Kvinners situasjon i Nepal

Av Ella Hosar, Maren Kurdøl

Nr 2 2008

Kvinneundertrykkingen i Nepal er brutal i forhold til mange andre land. Nepal er et av få land i verden som har lavere forventet levealder for kvinner enn menn. Men det er store variasjoner også på dette området. Inntrykket er at de største kjønnsforskjellene er der kastesystemet og hinduismen står sterkt.

Ella Hosar er student og aktiv i Helselag til Nepal.
Maren Kurdøl er student og er med i Rød Ungdom og i Helselag til Nepal.


Kvinneundertrykkingen gjennomsyrer fortsatt hele samfunnet, selv om mye er forandret. Praksisen med at kvinner med menstruasjon blir betraktet som urene og må sove i fjøs eller uthus, er på retur. Men vi snakker altså om et samfunn der kvinner ikke en gang kan drømme om å bli sett på som et selvstendig samfunnsindivid som kan greie seg uten en mann. Under folkekrigen satte maoistene kvinnekamp på dagsorden. Mye er endret, men enormt mye står igjen.

Ekteskap er svært avgjørende for nepalske kvinners liv. På grunn av den strenge hinduistiske troen som fortsatt råder i Nepal, har kvinner stort sett ikke annet valg enn å gifte seg. Dette reduserer både rettigheter, levevilkår og frihet for svært mange kvinner. Det er vanlig at kvinner gifter seg ved tidlig alder, noen allerede ved fjorten år, men det vanligste er et sted mellom seksten og tjue år. Men vi ser en positiv utvikling for kvinnene i Nepal. Da giftealderen tidligere lå nærmere fjorten i de fleste tilfeller, er den nå som regel rundt atten. Etter sitt ekteskap blir kvinner ofte vurdert i forhold til sin mann, og hun blir oftere regnet som "hans kone" enn et selvstendig individ. Foreldrene er nesten alltid involvert i valget av partner, men det er mer og mer sjeldent med tvangsekteskap. En kvinne er vanligvis økonomisk avhengig av sin mann, og også ved arveoppgjør stiller kvinner dårligere enn sine brødre.

Nå har kvinner fått arverett i Nepal, men de gamle holdningene henger igjen, og likhet ved arv foregår knapt nok i praksis. Dette er et av forholdene som gjør kvinner lite økonomisk uavhengige fra sine menn. I tillegg er det i Nepal, som i de fleste land i verden, hjemmet som er kvinnenes domene, mens mennene har et arbeid med inntekt. Dette økonomiske systemet, i tillegg til den fastlåste hinduistiske tradisjonen, gjør at kvinner flest er gift.

Når det gjelder skilsmisse er den nepalske tradisjonen at den som vil skille seg, må kjøpe ut den andre parten. Skilsmisser forekommer derfor svært sjelden, og som regel etter mannens ønske. For en skilt kvinne er det nærmest umulig å gifte seg på nytt. Å være fraskilt tilsvarer i hinduistisk tradisjon det samme som å miste sin kaste. Tidligere var det vanlig med flere koner, men dette er heldigvis en tradisjon som er på vei ut. De kvinnene vi møtte i Nepal, mener det er noe de kan takke maoistene for. "Maoistene lærte oss at vi ikke skulle akseptere den slags undertrykkelse," sa en kvinne vi møtte.

Fødsler og barnedødelighet

Når kvinnene går gravide, jobber de like hardt som ellers helt frem til fødselen. Etter fødselen får de ekstra hvile og litt mer mat i syv dager, så er det på'n igjen. 5–10 % av kvinnene dør under fødselen, mens barnedødeligheten er på ca 15–20 %. Barna er kvinnenes ansvar, og selv om fruktbarhetsraten har sunket de siste årene, ligger Nepal fortsatt høyt over reproduksjonsraten på 1,8 barn per kvinne. De høye barnetallene er et resultat av tradisjon, ønsket om arbeidskraft, barnedødelighet samt mangel på prevensjon.

Når det gjelder barnefødsler, ser vi at det er store forskjeller på antall barn, avhengig om kvinnene bor i by eller på landsbygda. Kvinner i byene føder generelt færre barn enn de på landsbygda. Dette skyldes i hovedsak to faktorer, og gjenspeiler mangel på utbygd helse- og skolevesen i Nepal. Tilgang på leger, sykehus, prevensjon og annen medisinsk hjelp er drastisk høyere i byområder enn utenfor. Den beste hjelpen finnes kun i Katmandu. I tillegg er muligheten for utdanning større i byer, og her er det også en høyere andel kvinner i utdanning. Kvinner med utdanning føder statistisk færre barn enn de uten.

Fødsler utgjør en helserisiko både for kvinnene og barna deres, ettersom de fleste fødsler skjer uten assistanse fra autorisert helsepersonell. Mye av barnedødeligheten kunne vært hindret ved enkel informasjon. Fødslene skjer i hjemmet og gjerne rett ned på et jordgulv, noe som fører med seg mer bakterier enn barnet kan håndtere. Mange barn dør også av enkle barnesykdommer, som enkelt kunne vært hindret med vaksiner og informasjon. Myndighetene hevder at vaksinasjonsprogrammer ikke lar seg gjennomføre i Nepal, fordi vaksinene må holdes kalde hele tiden. I et ufremkommelig fjelland der flertallet av befolkningen bor på landet, kan man ikke holde vaksinene kalde under frakting. Dette understreker igjen Nepals behov for videre utvikling.

Rett i arbeid

En annen stor helsefare for kvinner er deres harde arbeidsdag. De fleste jenter blir tatt ut av skolen etter noen år, og de begynner da å jobbe i hjemmet. Når de gifter seg, må de ta ansvar for sitt nye hjem, samt bidra til svigerforeldrenes husholdning.

Å få et lite småbruk i Nepal til å gå rundt, krever hardt fysisk, og ofte risikabelt arbeid. Dette arbeidet tilfaller i stor del kvinnene, siden mennene ofte har lønnete jobber i India eller andre steder. Svært mange kvinner får belastningsskader. Beinbrudd og rygg-/nakkeskader er også er utbredt problem for kvinner, siden de svært ofte bærer tunge bør på smale fjellstier. Ved å se hvordan en vanlig arbeidsdag er for nepalske kvinner, får vi et godt bilde av det tøffe livet kvinnene lever.

En nepalsk kvinnes arbeidsdag starter tidlig, hun står vanligvis opp i tre–fire tiden om morgenen, og starter med husstellet. Dagens gjøremål består i å vaske hus, utstyr, lage mat til familien og mate dyrene. I tillegg må hun samle brensel og fôr til dyra, noe som krever mange timers gåing med tung last. Når hun legger seg om kvelden, i ellevetiden, har den typiske nepalske kvinnen 20 timer hardt arbeid bak seg. Det er ikke vanlig å sove mer enn fire timer hver natt, mer er det rett og slett ikke tid til. Av de 20 timene arbeid, er ti timer gange med tung last. Brensel og mat til dyrene må hentes i fjellskråninger, og deretter fraktes på smale stier hjem. Fordi det tar såpass lang tid å finne tilstrekkelig med brensel/fôr, gjør kvinnene sitt beste for å unngå flere turer enn nødvendig. Dette gir enorme bører for de små kvinnene og fører naturlig nok til både ulykker og belastningsskader. Når man ser på kvinnenes arbeidsdag, er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor nepalske kvinner lever kortere enn sine menn?

Kvinnene og maoistene

Mange kvinner vi møtte, takket maoistene for en endring i sin situasjon. Mye av bedringen i kvinners situasjon skyldes nok den naturlige utviklingen i levestandard, men vi kommer ikke bort fra maoistenes rolle når det gjelder holdningen overfor kvinner. Maoistpartiet har fjernet seg fra den tradisjonelle hinduistiske tenkemåten og representerer et nytt kvinnesyn i Nepal.

Under folkekrigen tok folkets frigjøringshær i bruk kvinner i kampen. Her ble kvinner og menn sett på som like viktige og behandlet tilnærmet likt. Når det gjelder oppgavene i hæren, er det ingen forskjell på "kvinneoppgaver" og mennenes oppgaver. Alle må bidra der det trengs. Nå som hæren befinner seg i leire og ikke i geriljakrig, er det også lagt til rette for at barn kan bo i leiren sammen med sine foreldre. På denne måten blir ikke kvinner hindret fra deltagelse om de skulle bli gravide. Maoistene har flere ganger understreket kvinnenes betydning under folkekrigen. Noen av de vi snakket med, gikk til og med så langt som å si at maoistene hadde en stor militær fordel fordi de hadde sett kvinnenes styrke, noe kongehæren ikke hadde gjort.

I tillegg til at kvinnene spilte en viktig rolle i folkets frigjøringshær, har maoistene en egen kvinneorganisering og kvinnepolitikk. All Nepalese Womens Association (Revolutionary) (ANWAr) er Nepals største kvinneorganisasjon. I tillegg til å jobbe kvinnepolitisk innad i partiet, organiserer de kvinner lokalt. Sentralt jobber ANWA(r) mot parlamentet, og konsentrerer seg om rettigheter for kvinner. Endringene i eiendomsrett og arverett for kvinner skyldes i stor grad ANWA(r)s jobbing. Som viktige saker never Purna Sabedi, sentral leder av ANWA(r), likelønn, økonomisk likhet for kvinner og menn, lik deltagelse i hæren, like forelderrettigheter, utdanning for kvinner samt borgerrettigheter på generelt plan. ANWA(r) ønsker også at det innen det offentlige skal være lik kjønnsrepresentasjon.

Da maoistene satt i den midlertidige lovgivende forsamlinga, hadde de den høyeste representasjonen av kvinner, 40 %. På det lokale planet jobber ANWA(r) i mindre foreninger rundt om i Nepal. Her skolerer de kvinner, arrangerer møter, og jobber sammen med kvinner for å løse konkrete problemer. De lokale foreningene jobber for å bekjempe fordommer og fastgrodde tradisjoner. Et stort problem i distriktene er menns vold mot kvinner. Vold i hjemmet er svært vanlig, og skyldes bildet av mannen som kvinnens hersker. Å forebygge denne volden er blant de viktigste oppgavene til ANWA(r) lokalt.

Som nevnt fikk kvinnene en svært viktig rolle under folkekrigen, da folkets frigjøringshær tok i bruk kvinnelige soldater. Krigen som varte i over ti år, var en svært tøff tid for Nepal og særlig for kvinnene. Både barn og kvinner var svært utsatt for overgrep. Mange soldater betraktet kvinnenes kropp som en naturlig del av "byttet" etter å ha raidet en landsby.

Vi er ikke sikre på i hvor stor grad voldtekt var vanlig fra folkets frigjøringshær, ettersom alle kvinnene vi snakket med fortalte historier om kongehæren. Derimot kunne flere kvinner fortelle at frigjøringshæren varslet dem om angrep, eller beskyttet dem når kongehæren kom. Likevel finnes i dag et ukjent antall barn som er resultater av en voldtekt. Disse barna er også uten statsborgerskap, fordi dette innvilges kun når farskapet er kjent. På denne måten blir kvinnene dobbelt straffet. I tillegg til det grusomme overgrepet de er utsatt for, mister de rettighetene for barna sine, og risikerer å bli utstøtt av samfunnet som følge av "uekte barn". Kanskje valgte mange kvinner å gå inn i frigjøringshæren fordi det var enn form for trygghet i en urolig tid?

Også ANWA(r) hadde tøffe tider under krigen. Organisasjonen var forbudt og måtte jobbe under jorda. Kvinner som støttet maoistene risikerte strenge straffer. Likevel valgte mange å trosse dette forbudet, og ga maoistsoldatene husly og mat.

Endringer i kvinnenes situasjon

Som vi har sett, er kvinnenes situasjon i Nepal i stadig endring. Levestandarden bedres hele tiden, og gamle holdninger er på tilbakemarsj. Kunnskap om helse, hygiene og ernæring spres til stadig flere, og dette hindrer sykdommer og dødsfall. Gorneti Model Hospital i Rolpha-distriktet er et eksempel på hvordan maoistene har bidratt til helsearbeid på landsbygda. GMH er ett av få sykehus som befinner seg utenfor byområder, og etter å ha besøkt sykehuset, kan vi konstatere at det så absolutt er viktig for lokalbefolkningen. I tillegg har alle kompanier av folkets frigjøringshær egne "medics", som har mer eller mindre medisinsk kompetanse. Under folkekrigen jobbet medicsene med krigsskadde i hæren. Nå som krigen er slutt, har de fått en rolle som "leger" for lokalbefolkningen ved kompanibasene.

I maoistenes kjerneområder ser vi at holdningen til kvinner er endret. Kvinner har fått egenverdi, og blir sett på som noe mer enn et redskap for å føde barn. Kvinnene lærte å ta sin plass i samfunnet da de ble bevisste sine rettigheter, og vanlige folk så hvor ressurssterke kvinner egentlig er. GMH er et godt eksempel på hvordan menn og kvinner står likt. Der deler man på arbeidsoppgavene, og alle er like mye verdt. De kvinnene vi snakket med, har aldri opplevd noen form for diskriminasjon på sykehuset. Fordi likestilling er maoistenes policy, skal ikke forskjellsbehandling foregå, fikk vi fortalt av en kvinnelig lege.

Kvinnenes tanker og ønsker

Alle kvinnene vi snakket med, ønsket en utvikling for landet sitt som kunne bedre levestandarden for befolkningen. I tillegg var alle veldig glade for den positive utviklingen, og fredssituasjonen som nå råder i landet. Alle fryktet en ny borgerkrig. Svært mange kvinner snakket om utdanningen som nøkkel til utvikling. De var fremfor alt opptatt av sine barns muligheter, heller enn sine egne.

Slik utdanningssituasjonen er i Nepal i dag, har man svært få reelle utdanningsmuligheter utenom byene. I tillegg er en bedring av helsesituasjonen på landsbygda en viktig forutsetning for kvinners muligheter. Med en så hard arbeidsdag er god helse forskjellen på et enkelt liv og å så vidt overleve. En familie med en kun en forsørger har ingen mulighet til å gi barna utdannelse. I et land som Nepal ser vi tydelig hvordan helse, utdanning og utvikling går hånd i hånd. Kvinnene vi møter, er ikke sinte for det de mangler, men takknemlige for det de har. Likevel er det en fortvilelse å spore hos dem. En fortvilelse over løfter som aldri følges opp, over urimelige lånerenter og over mulighetene som ligger ubrukte.

De kvinnene som arbeider i ANWA(r) eller i partiet, har klare tanker om likestillingspolitikk. De ønsker seg et samfunn med mest mulig likestilling, på alle plan og nivå. De ønsker seg et system som tilpasser seg kvinner, og gir dem muligheter til arbeid og et verdig liv. Optimismen vi ser hos dem er stor, kanskje ikke så rart med tanke på de endringen de har opplevd på så kort tid. Noen av kvinnene vi møtte, ønsket å høre mer om kvinnenes situasjon i Norge, for å ta lærdom av likestilling her i landet. De ville vite hvilke saker som var viktig for kvinner i Norge. Og da vi kunne fortelle at arbeidslivet fortsatt ikke hadde likelønn, ble de rimelig overrasket.