Vil EU bryte sammen?

Av Heming Olaussen

2011-04

EU er i sin kanskje mest alvorlige krise noen gang. Det er en krise som truer unionens legitimitet, men som samtidig ser ut til å by på noen handlingsalternativer for ambisiøse europapolitikere. Dem er det opp til flere av i EU. Hvilken utvikling kan vi se for oss for i EU ?  

Heming Olaussen er leder av Nei til EU

Jeg er ikke Snåsamannen. Jeg kan ikke engang smykke meg med en forskertittel. Min bakgrunn for å svare ja på redaktørens forespørsel om en slik artikkel, er at jeg har vært leder av Nei til EU i sju år, deltok aktivt i folkeavstemmingskampanjene både i 1972 og 1994. Jeg har vært aktiv politisk i hele mitt liv, i SF – deretter SV. Jeg har lest, sett og prøvd å forstå. De siste sju årene har jeg lest, sett og forstått mye, mener jeg sjøl. Artikkelen står for min egen regning, ikke Nei til EUs.

Det vi nå ser folde seg ut i EU, er økonomiens forrang for politikken. Eller markedets makt over demokratiet. Nasjonalstatenes ramme blir for trange for et liberalistisk økonomisk system, der spesielt kapital og arbeidskraft skal flyte fritt. EU-prosjektets mest «vellykka» del – det indre markedet – har nådd ei grense der nasjonal styring med finanspolitikken, dvs. statsbudsjettene, blir en hemsko for vekst og konkurranseevne.

Riktignok opptrer den ene regjeringa etter den andre, stort sett uavhengig av politisk farge, som lydige operatører for de dekreter som utstedes av EU, EUs sentralbank og IMF – den såkalte «Troikaen» – og kutter massivt i statsbudsjettene. Men det skjer åpenbart ikke disiplinert nok, eller med tilstrekkelig tempo. I tillegg risikerer man slike forstyrrende demokratiske elementer som det Papandreou la opp til i Hellas – og la folket si sitt.

Sagaen om den greske folkeavstemminga som kom og forsvant, fortjener egne skrifter. Sjelden har vi sett politiske ledere så samstemt fordømme og undergrave et forsøk på å bringe demokratiet inn i en skjebnetung beslutningsprosess. Alle som vil se, skjønner at den avlysninga var det Merkel og Sarkozy (eller «Merkozy») som sto bak, etter å ha stilt Papandreou for skolerett. Folkeavstemminga var varsla allerede i mai, men alle lot til å bli kjempeoverraska da den greske statsministeren virkelig gjorde alvor av det. «Faren» blei raskt avverga.

I Klassekampen 5.11.11. sier i grunnen utenriksminister Støre det som må sies om EUs videre utvikling: Det må bli mindre sjølstyre i EU. EU må få mer makt på bekostning av nasjonalstatene innen unionen. Professor Erik O. Eriksen fra Arena (UiO) følger opp med å slå fast at EU trenger en variant av «United Nations of Europe». «Å gi opp Euroen ville være et enormt prestisjenederlag», sier professoren.

Under EU-kampen fram til folkeavstemminga i Norge i 1994 hevda vi på nei-sida at EU var en politisk union som trua det nasjonale sjølstyret. Vi hevda også at det lå i EU- (og EØS-) logikken at EU ville bli en trussel mot (norsk) arbeidsliv og faglige rettigheter. Daværende statsminister, og Jonas Gahr Støre sin sjef, Gro Harlem Brundtland, skjelte ut nei-dronning Anne Enger Lahnstein for åpen mikrofon i den siste NRK-debatten, og høyreleder Kaci Kullmann Five erklærte at om EU skulle ha vært en politisk union, ville hun ha vært EU-motstander. Kanskje hun i dag er en av de 65 % Høyre-tilhengerne her i landet som er blitt EU-motstandere?

I denne situasjonen, der finanskrisa i Europa er blitt til ei økonomisk krise, som så har utvikla seg til ei sosial og ei politisk krise, så ser vi parallelt ei veldig interessant utvikling på Island. Det var på Island finanskrisa starta i Europa, med det vanvittige spekulasjonseventyret fra islandske blåruss som hadde knekt koden fra Lehman Brothers i USA: Lån og betal gjelda med nye lån. Det går så lenge det går, og så lenge folk ikke skjønner hva du driver med. «Tillit» er åpenbart et nøkkelord i markedet.

Den selvsamme utenriksminister Støre avga en av sine mindre vellykka statements da han i det norsk-islandske handelskammer i 2006 pekte på de islandske «vikingene» og erklærte dem som foregangsmenn som også norske gründere burde ta etter. Den høyresosialdemokratiske tilliten til markedets fortreffelighet synes å basere seg på glansbildeversjonen av den vellykka kapitalismen.

Finanskomiteens nåværende leder, Torgeir Michaelsen fra Drammen, synes å famle like mye i tåka når han den 2. juli i år i KK uttaler at EUs håndtering av den greske krisa viser «EU på sitt beste», og at «EU er et solidaritetsprosjekt. » Michaelsen er på en klassereise fra arbeiderstrøk i Drammen via Stortinget – til Brussel? De aller fleste oppegående analytikere – fra venstre til høyre – er enige om at det som nå skjer i EU, handler om å redde euro-prosjektet. Ikke Hellas. Så visst ikke det greske folk, som får regninga.

Tåkefyrster her hjemme prøver å framstille det hele som «solidaritet», men Merkozy har vært klare fra dag en: Euroen skal reddes – koste hva det koste vil. Det handler om politisk prestisje, ja, men det handler så visst om EUs politiske og økonomiske posisjon i verdenssamfunnet, og det globale næringslivets interesse for det europeiske marked. Det ligger atskillig dårligere fortjenestemuligheter i et Europa med bare nasjonale valutaer, med restriksjoner, grenser og nasjonalt demokrati. Tilbake til Island. Ved hjelp av en rød-grønn regjering i kombinasjon med folkelig mobilisering («kasserollerevolusjonen ») har landet både nektet å akseptere EU/IMFs betingelser for den såkalte «Icesave»-gjelda, de lot de råtne bankene gå konkurs, etablerte en ny statlig bank, tok kontroll på kapitalflyten inn til landet (valutarestriksjoner) og i praksis: devaluerte den nasjonale valutaen. I tillegg økte rentene. En oppskrift for håndtering av denne typen kriser som har vist seg vellykka før, blant annet i Argentina.

Sjølsagt har også islendingene måttet stramme inn livreima – man var blitt forført av «globaliseringa», og hadde tatt opp lån i dollar og yen over en lav sko. Løftene var at den økonomiske veksten ville være uendelig. I stedet ble det harde kutt. Men arbeidsløsheten er den halve i forhold til EU. Island betjener gjelda si. Økonomien er på vei oppover. Ingenting av dette kunne Hellas gjøre. De satt fanget i euroens tvangstrøye, og kunne ikke føre en sjølstendig rente- og valutapolitikk. Hellas var tatt til gissel av euroen, som flere har uttrykt det.

 

Så hva nå, EU?

EU har ført ei gjennomgående linje gjennom hele denne krisa, som har vært konsistent. De har innimellom måttet ta noen skritt tilbake, fordi den folkelige og/eller nasjonale motstanden er blitt for stor – også EUs topp-politikere må bli valgt i hjemlandet.

Linja har bestått av fire elementer: 1. Mer makt må flyttes fra medlemslandene til EU. 2. Euroen skal reddes. 3. Bankene skal reddes. 4. Vanlige mennesker skal betale regninga.

Gjennom til dels drastiske kutt i statsbudsjettene, i velferden, i lønninger, trygd og pensjoner. Rett nok har det også vært et visst fokus på skatteinndriving, i de korrupte systemene i en del land, men dette er langsiktige tiltak. De rike og velstående har for lengst plassert formuene sine utafor skattemyndighetenes rekkevidde, noe man glatt har oversett. Valutakontroll bryter med en av EUs fire «friheter»: fri flyt av kapital. I tillegg krever Troikaen at offentlige virksomheter skal privatiseres over en lav sko – også virksomheter som går med store overskudd – som det greske svaret på Norsk Tipping. Og nasjonalskatter og eiendommer skal selges ut internasjonalt. Slik som deler av havna i Aten, som nå er kinesisk eid, og lukket for vanlige grekere.

Allerede i utgangspunktet hadde EUs «fedre» ideer om et USE – United States of Europe. De var fascinert av USAs eksempel, og hadde tidlig skjønt fordelen ved å ha én stat og én valuta. Et stort og fleksibelt arbeidsmarked der folk må flytte etter arbeid, etter der hvor det lønte seg å etablere arbeidsplasser. For investorene.

Artikkelen «Cognac-metoden» av jamannen Kjetil Wiedeswang fra 1.10.11. er en glimrende illustrasjon av både visjoner og metoder fra de som trakk i trådene, som «cognachandler » Jean Monnet. Demokratiske beslutningsprosesser og folkelig deltakelse var i sannhet fremmedord. Les artikkelen! Når Støre derfor nå logisk slutter seg til ideen om redusert nasjonalt sjølstyre innad i EU som veien å gå for å løse unionens Eurokrise, er ringen egentlig sluttet. Elitene har funnet hverandre i samforstand. TINA – «There Is No Alternative» – er (re-) etablert.

Island byr på en liten utfordring sjølsagt, rent intellektuelt, og Argentina. Men ser man stort på det, er det åpenbart at så ulike økonomier som de som befinner seg i eurosonen, ikke kan klare å balansere forholdet dem imellom uten overnasjonal styring. Eller diktat. Det er jo det vi har sett åpenlyse eksempler på de siste ukene. Problemet er folket. Eller velgerne. Som igjen smitter over på nasjonale politikere. Som skal velges av det samme folket. Det gir sånne utslag som at Finland – et av de mest lojale EU-land i klassen – plutselig begynner å stille krav om garantier for å låne Hellas penger. Det er uhørt. Og blir avverget.

Slovakia, som er et fattigere land enn Hellas, murrer over å måtte punge ut med 60 milliarder kroner til krisefondet. Men stemmer for – etter at statsministeren har måttet love å gå av. Til og med tyske politikere måtte settes på plass. Merkel var ikke snau da hun adresserte Bundestag: «Om ikke dette lykkes, kan jeg ikke garantere nye 50 år med fred», fikk hun seg til å si. Hun fikk vilja si da. Det skulle bare mangle. Den britiske statsministeren Cameron fikk så hatten passet da han – hvis land står utenfor euroen – prøvde å komme opp med synspunkter på de valg som skulle tas. UK er et euro-utenforland, og behandles deretter. Grekerne ble ydmyket og hetset. Italienerne sendt hjem med lapp. Barroso sa seg glad for at «Italia nå på egen hånd hadde kommet og bedt om permanent tilstedeværelse fra kontrollører fra Troikaen som kunne kontrollere de italienske finanser».

Det er en fornærmelse mot ethvert tenkende menneske at EU-kommisjonens president får seg til å si sånt. Alle veit at den italienske økonomien er pill råtten, at mafiaen styrer i deler av landet, og at de har en enorm svart økonomi. Hvorfor dette skuespillet? For å redde Berlusconis ansikt? Eller EUs?

Alternativet for Hellas kunne vært å gå (eventuelt midlertidig) ut av eurosonen, eventuelt hele EU. Reetablere egen økonomi ved en sjølstendig valuta, og forhandle fram en håndterbar gjeld. Som i Argentina og på Island. Opprettholde demokratiet og renske opp i korrupsjonskulturen. Sjølsagt ikke så enkelt som det høres, men mulig. Det er gjort før. Men fordi eksemplet ville kunnet ha smitteeffekt, er EU livredd for denne løsningen. Alle skrustikker ble satt på Papandreou for å få ham til å akseptere redningspakker som i realiteten betød at Hellas er et dypt forgjeldet land i årevis, kanskje i tiår framover.

Samtidig er landet satt under administrasjon, og arbeidsløsheten har nådd nye høyder; 43 % av grekere under 30 år er arbeidsløse. Håpløsheten rår blant svært mange, og en ny emigrasjonsbølge er på vei. Som i Irland. Men det er også motstand, i gatene. Og det er det som andre halvdel av denne artikkelen skal handle om: Hvilken utvikling er mulig, gitt at EU nå beveger seg med stø kurs og stadig større fart i retning en type føderalstat?

EU-entusiastene her hjemme – få men tydelige – applauderer altså den utviklinga de ser, men som enda færre av dem vil våge å anbefale som en del av Norges vei. I hvert fall politikerne blant dem, som kan lese meningsmålinger. Her er vi ved korsvei nummer en for mange av de nasjonale politikerne som nå skal om bord i «Europas Forente Nasjoner» – eller «Europas Forente Stater» – det kommer an på. De skal se sine egne velgere i øynene og forsvare at de oppga nasjonal suverenitet til fordel for et mer og mer fjernstyrt Europa under ledelse av Merkozy. Det blir ikke lett. Det gjelder da å hele tida framholde at det ikke finnes alternativ.

Det er her Norge kommer litt irriterende inn i bildet. Med både velstand, demokrati og et folk som likner veldig på andre europeere. Våre kampfeller i for eksempel Danmark bruker hele tiden Norge som eksemplet på utenforlandet som går godt – uten EU-medlemskapet. De bekymrer seg også litt for at vårt økonomiske medlemskap via EØS tar litt av luften ut av seilene, men det er stadig vekk nok nasjonal suverenitet til at danskene velger å bruke oss som rollemodeller i deres EU-debatt. Men italienere, grekere, slovaker, portugisere osv. er alle sammen glad i og opptatt av landet sitt. Av sin kultur og historie, av sitt språk og sine demokratier.

Det måtte nok ei krise til for å kunne lansere de ideene som EU-eliten nå forfekter; stilt overfor valget mellom pest eller kolera blir man uansett slått ut. Og føderasjonstilhengerne kan vinne ny mark. «Mer EU er svaret». Hva blir folkets svar? Det er ikke lett å gi ett folkelig svar på europeisk nivå. Riktignok har Euro-LO begynt å bruke en mye tøffere språkbruk, og det mobiliseres til demonstrasjoner, streiker og aksjoner rundt i alle større byer i EU. Parolen om at «vi betaler ikke for deres gjeld» vinner gjenklang, men en sterkt svekka europeisk fagbevegelses krav om en «sosial protokoll» tenner ikke hjertene til folk som mister jobb, levebrød og framtidsutsikter.

Det oppstår stadig nye aksjonister og bevegelser. «De indignerte» i Spania er eksempel på dette. Offentlig ansatte er blant de mest kampvillige. Noen av demonstrasjonene er enorme. Men det mangler mål og retning. Riktignok skjelver nasjonale politikere av frykt for utsiktene til å tape neste valg. Og det gjør de stort sett alle sammen. Men det kommer nye makthavere inn som sier nesten det samme, og som i hvert fall fører nesten samme politikk. APs mantra om å bytte ut blå med rød (rosa) regjeringer i EU har svært lite for seg. Og er lite egnet til å mobilisere på. Folk ser at sosialdemokratiske regjeringer fører den samme kuttpolitikken som de blå. Den greske regjeringa er for eksempel sosialdemokratisk, og nå den minst populære i Europa. Regjeringer har måttet gå i Irland, Portugal, England osv. Merkel taper delstatsvalg etter delstatsvalg. Sarkozy ligger svakt an i Frankrike. Men det er uansett stø kurs som gjelder.

Ironisk nok har to av de regjeringene som er blitt gjenvalgt, befunnet seg utafor Eurosonen: den svenske og polske. Der er det ikke mange høye rop om å få tilslutte seg Eurosonen. Eller ØMU, Den Økonomisk Monetære Union, som det egentlig heter.

Det finnes en brun fare i alt dette. I krisetider har man historisk alltid funnet fram syndebukker, slik at massenes sinne ikke  skulle rettes mot overklassen. I Europa i dag vil det gjelde romfolket og innvandrere fra sør, og til dels øst. Arbeiderklassebasert nyfascisme sprer seg, og gjør seg gjeldende på ulike måter i mange land: fra Hellas, til Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Romania og flere andre steder. Foreløpig er dette ikke veldig sterke krefter, og de synes i liten grad å være samordnet. Men grobunnen for totalitære ideer oppstår i forakten for demokratiet – dvs politikerforakten.

Det blir interessant i denne sammenheng at en mann som tidligere Høyre-statsråd Victor Normann i et innlegg i Dagens Næringsliv avsluttet omtrent slik: Den situasjonen vi nå har i Europa likner veldig på noe vi har sett før. Jeg skal ikke si høyt hva jeg tenker på – men han het Mussolini. Om dette er en ektefølt og djup bekymring fra Normann, eller mest retorikk, kan jeg ikke svare på. Men han peker på en tendens som EUs politikere ikke har lov til å overse, hvis de er sitt historiske ansvar bevisst. Dersom EU-prosjektet fortsetter sin tydelige kurs retning «mer EU» uten å ha bred demokratisk forankring, åpner det seg et enda større gap mellom elite og folk enn det som allerede er, og som kalles «EUs demokratiske underskudd». Et slikt gap blir historisk sett alltid fylt. Men med hva?

Noe av det mest oppmuntrende jeg ser i verden i dag, ved siden av en ny stolthet og sjølbevissthet i Latin-Amerika og deler av Afrika, er framveksten av «Occupy»- bevegelsen. 99 %-demonstrasjonene har en riktig innretning, da de peker på «markedet», eller pengemakta som noen vil si, som rett adressat for arbeidsløshet, fattigdom og sosiale forskjeller.

Jeg husker jeg var glad da Obama ble valgt. Av to grunner. Bush forsvant. Og Obama er svart. Men jeg var samtidig sørgelig klar over at enhver amerikansk president er en «puppet on a string», i hendene på den amerikanske og globale storkapitalen, herunder det militærindustrielle kompleks. Okkupantene på Wall Street går ikke fram og tilbake foran Det hvite Hus, men retter seg mot Wall Street. Sjøl om jeg gjerne hadde sett at verdens protestanter vant fram og fikk på plass ærlige, renslige og rettferdige politikere som svarte opp demokratiets krav til dem, trur jeg de fleste maktanalyser vil peke på hvor skjeivt rikdom og makt er fordelt – globalt, regionalt og nasjonalt. Det finnes solid dokumentasjon på dette.

Det å angripe kjernen i denne urettferdigheten – Børsen og markedsmakta – blir dermed helt presist. Hulheten i de vestlige demokratier er åpenbar. Man hyller demokratiforkjemperne på Tahir-plassen, og fengsler demonstrantene på Wall Street. Som om det ikke var samme kamp. Man fordømmer politibrutalitet i autoritære regimer, og bruker samme makta sjøl.

Det er klart EU kan gå i oppløsning pga. store indre motsetninger. Men jeg tviler på det. Det jeg håper på, er at en demokratibevegelse vil vokse fram som vil hente inspirasjon fra andre steder av verden, og fra Norden og Norge. Vår fredelige versjon «den norske modellen» – har bærekraftige elementer. Den bygger på et klassekompromiss, med blant annet en sterk fagbevegelse som viktig premissleverandør. Men den har levert: et høyt utdanningsnivå, en sterk velferdsstat, et troverdig demokrati. Markedskreftene har ikke fått herje fritt, sjøl om mange mener de likevel har og tar seg for store friheter. Kampen om Norge er absolutt ikke over, og det gryende opprøret i fagbevegelsen mot markedsstyringa (EØS-avtalen) er et utslag av dette.

Noen vil peke på olja og si at dette er grunnen til at det kan gå så bra her til lands. Ja, oljeinntektene har vært viktige. Men det har vært sterke krefter som har villet privatisere oljevirksomheten, eller avkorte skatteregimet som sikrer oljemilliardene til staten. FrP har en svart historie her, og deler av storkapitalen har prøvd seg. Heder til Høyre-statsråder som har tenkt nasjonalt. Arne Strand har en artikkel i Dagsavisen 4. november i år som han kaller «Den norske flaksen», og sikter til nettopp olje og gass. På slutten av artikkelen har han en sjelden innrømmelse, som fortjener å bli gjengitt in extenso.

«Fordi Norge ikke er med i Eurosonen, kan NorgesBank la seddelpressa  gå for å tilføre markedetpenger hvis det skulle

trengs. Land i Eurosonen har ikke anledning til å trykke penger. Det smerter en gammel EU -tilhengerå måtte tilstå at nå er det en fordel å stå utenfor EUmed en norsk valuta.» (Arne Strand i Dagsavisen)

Min kommentar: Bytt ut «Norge» med «Hellas», og se hva nasjonalt sjølstyre kan bety. Ja, det norske folk har svært mye å takke EU-motstanden for. Vi så klarere og ærligere enn ja-sida i 1994, og har gjort det siden. Vi behøver ikke å pakke alt inn i bomull. Når nå Støre og EU-lederne kommer ut av skapet og erklærer at de er for den føderalstaten de hele tida har forsøkt å snakke bort, blir det klarere linjer, også her hjemme.

Jeg tviler på at Støres åpenhet fører til flere EU-tilhengere, men det rensker lufta. Mer interessant er imidlertid hva som nå vil skje i EU? Jeg tror lederne vil rykke fram posisjonene, i retning mer makt til Brussel. Noen politiske vrak vil ligge igjen i veikanten, men de må ofres for den store visjonen om et samlet Europa. Anstøtsteinen vil være folket, enten de stemmer med føttene eller med stemmeseddelen. Vi kan få et «Europa i to hastigheter» – med en hard kjerne og en ytre ring av EU-land, vi kan få en for alle – alle for en, eller vi kan få avskallinger. EU er desperate etter på få til økt økonomisk vekst og bedre konkurranseevne, og ser «mer EU» som den eneste veien å gå for å det til. Uansett nasjonal folkevilje. Prisen å betale kan bli høy. Svært høy. Men den er foreløpig ukjent. En X-faktor.