Greske unoter – og veien ut av uføret

Av Terje Skog

Nr 2 2015

Norsk «venstreside» har i lang tid latt seg begeistre av Syriza i Hellas. En betydelig andel av det greske folket har stemt fram et parti som proklamerer et ønske om et samfunn med sosial likhet, velferdsgoder og solidaritet. Slike strømninger er oppløftende, men ikke tilstrekkelig.

En vurdering av et politisk parti, som har til formål å lede an i gjennomføringen av dyptgripende endringer, må baseres på mer grunnleggende forhold enn at det serveres fagre proklamasjoner.

Terje Skog er heismontør og var leder av Heismontørenes Fagforening i forskjellige perioder. Tidligere leder av EL & IT Forbundet i Oslo og Akershus.

På samme måte som en kritikk av SV må baseres på en helhetsvurdering – ikke kun på at de støtter imperialistiske kriger, støtter pensjonsranet og innehar en defaistisk faglig politikk – må Syriza bedømmes ut fra om de i realiteten har en politikk for gjennomføring av «Det gode samfunn».

Når norsk «venstreside» endog er i stand til å innkludere AP, et borgerlig parti med den særskilte funksjonen å holde fagbevegelsen passiv og kontrollert, i en venstrebetegnelse, er det all grunn til å stille spørsmål ved denne venstresidas vurderingsevne. I dette innlegget vil jeg framføre noen standpunkter som ikke er god latin blant dagens norske «venstresidefolk».

I artikkelen tar jeg opp noen forhold rundt den økonomiske krisa, om EU og forholdet mellom EU og krisa, og til slutt noen synspunkter om Syrizas politikk sett i lys av krisa og EU.

Den økonomiske krisa

Den vestlige kapitalismen (også andre deler av verden, med andre samfunnsformasjoner enn kapitalisme) er i dyp økonomisk krise. Krisa framstilles gjerne som en finans- og gjeldskrise. Spesielt populært i «venstresidas» rekker blir det når begreper som «overakkumulasjon av finanskapital» benyttes. Da smaker det liksom av marxistisk analyse. En slik «analyse» er et vrengebilde av virkeligheten. Realiteten er at vi befinner oss i en klassisk overproduksjonskrise. Det produseres mer varer enn hva det kjøpekraftige markedet kan fortære ved samtidig å gi profitt til vareeierne. Finanskapital er en funksjon av merverdien som skapes i vareproduksjonen. Den oppstår fra deler av den kapitalistiske profitt, som blir anvendt til å smøre maskineriet i sirkulasjonen av varer. Når det oppstår vansker i profittjaget i produksjonen og dermed en overakkumulasjon av produktiv kapital, vil denne kapitalen søke andre jaktmarkeder enn i produksjonen for å hente profitt. Kapitalen tvinges på denne måten til å la finansakrobatiske øvelser skyte fart – fiktiv kapital få en blomstringstid, og økonomiske bobler oppstår. «Analysen» om en finanskrise er derfor en avledning som hindrer en diskusjon om kapitalismen som system og om alternative samfunnsformasjoner. Krisa er ikke et resultat av feilaktige beslutninger, men ligger i de iboende motsetningene i produksjonsmåten. Krisa er sjølve motsetningenes løsningsmetode. Syriza har ikke tatt dette forholdet inn over seg og framfører derfor en sterkt beklagelig illusjonspolitikk, etter min oppfatning.

Hellas er, sammen med noen andre land, i tillegg i en særskilt vanskelig krisesituasjon. Den tradisjonelle høyresida ynder å framstille det sånn at denne særskilte problematiske situasjonen har sin årsak i gresk latskap og korrupsjon. Den norske «venstresida» har kommet grekerne til unnsetning ved å prøve å påvise at grekerne er et hardtarbeiende folk. Det «venstresida» derimot unnlater å drøfte, er at det i Hellas skapes mindre verdi på verdensmarkedet per tidsenhet enn mer gjennomindustrialiserte land. Dette har ingenting med latskap å gjøre. Tvert om, det betyr bare at gresk arbeid teller mindre på verdensmarkedet. De greske slaver i antikken var heller ikke late, men et slikt slavesamfunn ville ikke ha noen ting å stille opp med i bytte av varer på dagens internasjonale marked.

For Tyskland forholder det seg annerledes, nærmest motsatt Hellas. Den tyske industrien har hatt en fordel av at den slipper å ha en egen tysk valuta som korresponderer direkte med den tyske høy-effektiviteten, slik tyske Mark ville gjøre. Tyskerne har altså tjent veldig på at de har en valuta med lavere verdi enn det som tilsvarer tyske produkters arbeidsverdi på verdensmarkedet. For så vidt kan en jo si at tyskerne har tjent aller mest på eksistensen av en økonomi så svak som den greske (som er den som bidrar mest til å trekke euroen ned). På den andre siden er euroens verdi altfor høy sett med øynene til de greske ineffektive eksportørene. De ville tjent på å bruke drakmer. Syriza har heller ikke tatt dette forholdet inn over seg.

Syriza hadde for et øyeblikk fokuset rettet mot korrupsjon. Selvfølgelig må korrupsjon bekjempes. Men det er ganske typisk for tilbakeliggende samfunn, og enda mer i de asiatiske samfunnsformasjonene, at korrupsjon er en integrert del av samfunnsøkonomien. Syriza kan derfor ikke isolere problemet med korrupsjon fra spørsmålet om modernisering og industrialisering av landet. Men også dette fokuset har stilnet. De iverksetter ingen tiltak for å hindre eller kreve tilbake penger som rikfolk har eksportert. De har dessuten forlatt iverksettelsen av kontrolltiltak mot statlige skatteoppkrevere, bare fordi disses fagforbund har protestert. Syriza lar seg altså lede av en fagforening med medlemmer som foretrekker bestikkelser.

EU og krisa

EU er en tvangstrøye som hindrer en fri og uavhengig politikk. Institusjonen hindrer en selvstendig nasjonal økonomisk politikk, og den er en garantist for en hardhendt innstramningspolitikk. Men samtidig er det en tendens til, i deler av norsk venstreside, å hevde at det er EU som er det virkelige problemet og den egentlige årsaken til den økonomiske krisa. Det er EUs markedsliberalistiske politikk som har bragt oss inn i krisa, hevdes det, og det er EU som er årsak til Hellas´ særskilte vanskelige situasjon. Slike analyser har sin bakgrunn i standpunktet om at krisa er en finanskrise, og at kapitalismen som system kan ha et krisefritt liv. Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Det reelle problemet ligger i kapitalismen som produksjonsmåte. Et Europa uten EU ville like fullt være kriserammet, men krisa ville selvfølgelig artet seg annerledes for alle land enn i dagens EU-verden. EUs innstramnings- og liberalistiske politikk har på den ene sida forverret kårene for det arbeidende folk, men samtidig skånet visse sektorer fra en umiddelbar og fullstendig kollaps. Tiltakene har hatt en utsettende funksjon på en ennå dypere krise, men de iboende motsetningene som fører til krise har blitt ytterligere skjerpet. Dette bereder dermed en dypere krise på et seinere tidspunkt.

Fins det en vei ut av uføret?

Mer enn noen gang etter 2. verdenskrig er det behov og nødvendig med en sosialistisk samfunnsomveltning. Det fins ingen politikk, annet enn brudd med dagens system, som vil kunne skape en kapitalisme i harmoni. De alternativene som eksisterer innafor systemet, vil kun innebære alternative måter å administrere krisa på og alternative innstramningstiltak.

Syriza har et schizofrent syn på EU. De anklager EU for å føre en uakseptabel krise-politikk. Samtidig holder de hardnakket på gresk medlemskap. De har en blåøyd forestilling både om at krisa kan leges og at EU vil akseptere den nødvendige frihet. De sprer illusjoner om et edelt og fornuftig EU. Det er verdt å merke seg at alle de tilsluttede politiske organisasjonene som Syriza består av, gav sin tilslutning til gresk medlemskap i EU den gang det ble avgjort. Et sosialistisk alternativ gjør det selvfølgelig tvingende nødvendig for Hellas å forlate EU. En alternativ økonomisk politikk krever en selvstendig valuta. Syriza burde gått inn for en raskest mulig nasjonalisering av banksystemet, og ikke som nå overlate til den private finanskapitalens samvittighet om de vil holde seg i hjemlandet eller stikke over fjellene. EU vil selvfølgelig, med kraftige midler, forsøke å bekjempe ethvert tiltak som strider mot kapitalens trang til vekst. Syriza har ingen alternativ til dette.

En alternativ politikk må innebære at det som er av dominerende storindustriell virksomhet konfiskeres, og det bør lages en plan for industrialisering på bred nasjonal basis. Et sosialistisk alternativ vil selvfølgelig møte vansker og motstand. Men samtidig er det sånn at en realistisk politikk for en lysere framtid skaper entusiasme i arbeiderklassen, som dermed lar seg mobilisere. I dag er det først og fremst arbeiderne i større industri som betaler skatt i Hellas. Disse, i motsetning til hva Syrizas presterer, ville bl.a. være innstilt på å tvinge småborgerskapet til å gi kvittering.

Min konklusjon er at dagens politiske linje fra Syrizas side vil fort kunne bli oppsummert som urealistisk og som eventyrpolitikk. Da vil motløsheten kunne få overtaket. Verden er mer alvorlig enn at en illusjonspolitikk bør omfavnes. Å spre bedrag er ingen dyd.