Det biologiske mennesket (omtale)

Av Geir Christensen

Nr 3 2011

Terje Bongard og Eivind Røskaft: Det biologiske mennesket Tapir akademiske forlag, 2011

Hvordan forståelsen av vår biologiske arv har betydning for dagens klassekamp og hva denne forståelsen medfører for politisk tenking og sosialistisk organisering er spørsmål denne boka drøfter.

Deres utgangspunkt er at vi har funnet ut hvor vi kom fra, hvorfor vi er her og hvem vi er.

Enkelt sagt har vi arvet genene etter de stamforfedrene som klarte å få mange etterkommere. Naturen har evolvert de genene og følelsesreaksjonene som gir størst overlevelse. Denne arven er svært gammel. Mange følelsesreaksjoner er eldre enn mennesket og endrer seg over tusenvis av år.

Våre følelsesmessige reaksjoner er langt mer omfattende enn vår bevissthet. I følge boka er forholdet mellom ubeviste reaksjoner og bevissthet 11 000 000 til 10 hvis vi måler som fyring av nerveceller pr. sekund. Det betyr at vi faktisk foretar svært få bevisste valg og at våre følelser styrer svært mye.

Boka definerer følelser som:

arvelige, kognitive mekanismer i form av belønning, straffer eller påtrykk som er selektert for å utløse handlinger som ga flere etterkommere i den tida forforeldrene levde.

Boka vektlegger at seleksjon ikke er målrettet. Da blir det å forstå våre nedarvede følelser og hvordan de fungerer svært viktig. Som eksempel bruker boka at følelsene våre for å gi barna våre gode muligheter er svært sterke mens vi ikke har noen nedarvede følelser for å forsvare jordens tåleevne økologisk. Dette var ikke en del av våre forfedres behov. Det gjør det til en stor utfordring å få til et stort engasjement rundt kampen for å ta vare på miljøet slik at vi kan overleve som art, særlig hvis det kan true den kortsiktige livskvaliteten til våre barn.

Inngruppe – utgruppe

En av følelsene boka legger stor vekt på å forklare historisk er det de kaller inngruppefølelsen. «Den ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familien og nære venner i stammelivet i Afrika. Inngruppefølelsen er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse.»

«Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig også kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon.» «Kultur er i bunn og grunn et uttrykk for inngruppefølelser »

Boka setter utgruppe opp mot dette. Den forklarer f.eks. FrPs gjennomslag i innvandringspolitikken med at de appellerer til nedarvede følelser vi har som flokkdyr. På den andre siden sier de at det biologisk sett tar svært kort tid å bli tatt opp i en inngruppe. Dette kan forklare at enkeltmennesker som blir utsatt for statlig rasisme kan få sterkt sterk støtte fra lokalsamfunn på tross av fremmedfrykt.

Inngruppa, basis for et kommunistisk samfunn.

Forfatterne drøfter mulige måter å organisere det de kaller et bærekraftig, demokratisk samfunn. Det er et samfunn med politisk, demokratisk styring over produksjonen og hvor kapitalistisk konkurranse er avskaffet som grunnlag for økonomisk utvikling. I mitt språk er dette sosialisme, kommunismens første stadium.

«Et stabilt, demokratisk samfunn kan baseres på inngrupper med tilstrekkelig grad av åpenhet». Dette er å spille på lag med våre nedarvede følelser og å begrense mulighetene for å spille historisk utviklede følelser ut mot kommunistisk organisering. En klok måte å benytte biologisk kunnskap på. Her er det helt sikkert mye å hente. Forfatterne tar til orde for å øke forskingen dramatisk i grenselandet mellom biologi, sosiologi og samfunnskunnskap generelt. Det virker som særs fornuftig og bør være en oppfordring for alle som er opptatt av å utvikle kommunistisk teori for det 21 århundret.

I radikale miljøer er det sterk skepsis til biologisk begrunnede standpunkter. Bla. viser Inger Nordal i Rødt nr 1-2011 til hvordan «hva som er naturlig» brukes av naturvitenskapsmenn til å forsvare kvinneundertrykking. Her er det selvfølgelig fortsatt fare for store misbruk, og mye kvasivitenskap vil se dagens lys. Men å bruke dette til å avvise all ny kunnskap om biologi blir omtrent like intelligent som å avvise psykologien som fagfelt fordi Freud var en kvinneundertrykker.

Det er tydelig at forfatterne kan mer om biologi enn politikk. I politikken blir de derfor ofre for den primitive propagandaen fra kapitalismens forsvarere. De selger rått at Kinas økonomiske suksess kommer på tross av og ikke på grunn av Mao-epoken. Likedan at sosialistiske forsøk bare har vært tragiske. Begge påstander de tar for gitt, uten å undersøke eller underbygge. De bruker også nesten bare økologiske begrunnelser for samfunnsendringer, selv om store sosiale forskjeller blir gjort til et følelsesproblem for kapitalismen. Klassekamp er ikke deres greie.

Det er etter min vurdering små skavanker i en bok som stiller oss som er opptatt av kommunistisk tenking overfor store utfordringer.

Les boka og ta utfordringene.

Geir Christensen