Sosialisme for det 21. århundret
Av Helene Heger Voldner
I flere land i Latin-Amerika vil man gjennomføre en «sosialisme for det 21. århundret». En sosialisme der menneskene settes foran maskinene, og målet er en rettferdig fordeling.
For 20 år siden erklærte Margaret Thatcher at «There is no alternative» (TINA), og Francis Fukuyama mente at man hadde nådd «the end of history». Det kapitalistiske systemet tvinger folkemassenes eiendomsløshet til å arbeide for å skape profitt for kapitaleierne. Ressurser som mennesker, arbeidskraft og intellektuell tankevirksomhet blir brukt for å øke profitten til noen få. Logikken i systemet går ut på å splitte og skille folk for å avskjære mulighetene for menneskelig solidaritet. Det siste beviset på at kapitalismen som system har spilt fallitt, har vi sett i 2008 med den globale finanskrisen.
En sosialistisk visjon
Fritt etter Marx skriver Michael Lebowitz at «et gjenferd hjemsøker kapitalismen». Det er sosialismen for det 21. århundrets gjenferd. Lebowitz er en amerikansk marxistisk økonom som for tiden bor og jobber i Venezuela, der han er en sentral deltaker i og bidragsyter til den bolivariske revolusjonen. Det er flere som har bidratt i utviklingen av begrepet «sosialisme for det 21. århundre», dette er på bakgrunn av Lebowitz’ versjon av begrepet.(1)
Han tar utgangspunkt i Marx’ visjon om «det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket». Lebowitz ser på hvordan sosialismen må utvikles og formes for å være et nyttig redskap i kampen mot kapitalismen og for et samfunn der den menneskelige utviklingen kan finnes.
Sosialisme for det 21. århundret er også lansert av Hugo Chávez som en del av den bolivariske revolusjonen i Venezuela. I avslutningstalen under Verdens sosiale forum i Porto Alegre i 2005 erklærte han at «vi må gjenoppfinne sosialismen […] Den kan ikke være den typen sosialisme vi så i Sovjetunionen, men den kommer til å vokse fram idet vi utvikler nye systemer bygget på samarbeid, ikke konkurranse. Vi må ta tilbake sosialismen som en tese, et prosjekt og en kurs, men det må være en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker, og ikke maskiner eller staten, foran alt».
Hvordan ser det 21. århundrets sosialisme ut?
Sosialismen i dag må ses på i lys av erfaringer fra det tjuende århundret, og vi må trekke lærdommer av det når vi skal forme den nye sosialismen. Altså kan det ikke være et statssamfunn der avgjørelsene fattes ovenifra og ned, det må være et demokratisk, deltakende samfunn. Videre er det heller ikke populisme, der menneskene lar lederne og staten ta alle avgjørelsene. Det er ikke totalitarisme, det må være åpent for ulike mennesker med ulike kunnskaper, meninger og egenskaper. I tillegg må vi erkjenne at sosialisme ikke er dyrking av teknologi, slik man så i Sovjet med framveksten av enorme fabrikker, gruver og kollektivfarmer. Små bedrifter kan tillate større demokratisk kontroll nedenfra.
Menneskelig utvikling
I Lebowitz analyse av sosialismen for vårt århundre er mennesket, arbeideren og hans eller hennes personlige utvikling det sentrale målet. Han tar utgangspunkt i Marx tidlige teorier, der kommunistenes mål i følge ham er å skape et samfunn som er en «forening der den enkeltes frie utvikling er et vilkår for alles frie utvikling». I Venezuelas nye grunnlov er målsetningen å «inkludere menneskene i den demokratiske utviklingen».
Taus kunnskap
Arbeideren innehar taus kunnskap, kunnskap om det som blir produsert, hvordan det kan gjøres mest effektivt eller på den beste måten. Dette er også beskrevet av vitenskapsfilosofen Michael Polyani. Det er arbeidernes kunnskap, kunnskap det er vanskelig å sette ord på, om hvordan produksjonen
og arbeidet kan gjøres bedre. Hvis man skal utnytte denne kunnskapen best mulig, må også arbeideren i større grad ta del i hele prosessen. Hvis han derimot bare tar i mot ordre fra overordnede, hvis det er et skille mellom de som tenker og de som handler, blir arbeideren «fragmentert og forkrøplet». Dersom det derimot er et ekte demokrati vil man i større grad sikre den enkeltes frie utvikling.
Arbeiderstyrt
Et eksempel på hvordan dette kan gjøres, kan man finne i Buenos Aires, Argentina. Hotel Bauen ble lagt ned i 2001 etter den finansielle krisa, og ble gjenopprettet av arbeiderne i 2003 som ville ha tilbake sin gamle arbeidsplass. De ansatte deltar i avgjørelser og styring av hotellet. Hotellet er drevet og styrt av arbeiderne selv som bestemmer i hvilken retning bedriften skal gå. I tillegg til å være et hotell er det også en møteplass for argentinsk venstreside og arbeiderbevegelse.
Demokrati
Lebowitz argumenterer for at vi dersom vi skal ha en sosialisme til å fungere, må det være en «demokratisk, deltakende og protagonistisk produksjon», som både drar nytte av våre skjulte menneskelige ressurser og som utvikler evnene våre (2). Ved å bruke erfaringene fra arbeiderne og deres kunnskap
kan vi skape et samfunn basert på andre verdier enn dagens. I prosessen med å skape det nye samfunnet, gjennom å finne ut av hvordan dette samfunnet skal se ut og hvordan det skal fungere, skaper vi også deltakende, demokratiske mennesker. Marx’ revolusjonære praksis, den samtidige forandringen av omgivelser og av menneskene selv er viktige for å bygge det nye samfunnet, og for å bygge menneskene, deltakerne i det.
Sosialisme faller ikke ned fra himmelen
Lebowitz bruker i sin teori mye plass på å fremheve den enkelte arbeiders og menneskets personlige utvikling for å nå et samfunn av deltakende, protagonistiske aktører, og at det ikke må være sterkt statsstyring slik at deltakerne i samfunnet ikke deltar i prosessen. Samtidig understreker han viktigheten av å ta statsmakten for å få.
Noter:
1 Den tyske sosiologen og forfatteren Heinz Dieterich skal være opphavsmannen til uttrykket ”sosialisme for det 21. århundre” og har gitt ut en bok med samme navn.
2 Han bruker begreper ”protagonistisk” om personene i prosessen, og spiller på”protagonist” som var hovedpersonen i det greske drama. For ham betyr det at de produserende spille en hovedrolle og gjør dem til subjekter i forandring. Ordet har blitt brukt i den bolivarske revolusjonen i Venezuela, og understreker hvordan språket kan brukes for å påvirke politikken.