Med håpet som våpen (bokomtale)

Av Grete Thunold

Nr 1 2010

Lene E. Westerås og Jens Harald Eilertsen (red.):
Med håpet som våpen
Margbok, 2009

Utgangspunktet for boka var Palestinakomiteen i Tromsø sin solidaritetsutstilling i 2008 som var en fortelling om palestinernes historie i 60 år som flyktninger og okkuperte. 90 solidaritetsarbeidere fra Tromsø har siden 1978 og fram til i dag gjort en innsats i Palestina, Libanon og Egypt. Boka feirer således Palestinakomiteens 40 årige innsats for palestinerne.

 

En delegasjon på fem personer med blant annet redaktørene, reiste rundt på Vestbredden og Palestina og i palestinske flyktningeleire i Libanon for å observere hvilken situasjon palestinerne lever under, og for å høre deres historier direkte. Boka har mange fortellinger, satt sammen av opplevelser og historier fortalt både av palestinere, norske solidaritetsarbeidere og av deltakerne i delegasjonen, historier som spenner over et tidsrom på 40 år.

 

Boka innledes av et kapittel skrevet av Peder Martin Lysestøl og et av Jens Harald Eilertsen, to kapitler som gir et innblikk i den sammensatte historien og årsakene til den over 60 år gamle konflikten. Kartene foran i boka fra Palestina fra 1948 og fram til i dag, gir et oversiktlig bilde av hvordan grensene har endret seg på grunn av Israels okkupasjon, og seinere bygging av settlements på okkupert jord og en 720 km lang mur som etterlater palestinerne med et oppdelt landområde der de er innestengt, under israelsk kontroll, og med få muligheter til å bevege seg fritt.

 

Det som gjør mest inntrykk på meg av historier som beskriver tida med borgerkrig i Libanon, er Olfat Mahmoud sine opplevelser som sykepleier ved Akka sykehus under massakren i 1982 i flyktningeleirene Sabra og Shatila. Hennes fortellinger om virkningen på folks og særlig barns psykiske tilstand etter opplevelser i gjentatte kriger gjør et sterkt inntrykk. Hun poengterer hvor viktig solidaritetsarbeidernes nærvær under kriser har vært. Hun beskriver også hvordan situasjonen i Palestina påvirker palestinerne i Libanon, det er håpet om å komme tilbake sitt hjemland, til Palestina, som holder liv i de palestinske flyktningene. Slik uttrykker hun det: «Håpet er frosset – håpet er der, men det er frosset i tid».

 

Olfat er et symbol på alle de sterke palestinske kvinnene som trass i alle påkjenninger og brutale krigsopplevelser, i dag arbeider gjennom forskjellige organisasjoner for å gjøre tilværelsen for den oppvoksende slekt bedre. Et sitat fra den libanesiske poeten Gibran er betegnende for deres situasjon:

«Out of suffering have emerged the strongest souls, the most massive characters are seared with scars.»

 

Mange av fortellingene tar for seg forholdene for de palestinske flyktningene i Libanon. Ikke bare under borgerkrigen og leirkrigene, men også i seinere tid. Det store flertall av flyktningene bor i flyktningeleire fortsatt, de fleste svært tettbodd med få muligheter for privatliv. Økonomiske, psykososiale og helseproblemer er økende. Det er få muligheter for palestinerne å få jobb ettersom Libanon bare åpner et begrenset antall jobber for palestinerne. Flyktningene er avhengig av FNs hjelpeorganisasjon UNWRA, for skolegang og en del grunnleggende helsestell. Palestinerne har opprettet sine egne samfunn innenfor leirgrensene med butikker, verksteder, barnehager, bibliotek, skoler og andre tiltak for foreldreløse barn, sykehus og klinikker drevet av Palestinsk Røde Halvmåne er noen som er nevnt. Oppe i dette konglomeratet har de norske solidaritetsarbeiderne funnet sin plass, knyttet vennskapsbånd og brakt fortellingene videre til den norske befolkning.

 

Den siste tredjedelen av boka er viet Palestina med Vestbredden og Gaza. Kapittelet «Grenser» fortalt av Lene E. Westerås gir en sterkt beskrivelse av hvordan det er å komme over grensen fra nabolandene eller fra flyplassen med sterk israelsk kontroll. Opplevelsene ved passering av «checkpointene» inne på Vestbredden er sterke for nordmenn som lever i et fritt land. Mon tro om disse beretningene får nordmenn som ikke har opplevd det på egen kropp, til å forstå hva det vil si for palestinerne å leve daglig med slike sperringer? Ofte blir palestinerne trakassert av soldater når de er på vei til jobb, skole, sykehus; når de skal besøke slektninger eller helligdommene i Jerusalem. De bruker to timer til jobben, en strekning som kunne tatt 20 minutter? De kan ikke reise fritt til andre land.

 

Det er mange sterke historier av norske helsearbeidere som i kapittelet «Brev hjem» fra norske sykepleieres arbeid i Nablus under den første intifadaen som startet i 1987. Fortellingen til ambulansesjåførene i Ramallah viser også hvor vanskelig arbeidsforhold det er for helsepersonell, og uttrykker deres angst for å miste livet i jobben. Deres klager til myndighetene om angrep på ambulanser blir ikke tatt hensyn til. Syke mennesker må stå i køer for å slippe gjennom sperringene, og på ett år måtte 40 kvinner føde i privatbiler på checkpoint.

 

Noen kapitler er viet Gaza og konfliktene der, velkjent for norske lesere som følger med på nyheter. Nytt er fortellingen om bloggene som fungerte som en møteplass, en synliggjøring av hverandre og hverdagslivet.

 

Boka inneholder også et kapittel, «Beit Arabiya», av Jens Harald Eilertsen som omhandler det positive fredsarbeidet mellom palestinere og jøder, og oppbygging av et fredssenter. Gjennom en samtale med en jøde, får vi kjennskap til en israelsk organisasjon, ICAHD, som arbeider mot riving av palestinske hus i samarbeid med PLDC (Palestinian Land Defense Committee). Palestinerne får sjelden tillatelse til å bygge nye hus eller på eksisterende hus, og for å få tillatelse kreves en prosess som kan ta mange år. Dersom de allikevel bygger, blir husene revet av israelske myndigheter. I sterk kontrast kommer fortellingene om nye settlements som bygges på okkupert land, og eksisterende settlements som bygges ut med stadig flere hus «… Freden kan aldri bygges på urettferdighet, det er sakens kjerne», skriver forfatteren.

 

Det er også nevnt en annen israelsk organisasjon, New Profile, som arbeider mot husødeleggelser og for å støtte israelsk ungdom som ikke vil inn i militæret. Boka har dessverre ikke flere beretninger om fredssamarbeid mellom palestinere og jøder. Det hadde vært en styrke for boka om det hadde blitt omtalt i dette kapittelet, en synliggjøring av at det finnes jøder som også er med på å holde oppe håpet om et bedre liv for palestinerne. Fredsaktivistenes stemme i dag er svak, det israelske statsapparatet dominerer inntrykkene våre.

Grete Thunold