Fyrstikkarbeidernes streik i 1889, Fernanda Nissen og den tidlige sosialismen
Av Mari Jonassen
Den 30. oktober 1889 opplevde Kristianias befolkning et selsomt syn. Denne formiddagen samlet noen hundretalls kvinner seg på Etterstadsletta øst i byen. Stemningen var høy til tross for dårlig fottøy og gnagende sult etter én uke uten lønn. Etter litt om og men fordelte kvinnene seg bak to lerretsfaner hvor det sto: «Vi forlanger kun 1 Øre mere pr. Gros og Bedre sanitære forhold.»
Fyrstikkarbeiderskene streiket!
Artikkelen er et utdrag av boka, Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid.
Mari Jonassen er en norsk historiker og sakprosaforfatter. Hun har utgitt flere bøker om den andre verdenskrigen, og ga i 2011 ut en biografi om Ragna Nielsen. Jonassen er utdannet med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo fra 1996. (Wikipedia) Utdraget er gjengitt med forfatters tillatelse. Se Tore Linné Eriksens omtale av boka Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid (Aschehoug, 2013) på side 61.
Kvinnene gikk bortover Strømsveien, videre ned Åkebergveien, over Grønland og Jernbanetorget. Langs Karl Johans gate stimlet nysgjerrige sammen langs fortauene og stirret på dette underlige toget av fabrikk-arbeidere og noen få staselige borgerlige kvinner og menn. Fernanda Holst var trolig en av dem, for tyve år senere fortalte hun om opplevelsen:
Jeg husker som det var igaar den høitidelige, beklemte følelse, hvormed vi gik i dette første store demonstrationstog.
Til slutt svingte de drøyt 300 kvinnene inn foran Stortinget, hvor bokbinder Carl Jeppesen holdt en flammende appell ved Wergeland-statuens brede fot.
Det var en uke siden fyrstikkpakkerskene på Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker hadde lagt ned arbeidet i protest mot et varslet lønnsnedslag og elendige arbeidsforhold. Ikke på noen annen arbeidsplass var kvinnene dårligere lønnet. Til nå hadde de fått syv øre per gross fyrstikkesker. Økt konkurranse fra Kinas billigere produksjon førte til at ledelsen ville sette akkorden ned til seks øre per gross. Dessuten hadde direksjonen innført et knusende hardt straffesystem. Kom de et par minutter for sent på jobb om morgenen, fikk de ikke arbeide den formiddagen, dessuten ble lønnen satt ned til fem og et halvt øre per gross i uken. Til tross for at arbeidstiden var på mer enn 12 timer, klarte ikke fyrstikkpakkerskene å tjene mer enn fem–seks kroner i uken. Arbeidet var dessuten svært helseskadelig. Fosforen i fyrstikkene ble ofte antent, og arbeiderne pustet inn den giftige svoveldampen. «Hjælp os til at holde ut! Vi har jo intet andet Middel end at strejke,» tryglet kvinnene i Dagbladet.
Like spontant som streiken brøt ut, kom støtten fra sosialdemokratene. Norsk Kvinnesaksforening fulgte hakk i hæl. Bare få dager tidligere hadde sosial-demokraten Carl Jeppesen og Norsk Kvinnesaksforenings leder barket sammen i Dagbladet. Jeppesen hevdet at kvinnesaksforeningens medlemmer stort sett melte sin egen kake og kun arbeidet for borgerlige kvinners rettigheter. Kvinnesaksforeningens leder, skolebestyrer Ragna Nielsen, viste på sin side til de mange tiltakene foreningen hadde gjort for å hjelpe fattige kvinner. Nå ble støtten fra begge parter et spørsmål om integritet, solidaritet og hvem som kunne yte de fortvilte fyrstikkpakkerskene den beste hjelpen.
Sosialistene kom kvinnesaksforeningen i forkjøpet. De hjalp til med organiseringen av streiken. Sammen med Carl Jeppesen, Oscar Nissen og Helle Devold ble tre fabrikkjenter fra Grønvold og tre fra Bryn utnevnt til å være med i streikekomiteen. Jeppesen tok ledelsen og satte straks i gang forhandlinger med fabrikkledelsene, men direktørene nektet å imøtekomme kravene, bortsett fra å endre arbeidstiden noe. Streiken fortsatte.
Streikekomiteen inviterte til et massemøte i Arbeidersamfunnet for å skaffe penger til streikekassa. De fikk store navn på plakaten. En av streikekomiteens medlemmer, den kjente gynekologen Oscar Nissen, og ikke minst dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson skulle tale, etterfulgt av Dagblad-journalisten Margrete Vullum og Ragna Nielsen.
Interessen var enorm. Køen av folk som ikke kom inn, strakte seg langt bortover Torggaten. Med sin fribillett til Kristiania Arbeidersamfunns arrangementer tok også Fernanda Holst* turen til lokalet ved Youngstorget.
Presis klokken åtte besteg Oscar Nissen talerstolen til livlig applaus. Det var verken den dårlige betalingen eller det urettferdige mulktsystemet som opptok Nissen mest. Han tok opp de elendige arbeidsforholdene. Dampen fra brennende fosfor i de selvantennelige fyrstikkene var uhyre helseskadelig, fortalte han. Arbeiderne ble angrepet av den «gyselige Fosforsyge», en sykdom med mange bivirkninger. Etter få års arbeid var kroppen gjennomsyret av det giftige stoffet.
Doktor Nissen ga en rystende skildring av fosfornekrosens herjinger. Særlig ansiktet ble rammet. Først svulmet tannkjøttet opp. Tennene falt ut, én etter én. Sykdommen spiste seg videre og angrep kjevebeinet, som etter hvert måtte opereres bort. For at publikum skulle få en riktig forståelse av fosfornekrosens forferdelige virkninger, kalte legen opp tre kvinner. Den første var en vakker, ung jente som ennå ikke var angrepet. Den neste hadde hatt nekrose i lengre tid og skulle snart opereres. Ansiktet var oppsvulmet og uttrykket forvrengt. Om noen dager ville hun se ut som den tredje kvinnen på podiet, hun som allerede var blitt operert:
– Der gik en voldsom Bevægelse gjennem Forsamlingen, da denne stakkars Pige, bedrøvet og ligesom skamfuld over sit Udseende, traadte op paa Kathetret. Hendes Ansigt havde vist været friskt og vakkert; men nu var det bare en medynkvækkende Karrikatur. Hun havde mistet Tænderne og Dele af Kjæven, saa hele Underansigtet var trukket sammen og op til en Form, som lignede et stedevarende, stille-staaende Smil, skrev Dagbladet.
En knugende taushet fulgte Oscar Nissens innledning. Flere gråt.
Beveget og glødende av harme reiste Bjørnstjerne Bjørnson seg til langvarig jubel. Det han hadde sett og hørt, gjorde et dypt inntrykk på den ruvende skikkelsen. Bjørnson appellerte direkte til forsamlingens samvittighet og erklærte seg som sosialist. Hvor var fabrikkeiernes ansvarsfølelse? Streik skulle tvinge arbeidsgiverne til å gjøre det rette. «Nu bankes det paa ganske forsigtig – med en Fyrstikpigefinger; men næste gang blir det en Mands Knytnæve, og næste gang igjen med en Slegge,» tordnet dikterhøvdingen til voldsom applaus. Fernanda beskrev senere hvordan «Bjørnsons tale i Arbeidersamfundet løftet vore tanker og satte nye mægtige følelser i bevægelse hos alle os, som hadde den lykke at høre ham».
To sterke, karismatiske menn: Nissen som viste omsorg for de svake, utbyttede kvinnene og den ruvende Bjørnson som i sin iver gikk god for sosialismen og oppmuntret det norske folk til å streike. Blant publikum satt Fernanda Holst og lot seg rive med. En flamme ble tent i den radikale venstrekvinnens bryst: «Socialismens navn nævntes ikke – men den laa i luften som en lykke – et krav, en hellig, herlig pligt», skrev hun senere om møtet.
Margrete Vullum fikk ordet etter Bjørnson og beklaget at borgerskapet ikke støttet streiken fordi de feilaktig trodde det var sosialdemokratene som sto bak. Ingen kunne påstå at arbeiderne selv hadde skyld i den dårlige lønnen og arbeidssituasjonen. Etter Vullum kom Ragna Nielsen opp på podiet og fortalte at Norsk Kvinnesaksforening hadde tatt på seg rollen som megler i saken.
Aldri hadde Arbeidersamfunnets sal hatt større betydning for det norske folks demokratisering og arbeiderstandens håp om å bli løftet opp til menneskelige kår, kommenterte Dagbladet dagen etter.
Fernanda Holsts og andre borgerlige kvinners støtte til de streikende var både oppsiktsvekkende og omdiskutert. Etter streiken harselerte Oscar Nissen over bedrestilte kvinner som krafset til seg alle de overklassegodene de var i stand til samtidig som de rant på møter for å se på skamferte fabrikkjenter. Fra streikemøtet gikk turen opp på Grand kafé for å spise kveldsmat, som om det hadde vært en helt vanlig teaterkveld, hevdet han. Påstandene opprørte Fernanda Holst:
Gud eller en anden skal vide at jeg inderlig ønsker, at de engang maa reise sig og slaa sig til sin ret.
Det var lenge siden folk hadde vært så engasjert i en sak som denne «streike-historie», skrev hun, og det var slett ikke medlidenhet som drev dem som støttet streiken, det var raseri og krav om rettferdighet. Selv de rikeste og mest konservative hadde bidratt, til tross for at det var kontroversielle menn som Carl Jeppesen og Oscar Nissen som ledet an: «Det saa jo ud som om selve usædeligheden og oprøret stod i spidsen for streiken,» skrev hun ironisk.
Lørdag kveld 2. november arrangerte Norsk Kvinnesaksforening et nytt massemøte. Her fikk de streikende selv komme til orde og redegjøre for forholdene ved fabrikkene. Forsamlingen ble enig om å skrive et brev til fabrikkdirektørene. Der oppfordret de arbeidsgiverne til å etterkomme alle kravene og å gi de ansatte et mer humant arbeidsmiljø. Initiativet førte ikke fram, selv etter flere møter med ledelsen. Tilbakemeldingen var at direktørene heller ville stenge enn å gå med på kravene. Det vakte dessuten irritasjon blant sosialdemokratene at kvinnesaksforeningen forsøkte å gå inn som megler for de streikende, i konkurranse med streikekomiteen.
Fyrstikkpakkerskene gikk tilbake til arbeidet 10. desember, uten å få lønns-kravene innfridd. De var likevel fornøyd med at de hadde fått oppmerksomhet rundt arbeidsforholdene. Sunnhetskommisjonen kom på inspeksjon og krevde forbedringer. Arbeidstiden ble litt kortere, og det forhatte mulktsystemet ble fjernet.
Kvinnelige fyrstikkarbeideres forening
Og her maa jeg mindes mit første sammentræf med Fernanda Nissen. Det var oppe paa Vaalerengen hos de kvindelige fyrstikarbeidere i 1889. Streiken var avblaast, men de hadde sin organisation – takket være Jeppesen som hadde hat ledelsen – og det gjaldt at bevare organisationen. Blandt andre var det Fernanda Nissen som kunde bringe litt lys og glæde ind i tilværelsen blandt disse frygtelig mishandlede kvinders usunde arbeidsliv.
Disse ordene falt under Fernandas bisettelse i april 1920. Med dem plasserte arbeiderbevegelsens ubestridte leder, Christian Holtermann Knudsen, Fernanda Holst som sentral i etableringen av Fyrstikkarbeiderskenes forening, men han bommet litt på tidspunktet. Det var først i februar 1890 at Kvinnelige fyrstikkarbeideres forening ble stiftet, som Norges første fagforening for kvinner. Ingen av foreningens medlemmer sto klare til å lede dette nybrottsarbeidet. I stedet tok Dagblad-journalisten Margrete Vullum imot vervet som foreningens første leder.
Da Vullum trakk seg, overtok Fernanda Holst ledervervet. Den nyfrelste sosialisten gikk inn i arbeidet med stort alvor. Barbra Ring forteller at hun av og til hjalp medlemmene litt i overkant samvittighetsfullt. De oppsøkte gjerne fru Holst for råd og hjelp. Én dag kom en ung fyrstikkarbeider og fortalte at hun skulle gifte seg, men verken hun eller forloveden hadde råd til å leie vogn. Fernanda Holst hadde heller ikke penger, men hun hadde et gullarmbånd. Det pantsatte hun og kom tilbake med den fineste og dyreste brudevognen som var å oppdrive, med to hester spent foran.
Fernanda Holsts navn er uløselig knyttet til fyrstikkarbeiderskenes streik, idet hun ofte blir beskrevet som fagforeningens første leder. Hun blir også beskrevet som en lederskikkelse under streiken. Det stemmer nok ikke, men én grunn til at rederdatteren fra Kragerø ofte framheves som sentral, er det store gruppebildet som ble tatt av fyrstikkpakkerskene. Her står alvorlige, streikende kvinner tett i tett under to store faner, i skaut, sjal og mørke kjoler med lyst forkle. Tre personer skiller seg ut; en mann med høy flosshatt ytterst på venstre side og to kvinner i fine hatter og sorte kniplingskjoler som står i midten i første rekke. Dette bildet er gjengitt i utallige historiske verker, ofte med underteksten «…midt på bildet ser vi Fernanda Nissen», sammen med enten Hulda Jeppesen eller Helle Devold. Det stemmer at Helle Devold er kvinnen til høyre, men den andre kvinnen er ikke Fernanda Holst. Hun mangler lorgnett og er dessuten klart eldre enn Fernanda var på dette tidspunktet.
Streiken avdekket en interessekonflikt mellom kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen, en konflikt også Fernanda Holst skulle irritere seg grenseløst over når den kom opp senere. Norsk Kvinnesaksforening, med Ragna Nielsen i spissen, støttet de kvinnelige arbeidernes krav om en mer rettferdig lønn. Sosialisten Carl Jeppesen og venstremannen Oscar Nissen la vekt på arbeidsmiljøet og brukte streiken til å reise krav om arbeidervernlover. Motsetningene som kom til overflaten under streiken, skyldtes arbeiderbevegelsens frykt for at fokuset på kvinne-sak ville ta oppmerksomheten bort fra den egentlige saken – klassekampen. Kvinneundertrykkelse var et resultat av kapitalismen. Under et sosialistisk styre ville ikke kvinnesak lenger være nødvendig. Arbeiderpartiet ønsket ikke at partiets medlemmer meldte seg inn i borgerlige kvinne-organisasjoner. Hvorvidt Fernanda Holst fulgte denne henstillingen, er usikkert.
Selv om Fernanda Holst ikke hadde noen sentral posisjon under selve streiker, fikk opplevelsen på streikemøtet dype personlige konsekvenser. Den nå 27 år gamle redaktørhustruen gjennomgikk en politisk omvendelse. Som følge av Bjørnsons og Nissens brennende taler tok hun steget fra Venstre over til sosialismen og meldte seg inn i Arbeiderpartiet.
På dette tidspunktet var arbeiderbevegelsen knapt noen bevegelse ennå. Den spede begynnelsen gikk tilbake til revolusjonen i 1848. I Norge lot den idealistiske læreren Marcus Thrane seg inspirere av franskmennenes tanker om likhet og frihet og begynte å organisere arbeiderforeninger. Bevegelsen steg raskt i popularitet, og i løpet av et par år organiserte over 20 000 mennesker seg. Men sommeren 1851 var det brått slutt. Marcus Thrane ble arrestert sammen med tre av sine medarbeidere. De fikk harde straffer, og arbeiderforeningene smuldret opp.
Det skulle ta nesten tretti år før de norske arbeiderne igjen kom i bevegelse. Lavkonjunktur og arbeidsledighet førte til uro i slutten av 1870-årene. I 1878 kom et til tumulter på østkanten i Kristiania. Politi og kavaleri måtte gi tapt i kampene som oppsto. Tre år senere brøt den første organiserte streiken ut i Drammen. Igjen forsøkte politi og soldater å stagge opptøyene, men igjen ble de drevet tilbake. De så ingen annen utvei enn å skyte mot demonstrantene. Én mann ble drept.
Lavkonjunkturen, konkursene og arbeidsledigheten rammet de fattige hardt. Interessen for sosiale spørsmål økte. Flere arbeidersamfunn, som opprinnelig hadde vært paternalistiske, filantropiske tiltak, ble radikalisert. Det skjedde fra midten av 1880-årene. Bevegelsen var ledet av sosialisten, typografen og bergenseren Christian Holtermann Knudsen. I 1885 tok Holtermann Knudsen initiativet til å starte en sosialdemokratisk forening i Kristiania. Den satte opp alminnelig stemmerett. Normalarbeidsdag og avholdssaken som de viktigste sakene på programmet. Omtrent samtidig kom det tilsvarende organiseringen i Bergen og Arendal. I 1887inviterte foreningen i Arendal beslektede organisasjoner til å samles i sørlandsbyen. Til tross for relativt store ideologiske forskjeller lyktes det forsamlingen å stifte Det forenede norske Arbeiderparti.
To streiker utpeker seg som milepæler i arbeiderbevegelsens historie: typografistreiken og fyrstikkpakkernes streik i Kristiania. Med disse streikene hadde det sosiale spørsmålet fått tilført noen viktige og nye dimensjoner – typografstreiken tydeliggjorde streiken mellom klassene, mens fyrstikkarbeiderstreikene viste at det sosiale spørsmålet handlet om mer enn økonomi, nemlig helseskadelige arbeidsforhold.
* Da Fernanda Holst giftet seg med Oscar Nissen, skiftet hun navn til Fernanda Nissen.