Har fagbevegelsen sviktet kampen for likelønn?
Av Torill Nustad
Den norske velferdsstaten er bygd opp ved hjelp av billig kvinnelig arbeidskraft og deltidsarbeid. Kvinnene hadde hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet, og mannen var sett på som familiens hovedforsørger. Kvinners kamp og en radikalisert fagbevegelse utfordrer i dag dette samfunnssystemet. Likelønnskampen er vanskelig å vinne fordi den krever store samfunnsendringer.
Torill Nustad er leder av NTL ved Universitetet i Tromsø, og medlem av arbeidsutvalget i Kvinnefronten.
I gjennomsnitt tjener kvinner 85 % av menn når vi sammenligner timelønna. Dette betyr at kvinner i gjennomsnitt tjener ca 6 000 kroner mindre hver måned, forutsatt samme arbeidstid. Når vi veit at mange kvinner arbeider deltid, så reduseres kvinners inntekt til 65 % av menns inntekter. Dette gir menn makt og innflytelse både i samfunnet, familien og i nære relasjoner.
Store forskjeller mellom ulike sektorer og ulike yrkesgrupper
I staten er lønnsforskjellen «bare» 8 prosent til tross for at de fleste lederne i staten fortsatt er menn, og at befalet i forsvaret og polititjenestemenn har store vakttillegg som også gir utslag på denne statistikken. Dette betyr ikke at likelønnskampen er i mål i staten. Det er fortsatt slik at lønna i mange kvinnedominerte yrker er verdsatt lavere enn sammenlignbare mannsdominerte yrker. Det er imidlertid liten tvil om at fagbevegelsens arbeid har redusert lønnsforskjellene i staten.
Lønnsforskjellene i kommunesektoren er i gjennomsnitt 10 %, i helsesektoren og privat sektor nærmere 20 %, og i finanssektoren er forskjellen hele 30 %. Et annet viktig utviklingstrekk er at det er økende lønnsforskjeller mellom ulike yrkesgrupper og ulike klasser. Mange arbeiderklasseyrker har hatt en lavere lønnsutvikling enn andre, dette gjelder både for kvinner og menn. Lønnsforskjellene mellom funksjonær- og utdanningsgrupper i privat og offentlig sektor øker. Lønnsvinnerne de siste åra er ledere både i privat og offentlig sektor. Denne lederlønnsveksten har undergravd likelønnskampen.
Likelønn er også et spørsmål om arbeidstid
Det er fortsatt slik at 80 % av alle som jobber deltid, er kvinner, og det store flertallet som jobber overtid, er menn. Dette viser at det fortsatt er kvinnene som tilpasser seg til og har hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet. Kvinners årsinntekt er i dag 65 % av menns.
Lav lønn i mange kvinnedominerte yrker, og økende bruk av deltidsstillinger både i privat og offentlig sektor, reproduserer tradisjonelle kjønnsroller og arbeidsdeling. Det er imidlertid gledelig at flertallet kvinner (55 %) i dag jobber heltid. I tillegg veit vi at mange kvinner i deltidsstillinger jobber mer enn stillingen tilsier, og veldig mange ønsker større stillingsandel.
Store forskjeller også mellom ulike kvinnegrupper
Stadig flere kvinner tar høyere utdanning og antallet kvinner i mellomlederposisjoner øker. Men det er fortsatt slik at flertallet av de lavtlønte er kvinner. Gruppen kvinner som tjener dårligst, er innvandrerkvinner fra Afrika og Asia. De tjener bare 50 % av det etnisk norske kvinner tjener. Dette skyldes at mange har lite utdanning, eller at den utdanninga de har fra sine hjemland, ikke blir godkjent i Norge. De ender derfor opp med å få de dårligst betalte jobbene, ofte ansatt i selskaper som driver sosial dumping. Mange jobber som reinholdere i private hjem uten å få tarifflønn. Fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er en viktig del av likelønnskampen i Norge.
Kampen for likelønn handler om økonomisk makt og ulike valgmuligheter. Skal vi akseptere større forskjeller og et samfunn med herskap og tjenere, eller sloss for et solidarisk samfunn basert på likeverd? Skal vi kreve lønnsvekst for alle, eller likere lønn, kortere daglig arbeidstid og økt offentlig velferd? 6 timers normalarbeidsdag peker fram mot et samfunn hvor både arbeidstid og årsinntekt blir likere fordelt. Hvordan likelønnskampen føres, er viktig både for feminister, tillitsvalgte i fagbevegelsen og for revolusjonære.
Hvorfor har vi ikke likelønn i Norge i 2012?
Historisk har verdien av kvinner og kvinners arbeid vært et speilbilde av kvinners makt og innflytelse i familien, samfunnet og verden. Kapitalismen overtok føydalsamfunnets idealer og familiepolitikk. Kvinners gratisarbeid i familien var en nødvendig forutsetning for kapitalismens utvikling. Menns makt over familien ga alle menn privilegier, og bandt dem ideologisk og politisk til borgerskapet. Dette gjaldt også for arbeiderklassens menn og for store deler av fagbevegelsen. Borgerskapets liv hvor mannen var forsørger med hjemmeværende hustru, ble et ideal også for arbeiderklassen. Under kriser og perioder med stor arbeidsløshet ble gifte kvinner sparket ut av yrkeslivet, ofte med støtte fra fagbevegelsen. For bare 50 år siden var det lov med åpen lønnsdiskriminering av kvinner i Norge. Det var både lov og vanlig å betale kvinner mindre enn menn for samme type arbeid. Kvinners arbeid ble i gjennomsnitt verdsatt til 70 % av identisk arbeid utført av menn.
Norge ratifiserte ILO-konvensjonen om lik lønn for likt arbeid i 1959. Da måtte partene i arbeidslivet sette seg ned og forhandle fram nye kjønnsnøytrale tariffavtaler. Den gangen satt det stort sett bare menn rundt forhandlingsbordene. Den rådende ideologien i samfunnet var at menn var familiens hovedforsørger og overhode. Dette gjenspeilte seg også i de nye «kjønnsnøytrale » tariffavtalene. Arbeid utført av kvinner ble systematisk verdsatt lavere enn menns arbeid, både i privat og offentlig sektor. Lønnsdiskrimineringa og lønnsforskjellene ble opprettholdt til tross for sterke protester fra kvinner i fagbevegelsen.
Norge bygde opp en velferdsstat hvor skole- og utdanningstilbud, en stor helsesektor og folketrygden med universelle rettigheter var sentrale elementer. Denne velferdsstaten ble bygd opp ved hjelp av billig kvinnelig arbeidskraft, ofte i deltidsstillinger, slik at lønnsarbeidet kunne kombineres med arbeidsoppgavene i familien.
Radikalisering, opprør og kvinnekamp
1970-tallet var et tiår kjennetegna av opprør og krav om fornyelse og endring av samfunns- og familieforhold. For første gang tok også gutter og jenter fra arbeiderklassen høyere utdanning. Vi fikk ungdomsopprør mot autoriteter, mot USAs krigføring i Vietnam og mot apartheid i Sør-Afrika, vi fikk ml-bevegelsen, og vi fikk en sterk kvinnebevegelse.
Kvinnefronten som ble danna i 1972, ble en magnet for kvinner og unge jenter som ville bestemme over egne liv og egen kropp, ha ei lønn å leve av, og delta i samfunnet på lik linje med menn. Vi ville ikke bli forsørget, og vi sloss for et samfunn hvor kvinner skulle ha makt og innflytelse. Kvinnebevegelsens krav ga gjenklang, og fikk raskt stor oppslutning.
Kvinner i politiske partier og i fagbevegelsen tok på nytt opp kampen mot lønnsdiskriminering i arbeidslivet. Regjeringa satte i 1972 ned et utvalg leda av professor Bratholm som skulle vurdere hvordan lønnssystemet i offentlig sektor virket. Bratholm-utvalget, som la fram sin innstilling i 1974, konkluderte med at kvinners arbeid systematisk ble verdsatt lavere enn menns arbeid på alle områder og på alle nivåer. Utvalget konkluderte med at de ikke anså arbeidet til ingeniører for å være mer verdifullt for samfunnet enn å ta vare på barn, gi unger utdanning, eller gi gamle og syke omsorg. Utvalget anbefalte derfor å heve kvinners lønninger opp til menns nivå. Dette radikale forslaget vakte harme hos mange, inkludert deler av embetsverket som hevdet at forslaget ville bety «en meningsløs omkalfatring av lønnssystemet». Makteliten i Norge, inkludert ledelsen i fagbevegelsen som var en sterk mannsbastion, aksepterte dette, og utvalgets rapport og forslag ble lagt i en skuff og tiet i hjel.
Krav til og kamp om avtaleverket
Kvinnekampen i Norge vokste seg svært sterk, og kvinner inntok stadig nye arenaer og nye maktposisjoner, ikke minst i fagbevegelsen. Unge kvinner og menn krevde at fagbevegelsen måtte bli mer aktiv i å fremme medlemmenes krav, og kritiserte de tette bånda mellom LO og Arbeiderpartiet. Innafor helsesektoren ville ikke kvinnene lenger jobbe for knapper og glansbilder, og fagforeningene her gjennomgikk store forandringer. Vi fikk en radikalisering av fagbevegelsen.
Krav om ei lønn å leve av, barnehager til alle barn og 6 timers arbeidsdag ble satt på dagsorden i klubber og foreninger. Kravene hadde stor gjennomslagskraft, og ble støttet av mange foreninger og forbund. Kvinnedominerte fagforbund på tvers av hovedsammenslutningene sto sammen i kampen mot den lave kvinnelønna. I perioden 1965–1985 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert til 15 %. Ved tariffoppgjøret i 1987 ble arbeidsdagen redusert til 7,5 timer som et første skritt på vei mot 6 timers arbeidsdag. Kampen for kvinners rettigheter vant fram på mange områder, og optimismen var stor.
Vi lever imidlertid i et kapitalistisk samfunn hvor det er kamp om fordeling av verdiskapinga og ressursene. Arbeidsgiverne i privat og offentlig sektor bruker ulike metoder for å holde lønnskostnadene nede. De er lojale mot kravet om profitt eller oppdragsgivernes budsjettrammer. I deres verden har de ikke råd til å innfri krav om likelønn eller 6 timers arbeidsdag. Den sterke alliansen mellom fagforeninger på tvers av hovedsammenslutningene i offentlig sektor utgjorde en reell trussel mot arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgivers mottrekk var oppsplitting av felles avtaleverk og mer penger til lokale individuelle lønnsforhandlinger i offentlig sektor. På nittitallet tilbød arbeidsgiver i kommune- og helsesektoren store lønnstillegg til enkelte grupper sykepleiere og reinholdere under forutsetning av at partene gikk med på å avskaffe den felles tariffavtalen for sektoren. Dette godtok dessverre både Norsk Sykepleierforbund og Kommuneforbundet (nå Fagforbundet). Den felles fronten mot arbeidsgiver i kommune- og helsesektoren ble erstatta av alles kamp mot alle. Dette har sjølsagt svekka likelønnskampen.
Regjeringa har også gjentatte ganger forsøkt å avskaffe den felles hovedtariffavtalen i staten, uten å lykkes. Det skyldes at her har LO, UNIO og YS stått sammen mot arbeidsgiver. De har både forsvart hovedtariffavtalen, levert felles tariffkrav, og har forhandla i lag. Dette samarbeidet gjorde det mulig å vinne kampen om offentlig tjenestepensjon i oppgjøret i 2009, og det har ført til framgang i likelønnskampen.
Lønnsfastsetting og kjønnsstereotypier
Til tross for at likelønn har stått sentralt i mange tariffoppgjør de siste 20 åra, så har det ikke ført til radikale endringer. I noen sektorer har til og med lønnsforskjellene blitt større. I privat sektor har tradisjonen med å ta ut det meste av lønnsveksten i lokale lønnsforhandlinger ført til store lønnsforskjeller. Det har premiert de som jobber på store arbeidsplasser med sterke fagforeninger og enkelte utdanningsgrupper. De fleste i privat sektor i Norge jobber imidlertid på små arbeidsplasser, ofte med små og svake fagforeninger som får lite igjen i de lokale lønnsforhandlingene. Mange steder er det ledere og funksjonærgrupper som har vært lønnsvinnerne. De har ofte hatt en sterkere lønnsvekst enn sammenlignbare grupper i offentlig sektor.
Arbeidsgivere og «markedet» belønner ansatte i mannsdominerte yrkesgrupper hvor det er vanskelig å rekruttere. Det samme skjer ikke i kvinnedominerte yrkesgrupper. Det mest slående eksempelet er forskjellen mellom ingeniører og førskolelærere. Begge er yrkesgrupper som er ettertraktet på arbeidsmarkedet. Mens arbeids-givere både i privat og offentlig sektor skrur opp lønna for å rekruttere ingeniører, skjer det bare unntaksvis for førskolelærere. Mens kvinner som får barn, ofte får dårligere lønnsutvikling enn andre, får menn som blir fedre, lønnsøking. Bildet av mannen som familiens hovedforsørger lever videre bevisst eller ubevisst.
Frontfaget og likelønn
Mange gir frontfagsmodellen skylda for at vi ikke har likelønn. Det er altfor enkelt. Fagbevegelsen kunne og burde ha gjort mer for likelønn, men motkreftene er sterke. Det er viktig å bevare systemet med sentrale forhandlinger og kollektive tariffavtaler både i privat og offentlig sektor. Kampen mot sosial dumping hadde ikke vært mulig uten sentrale forhandlinger og kollektiv kamp. I privat sektor har tradisjonelt de sterke forbunda i LO vært en del av frontfaget, og tatt kampen også på vegne av andre. Å gå i front betyr å være med og legge rammer for andre, på godt og vondt. Men det hindrer ikke andre i å fremme og sloss for egne krav. Det krever imidlertid styrke og vilje til å slåss slik transportarbeiderne gjorde da de streika for likelønn i 2010. Streikene som Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRF) gjennomførte for en del år siden, er også eksempler på det. Her streika medlemmene i de sterkeste klubbene og foreningene for å heve lønna for alle i bransjen. Arbeidsgivers svar var mange steder «out-sourcing» og oppsplitting av tariffavtaler. HRF og fagbevegelsens kampkraft ble svekka. Dette var nok også den viktigste grunnen til at de aksepterte et lønnstilbud i tariffoppgjøret i 2010 som var mye dårligere enn for andre forbund i privat sektor. Norsk Arbeidsmannsforbund er et annet kvinne- og lavlønnsforbund som daglig sloss mot sosial dumping. I 2011 lyktes de i å få allmenngjort tariffavtalen for reinholdere. Det betyr at alle skal lønnes etter tariffavtalens minimumslønn, uavhengig om de er fagorganisert.
Likelønnskommisjonen
Mange kvinnedominerte forbund i offentlig sektor har lenge fremma krav om at regjeringa må legge en egen kvinnelønnspott på bordet for å redusere og avskaffe lønnsforskjellene. Regjeringa svarte med å oppnevne en likelønnskommisjon som la fram sine forslag i 2008.
Mange var kritiske til Likelønnskommisjonen siden partene i arbeidslivet ikke fikk en sentral rolle. Sett i ettertid var nok det veldig bra. Kommisjonen leverte en grundig rapport med mange konkrete forslag. De foreslo at regjeringa satte av en likelønnspott på 3 milliarder for å starte arbeidet med å redusere og utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i offentlig sektor. Partene i arbeidslivet skulle bli enige om hvordan potten skulle fordeles gjennom forhandlinger.
I privat sektor sa likelønnskommisjonen at likelønn veldig ofte er et spørsmål om lav-lønn. De anbefalte at partene også her satte av egne midler til likelønnstiltak. Videre foreslo de likere deling av foreldrepermisjonen.
Likelønnskommisjonen fikk dessverre ikke lov til å uttale seg om deltidsarbeid, likestilling mellom turnus- og skiftarbeid eller pensjonsreformen. Rapporten ble et viktig redskap i kampen for likelønn, og reaksjonene lot ikke vente på seg.
Gubbete reaksjoner fra parter i arbeidslivet
Finansminister Johnsen svar på Likelønnskommisjonens forslag var at dette har vi ikke råd til, Norge må spare. Ikke overraskende hevdet ledere i NHO at forslagene vil sette arbeidsplasser i fare. Mange ble nok mer overraska over at ledere for arbeidsgiversida i kommune- og helsesektoren sa nei takk til en likelønnspott. De hevdet til og med at de ikke hadde et likelønnsproblem.
Det er sjølsagt mer alvorlig at ikke fagbevegelsen sto samla bak Likelønnskommisjonens forslag om en ekstra pott på 3 milliarder kroner til likelønnstiltak i offentlig sektor. Toppledere i LO gikk umiddelbart ut og sa at de ikke ville ha noen innblanding i hvordan tariffoppgjørene ble gjennomført, og hvilke krav som skulle fremmes. Fellesforbundets ledelse mente at en slik lønnspott «vil kunne gå utover arbeidsplassene i industrien fordi den fører til en varig økning i lønnsutgiftene i offentlig sektor som må dekkes inn». NTL, Fagforbundet og FO var LO-forbund som støtta kravet om øremerka likelønnsmidler. Det samme gjorde UNIO, og sykepleierforbundet var tidlig ute og hevdet at en likelønnspott måtte gå til grupper med høgere utdanning.
Regjeringa fulgte finansministerens anbefaling, og sa nei til en ekstraordinær likelønnspott i tariffoppgjøret i 2010.
Reaksjonene på forslagene fra Likelønnskomisjonen viser både at vi fortsatt har en lang vei å gå før kvinners interesser blir prioritert, og den synliggjorde splittelsen i fagbevegelsen. Men likelønn kunne ikke lenger overses.
Ble tariffoppgjøret i 2010 et likelønnsløft?
Oppgjøret i privat sektor dreide seg om kampen for likelønn og mot sosial dumping. Det var streiker for heving av minstelønna, også for innleid arbeidskraft, og for å videre-føre kollektive og landsomfattende tariffavtaler. Dette er viktige likelønnskrav. I tillegg ble partene i privat sektor enige om en likelønnspott som partene lokalt skulle fordele. Sjøl om potten var veldig liten, så tvinger den fram diskusjoner om likelønn på mange arbeidsplasser. Det er i seg sjøl et framskritt mange steder.
Slaget om likelønn sto i offentlig sektor
Først ute var oppgjøret i staten. Her fremma LO, UNIO og YS felles krav om en høyere økonomisk ramme enn i privat sektor og øremerka midler til et likelønnsløft.
Arbeidsgiver og Akademikerne svarte med krav som ville bety svekking av det kollektive avtaleverket, mer lokal og individuell lønnsfastsetting, og undergrave normalarbeidsdagen.
Samarbeidet mellom LO, UNIO og YS ga som resultat en større økonomisk ramme med høye generelle tillegg, et sentralt justeringsoppgjør med 300 millioner kroner som var øremerka kvinnedominerte yrkesgrupper, sterke føringer for de lokale lønnsforhandlingene og videreføring av en felles hovedtariffavtale for alle ansatte i staten. Jeg hadde gjerne sett at likelønnspotten var større, men dette oppgjøret var uansett en viktig seier for likelønn. Den ga også viktige føringer for oppgjøret i kommune- og sykehussektoren som fulgte seinere.
13 dagers streik i kommunesektoren
Leder i arbeidsgiverforeninga i kommunesektoren ville ha større grad av lokal lønnsdannelse og mer individuell lønn. Arbeidsgiver ønsker ikke at en lærer, sykepleier eller reinholder i for eksempel Tromsø og Bardufoss skal ha samme lønnssystem. De ville videre at likelønnsmidler ikke skulle fordeles sentralt, men lokalt og individuelt. Fagforbundet, FO, SL, UNIO og YS svarte på arbeidsgivers krav med streik for likelønn fordelt sentralt slik som i staten og uttelling for kompetanse. Etter 13 dagers streik vant fagbevegelsen. Resultatet ble høye generelle tillegg, nye minstelønnssatser og uttelling for spesialkompetanse og etter- og videreutdanning. Det gjenstår mye før vi kan snakke om likelønn i kommunesektoren. Fagbevegelsen står overfor en arbeidsgiver som vil svekke kollektivet og dermed fagbevegelsens styrke. Streiken ga resultater, og betydde en styrking av fagbevegelsen.
Oppgjøret i sykehussektoren
Her ble partene enige om samme økonomiske ramme som i kommunesektoren, og alt ble fordelt sentralt, og utbetalt som kronetillegg. Resultatet ble et høyere generelt tillegg enn i staten og i kommunesektoren. Partene ble enige om å sette i gang en kompetansekartlegging.
Likelønnsløft eller likelønnsbløff?
Det er stor uenighet i vurdering av om tariffoppgjøret betydde et likelønnsløft. Tidligere leder i NTL Turid Lilleheie sa at oppgjøret var en historisk seier i likelønnskampen, mens leder i NSF oppsummerer det som et nederlag. Hvordan er det mulig å ha så ulik oppsummering av et tariffoppgjør? Det er store forskjeller mellom de ulike områdene som utgjør offentlig sektor, og fagforbunda har til dels ulike interesser og målsettinger.
Regjeringa sa nei til en likelønnspott i offentlig sektor. Fagbevegelsen klarte å sprenge rammene for tariffoppgjøret. I staten betydde dette 300 millioner kroner øremerka kvinnedominerte yrkesgrupper. I kommunesektoren anslo arbeidsgiverne at dette betydde en merutgift på 1 milliard. Regner vi også med oppgjøret i sykehussektoren så betyr det at fagbevegelsen sloss seg til økte rammer på nærmere 2 milliarder kroner. Det er mindre enn 3 milliarder, men det er en stor og viktig seier i kampen for kvinnelønna, som jeg syns det er viktig å anerkjenne og lære av.
Hvordan føre kampen videre?
Vi må fortsatt kreve øremerka midler til likelønn slik at også kvinner får ei lønn å leve av, og uttelling for kompetanse og ansvar. Dagens økonomiske system er basert på billig kvinnelig arbeidskraft. Kampen for likelønn dreier seg om lik verdsetting av kvinner og menns arbeid og likere fordeling av tid som brukes til lønnsarbeid. Mer lik fordeling av økonomiske ressurser gir grunnlag for endring av maktforhold.
I privat sektor har både ledere og en del funksjonærgrupper opplevd en sterk lønnsvekst. Dette er i all hovedsak gitt som personlige tillegg. Skal vi kaste oss på denne bølgen og kreve mer individuell lønn, eller skal vi kreve tariffavtaler som omfatter alle? Skal vi kreve økt privat forbruk eller kortere daglig arbeidstid? 6 timers arbeidsdag er mulig hvis vi bruker en større del av verdiskapinga til felles beste. Dette vil gi mer lik arbeidstid og dermed mer lik lønn og pensjon mellom kvinner og menn. Vi vil ha mer tid og overskudd til barn, venner og samfunnsaktiviteter.
Mange kvinner både med og uten høgere utdanning rammes i dag av deltidsfella. Antall deltidsstillinger ved norske sykehus har økt til tross for fagre løfter om flere heltidsstillinger. Det samme ser vi i varehandelen. Det er derfor viktig at retten til heltidsstilling lovfestes.
Likeledes må tillegga for kvelds- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker økes betraktelig.
En fagforening er kjennetegna ved et felles interessefellesskap, solidaritet og kamp for medlemmenes og arbeidsfolks felles interesser. De kollektive tariffavtalene er det viktigste redskapet i denne kampen. I dag utfordres avtaleverket både av arbeidsgiver og av Akademikerne som begge vil premiere «de beste» på bekostning av de mange. Fagbevegelsen må stå sammen i kampen mot dette kravet om mer lokal og individuell lønnsdannelse.
Kollektive avtaler er den beste garantist mot sosial dumping og likelønn. For å få til det, må tariffavtalene omfatte alle, og det meste av lønnstillegga må gis som kronetillegg sentralt.
Likelønnskampen utfordrer både makta i samfunnet og solidariteten i fagbevegelsen. En fagbevegelse som aksepterer diskriminering og forskjellsbehandling, er ikke en fagbevegelse for framtida. Skal vi forsvare oppnådde rettigheter og legge grunnlaget for en ny tid, må vi respektere hverandre både som arbeidere og som personer.
Da kan vi også vinne kampen for likelønn.