Nasjonenes utfordring

Av Helene Heger Voldner

2008-03A

Quechua, Aymara, Izozeño, Guarayos, Sirionó, Yuqui, Tapiete, Guarasug’we, Chiquitano, Mojeño, Baure, Tacana, Ese Ejja, Cavineño, Araona, Toromona, Chimanes, Mosetenes, Mataco Noctene, Chipayas, Niurato, Iruito, Ayoreo, Chacobo, Yaminahua, Paguara og Moré. Dette er noen av folkeslagene og språkene i Bolivia.

Av Helene Heger Voldner

 


 

Over halvparten av Bolivias befolkning er urbefolkning. De to største gruppene er Quechua og Aymara som utgjør henholdsvis 30 % og 25 % av den totale befolkningen. 30 % er mestisoer og 15 % er hvite (kaukasiske). Deretter er det et utall folkeslag og grupperinger med forskjellige språk og kulturer.

Den hvite mann

Den hvite mann har satt tydelige spor, og har underveis tråkket på flere grunnleggende demokratiske rettigheter. Den hvite befolkningen har inntil nylig nærmest monopolisert kontrollen over maktposisjoner i Bolivia, som mediene og parlamentet. Ved å utelate urbefolkningen fra disse posisjonene, undertrykker de og umyndiggjør dem. Det er også en tydelig uttalt rasisme. Et eksempel på dette fant sted i byen Sucre i mai 2008, da Evo Morales opprinnelig skulle holde tale på et stadion i byen. Tilhengere hadde samlet seg for å høre presidenten, og anti-Morales grupperinger hadde kommet for å demonstrere. Det utviklet seg til bråk, og Moralesmotstanderne var overlegne i styrke. På grunn av urolighetene avlyste Morales besøket. Anti-Morales grupperingene fikk kontroll over de andre, som i hovedsak var urbefolkning. De ble tvunget til å marsjere til Casa del Libertad der man i 1825 hadde erklært slutten på kolonien og opprettet Republikken Bolivia. Samme sted som friheten hadde blitt erklært, ble de innfødte nå ydmyket på det groveste. De ble tvunget i kne og måtte se på at motstanderne satte fyr på MAS-flagget, det tradisjonelle urfolkflagget og tradisjonelle indianerklær. «Racism is alive and well in this country,» kommenterte journalisten Franz Chávez på nettstedet Inter Press Service (IPS)(1).

Heldigvis er ikke dette den eneste siden av virkeligheten i Bolivia. Etter årevis med kolonistyre, undertrykking og kontrollering har de undertrykte reist seg. I bevegelsen som samlet seg fram mot valget i 2005, da man fikk den første presidenten med urbefolkningsbakgrunn, var et av de viktigste kravene også nasjonalisering av landets ressurser. Det var et krav om at ressursene som egentlig tilhører landets folk, skulle tilbakeføres til folket, og ikke eies av noen få kapitalister. Bevegelsen nedenfra samlet seg mot de tidligere undertrykkerne. Dette er fremdeles en viktig del av den bolivarianske
revolusjonen.

Klasseskiller og etniske skillelinjer

I Bolivia følger klasseskillene også etniske skillelinjer. De utbyttede og ytnyttede har i århundrer vært urbefolkningen, og utbytterne har vært de tidligere koloniherrene og deres etterkommere. «Dette kan være vanskelig å forstå for dere fra Vesten,» uttalte William Bascape Laruta, som har jobbet med grunnlovsprosessen og urfolks rettigheter, da vi snakket med ham om utviklingen i Bolivia. «Men dere må forstå at etter at landet ble kolonisert, ble urbefolkningen og innbyggerne nedgradert til objekter. Vi har vært objekter i historiefortellingen. Seierherrene ble subjektivisert, mens vi ble usynliggjort og umyndiggjort. Vi skal omskrive historien og slippe de tidligere usynlige til. Det er dette vi jobber med nå i arbeidet med grunnloven og hele den bolivarianske revolusjonen. Vi som eier denne jorda og dette landet, skal endelig få de rettighetene som ble fratatt oss for flere hundre år siden.»

Revolusjon og samling

Bolivia forblir et segregert samfunn. Siden urbefolkningen har vært så opptatt av å beholde sin kultur og sin identitet, er skillene mellom de ulike etniske gruppene innenfor den amerindianske gruppen opprettholdt. Selv om urbefolkningen samlet har satt viktige krav på dagsorden og ført fram en president av sine egne, framstår de ikke som en enhet.

Ved å etablere og verne om hver sin kultur får man sterke fellesskap innenfor hver gruppe. Man inkluderer de som tilhører gruppen, men man ekskluderer samtidig alle andre. «Man har ikke skapt en følelse av å være bolivianer,» sier Laruta. Det ligger en utfordring her for å kunne samle landet og befolkningen, og at det ikke skal oppleves som bare flere ulike kulturer og grupper innenfor et land.

Jorge Echazú Alvarado, forfatter og revolusjonær, oppsummerer problematikken slik: «Enhet blant de utnyttede klasser og undertrykte folkeslag er nøkkelen til den revolusjonære problematikken i dag.»

 

Noter:
1) http://www.ipsnews.net/news.asp?idnews=42539