Palestinernes nyere historie

Av Geir Gustad

2009-01

Ifølge Bibelen ble landet fra Egypts elv til den store elven Eufrat gitt til Abraham fra GUD for omtrent 4000 år siden (1. Mosebok, kap. 15, vers 14).
Siden både jødene og muslimene hevder å nedstamme fra Abraham, gjør dette arvespørsmålet rimelig tvetydig.
Når vi ønsker å lære av historia i dag, må vi gå atskillig dypere ned i materien for å finne fakta og analyser.

Geir Gustad er medlem av Palestinakomiteen.

Området mellom Eufrat og Nilen har alltid vært scenen for kamp, handel, kultur og religion i skjæringspunktet mellom Øst, Vest og Syd: assyrere, babylonere, filistere, egyptere, hebreere, persere, grekere, armenere, romere, korsfarere, ottomaner.

Denne artikkelen trekker fram to ting:

1. Diasporaen, jødenes utlendighet, inntraff ifølge jødisk mytologi år 70 e.Kr. når romerne jevnet Tempelet i Jerusalem med jorden. Jødene har etter dette bodd spredt over hele kloden mer eller mindre integrert i lokalsamfunnet.

2. Tyrkerne hadde makta i Palestina etter å ha slått arabere i 1516 og fram til 1. verdenskrig. I denne perioden begynner palestinernes frigjøringskrig, og erkjennelsen om en palestinsk nasjon vokser. I 1799 innledet Napoleons angrep på Palestina imperialismens og de vestlige stormaktenes direkte innblanding i den politiske og samfunnsmessige utviklingen i området. Fra 1840 begynte en innvandring av pilegrimer med ulike religiøse overbygninger, og med store innbyrdes uenigheter og konflikter.

Antisemittisme og jødepogromer

Helt fra middelalderen har ulike herskere i Europa tvunget jødene inn i rollen som kjøpmenn og pengeomsettere. Ved sosiale, økonomiske, religiøse eller kulturelle kriser har jødene vært lett identifiserbare syndebukker som har avledet folkets vrede fra fyrstene, og over på jødene. Ikke nok med at folk så på jødene som pengepushere og utbyttere, men de hadde også eget språk, sære skikker og bodde ofte atskilt i egne områder. De materielle forholda lå godt til rette for at reaksjonære politikere – fra tsaren til nazistene – fant jødene som førsteklasses hatobjekter: Jødepogromene har rammet alle jøder, men som i alle pogromer har de fattige blitt hardest rammet.

1881 ble tsar Aleksander II av Russland myrdet. Jødene fikk skylda. I perioden fra 1881 til 1925 utvandret nesten 4 millioner jøder fra Øst-Europa til hele resten av verden, de aller fleste til USA og Vest-Europa. Det var viktig for herskerklassen i Europa at de flyktende jødene ikke sluttet seg til den våknende arbeiderklassen og kampen for sosialismen. Den engelske kolonimakten var samtidig på utkikk etter påskudd for å flytte fram sine interesser i Midtøsten hvor det ottomanske riket vaklet og Suezkanalen bandt sammen handelen mellom Asia og Europa. Ut fra mange motiver og med ulike bakgrunner ble sionismen som politisk prosjekt formelt stiftet i 1897: Målet var å opprette en rent jødisk stat, i jødenes eget land, Kanaan. Ideolog og demagog var den østerrikske journalisten Theodor Herzl. I finansieringa deltok jødisk storkapital og de ledende imperialistmaktene, særlig England. De viktigste utfordringene for denne alliansen var å propagandere for den sionistiske ideologien og å organisere den fysiske innvandringen. De fleste jøder over hele verden var på dette tidspunktet rimelig assimilert der de bodde, som franskmenn, engelskmenn, amerikanere eller nordmenn. De hadde ingen religiøse aksjer i det sionistiske prosjektet ennå. Det første organiserte skipet med jøder ankom Jaffa i 1882. Deretter vokste innvandringen for hvert år.

Palestina under britisk mandat (1922–1948)

England og Frankrike hadde siden 1912 en avtale om maktfordeling i Midtøsten. I 1916 hadde den britiske hæren flyttet fram sine posisjoner (som dagens israelere sier det: «fakta på bakken!»), og de undertegnet Sykes-Picot-avtalen hvor England fikk Palestina, Israel, Jordan og Irak. Deres neste mål var destabilisering av Tyrkia som i 1. verdenskrig var alliert med Tyskland. For å oppnå dette måtte de ha støtte fra araberne uten å oppmuntre arabisk nasjonalisme. Den britiske kolonimakten var alt eksperter i infiltrasjon, splitt og hersk-taktikk og hensynsløs framferd, og gjennomførte i samarbeid med Frankrike sin avtale i 1920. Palestina ble opprettet som eget protektorat 1923. Kampen for et fritt Palestina startet.

Jødisk befolkning i Palestina

År

Antall

1827

5000

1839

10 000

1876

14 000

1882

24 000

1914

85 000

På et landområde så stort som Hedmark fylke bodde det i 1923 757 182 mennesker, i hovedsak bønder og gjetere, men også med 1 236 industribedrifter (1927). Jødene hadde siden innvandringen startet i 1880- årene, systematisk kjøpt opp palestinsk eiendom. Dette kunne de gjøre dels fordi en del av innvandrerne hadde kapital, og dels ved hjelp av internasjonale fonds opprettet av sionistene. Men palestinerne var notorisk lite villige til å selge jorda. I 30-åra tok den jødiske innvandringen ny fart p.g.a. nazistenes hensynsløse forfølgelse av jøder. De fleste flyktet til Vest-Europa og USA, men 290 000 kom til Palestina.

 

Relgion

1922

1936

Vekst

Muslimer

590 000

848 000

258 000

Jøder

84 000

370 000

286 000

Kristne

71 000

106 000

35 000

 Andre (drusere)

8 000

11 000

3 000

I alt

752 000

1 337 000

585 000

I 1935 kontrollerte jøder 72 % av alle bedriftene. Reaksjonen fra de innfødte palestinerne var sterk. De protesterte, gikk i streik og organiserte både fredelig og væpna motstand. Sionistene organiserte sine egne militære «forsvarsorganisasjoner »: Haganah, Irgunn, Stern. Navn som siden har blitt synonymer med terror, overgrep og hensynsløshet mot den palestinske sivilbefolkninga. Samtidig la den britiske kolonimakta forholdene til rette for jødisk bosetting, handel og forretningsvirksomhet. De stasjonerte 20 000 soldater for å opprettholde ro og orden. Etter den 2. verdenskrig ankom ytterligere 100 000 jøder som var overlevende etter nazistenes Holocaust, til Palestina. Konfliktene økte, og sionistene sto i stadig sterkere konflikt med Storbritannia, og hevdet at britene ikke la forholdene raskt nok og godt nok til rette for dem. Det kulminerte med at Irgunn, ledet av senere statsminister Menachem Begin, sprengte King David Hotel – det britisk hovedkvarteret – i lufta i 1946, en hendelse som fremdeles blir markert i Israel.

Staten Israel ble grunnlagt i 1948

USA hadde etter 2. verdenskrig suverent overtatt rolla som den ledende imperialistiske stormakta. Oljeressursene var utpekt som avgjørende råvarer i den framtidige kampen om makt og rikdom. Alt i mellomkrigstiden hadde amerikanske oljeinteresser hektisk aktivitet i Midtøsten. USA måtte nå vurdere hvilke land og bevegelser som var sterke nok og pålitelige nok til å bli framtidige allierte i området, og som kunne fungere som motkrefter til kommunistiske og nasjonalistiske bevegelser. Strategien var til forveksling lik den samme som britene valgte i mellomkrigstiden: De sionistiske jødene ble valgt til rollen som USAs agenter i Palestina.

Etter 1945 hadde jødene stor sympati i hele verden p.g.a. overgrepene som var begått mot dem av nazistene. Jødene arbeidet systematisk med oppkjøp av arabisk eiendom i Palestina. De hadde et omfattende internasjonalt støttearbeid ledet av en liten, men kapitalsterk og godt organisert amerikansk komité. De hadde en godt trent, høyt motivert og velutstyrt politi/militærstyrke på ca. 60 000 mann i Palestina i tillegg til terrororganisasjonene Irgunn og Stern. Palestinaspørsmålet var i 1946 satt på dagsorden i FN. Statistikk viser at 85 % av jødene bodde i og rundt byene Jerusalem, Haifa og Tel Aviv. FN-planen foreslo følgende fordeling:

  1. Jødisk del: 56 % av territoriet, 51 % av befolkninga (499 000 jøder/509 000 arabere)
  2. Arabisk del: 43 % av territoriet, 38 % av befolkninga (9 500 jøder/749 000 arabere)
  3. Jerusalem: 0,65 % av territoriet, 11 % av befolkninga (100 000 jøder/106 000 arabere)

Sionistene godtok umiddelbart denne planen siden de fikk en uforholdsmessig stor del av landet. Araberne forkastet den enstemmig. Stemningen i FN var i utgangspunktet mot denne planen, og det kan stilles folkerettslig spørsmål om FN hadde rett til å dele Palestina. Men etter voldsom agitasjon i kulissene og stormaktspress fra USA ble den vedtatt med noen få stemmers overvekt 29. november 1947. Sionistene jublet. USA registrerte en seier. Araberne oppfattet avstemminga som en krigserklæring. Palestinerne var i stor grad fratatt våpen av britene i perioden 1936–45, og disponerte kun ca. 2 600 geværer. I tillegg kom 3 000 mann fra den Arabiske Frigjøringshæren. Den væpna motstanden begynte gradvis, først som geriljavirksomhet og spredte voldsepisoder.

Sionistene hadde lagt strategiske og taktiske planer for erobring av langt større områder enn de var tildelt av FN. De hadde godt utstyrte, motiverte tropper, økonomisk styrke, og de skulle vise seg å være hensynsløse i gjennomføringen av planene. Angrep fra palestinere og andre arabere ble slått tilbake, og sionistene gjennomførte i løpet av første halvår 1948 en konsentrert terrorkampanje for å drive vekk den palestinske lokalbefolkninga. De mest kjente overgrepene er massakrene i Deir Yassin 10. april 1949 og angrepet på Haifa 22. april med tungt artilleri mot ubeskyttede folkemasser. Terroren virket etter planene: 400 000 arabere flyktet i panikk for å unngå å bli massakrert.

14. mai 1948 ble staten Israel grunnlagt. 15. mai trakk de britiske troppene seg ut. 16. mai ble Israel angrepet av 15 000 mann fra Syria, Libanon, Egypt, Jordan og Irak. De arabiske troppene var dårlig trent og utrustet. Resultatet var forutsigbart: militære nederlag for araberne og ytterligere 700 000 flyktninger. I Gaza økte befolkninga fra 80 000 til 280 000 palestinere. Det ble opprettet store flyktningeleire i Palestina, Jordan, Libanon og Syria. Det ble oppnådd våpenhvile flere ganger sommeren 1948. FN forsøkte å mekle via den svenske diplomaten grev Folke Bernadotte, men han ble myrdet av jødiske terrorister 17. september.

11. desember 1948 ble staten Israel anerkjent som medlem av FN, og ved den «endelige» våpenhvilen 1949 var Israels område utvidet med store landområder. «Fakta på bakken» ble etablert som politisk linje i Israel. Flyktningene som forlot sin jord (3 175 000 mål jord over 20 år) fikk den ekspropriert til israelsk statseiendom som skulle tilhøre det jødiske folket «for alltid».

Olje og imperialisme I: Den kalde krigen i Midtøsten 1951–1982

Forholdet mellom Israel og araberstatene har vært spent siden våpenhvilen i 1949. Araberne støttet den palestinske frigjøringskampen, og så på Israel som USAimperialismens forlengede arm i området. Da president Nasser i Egypt nasjonaliserte Suezkanalen i 1956, angrep Israel etter en hemmelig avtale med England og Frankrike, og okkuperte Sinai og Gaza. Etter mekling fra FN og press fra USA trakk de seg ut i 1957, mens FN-styrker inntok posisjonene deres.

I Palestina pågikk det en brei organisering av palestinerne. Fatah ble grunnlagt i 1959 og fikk som oppgave å organisere motstand mot okkupantmakten. De anerkjente ikke Israel, og ville opprette en palestinsk stat for arabere og jøder. PLO (Palestine Liberation Organization) og PLA (Palestine Liberation Army) ble grunnlagt i 1964 som de samlende militære frontene mot sionistene. Det ble innledet en periode med geriljaangrep mot Israel både fra leire i Egypt og Jordan. Israel mottok massiv støtte fra USA, både militært og økonomisk. Også Tyskland bidro med store beløp i krigsskadeerstatning mot jødene. Sovjetunionen støttet samtidig både Egypt og Syria med våpen.

Seksdagerskrigen

Resultatet av den økte politiske spenningen og den militære opprustningen var at Israel 5. juni 1967 gikk til lynangrep på Jordan, Syria og Egypt. Seksdagerskrigen førte til at det arabiske flyvåpenet ble ødelagt før de kom på vingene, og at israelske bakkestyrker erobret Sinai til Suezkanalen (Egypt), Vestbredden til Jordan-elva (Jordan) og Golanhøydene (Syria). Israel kunne feire en fullstendig militær seier, og med erobringen av Jerusalem fikk de fri tilgang til Klagemuren. Okkupasjonen ble fordømt i FN, som i henhold til Resolusjon 242 krevde full tilbaketrekning fra okkuperte områder, men det spilte liten rolle for israelerne. For palestinerne medførte krigen 380 000 nye flyktninger fra Vestbredden til Jordan. Over 1 000 000 «nye» palestinere levde nå innenfor Israels styre i tillegg til de 350 000 som fra før bodde innenfor grensene. Israel startet nå et langsiktig prosjekt for å befolke de arabiske områdene med jøder. Bosettingsprogrammet medførte at lukkede jødiske bosettinger ble plassert i strategisk viktige økonomiske og militære posisjoner, og dette har blitt et av de mest sentrale stridstemaene i Palestina til våre dager.

Svart september

I 1969 ble Yasser Arafat valgt som leder av PLO, som fikk en stadig mer sjølstendig rolle i den palestinske kampen. 6- dagerskrigen førte til en massiv rekruttering til PLO av kvinner og menn som ville føre krig for å erobre palestinsk territorium. PLO utførte stadige geriljaangrep fra baser i Jordan mot Israel, som svarte med bombeangrep mot Jordan. Inne i Jordan representerte PLO etter hvert et kraftig og radikalt maktsenter og ble vurdert som en politisk og sosial trussel av kong Hussain. Det endte med at den jordanske hæren i september 1970 (Svart September) angrep de palestinske flyktningleirene i «Fatahland » syd i Jordan, drepte 3 400 og såret 10 000 palestinere. PLO ble drevet ut av Jordan, og etablerte seg fra 1971 i Beirut.

Yom Kippur-krigen

Etter militær styrkeoppbygging og mindre konflikter angrep Egypt og Syria Israel i Yom Kippur-krigen 6. oktober 1973. Selv om angrepet kom overraskende, og araberne i starten hadde stor framgang, maktet Israel å slå angriperne tilbake. Det ble tegnet fredsavtale 25. oktober som medførte stasjonering av FNstyrker i kanalsonen og på Golanhøydene.

Internasjonal terrorisme

PLO besto av 250 ulike organisasjoner. De hadde samme mål, men ulike analyser og metoder. Enkelte av gruppene hadde gode forbindelser med internasjonale revolusjonære miljøer og grupperinger. På 70-tallet ble det gjennomført flere spektakulære flykapringer over hele verden. Aksjonene i München-OL i 1972 og Entebbe-kapringen 76 medførte internasjonal fordømmelse, men førte samtidig til at palestinernes kamp ble kjent for hele verden. PLO ble anerkjent som palestinernes representant i 1974.

Fred mellom Egypt og Israel

Camp David-avtalen i 1978 medførte at Egypt sluttet fred med Israel, og full israelsk tilbaketrekning fra Sinai i 1982. Den arabiske verden så på fredsavtalen som et svik mot palestinernes kamp. Gerilja-angrepene fra PLO ble nå i hovedsak utført fra Libanon, hvor palestinske grupper hadde etablert baser som avfyrte raketter inn på israelsk territorium. Israel svarte med flyangrep på libanesisk, syrisk og iraksk jord. I mars 1978 invaderte Israel Syd-Libanon nord til Litani-elven. De ødela palestinske baser, og operasjonen førte til etablering av FN-tropper i regionen. Blant andre hadde Norge styrker i UNIFIL. I 1982 gikk Israel på nytt til angrep og invaderte helt til Beirut. De bombet byen, og i samarbeid med kristne falangister som fryktet PLO og muslimenes styrke, gjennomførte de massakrer på palestinere i flyktningeleire (Sabra, Chatilla). I august 1982 ble PLOs hovedkvarter og flere tusen palestinske soldater evakuert, først til Kypros og deretter til Tunis. I Libanon fortsatte motstanden mot okkupantene. Hamas og Hizbollah er muslimske organisasjoner som markerte seg stadig mer aktivt i den væpna kampen og krevde hellig krig (Jihad) mot Israel. Den israelske hæren trakk seg ut av Syd-Libanon i 1985 etter kontinuerlige angrep fra geriljaen.

Olje og imperialisme II: Intifada og en palestinsk stat

Begynnelsen av 80-tallet var preget av daglig undertrykking og tiltakende uro i Palestina. PLOs militære styrker sto i Tunis. Den israelske nybyggerbevegelsen styrket seg, og etablerte stadig nye bosettinger.

9. desember 1987 startet den første intifadaen da innbyggerne i Jabalaya flyktningleir i Gaza kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer i protest mot at en israeler kjørte over 4 palestinere. Intifada betyr «kast av deg åket», og aksjonen spredte seg raskt til hele det israelsk-okkuperte Palestina. Det var en folkelig eksplosjon etter 20 års okkupasjon uten noen politiske løsninger. Den innebar boikott av israelske varer, skattenekt, demonstrasjoner, streiker, steinkasting og angrep på settlere. Samtidig medførte intifadaen en større grad av lokal organisering blant palestinere for å styrke samhold og sjølberging. Den israelske hæren svarte med tåregass, stålkuler med gummimantler, skarpe skudd og arrestasjoner. Intifadaen fikk brei oppslutning og stor sympati internasjonalt, og pågikk i flere år. Resultatet var ca. 100 000 døde og skadde palestinere og 2 000 døde og skadde jøder.

I 1988 proklamerte det palestinske nasjonalrådet (PNC) den selvstendige staten Palestina bestående av Vestbredden og Gaza. Det aksepterte samtidig staten Israels rett til å eksistere innafor grensene fra før krigen i 1967.

Under Golfkrigen i 1991 støttet PLO Irak og Saddam Hussain, og vant liten internasjonal støtte for dette. Ledelsen i PLO gjennomførte i perioden forhandlinger med Israel i Madrid uten resultat, men parallelt ble det gjennomført en rekke hemmelig møter i Norge. I 1993 ble Osloavtalen undertegnet. PNA/PA (Palestine National Authorities) ble etablert som «statsdannelse» for Gaza og Vestbredden. PA skulle etablere en palestinsk nasjon når Israel trakk seg ut av Jeriko og Gaza (1994). Deretter gradvis for resten av Vestbredden (FN res. 242). Området skulle deles i 3 soner: A, B og C med ulik kontroll fra PA og Israel. Ryktene sier at PLO-representantene ikke hadde egne kart over områdene eller var lokalkjente. Motstanden mot avtalen var betydelig både i de okkuperte områdene og for palestinere i eksil. De radikale grupperingene, med Hamas og muslimsk Jihad i spissen, avviste hele avtalen som uakseptabel. I avtalen var ingen eksplisitte formuleringer omkring jødiske settlements. I stedet for å følge internasjonale lover ble det inngått bilaterale avtaler mellom to parter (Israel/PA) med enormt forskjellig styrke.

Israel trenerte tilbaketrekninga fra de okkuperte områdene, og da en jødisk settler i februar 1994 åpnet ild i en moské i Hebron med maskinpistol og drepte 29 muslimer i bønn, førte det til voldsomme reaksjoner fra Hamas: 12 bombeangrep ble neste uke gjennomført mot mål i Israel. PA reagerte med massearrestasjoner mot Hamas-aktivister, og det var væpna sammenstøt mellom PA og radikale og muslimske palestinske grupper.

17. mai 1994 tok palestinske myndig heter kontroll over Gaza og Jeriko. 100 000 palestinere, kjernen i PLO, de såkalte tunisierne (Mukhabarat) kom «hjem» fra landflyktighet, og utgjorde kjernen i PNA de neste 10 åra. 1. juli vendte Yasser Arafat tilbake fra Tunis, og opprettet hovedkvarter i Jeriko. En fredsavtale mellom Israel og Jordan/ Syria (Golanhøydene) ble undertegnet i 1994–1996.

I 1996 utløstes tunnel-intifadaen da jødene åpnet en tunnel under Vestveggen. Muslimene fryktet for at Haram al-Sharif («det aller helligste») ble underminert. 70 palestinere ble drept i sammenstøtene. Israel invaderte på nytt Syd-Libanon i jakten på Hizbollah, og bombet blant annet Beirut.

Den såkalte Wye II avtalen som fulgte opp Oslo-avtalen, ble undertegnet i 1999: Den medførte frigivelse av 350 palestinske politiske fanger og en israelsk tilbaketrekking fra 11 % av Vestbredden i 3 etapper. Dessuten skulle det åpnes en reiserute mellom Vestbredden og Gaza og utbygging av en ny havn i Gaza. I 1999 var det 227 separate Vestbredd-enklaver under PA-kontroll. 88 % av disse var mindre en 2 kvadratkilometer store. De resterende områdene ble kontrollert av israelske tropper. Israel trekker seg ut av Syd-Libanon i mai 2000 etter stadige tap av folk og utstyr i geriljakampen mot Hizbollah.

Ariel Sharon utløste i 29. september 2000 den siste intifadaen ved å gå inn i Al-Aqsa-moskeen med ca. 1 000 israelske politisoldater. 5 palestinere ble drept samme dag og mer enn 200 såret. Intifadaen fortsetter fremdeles, men er i dag preget av det voldsomme israelske militære nærvær på Vestbredden og i Gaza.

18. februar 2002 var antallet intifada-ofre:

  • 1 250 døde palestinere og 247 israelere.
  • 37 200 sårede palestinere.
  • 3 000 var totalt lammet (900 mellom 14 og 25 år).

Kampanjen av palestinske sjølmordsbombere førte til at antallet døde og skadde israelere økte, at den internasjonale sympatien for Israel økte og at den jødiske befolkninga sluttet sterkere opp om militære represalier mot palestinerne.

2004: Arafat dør – Hamas styrker seg

Yasser Arafat, palestinernes valgte president siden 1993, og isolert av den israelske hæren (IDF) i sitt hovedkvarter i Ramallah siden 2001, døde i november 2004. Dette avsluttet en lang epoke i palestinsk historie der det sekulære PLO hadde hatt den sentrale rolla med å representere palestinske krav og lede frigjøringskampen.

I de siste ti åra har muslimske bevegelser hatt stor framgang i hele Midt-Østen. Hamas ble stiftet av sheik Ahmed Yassin (likvidert av Israel i 2004) i 1987. Deres militære gren, Iz Al-Din Al-Kassam brigaden, har siden 1992 vært ansvarlige for de alvorligste angrepene mot Israel inkludert selvmordsbombere. Hamas har kombinert religiøs forkynnelse med kamp mot korrupsjon hos PA, godt sosialt arbeid på grasrota og kompromissløse krav til Israel. Hamas omtales av USA og Israel som en terrorist-organisasjon.

Ved valget til Palestinsk lovgivende forsamling den 26. januar 2006 fikk Hamas 74 av i alt 132 representanter. Valget var gjennomført demokratisk med observatører fra en rekke land.

Israel har forsøkt å isolere de valgte palestinske Hamas-politikerne og har nektet å forhandle med dem så lenge de ikke anerkjenner Israel. Israelerne har blant annet stanset overføringen av de anslagsvis 350 millioner kronene som de hver måned innkasserer i toll og avgifter på vegne av palestinske myndigheter. En rekke land har stanset bistand og støttetiltak etter press fra Israel og USA. De palestinske selvstyremyndighetene var sommeren 2006 langt på vei lammet fordi det mangler valuta til utbetaling av lønn.

Israel ut av Gaza september 2005

Israel foretok i 2003 og 2004 gjentatte militære angrep mot flyktningeleire i Gaza med store ødeleggelser av bolighus og småindustri. Etter en opphetet debatt mellom den nasjonalistiske religiøse høyresiden og moderate krefter vedtok Knesset sommeren 2005 å trekke seg ut av det okkuperte Gaza. Selve utflyttingen ble gjennomført september 2005 med omfattende internasjonal mediedekning av utkastelsen av bosetterne. Israel beholdt all grensekontroll (utenom mot Egypt som ivaretas av Egypt sjøl), kontroll i luftrommet og mot Middelhavet. De drivhusene og industrien som ikke bosetterne ødela under utflyttingen, ble kjøpt av Verdensbanken og gitt til palestinerne. IDF har deretter flere ganger angrepet flyktningeleirene fra angrepshelikoptre og fra bakken med påskudd av å jakte på terrorister.

Invasjonen av Libanon høsten 2006

Etter flere angrep med Qassam-raketter avfyrt fra Libanon mot Israel og etter et overraskelsesangrep der Hizbollah drepte og tok til fange flere israelske soldater, gikk Israel til angrep på Libanon høsten 2006. De foretok massive luftangrep fra Israel mot mål i Libanon, luft- og marineblokade av landet og en bakkeinvasjon av Libanon syd for Litani-elven. Hizbollah forsvarte seg effektivt mot de israelske bakkestyrkene og utførte gjentatte rakettangrep mot Nord- Israel. Israel gjennomførte omfattende bombing med blant annet klasevåpen, fosforbomber og artilleri. Da krigen ble avsluttet ved at Israel trakk seg ut 14.august, var de sivile tapene i Libanon over 800 drepte og 3 200 sårede, en herjet infrastruktur og 750 000 mennesker som var flyktet fra sine hjem p.g.a. israelsk bombing. Israel ble påført både omfattende materielle tap og et stort propagandamessig nederlag. De israelske tapene var 35 drepte, og i underkant av 50 alvorlig skadde.

Hamas tok den militære makten i Gaza 2007

Etter Hamas’ valgseier i 2006 ble Gaza økonomisk og handelsmessig boikottet av Israel, USA og store deler av den vestlige verden. Det brøt ut væpna kamper mellom president Abbas’ Fatah-styrker (PA) i Gaza og Hamas’ milits. Resultatet ble at Hamas’ Qassam-brigader vant en total militær seier over PA-styrkene som trakk seg ut til Vestbredden i mai 2007. Israel og Egypt innførte etter dette en svært streng grensekontroll, noe som medførte mat- og varemangel, stopp i all eksport fra Gaza og overveldende arbeidsløshet.

Hamas og andre palestinske motstandsgrupper hadde før og etter at Israel trakk seg ut i 2006, avfyrt opp mot 8 000 raketter fra Gaza mot Israel. Rakettene var opprinnelig «hjemmelagde» med kort rekkevidde og svært unøyaktige, men ble i 2008 smuglet inn fra Egypt og rakk inntil 40 kilometer inn i Israel. Anslagsvis 15 israelere har dødd som følge av rakettnedslag og flere hundre blitt såret i perioden fra 2001. Etter en kortvarig pause i rakettangrepene høsten 2008 gjenopptok Hamas beskytningen i november 2008. Våpenhvilen hadde ikke påvirket den totale isoleringen av Gaza, og Israel fortsatte målrettet å likvidere Hamasmedlemmer i Gaza. Israel gikk til omfattende bombeangrep 27. desember 2008, og samlet tropper på grensa mot Gaza. Etter noen uker fulgte invasjon av panservogner, artilleri og infanteri. Antall drepte var 1 300 hvorav 700 sivile i følge palestinske myndigheter.( 1) Mer enn 21 000 hus ble ødelagt, og 100 00 palestinere ble hjemløse.(2) Den sivile infrastrukturen i Gaza er knust, situasjonen i helsevesenet er prekær, og det er omfattende mangel på mat, rent vann, strøm og drivstoff. På israelsk side er tapene 13 døde, hvorav 9 militære.

På Vestbredden er utbyggingen av Muren som skiller palestinske fra israelske områder, snart ferdig. Den umuliggjør en levedyktig palestinsk statsdannelse og reduserer de palestinske myndighetene til å bli administratorer av bantustans på linje med Syd- Afrika. Samtidig er de ulovlige bosettingene og veiforbindelsene for israelsk trafikk mellom disse nå så omfattende at strategien for en frittstående palestinsk stat virker umulig.

De viktigste spørsmålene som må løses, har vært de samme i 40 år:

  • Grenselinjen mellom Palestina og Israel («den grønne linjen» fra 1967)
  • Spørsmålet om flyktningene fra 1948 og 1967.
  • Spørsmålet om de folkerettstridige israelske bosettingene
  • Spørsmålet om Jerusalems status
Noter:

1. Klassekampen 31/1-09

2. http://labs.aljazeera.net/warongaza, 31/1-09

(Denne artikkelen er en oppdatert versjon av Geir Gustads artikkel om palestinernes historie som ligger på Palestinakomiteens nettside:www.palestinakomiteen.no. På den nettsiden finner du også ut hvordan du kan bli medlem av Palestinakomiteen.)