemmelighold, som målt i Financial Index, har sunket de siste to årene.
Et utdatert skattesystem
Mer åpenhet løser ikke i seg selv problemet med at stadig flere store multinasjonale selskap er blitt nullskatteytere. Dagens debatt rundt selskapene Uber og AirBnB kan belyse dette.
I kjernen av Ubers skattestrategi er en skattemodell som på stammespråk kalles en «double dutch sandwich». Når du betaler for en reise med Uber, betaler du denne over mobilen din, la oss si 100 kroner. Denne internettbetalingen går direkte til et nederlandsk selskap. Gjennom royaltybetalinger til et annet selskap i konsernet i Bermuda, kombinert med en lukrativ skattesats i Nederland – 1 prosent – ender Uber opp med 50 øre i skatt av 100-lappen du brukte. Siden Uber International CV har hovedkvarter i Bermuda, skattelegges de ikke i Nederland etter nederlandsk skattelov. Men siden selskapet er registrert i Nederland, vil de for andre lands skattemyndigheter falle under nederlandsk skatte-jurisdiksjon.
I praksis ender de dermed opp med å ikke skattlegges noen steder.
Problemet med Uber når det kommer til å få selskapet til å bidra med skatt, er ikke at de er unike, men tvert imot at deres modell er så utbredt. Selskapet benytter seg nemlig av samme modell for å unnslippe skatt som svært mange andre store multinasjonale selskaper, og særlig selskaper i den digitale økonomien som Facebook, Apple eller Google.
Uber-saken belyser grunnleggende problemer i det internasjonale skattesystemet. I kjernen av problemet med å skattlegge Uber riktig er et totalt utdatert internasjonalt skattesystem. I dag blir multinasjonale selskaper som er globale av natur, behandlet som enkeltselskaper i enkeltland. Så for et selskap med over tusen datterselskaper i over hundre land, blir oppgaven for disse hundre landenes skattemyndigheter å fastslå om hvert enkelt av disse selskapene har betalt «riktig» skatt. Det åpner opp for store muligheter til å flytte overskudd og inntektsrettigheter til dit det gir lavest skatt, særlig når det er snakk om intellektuelle rettigheter.
Alternativet til dagens system er å se på et globalt konsern som én enhet, med én global profitt, i stedet for tusen enheter med tusen profitterklæringer. Dette er noe av ideen bak EUs arbeid med å opprette en felles skattebase for selskapsskatt i EU (Common Consolidated Corporate Tax Base), som i disse dager er på høring i Brüssel.
Selv om media stadig synliggjør store selskaper som betaler lite eller ingen skatt, er det påfallende lite politisk debatt om slike nye skattesystemer. Mange roper nå varsko over de nye avsløringen i Uber, men relativt få har engasjert seg i det samme problemet for selskaper som Google og Facebook, som har vært kjent i årevis. Dette er kanskje fordi Google og Facebook i sin tid etablerte helt nye bransjer med sine produkter og tjenester, mens Uber nå truer en eksisterende tjenestebransje – nemlig drosjenæringen.
Forhåpentligvis vil oppmerksomheten rundt Uber sette i gang en større debatt. På sikt kan dette føre til at vi får på plass et skattesystem som beveger seg i takt med tiden, og som tar et oppgjør med skatte-paradisene. Tiden er overmoden.