Historiefaglig om Sovjetunionen
Av Tore Linné Eriksen
Red flag unfurled. History, historians and the Russian revolution
London: Verso Books, 2017, 321 s.
Der China Mièville formidler forskning og samtidsskildringer i en form som egner seg for et stor leserkrets (se omtale av China Miévilles bok October: The story of the Russian revolution. Nett-redaktørens anmerkning), er Red flag unfurled en helt annen type bok. Forfatteren er solid plantet i den akademiske verdenen, med en lang rekke prisbelønte bøker og livslange studier bak seg. Ronald Gregor Suny kommer fra en familie med armensk bakgrunn, som slo seg ned i USA, der han nå er professor ved University of Michigan. Hans nyeste bok er ikke en sammenhengende historie om den russiske revolusjonen, men heller en samling av egne fagartikler som er publisert over flere tiår, og som nå er sydd sammen for å gå kritisk inn i ulike faglige (og mindre faglige) tilnærminger til den russiske revolusjonen.
Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Verso Books
Et gjennomgående trekk er Sunys avstand til den retningen som i vår del av verden var tydelig merket av kald krig og studier av totalitarisme, dvs. en ideologisk offensiv fra 1950-tallet som satte likhetstegn mellom fascisme og kommunisme. I et slikt perspektiv var revolusjonen lite annet enn et statskupp fra en fanatisk klikk, og derfor med naturnødvendighet måtte føre til stalinisme, folkemord og gulag. Vi kjenner resirkuleringa av disse holdningene fra fjorårets norske debatt, med Bård Larsen – hoffhistoriker i reklamebyrået Civita – som anfører.
Suny har langt større sans for den sosialhistoriske retningen på 1970- og 1980-tallet. Nå gikk forskerne dypere ned i det russiske samfunnet, der de oppdaget en omfattende motstand mot tsardømmet, verdenskrigens virkninger og undertrykkinga av både bønder og fabrikkarbeider. Men Suny ser også begrensninger i en «historie nedenfra»; han vil kople studier av klasser og sosiale forhold, både før, under og etter revolusjonen, til organisasjoner, politisk bevisst og motkrefter. Her føler han utvilsomt samhørighet med bl.a. Moshe Levwin og Marcel Lieberman, som begge i revolusjonsåret har fått sine klassiske arbeider i ny utgave fra samme forlag (Verso/New Left Review).
Suny hører heller ikke til dem som ser bolsjevikenes partimodell som eneste forklaring på utviklinga etter 1917, og skiller seg dermed fra dem som helst vil skrive borgerkrig, vestlig intervensjon og krigskommunistisk knapphet ut av historien. Heller ikke godtar han forenklet totalitarisme-modell, som nærmest gir inntrykk av regimets stålkontroll. Selvsagt var det stadige kompromisser, vinglinger, omveier og improvisasjoner, som det er ventet når man har med mennesker å gjøre. Som en demokratisk sosialist, godtar Suny heller ikke at det settes likhetstegn mellom sosialisme og stalinisme. Det overlater han til dem som bruker sovjetisk historie til å advare mot alle utopier som ondskapens verk, og som bruker dette som unnskyldning for ikke å rokke ved dagens samfunn, i frykt for at alle alternativer havner i stalinisme.
Dette er selvsagt ikke boka man først kaster seg over, men det er mye å lære for dem som har interesse, tid og anledning til å fordype seg i nyere forskning og faglige diskusjoner.