Historieskriving fra gølvet

Av Anders Ericson

2015-03

I Moss skriver industriarbeidere bøker om både hverdag og drama, i og utafor fabrikkhallene. Dette er verdifullt, og flere museer og lokalmiljø bør følge opp, mener involverte historikere og museumsfolk.

Anders Ericsson er tidligere bibliotekar, nå frilansjournalist som bl.a. blogger om radikal bibliotekpolitikk. Bosatt i Moss og satt i bystyret for RV en periode.

Det er kanskje ikke tilfeldig at dette skjer i Moss. Denne småbyen på østsida av Oslofjorden var en av Norges første og viktigste industribyer. Jernverket her ble etablert alt i 1704 som danskekongens svar på den voksende svenske jernproduksjonen, og møller, trelast og skipsbygging dukka opp i kjølvannet av det. I tillegg til landets klart største tetthet av brennevinsbrennerier på 1800-tallet.

På 1960- og 70-tallet ble det sagt at Moss hadde flest industriarbeidere i Norge i forhold til innbyggertallet, men samtidig flest direktører. Det var altså mye småindustri, men også flere store bedrifter. Jeg understreker «var», for på et par tiår har de fleste store arbeidsplassene forsvunnet; Moss Glassverk, Helly Hansen, Moss Verft og TrioVing er enten nedlagt, flytta ut eller erstatta av beslekta, men mye mindre arbeidskrevende produksjon.

Men industrien i Moss har vært med på omstilling før. På begynnelsen av 1800-tallet tapte Jernverket konkurransen mot svensk og engelsk stål, og tomta og den relativt energirike Mossefossen (ca. tjue meters fall) ble omdisponert til cellulose- og papiremballasjeproduksjon. Det var i 1883 «mosselukta» oppsto, som et «biprodukt» ved Moss Cellullosefabrikk, etablert av familiefirmaet M. Peterson & Søn. Nå kan mosselukta bare «nytes» fra en beholder på museet.

«Et arbeidsliv på Cellulosen»

I april 2012 gikk den store bedriften konkurs og ble nedlagt. 265 personer mista jobben. Blant annet denne prosessen, inklusive et mellomspill med nye eiere fra 2006, er nå ganske detaljert, men høyst lesbart skildra i boka Et arbeidsliv på Cellulosen, av Bjørn Aslaksen Grønna, tidligere fagarbeider og prosessoperatør på bedriften fra 1975 og fram til stenginga.

Grønnas bok og de tre andre i serien fra Moss er blant det mest synlige ved prosjektet Arbeidsarven1. Prosjektet ble starta av og ledes fra NTNU i Trondheim, ved historieprofessor Ingar Kaldal.

Men også det unge Moss by- og industrimuseum2 (etablert i 1995) spiller en viktig rolle i prosjektet, ikke minst for å få realisert denne bokserien. Jeg avtaler derfor en prat med sentrale folk på museet, tidligere avdelingsleder, nå konservator Torill Wyller og konservator og prosjektleder Bjørg Holsvik.

Sammen med «arbeiderforfatter» Grønna får vi akkurat plass rundt kjøkkenbordet i Verket 20, en av de én-etasjes arbeiderboligene som ble reist i forbindelse med Moss Jernverks virksomhet her fra midten av 1700-tallet og utover. Dette huset er nylig blitt en filial av byens museum. Gata og bebyggelsen som bærer navnet Verket omfatter et tjuetall hus, oppført i slaggstein fra det daværende jernverket, men kledd med rødmalt panel. Gata er tidsriktig renovert av investoren som kjøpte tomta i 2006 og hele fabrikken seks år seinere, og som har planer om boliger, kontor og kultur i både gamle og nye bygninger.

Verdien av arbeiderminner

Jeg har lest de fire bøkene fra Moss, og etter å ha levd i denne byen i tretti år er det mye god nostalgi å hente, men også ny kunnskap. Samtidig som jeg føler det blir mange uvesentlige detaljer og noen ganger veldig privat, og dermed mindre interessant. Enkelte av forfatterne er kanskje inspirert av Knausgård, for til og med kortvarige kjæresteforhold trekkes her fram fra glemselen, med fullt navn på kjæresten.

Har forfatterne helt frie tøyler? Og hva med kvalitetskontroll? Enkelte påstander i bøkene er høyst diskutable, men de blir jo stående for all framtid?

– Vi har små komiteer i arbeid for hver bok, sier Holsvik. Vi leser korrektur og gir råd og forsøker å inspirere hvis skrivinga går treigt, men den enkeltes fortelling skal være personlig og mest mulig upåvirka.

– Jeg kunne vært enda krassere mot investorene som kjøpte oss opp i 2006 og så sakte, men sikkert tømte bedriften for verdier fram mot nedlegginga, sier Grønna. Hadde dere sensurert meg hvis jeg hadde kalt dem noen drittsekker?

– Nei, det skal veldig mye til, sier Torill Wyller.

Men er det så mye sikker kunnskap å hente i disse tekstene? Kolleger, slekt og venner og lokal-historisk interesserte har sikkert utbytte av dette, men kan faghistorikere og museer få noe ut av sånne skildringer?

– Med denne typen beretninger får vi et nærere perspektiv på ting enn perioder og hendelser i historien, svarer Bjørg Holsvik. Det blir på individnivå, i motsetning til kvantitativ faktainnsamling. De to metodene utfyller hverandre.

I en artikkel hun nettopp har fått publisert i årboka Arbeiderhistorie, som utgis av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek3, siterer hun prosjektleder Kaldal ved NTNU. Han mener denne typen nedskrevne minner «kan ha både beskrivende, avslørende og skapende sider som innfallsport til historiske analyser. I denne sammenheng er det interessant å se på hvilke prosesser som har skapt minnene, men også hva minnet kan ha skapt? Hvordan har minnet selv vært med på å forme arbeidernes tenkemåter og handlingsmønster? Slik sett kan minnene gi en ekstra dimensjon når forhold på en arbeidsplass skal analyseres».

Spennende synergier

I denne artikkelen viser Bjørg Holsvik hvordan hun fortolker intervjuene hun har gjort med enkeltpersoner i celluloseproduksjonen, og hvordan hun setter personlige utsagn i sammenheng med andre funn og materiale.

– Bøkene og intervjuene vi gjør er med på å skape spennende synergier, sier hun. Og elementer fra bøkene, ikke minst bildematerialet, inngår jo nå i samlingene. Bøkene aktiviserer samlingene og museet. Og altså forskinga.

Torill Wyller understreker at metoden har en lang tradisjon, også her i landet. Historikeren Edvard Bull d.y. var bane-brytende da han samla muntlige arbeider-minner på 1950- og 60-tallet, som var utgangspunktet for et eget arkiv på Norsk Folkemuseum4. Men etter Nasjonalforeningen for Folkehelsens bokserie I manns minne på 1970-tallet er det få eksempler på systematiske bokutgivelser med denne typen innhold. Og den gangen var det mer vekt på bygdeliv enn på byliv og industriarbeidsplasser.

– Vi skulle gjerne gjort flere intervjuer med folk, gjerne ett intervju i uka, legger Holsvik til. Hadde vi bare hatt tid. Hun nevner blant annet skoleelever og folk i forskjellige posisjoner som de har intervjua eller ønsker å intervjue.

– Men det er vel enda vanskeligere å få folk til å skrive sjøl? I alle fall hele bøker?

– Ja, bekrefter Bjørg Holsvik, og for å få noen til å skrive, kan vi ikke legge lista høyt. Med høyere krav enn dem vi har her, ville vi bare fått lærere, funksjonærer og lokale samfunnstopper til å skrive.

Klasseskiller

Bjørn Grønnas bok fra «Cellullosen» er den foreløpig siste om Mosseindustrien, og den har mange kvaliteter ut over hverdagsskildringene. Den kompliserte produksjonsprosessen og de løpende moderniseringene på bedriften beskriver han i tekst og med flytskjemaer, men forståelig også for totalt utenforstående. Denne typen litteratur styrker respekten for moderne fagarbeidere. Samtidig avslører Grønna høy bevissthet om strukturer og skillelinjer, for ikke å si klasseskiller, både innafor og utafor bedriften. Så har han da også vært en markert lokalpolitiker med to perioder bak seg som bystyrerepresentant for Rød Valgallianse på 1990- og 2000-tallet. Han har øvelse fra utallige leserinnlegg og taler. I forhold til de tre andre arbeiderforfatterne er han skarpere og grundigere når det gjelder det reint politiske.

Men Grønna har faktisk mye godt å si om eierne og ledelsen fram til 2006. De lytta i mange sammenhenger til fagarbeiderne. Både Grønna og Holsvik legger i den nevnte artikkelen stor vekt på hvordan bedriften møtte den nødvendige moderniseringa på 1970-tallet og seinere. I motsetning til mange treforedlingsbedrifter overlevde «Cellulosen» i Moss denne overgangen. Helt avgjørende var et langt på vei arbeiderstyrt system for intern opplæring, der Bjørn Grønna sjøl var en pionér og pådriver.

Men så overtok «cowboyene», som de er blitt hetende i Moss, to investorer fra lenger sør i fylket. Oppnavnet deres sier det meste. I sluttkapitlet om nedlegginga er Grønna heller ikke nådig mot den norske staten, som ikke så verdien i å bevare en så sentral produksjon her i landet.

Torill Wyller bekrefter at Bjørn Grønna har vært en spesielt god kilde for dem, også i arbeidet med å få på plass museumsfilialen på Verket, som er åpen hver fredag og søndag. Han har delt på kunnskapen sin om bedriften og arbeidet, formidla flere kontakter og skaffa gjenstander og bilder.

– Jeg har vært invitert til å holde en del foredrag med utgangspunkt i boka, forteller han. Her om dagen var jeg i Moss Arbeiderpartis seniorgruppe. Mange var veldig entusiastiske og hadde sjølsagt mye å tilføye fra sine tidligere arbeidsplasser. Noen funderer nå på å skrive sjøl. Det var 27 veteraner på møtet. Jeg fikk solgt 11 bøker, men flere av de andre hadde den allerede.

Nettverk for arbeiderkultur

Som relativt hyppig museumsgjest under besøk i norske byer, har jeg ikke registrert overveldende mange arbeiderminner av denne typen. Hvor stort er fagmiljøet på dette feltet i Norge, spør jeg Holsvik?

– Jeg er med i det nasjonale nettverket for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av fagfolk fra i alt tretten museer5. Men vi kunne veldig gjerne vært flere, innrømmer hun.

I bokprosessene og i prosjektet har også Stiftelsen industrihistorisk bevarelse i Mossedistriktet spilt en rolle. Denne organisasjonen tok den lokale fagbevegelsen initiativet til, men i styret er både fagbevegelse, industriforening og lokalpolitikere representert. Veteraner fra ulike bedrifter deltar også aktivt i dokumentasjons- og formidlingsarbeidet ved museet i Moss.

Det lokale arbeidet med å samle arbeidsminner i Moss finansieres både av offentlige og private midler. På hjemmesida til Arbeidsarven går det fram at LOs kulturpolitiske utvalg støtta ett delprosjekt om sagbruksindustrien. Men de tre rundt kjøkkenbordet lar det skinne gjennom at de gjerne skulle sett mer entusiasme fra både sentral og lokal fagbevegelse. Som her i Moss.

Noter:

  1. http://www.arbeidsarven.net/
  2. http://ostfoldmuseene.no/museene/moss_by_og_industrimuseum/
  3. Holsvik, Bjørg: Den fleksible operatør. I: Arbeiderhistorie. 2015. S. 113-134.
  4. http://arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-nf_arkiv000000004028
  5. http://www.arbeidsarven.net/samarb/arbkultnett.htm

De fire bøkene fra Moss er alle utgitt på Flisby’n forlag i Rælingen:

  • Olsen, Jan-Erik: Liv og arbeid. 1945–2008. 100 s. 2011.
  • Brinchmann, Henry Walter: En kanalgutts erindringer: oppvekst og arbeid 1930–58. 2012. 106 s.
  • Torstenson, Irene: 49 år i sol og regn: arbeidsdager ved Helly Hansen og Hansen Protection. 2013. 80 s.
  • Grønna. Bjørn A. Et arbeidsliv på Cellulosen. 2014. 110 s.