Gnist

Deltakardemokrati – og korfor rørsler spelar ei rolle

Av Hilary Wainwright

2010-02

Hilary Wainwright er sosialist og feminist, fra Storbritania. Hun er redaktør for tidsskriftet Red Pepper og forfatter av boken Reclaim the State som handler om forsøk på deltakende demokrati.

Det er eit aukande gap mellom folk og dei politiske institusjonane som hevdar at dei representerer dei. Vi må konkludere at vilkåra som til no har vore rekna som tilstrekkelege for å skape demokrati – allmenn røysterett, eit fleirpartisystem, ei «fri presse», til og med eit proporsjonalt valsystem – ikkje er sterke nok i seg sjølv til å sikre makt for folket.

For meg tyder demokrati politisk likestilling (dvs. like rettar til å delta i politiske avgjerder) og folkeleg kontroll. Røysta garanterer ikkje politisk likestilling. I USA ser vi korleis nokre menneske er meir like enn andre – pengar kjøper effektivt makt. Røysta garanterer heller ikkje folkeleg kontroll. Både parti- og statsinstitusjonane har hatt alle slags utsøkte mekanismar som blokkerte eller nulla ut krava og ønska til folket. Det som ein derfor leiter etter, er ikkje ei erstatning for røysta, men ei styrking, slik at ein med tillegg i grunnlaget kan sikre at røysta blir eit verkeleg instrument for folkeleg kontroll, eit instrument som kan gjere demokrati reelt. Deltakardemokrati i alle sine lokale former kan bli forstått som eit forsøk på å skape desse styrkingane av røysta.

Når eit omgrep er så breitt som «deltakardemokrati », kan det å sjå på opphavet gjere det noverande potensialet klarare for oss. I Nord oppstod dei første tilløpa til deltakardemokrati i rørsler skapt på 1960- og 1970-åra, særleg i kvinne-, student- og radikale arbeidarrørsler – som svar på den svake, ineffektive naturen til valdemokrati. Desse radikale sosiale rørslene var produkt av ei svært spesifikk historisk erfaring. Trass i at rørslene sjølve på mange måtar tapte, har nokre av ideane deira vara ved og knyter seg no tett til deltakarrørsler i Sør, spesielt i Latin-Amerika og framfor alt i Brasil.

Dei radikale rørslene i nord vaks ut av ei søking etter genuine former for folkeleg kontroll og politisk likeverd. Av kampen deira vaks det fram to slag oppdagingar som har relevans ut over det desse rørslene var opptatte av (kjønn, vilkår for arbeidarar, studentpolitikk, miljø), og taler no til oss i strevet vårt etter å skape reelt demokrati i det 21. hundreåret. Den første oppdaginga hadde med makt å gjere, den andre med kunnskap.

Makt

Generasjonen i Storbritannia som var forma av velferdsstaten og etterkrigsboomen, utvikla høge forventningar som raskt støytte mot elite-«demokratiet» si politiske blokkering. Dette tomme demokratiet baud folk valet mellom to ulike grupper som handhevarar av status quo. På arbeidsplassen kolliderte ei oppfatting av like rettar med dei autoritære/paternalske holdningane til leiarar både innafor bedrifter og i offentleg sektor overfor arbeidsstyrken «deira». Blant kvinner prøvde ein ny sosial sjølvtryggleik å bryte underordningsbanda som framleis gjennomsyra ein kultur der kvinner formelt var rekna som likeverdige.

Tradisjonelle politiske parti til venstre baud inga klar løysing på desse nye utfordringane. Dei valde institusjonane var svake, for svake til å kunne kontrollere det veksande statsapparatet, og for veike til å hanskast med den veksande makta til dei store konserna som vanlegvis hadde sterke allierte innafor staten: C. Wright Mills sitt «industrielle og militære kompleks». Men endå viktigare: Den formelle makta til eksisterande politiske institusjonar verka ikkje inn på den daglege nektinga av ønske om demokrati på arbeidsplassar, innafor offentlege tenester, i samfunnet og heimen. Folk byrja finne måtar å skape den nødvendige makta for å innfri ønska sine gjennom kollektive aksjonar, direkte, i deira daglege liv. Arbeidarar lykkast i å redusere leiingskontroll på arbeidsplassen, ei kjelde til makt til å avvise, og derifrå til å kontrollere arbeidsplassen og arbeidsvilkåra. Nokre gonger gjekk dei vidare til å utvikle alternative planar for sjølve produksjonen. (Over kva som er produsert, og under kva vilkår.) Det som starta som innovative svar på spesielle problem på den tida, illustrerer no for oss ein potensiell ressurs for demokrati meir allment.

Historisk har konsernleiingar truga valde styresmakter, underminert sjansen til å utøva det demokratiske mandatet deira, og på den måten svekka mekanismane for folkeleg kontroll, i det selskapa insisterer på at berekrafta til produksjonsøkonomien avheng av at ein bøyer seg for den private marknaden. Dei radikale eksperimenta til arbeidarorganisasjonane på 1960- og 1970- talet illustrerer den mulege utfordringa frå innsida i produksjonen mot desse trugsmåla. Det er sant at arbeidarar ikkje har nokon tilgang til kapital – forutan via staten. Teoretisk er investeringsstreik eit kort konsern kan spele ut. Men konserna må investere ein stad. Arbeidarar som demonstrerer planane sine for vareproduksjon og tenester, og som er klare til å forhandle om dei, utfordrar radikalt «sanninga» om at regjeringar ikkje har noko val, men må underkaste seg forretningsfolka når det gjeld økonomisk know-how og produktiv kapasitet. (Makta deira innafor arbeidsplassen skaffar også fram ei motgift mot dei private selskapa sitt press for privatisering og for å presentere seg sjølve som den einaste kjelda til all visdom når det gjeld effektivitet. Alternative kjelder til visdom som kjem gjennom fagforeiningane til frontlinearbeidarar, for eksempel, (eller tenestebrukarar) og som i detalj frå innsida fortel korleis ein skal betre offentlege tenester, er tungtvegande motkrefter mot privatsektoren si svartmaling og hevding av å vere uomgjengeleg.

Logikken til kvinnerørslene var også motstand innafrå i samfunnet – heller enn å delegere makt til å handle til politiske representantar – i dette tilfellet frå innsida til strukturane til manns- og statsmakta. Autonome kvinnesenter vart organiserte på ulike stader. På arbeidsplassane gjennomførte kvinner streikeaksjonar for likelønn. Innafor tenesteprofesjonar, og blant brukarane av desse tenestene, utfordra dei holdningane til profesjonelle overfor publikum, framfor alt overfor kvinner. Her var dei langt framom alt regjeringa eller kommunestyre ville drøyme om å gjere. Handlinga deira var ein demonstasjon av ei ny maktkjelde som kunne presse statsorgan til å stø og arbeide saman med kvinner som sjølve var i stand til å handle.

Poenget ved desse kjeldene til makt er at dei fanst i samfunn, ikkje i regjering, trass i at dei hadde bruk for regjeringsstøtte om krava fullt ut skulle bli realisert og gjort berekraftige. På den tida var det argumentert med at radikale politiske parti skulle alliere seg med desse sosiale initiativa, slå saman krefter for å sikre endringar som dei står for. Det er eit forslite problem for venstresidepolitikk at regjeringar til venstre blir valde inn på radikale program, og omtrent utan unnatak bøyer av frå press frå privat business. Folk legg skulda på politiske leiarar, på «mangel på vilje», «bedrag», eller dei gir fagforeiningsleiinga skulda for ikkje å øve nok press. Nokre gonger viser dei til kontrasten mellom kompromissa til venstreregjeringar og den radikale stå på-viljen til høgreregjeringar. Men ei av årsakene til at slike høgreregjeringar på sine vilkår kan bli meir effektive, er at dei har eit heilt spekter av maktfulle agentar innafor samfunnet – og utafor regjeringa – på si side: delar av media, finansinstitusjonane, nokre senioreiningar innafor samfunnstenester og rettsapparat. Det finst unnatak som stadfestar regelen. I Storbritannia var både leiinga og alle nivå av arbeidarar innafor dei Nasjonale Helsetenestene mot privatisering av Helsetenestene, og stille – i deira daglege arbeid – saboterte eitkvart forsøk på å gjennomføre privatiseringa. Som eit resultat måtte Thatcher, som elles var ein meister i å nå alt ho sette seg føre, rykke tilbake. Men oftare er det slik at økonomiske og kulturelle maktkjelder i samfunnet følgjer opp valsigrar til høgresida, og gir høgreregjeringar ekstra slagkraft. Dette blir ikkje gjort på ope vis, men «naturleg» bak scenane.

Ved ikkje å sjå følgjene av dei underliggande reaksjonære tendensane som eksisterer i kapitalistiske samfunn – inkludert statsinstitusjonane – har sosialdemokratiske parti til venstre ein tendens til å gå ut frå at når dei har oppnådd fleirtal i val, kan dei vri «statsmaskineriet» i den retninga som dei ønskjer. Men valsiger vil berre skape reell endring der demokratiske rørsler og organisasjonar innafor samfunnet alt utøvar alle slag økonomisk, sosial og kulturell makt retta inn på å skape endring i ei felles eller i det minste utfyllande retning i forhold til den valde regjeringa.

Dette fører oss til den andre forståinga som rørslene på 1960- og 1970-talet gav oss.

Kunnskap

Det er klare metodiske og framfor alt erkjenningsteoretiske lærdommar som vi må dra frå praksisen til rørslene på den tida, men før vi undersøker desse, la oss kort minne oss sjølve på korfor erkjenningsteoriar kan vere politisk viktige.

Eit venstreparti som arbeider tett og gjensidig i respektfull allianse med initiativ for radikal endring i det sivile samfunnet, har bruk for ei svært ulik form for forståing av rolla og karakteren til partimedlemmer, støttespelarar og assosierte enn oppfattinga til tradisjonelle sosialdemokratiske parti, og til ein viss grad også kommunistiske parti. Den tradisjonelle modellen er massen som røystar på partiet, valkampanjar, kontingentbetaling og deltaking i politiske debattar rundt program som er forma sentralt av leiinga i ulike partigrupper. Denne partimodellen går ut frå at det er valarbeid som skaffar makt til å endre samfunnet. Ei forståing av kor viktig rørsler og initiativ i det sivile samfunnet er, vil oppfatte partimedlemmer, støttespelarar eller allierte som uavhengige kunnskapsrike endringsagentar på sine område. Ein «nedafrå opp» kunnskapsmodell – idet ein forstår dei praktiske, stilleteiande, ikkje kodifiserte formene – krev at partiet gir opp monopolet sitt over leiing og val av retning.

Dei sosiale rørslene på 1960- og 1970- talet braut med den positivistiske forståinga av kunnskap som noko berre knytt til vitskaplege lover. Ein kritikk av positivismen hadde lenge vore i emning innafor den akademiske vitskapsfilosofisfæren, mens politiske institusjonar låg langt bak. Den kalde krigen hadde frose fast todelinga marknad– stat i den politiske kulturen til ein heil generasjon. Filosofisk understøtting av denne todelinga førte til den falske polariseringa av positivistiske synsmåtar på kunnskap (vitskaps-lovbasert kunnskap konsentrert i hendene til ekspertar) og individualistiske syn på kunnskap (praktisk kunnskap eigd berre av individuelle, handlande atomistisk, og der avgjerdene berre kunne bli koordinert av marknaden eller ikkje i det heile tatt).

På deira måte å organisere – enten det var den bevisste opprettinga av grupper innafor kvinnerørsla, tverrfagleg komitear eller komitear på tvers av ulike arbeidsplassar innafor den radikale fagrørsla – levde dei sosiale rørslene ut avvisinga si av eksisterande syn på kunnskap. Dei verdsette praktisk, ofte uuttalt kunnskap som ikkje var tilgjengeleg i kodifisert, skriftleg form, men forankra i folk sine ferdigheitar, kjensler og skapande aktivitet. Dei demonstrerte også (i det dei forkasta den individuelle kunnskapsmodellen) korleis denne praktiske kunnskapen kunne bli delt og debattert, og korleis praktisk kunnskap kunne bli kombinert med teoretisk, forskingsbasert kunnskap, og bli grunnlag for meiningsfull sosial intervenering. Implisitt fann dei opp ein modell for sosial handling som er konstant eksperimentell heller enn avklart på førehand, tolerant overfor utryggleik, men også open for å bruke eksisterande kunnskap der det er effektivt.

Eg abstraherer no ein logikk frå det som ofte var ein rotete, konfus og ineffektiv prosess. I tillegg var det på den tid ein tendens til i det heile tatt å sjå bort frå det representative demokratiet sine institusjonar, ikkje berre fordi dei var veike, men også forelda. Det fanst nokre få høve til å praktisere nyskapingar på eit lokalt kommunenivå i ulike delar av Europa – for eksempel i Storbritannia og i Italia – men før desse erfaringane kunne modnast hadde den radikale høgresida tatt kontroll.

Brasil si historie

Den delen av verda der gryande eksperiment innafor deltakardemokrati har hatt høve til å modnast, i det direkte og delegerte former for demokrati blir kombinert med ei opning opp av representative former, er i Sør, framfor alt i Brasil. Andre vil drøfte den brasilianske erfaringa djupare. Synet mitt er at eksperimentet som vaks opp, men no famlar, i byar i Brasil, er vitale for einkvar som ønskjer verkeleg demokrati. Kjernen i denne erfaringa er denne: Då det Brasilianske Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, PT) først vann val til kommunestyre, konsentrerte det seg nesten instinktivt om «å dele makt med dei rørslene som det vaks ut av» slik ein av partiet sine første borgarmeistrar, Celso Daniel, har forklart det. Sidan makta låg hos finansieringa, byrja det første deltakareksperimentet med å sette opp budsjettet, og då spesielt plasseringa av nye investeringar (deltakande budsjettering DB).

To trekk ved opphavet til PT skaper eller stør opp under DB. For det første var PT barn av kampen mot eit diktatur, og som ei følgje av det verdsette FT liberale demokratiske institusjonar. Samtidig hadde partiet røter i folkelege masserørsler i fabrikkar, byar og på landsbygda, rørsler som hadde erfart behovet for sterkare og meir deltakande former for demokrati. Det hadde også levande eksempel på institusjonelle rammeverk for slike deltakarformer, for eksempel i CUT og i MST. For det andre var partiet sterkt påverka av frigjeringsteologi og av utdanningsteorien og praksisen til Paolo Freire. Dette innebar at grunnlaget for kulturen til PT var ei tiltru, ikkje berre til «massane», men også til kapasitetane til kvart individ – og folk sitt høve til å fullføre det potensialet gjennom kollektiv sosial endring. Dette er grunnen til at eg seier at avgjerda om å «dele makt» med rørslene nesten var «instinktiv». Ho vaks ut av PT sin kultur, ho var ein del av årsaka til at dei søkte formelle posisjonar – det var årsaka til at parallelt med valkampanjane gjekk støtta til dei landlause sine okkupasjonar, aksjonar innafor fabrikkane og husokkupasjonar i byane.

I Brasil inkluderer dei deltakande institusjonane skapt av PT og urbane rørsler:

Offentlege institusjonar som er uavhengige av bystyra. Regjeringa, eller i det minste spesielle departement, gir støtte til desse institusjonane og rapporterer tilbake til dei, men tar ikkje del i avgjerdene deira. Desse institusjonane er opne for alle i først fase av avgjerdssyklusen, og deretter basert på delegatar som kan tilbakekallast. Institusjonane sine prosessar er transparente, regelstyrte og konstant i endring i lys av erfaring, prøving og feiling.

Forhandlingar mellom delegatane til desse deltakande institusjonane og representantar både for regjeringa og den lovgjevande forsamlinga, der borgarmeisteren og lovgjevarane formelt har det endelege ordet, endrar sjeldan alvorleg budsjettet som er skapt i deltakarprosessen fordi denne prosessen har full tillit i byen, og borgarmeisteren og valde representantar ville tape i komande val viss dei utfordra deltakardemokratiet på alvorleg vis.

Fire følgjer av deltaking

I Porto Alegre, eit kjent eksempel på deltakarprosessar, har femten år med prøving og feiling gitt minst fire følgjer med brei relevans, noko som fullt ut rettferdiggjer den internasjonale merksemda som denne tilsynelatande vanlege småbyen har tiltrekt seg.

Innsyn

Eit av hovudtrekka ved krisa som demokratiet står overfor er måten maktfulle privatinteresser (korrupt lokalt næringsliv eller maktfulle multinasjonale konsern med deira vide lobbymakt) orma seg inn på fordekte område mellom valde politikarar og statsapparatet. I Porto Alegre var korrupsjon svært utbreidd på 1980-talet. Ved å opne opp prosessen med å sette i verk tiltak røykte DB effektivt ut mange skjulte alliansar av denne typen.

Parlamentarisk demokrati var ikkje oppfunne for å overvake eit stort statsapparat. Det har utvikla middel for å gjere det, ved hjelp av spesielle komitear av ulike slag, men alle desse mekanismane – utvalskomitear, spesialovervakarar, undersøkingsgrupper og så vidare – arbeider frå utsida, ofte etter at tiltak er sett i verk. Deltakingsprosess, på den andre sida, inneber å opne opp prosessane med å sette noko i verk på alle stadia av, frå dag til dag for dei som politikken har følgjer for. Som eg skriv, så var den politiske prosessen på alle styringsnivå i Brasil erobra av dei store multinasjonale selskapa ved hjelp av massiv lobbyverksemd og flittig, godt finansiert nettverksbygging. Stilt overfor dette kunne deltakarprosessar på mange ulike nivå utgjere ein reell forskjell. For eksempel kunne arbeidarar (og lokalsamfunn i omlandet) ha rett til å overvake, eller i det minste konsultere, aktivitetar utført av selskap mot offentleg betaling eller som leverandørar av offentlege kontrakttenester.

Omfordeling

Over dei femten åra systemet har eksistert, har DB ført til ei eintydig omfordeling av ressursar frå høginntektsområde i byen til fattigområde. Hovudårsaka, som også kan gjelde i andre samanhengar, er knytt til at dei fattige er aktivt involvert i ressurstildelingsprosessen, og at denne prosessen vektlegg avgjerdstakinga til fordel for dei med størst behov for offentlege tenester og infrastruktur. Ein annan faktor nær knytt til det same, er den at skattlegging blir mindre upopulær blant middelklassane. På eit fint og snedig vis, i det måten offentlege pengar vart brukt på vart meir open og legitim, brydde ikkje dei velståande (under dei få svært rike familiane som framleis eig ein god del av arealet til byen) seg ikkje lenger om at dei måtte betale skattar: Dei såg at pengane gjekk til nyttige formål og var glade for personleg å kunne delta i dette.

Tenester

Den sosiale effektiviteten til utdannings-, helse- og transporttenestene i Porto Alegre betra seg iaugefallande samanlikna med byar utan DB. Deltakarprosessane som tok til her, tillet praktisk «folkebasert» kunnskap å bli delt, debattert, kombinert med teknisk kunnskap og bygd inn i den politiske prosessen.

Auka forhandlingsmakt

overfor privat sektor Både multinasjonale investorar og seljarar vart finvurdert i daltakarprosessen og ytte konsesjonar når det gjaldt sysselsetting, miljø og skjerming av lokale småverksemder. Det ser ut til at når valde styresmakter genuint deler makt med ein uavhengig prosess, kjenneteikna av demokratisk folkeleg deltaking, aukar den overordna makta til demokratiske folkeleg institusjonar vis a vis marknadspress og internasjonale organ som Verdsbanken.

I Brasil har søkinga etter sterkare former for demokrati kome lengst på kommunenivå – i det minste når vi snakkar om nye varige institusjonar. Mange har, men så langt utan suksess, argumentert for å utvikle og bruke dei same grunnprinsippa på nasjonalt nivå. Historia til desse forsøka får bli fortald ein annan gong. Det viktige poenget er at å utvide folkeleg deltaking til eit nasjonalt nivå ikkje berre er eit spørsmål om god regjering – å avdekke korrupsjon, å utfordre byråkratiske fyrstedømme, å bli verande nær dei reelle behova til folk. Det handlar også om, i orda til Olívio Dutra då han var guvernør i delstaten Rio Grande Do Sul, å «heve det politiske medvitet om økonomisk makt på eitkvart nivå». Delinga av makt mellom valde styresmakter og folkelege deltakarprosessar utfordrar den ortodokse oppfatninga av at når økonomiske avgjerder er tatt av føderale styresmakter eller internasjonale organ som IMF, så er dei alltid, og dømt til alltid å bli verande, uforanderleg låste. Slik maktdeling skaper ei demokratisk, men også autonom motmakt i forhold til valde leiarar som elles ville bli fangar i etablerte, erfarne og til tider fiendtlege statsinstitusjonar. På sitt beste kan motmakta til deltakardemokrati halde politikarar sitt valmandat levande tilstades i det den daglege maktutøvinga. Slik forstått støttar det leiarar i å utøve vallovnadane sine, sidan dei er følgd opp av sterkare demokratiske band enn berre ein valsiger som institusjonane i selskapsmarknaden ofte handterer med forakt. Folkeleg deltaking er mindre lett å sette til sides fordi ho ber i seg høve til mobilisering og handling som politikarar ikkje kan ignorere, og som kunne skade legitimiteten til dei internasjonale institusjonane som underminerer valmandatet til sosialistiske regjeringar. Det kan faktisk seiast at på den globale marknadsplassen har deltakardemokrati vorte eit nødvendig vilkår for valdemokrati. Ei utviding av deltakardemokrati ville ikkje på nokon måte ha skaffa fram alle svara for regjeringa til Lula, men det ville ha skapt fruktbar grunn for løysingar og strategiar. Det ville også ha skaffa til veges eit grunnlag for å mobilisere internasjonalt press til støtte for Lula sin kamp med IMF (Det Internasjonale Pengefondet).

Demokratisk motmakt

Eg skreiv nyleg ei bok om ei reise gjennom nokre laboratorium for deltakardemokrati. Intuisjonen min var at reisa mi ville bli ei politisk oppdagingsreise. Utgangspunktet mitt var tiltru til praksisen si skaparkraft.

Ideen om deltakardemokrati som ei form for demokratisk motmakt var den første oppdaginga. Ut av dette rann det viktige ved å tenke gjennom politisk representasjon på ny, og med det også det politiske partiet: Folk måtte bli meir bokstavleg «gjort tilstades » – i det ein tok den bokstavlege meininga til representasjon – i å kontrollere staten slik at motmakta dei bygger i samfunn for å stå mot avgjerdene til institusjonar utan plikt til å svare for seg, blir omdanna til makt over det daglege arbeidet til staten. Til slutt indikerer ideen om internasjonale demokratinett at høve til å demokratisere den internasjonale dagsorden veks fram på utsida av det politiske hierarkiet, gjennom ein stadig aukande tett vev av internasjonale band skapt horisontalt i løpet av mobiliseringa av motmakt av einkvar muleg type, noko som også i neste omgang påverkar dei nasjonale politiske partia.

På grunn av siktemåla til dette seminaret i Barcelona vil eg berre gå djupare inn på det første konseptet – det som gjeld «demokratisk motmakt». Før eg gjer det, la meg diskutere to retningar som ideen om deltakardemokrati kan kome til å gå, kvar av dei inneheld viktige sanningar, men begge er øydeleggande eksklusive i innretting. På den eine sida å gå ut frå at vi kan endre verda utan å engasjere seg verken i eller mot staten. På den andre finst ideen om at det er nok for valde politikarar generøst å opne opp statsinstitusjonane for folkeleg deltaking, utan skarpt å endre maktforholda mellom staten og folket.

Det første synet på deltaking drar merksemda vår i retning makta som folkemassane, vanlegvis definerte som «makteslause», har i kraft av behovet som den eksisterande sosiale ordenen har for deira deltaking. Dette gir dei ei makt til å avvise, til å nekte å reprodusere status quo, og med det den kollektive makta til å omforme sosiale relasjonar. Denne tilnærminga grip den skapande makta vår til å finne alternativ, men oftast svake, innafor det noverande samfunnet, alternativ som illustrerer eller eksemplifiserer dei verdiane som vi kjempar for å realisere i framtida. Den andre, statsleia tilnærminga til deltaking, legg ikkje vekt på kampar for å få kontroll over offentlege ressursar og mot privatisering. Desse kampane reiser mange spørsmål rundt folkeleg autonomi og rundt det å skape alternativ som ville omfatte demokratisk kontroll over offentlege ressursar, og derfor føre med seg ei omforming av staten – både når det gjeld interne hierarki og forholdet til kampar innafor samfunnet.

Frå Bolivia og Uruguay til Moskva og Berlin forsvarar rørslene som kjempar for å oppretthalde vassforsyning og transport som fellesgode ikkje vanlegvis eksisterande statsinstitusjonar, men dei driv organisasjonsarbeid for å oppretthalde eit felles gode under demokratisk kontroll og det inneber litt samspel med valde statsorgan. Statleg kontroll er ikkje nødvendigvis det same som demokratisk kontroll, men valde politiske organ kan bli, og har vorte engasjert saman med, og allierte har vorte vunne innafor dei, som ein part i ein vidare politisk strategi for bygge vern mot den private marknaden.

I og mot staten

Forteljingane frå dei radikale sosiale rørslene på 1970-talet, som eg diskuterte innleiingsvis i dette dokumentet, viser at det er grenser for kor langt motmakt eller omforming av sosiale forhold kan gå før det blir reist spørsmål om politisk makt, og utfordring av status quo på det formelle demokratinivået (dvs røysting og politiske parti). Dei radikale sosiale rørslene på 1970-talet var ikkje berre drivne fram av ei total forkasting av relevansen ved røysterett – som trass alt var resultatet av årevis med militant kamp i tidlegare tider – men av ei føling av vonbrot og sinne knytt til kor veik røysteretten hadde vorte som instrument for folkeleg kontroll og politisk likeverd. Løysinga var ikkje å gravlegge røysteretten, men å gje han ny styrke og krevje han tilbake frå det «industrielt–militære-komplekset». I land som hadde lidd under diktatur, var dette endå meir sant: Å avvise å engasjere seg i val som eit spørsmål om grunnleggande strategi, ville vere å snu ryggen til kampen for grunnleggande demokratiske rettar. Fleirtalet av sosiale og folkelege rørsler søkte i staden å bygge deira eigne maktkjelder som eit grunnlag for å engasjere seg i valde statsinstitusjonar utan å ha full tiltru til desse.

Det som eg peikar på, er at å skape ei splitting mellom «endring ved autonome sjølvorganiserte maktkjelder» og «endring ved å gripe/ta statsmakta» er å ignorere, nesten som om dei aldri hadde funne stad, dei siste tretti åra eller så med eksperimentering med eit spekter av innovative kombinasjonar av sjølvorganisering og intern-statlege initiativ. Ei side ved desse hybride initiativa var ei vedkjenning av at staten ikkje er nøytral. Utan å bli radikalt utfordra, er statsinstitusjonar forma og infisert av dei maktforholda og den kulturen som rår i dei samfunna dei søker å styre, enten dette har samanheng med klasse, kjønn, rase, generasjon eller den hierarkiske sjølvinteressa til statsbyråkrati. Den einaste gongen at radikale parti har hatt ein varig innverknad på statsinstitusjonane – så langt, nesten eksklusivt på eit lokalt nivå – er når dei har handla som svar på eller i samarbeid med rørsler som utfordrar desse maktforholda både i samfunn og innafor staten og forholda mellom denne og folket. Porto Alegre, Bologna og Stor- London-Rådet viser dette. Poenget her er at den framande karakteren til staten ikkje er noko universelt absolutt: Høve til endring avheng av balansen mellom sosial og politisk makt både innafor dei valde organa til staten og i samfunnet.

Mykje av ideen om at det er muleg å «endre verda utan å ta makt», slik John Holloway for eksempel hevdar, avheng av ein kritikk av det tradisjonelle «stats»- venstre for deira behandling av staten som ein ting, skild frå resten av samfunnet, ein ting som kan bli «gripen» for å styre resten av samfunnet mot sosial rettferd. Holloway insisterer på at staten er «forankra» i kapitalistiske sosiale forhold. For han peikar dette mot det viktige ved handling for å endre innafor desse sosiale forholda. Dette er fint. Men viss dei sosiale forholda i kapitalistiske samfunn er kamp, konflikt og muleg omforming, og staten er forankra i dei, kunne ikkje då staten sine sosiale forhold i alle sine varierte og komplekse former også bli gjennomsyra av kamp, konflikt og omforming? Korfor skulle denne sosiale dynamikken ta slutt, med andre ord, ved veggane til staten? Særleg i land der tidlegare rørsler, om enn svakt, har oppnådd demokratiske og omfordelingsmessige vinningar, eller der statlege arbeidarar er medlemmer i radikale fagforeiningar og i breiare sosiale rørsler; eller der ein minoritet av valde politikarar praktiserer truskap til dei demokratiske sosiale rørslene heller enn truskap til den eksisterande staten, kunne ikkje kamp og konflikt og omforming vekse inn i eller innafor staten?

Å behandle framandgjeringa til staten frå samfunnen som eit slag allment faktum, plasserer staten som skild frå kampane som går føre seg i dei sosiale forholda der han er part. Eit slikt syn skaper eit motsett bilde av feilen han siktar på å gå til åtak på innafor den tradisjonelle venstresida. Kamp om statsinstitusjonar – for politisk representasjon, for deltakarformer når det gjeld offentleg avgjerdsfatting, for demokratisk administrering og så vidare – er ein kampdimensjon blant mange, ikkje overordna eller altomfamnande, men likevel viktig og særskild. Å legge tilsides kampen om staten og politiske institusjonar ville vere med forakt å ignorere det viktige ved tidlegare kampar for demokrati. Men nye typar aksjon og organisasjon er nødvendig og veks fram. Hovudutfordringa er å finne opp og å fornye utan å miste gangsynet når det gjeld retning og siktemål.

Klargjort deltaking

Dette fører oss til den andre ufullførte retninga som deltakardemokrati har tatt, i hovudsak i god tru av (i hovudsak lokale) politikarar og offentlege administratorar, medvitne om at institusjonane deira står i fare for å miste tiltru hos folket. Løysinga deira er å «opne opp» institusjonane sine for representantar for lokale organisasjonar, men utan noko reell deling av makt eller medvite støtte for ei autonom offentleg sfære (som ville bli i stand til å forhandle med, presse og overvake statsinstitusjonar).

Det finst aldri ei klar deleline mellom kva som kunne bli kalla «statskontrollert deltaking» og open deltakarprosess. Dette vart skarpt klart for meg på ein konferanse om deltakardemokrati i Buenos Aires i 2004. Det er mange påminningar om den ufullførte oppgåva med å gjere Argentina til eit demokrati. Innleiingsvis er det ei tavle i minnet om studentane som stod opp mot diktaturet og den natta då dei vart tatt av militæret og aldri meir vart sett. Lagnaden deira har aldri vorte avdekt. I programmet til mødrene og bestemødrene til dei bortkomne blir kampen deira for å finne ut kva som hende med barna og barnebarna deira, fortald. Dei ser saka si som ein kamp om å få delta i staten sine avgjerder. Dei har gått til direkte aksjon ved å bruke den støtta dei mottar, utført eigne granskingar og oppretta kontakt med 79 barn til dei bortkomne. Konferansen er organisert av Observatoriet for Deltakardemokrati, eit veksande og utovervendt nett av kommunar, forplikta til å utvikle deltakarstyre i teori og praksis. I ein tidlegare sesjon høyrde vi borgarmeisteren i Buenos Aires og ein høgare seniormedarbeidar stolt omtale byens nye system for deltakardemokrati. Blant tilhørarane var det folk som budde der, nokre av dei medlemmer av det som framleis er igjen av naboskapsråd, skapt under krisa i 2002–2003. I det dei tok hintet frå den lysande energien til mødrene og bestemødrene til dei bortkomne, spurde dei: «Korleis deltar vi? Vi har prøvd, men ingen høyrer etter». Ein annan spurde: «Korleis kan vi klare å organisere oss ut over naboskapet vårt?» Dei offisielle «deltakings»-strukturane såg ikkje ut til å væra rotfesta verken i den daglege erfaringa til aktive borgarar eller i organisasjonsformene som dei sjølve, heilt sjølvstendig, hadde skapt. Kommunetoppane svarte defensivt, knapt nok hadde dei vedgått problemet.

Her har vi eit eksempel på gode intensjonar, men inga vedgåing av behovet for ei fundamental mentalitetsendring blant dei som sit sentralt i den kommunale avgjerdsprosessen – ei vedkjenning som lokale borgarar og organisasjonane deira kunne styrke mykje når det gjaldt evna hos kommuneorgana til å møte folket sine behov. Slik erkjenning innafor dei politiske partia ville føre til eit stort mentalt sprang fordi det ville innebere å ta risikoen knytt til å dele makt, om ikkje anna enn innafor ei framforhandla ramme, med folk og prosessar som staten ikkje hadde fullstendig kontroll over. Men utan dette spranget er krav til deltakardemokrati lite meir enn (tidsavgrensa) gode forhold for folk. Rett nok gir dei nyskapande folkegrupper høve til å «gripe ordet» og prøve realisere det.

Etter å ha sett litt på kva genuin deltaking ikkje er, la oss vende tilbake til ideen om det som ei motmakt (eller noko betre).

Eg bukar ordet «motmakt» for å beskrive mange kjelder og nivå for makt som det kan vere muleg å bruke til å skape sosial omdanning. Tenk over dei komplekse kjedene av bindingar som ligg under eit samfunn – kvar ei av dei skaper grunnlag for ulike slag avtaler. Alle delane av staten er avhengig av andre delar. Ulike institusjonar, frå lokale styresmakter til den Internasjonale Straffedomstolen, kan utøve motmakt overfor andre institusjonar som er mindre mottaklege for demokratiske krav eller humanitære overvegingar. Selskap er avhengige av arbeidarar. Finansane deira kan vere mobile globalt, men dei må investere og selje ein eller annan stad. Dei er også avhengige av nasjonale, regionale og lokale styresmakter for å få tilgang til marknader, finanskjelder, investeringslokalitetar osv. Valde politikarar er avhengige av stemmegivarar som på si side igjen har makt til ubunde å reise krav tilbake ved hjelp av godkjente organisasjonar mellom vala. Innafor kvart ulikt nivå og institusjon i samfunnet finst det høve til motmakt som kan bli mobilisert for å oppnå demokratisk endring. Lista veks etter kvart som folk finn nye måtar å stå mot og reiser alternativ i deira eigne daglege liv, og utviklar desse til kollektive: frå handling knytt til selskapsvaremerke, via kampanjar for å få kontroll over pensjonsfond, til direkte former for personleg internasjonal solidaritet med folk som står overfor militær okkupasjon.

 

Forståinga av deltakardemokrati som ei motmakt bryt ned den tradisjonelle liberale delinga mellom politikk og økonomi. Institusjonane til demokratisk motmakt vil ikkje berre skape politiske institusjonar med nødvendig middel for å stå opp mot presset frå privat kapital, dei peikar også ut vegar der politiske institusjonar kan alliere seg med økonomisk press for demokrati. Alliansar med kooperativ, samfunnsøkonomien allment, offentleg og fagforeiningstilknytte pensjonsfond kan alle skaffe fram det breiare økonomiske demokratiet som vil vere ufullført og under trussel utan deltakardemokrati.

Dessutan involverer omgrepet motmakt det å sjå sosiale rørsler som noko som skaper bølgjer langt bak deira tilsynelatande fokus: Den grøne rørsla eller fredsrørsla, for eksempel, når dei er i allianse med andre, er potensielt i stand til å utøve makt over både økonomien og politikken. Begge rørslene reiser fundamentale spørsmål rundt siktemålet med produksjon (og det kan bli definert som å inkludere former for distribusjon, konsum, typane av arbeid og dugleik som trengst og formene for finansiering og eigarskap) i svære område av økonomien: forsvarsindustrien, maten, sløsing, energi og kjemiske industriar. Sosiale rørsler og miljørørsler har alt gått i spissen for å utvikle alternative system på desse områda. Nye demokratiske sosiale rørsler har sjeldnare vore «ei saks»-rørsler. Krava som dei reiser, krev radikale endringar gjennom heile samfunnet – og krava deira reiser seg mot sterke interesser som vil gå mot desse endringane. Behovet er derfor å skape organiserte band til grupper som har makt og potensiale for felles interesse i kvart punkt i prosessen. Men dette fører oss til ein annan diskusjon …

Deltaking viser tilbake til det å røyste

Tidvis blir argumentet for at deltakardemokrati burde bli grunnlaget for eit heilt politisk system reist, som ei erstatning for parlamentarisk demokrati. Men dette svekkar saka for genuine deltakingsprosessar der det viktige ligg i ein dugleik til samtidig å utfordre og utfylle eksisterande representative arrangement. Legitimeringa til representativt demokrati veks ut av den minimale, men like, deltakinga til alle til ved det å røyste, mens legitimeringa til deltakardemokratiet ligg in den høge graden av aktivitet blant noko som oftast vil vere ein minoritet gjennom institusjonar som er opne for innsyn, opne for alle og grunna på gjensidig semje om reglar. Representative institusjonar fundamentert på ein person, ei røyst, fastlegg prinsippa og allmenn retning for ei vald regjering. Dei set den breie ramma. Potensialet deira ligg radikalt i det faktum at formelt gir røyster makt til dei mange, makt som kan bli brukt til å utfordre makta til dei få. Dette er grunnen til at regjerande elitar alltid frykta den allmenne røysteretten.

Til alle tider og ubunde av nasjonalitet har herskande elitar alltid søkt å tenke ut forhandlingsmekanismar som kan sløve «sverdet til parlament mot privat eigedom», slik ein britisk arbeidarpartipolitikar skreiv på 1930-talet då han skulle forklare potensialet til parlamentet. Langt på veg har dei hatt suksess, slik at viss ikkje viljen som vart uttrykt ved dei periodiske vala er halde levande som konstant nærverande, leiande og puffande på statsinstitusjonane, blir privat økonomisk rikdom og makt verande nesten urørt. Dette er der deltakardemokrati i radikal form, rotfesta i ein autonom offentleg sfære, kjem inn. Deltakardemokrati kan overvake arbeidet til regjering og statsapparat. Det er i stand til å gå dit politikarar aldri kjem, og kjenne til slikt politikarar sjeldan undersøker. Legitimiteten kjem frå intensiteten til aktiviteten og innsynet og det opne i prosessen. Deltakarinstitusjonar skaper sjølvsikre forventningar, og dette leier i sin tur til press – i form av lobbyverksemd og iverksetting av kampanjar – overfor dei representative valde organa som fattar dei endelege avgjerdene.

Det viktige ved prosess

Folkeleg deltaking lar både folk og offisielle leiarar avgjerde detaljar rundt korleis brei deltaking blir gjennomført. Korleis offentleg politikk er administrert er ikkje verdinøytralt: Prosess gir resultat.

 

Ta sløsing. Ei miljømessig berekraftig tilnærming som ser på avfall som ein ressurs – ei opphoping av akkumulert energi og materiale – er ulik ei tilnærming som ser avfall som noko ein må bli kvitt. Den første, leia av gjenbruk og resirkulering, krev omfattande folkeleg deltaking for å kunne fungere. Denne deltakinga er ikkje noko ekstra, og det inneber ikkje å delta i møte og å sitte i komitear. Denne tilnærminga handlar om eit offentleg rekneskapsført system og derfor også ei ordning som stadig kan bli betre, eit system som stør hushaldet som frivillig sorterer avfallet. Det same prinsippet for daglege og løpande demokratiske prosessar kunne bli brukt i forhold til utdanning, transport, sosial omsorg – reelt i forhold til ei kvar offentleg teneste. Ein open regelstyrd prosess av folkeleg deltaking tilpassa oppgåva ein står overfor – for eksempel det å foreslå detaljerte budsjettprioritetar, eller styringa av lokal offentleg tilrettelegging – har ein sterkare demokratisk legitimitet enn tenestefolk som arbeider bak lukka dører, og som ofte gjer sine eigne «forretningar» med visse sosiale grupper og økonomiske interesser.

Formelt har representativt demokrati siste ordet. Men sidan dei valde kvar for seg må søke attval innafor eit fleirpartisystem, må dei kommunisere med og vere følsame overfor forslag som blir reist av veljarane deira. Deltakardemokrati, i eit utfyllande forhold til makt via val, har slik sett potensialet til å flytte samfunn vidare i retning dei demokratiske ideala ved folkeleg kontroll og politisk likestilling.

Liberalt demokrati har alltid vedgått at organisasjonane i det sivile samfunnet spelar ei viktig rolle. Det er vanlegvis akseptert at eit sterkt sivilsamfunn hjelper til med å halde valde representantar årvakne, og at det gjer det gjennom organiserte interessegrupper som pressar sakene sine på styresmakter, nokre gonger gjennom politiske parti, andre gonger ved hjelp av uavhengig lobbyverksemd. Nokre gonger har visse spesielt interessegrupper – framfor alt fagforeiningar og forretningsinteresser, men lokalt også innbyggargrupper eller organisasjonar innafor frivillig sektor – vorte dradd inn i korporative arrangement med styresmakter, og slik oppnådd ein spesiell politisk status slik at styresmakter forhandlar med dei om avgjerder som grip inn i interessene deira. Men denne typen arrangement har ofte underminert tiltrua til begge partane: Dei frivillige organisasjonane blir sett på som både for nært knytt til styresmaktene og som nokre som berre kjempar for eigne spesialinteresser. Styresmaktene blir oppfatta å favorisere ei eller to grupper mot andre, eller organiserte interesser mot «folket». Ein av frustrasjonane og feila ved representativt demokrati er at, mens sivilsamfunnet har vakse i omfang og utvikla seg når det gjeld struktur og indre demokratiske former, har sivilsamfunnet vorte verande marginalisert når det gjeld påverknad på det formelle politiske systemet – kanskje tidvis invitert inn og deretter ignorert, eller brukt til å gje det formelle systemet ufortent legitimitet. Deltakardemokrati skaffar fram eit reelt alternativ, eller komplement, til vald makt: ei klar og organisert offentleg sfære der folket sine krav kan bli artikulert, utvikla og forhandla fram, og så sluttforhandla med den lokale eller andre relevante statsinstitusjonar.

Vilkår for veksande deltaking

 

For at deltakardemokrati skal kunne oppnå legitimitet og gje nytt liv til demokratisk politikk som eit heile, må nokre vilkår vere på plass.

For det første må deltakararrangement i utgangspunktet vere opne for alle som avgjerdene gjeld – også om det berre gjeld ei minoritetsdeltaking. Det å vere open er ikkje berre ein formalitet. Det må bli arbeid mot å sikre det. Ikkje alle kan delta direkte, men alle treng å vere i kontakt med nokon som deltar.

For det andre må det vere gjensidig akseptert og ope forhandla regelverk.

Eit tredje vilkår som det alltid vil vere vanskeleg å oppretthalde, er å sikre at deltakarprosessen er autonom i forhold til staten. Siktemålet til deltakarorganisasjonar er eventuelt å dele makt til å gjere avgjerder med styresmakter, å utøve ein viss kontroll over arbeidet til statsinstitusjonar, og å overvake iverksettinga av styresmaktene sine avgjerder. Men desse forholda avheng av likeverd: Deltakarorganisasjonar må ha deira eige liv og dynamikk, og dei må vite at valde organ respekterer dette. I dei fleste noverande tilfelle har folkelege rørsler kjempa for å skaffe seg noko makt over staten og med det følgjer først og fremst å utvikle deira eiga sjølvstendige makt. I tillegg, sidan dei aldri fullt ut kan ha tiltru til staten, er autonomi for dei eit nødvendig vern.

For det fjerde må det vere ei genuin deling av kunnskap. Der brukarar og tenestearbeidarar, for eksempel, kan yte deira «innside»-kunnskap til å betre tenester, blir offentlege tenestereformer demokratiske, ei viktig side ved effektive alternativ til privatisering.

Eit vidare grunnleggande vilkår er det at reelle ressursar må vere truga, ressursar som kan innebere ein positiv skilnad for liva til samfunnet. Prosessen må skape resultat. Han må ikkje bli sett på som berre endå ei konsulteringsøving som ingen stad fører. Til slutt er det ingen tvil om at det mulege og legitime ved deltakarprosessen er enormt fremja ved eksistensen og valsuksessen til eit parti som trur på han. PT er i så måte ein pioner, på kommunenivå, trass i at parti som var påverka av den nye venstre-sida på 1970-talet, slike som det Grøne Partiet i Tyskland, delar av det italienske Kommunistpartiet og det danske Sosialistisk Folkeparti, gjorde nokre svært avgrensa eksperiment i den same retninga. Men eit aukande tal parti veks fram, i Nord og i Sør, parti der deltakardemokrati er fundamentalt både i arbeidet deira i valde statsinstitusjonar og med sosiale og fagforeiningsrørsler. Akbayan på Filipinane er eit eksempel, Det Demokratiske Arbeidarpartiet i Sør-Korea eit anna. Det Skotske Sosialistpartiet og det italienske Rifondazione Communista er innovative eksempel i Europa. I ein forstand er desse partia i stand til å bruke legitimiteten sin i val til å understreka det viktige ved deltakarprosessen. Meldinga deira er: Utan den aktive deltakinga til folket kan ikkje programmet som partiet vart vald på bli sett ut i livet. Når dei først er valde, arbeider dei saman med folkelege rørsler for å skape støttemekanismar, samarbeid og press – der dei også inkluderer seg sjølve.

Viss deltakardemokrati spreier seg, kan institusjonane til representative styresmakter miste noko makt til den nye deltakarsfæren. Men vi har alt sett at makta deira er i krise. Det nye systemet for å styre offentlege ressursar ved å kombinere vald og deltakardemokrati skaper ein vid gevinst i form av demokratisk legitimitet og som eit potensielt resultat, gevinst i form av demokratisk makt.

(Artikkelen sto første gang på tniclone.test. koumbit.net/archives/wainwright/matter. htm, og er omsett av Einar Jetne.)