Fryktens Afghanistan – Hvor er håpet for framtida?

Av Petter Bauck

Bokomtaler Nr 2 2014

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer
Alt dette kunne vært unngått
En reise gjennom det nye Afghanistan
Oslo: Forlaget Press, 2014
183 sider og 60 fotografier.

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer har gjennom boka Alt dette kunne vært unngåt» ønsket å gi oss et innblikk i dagens Afghanistan, i ruinene etter 30 år med frigjøringskrig, borgerkrig, undertrykking og internasjonal militær intervensjon. De lar oss møte en rekke afghanere, fra ulike deler av landet og fra ulike samfunnslag, menn som kvinner. Tittelen på boka, som er hentet fra utsagnene fra flere av dem bokas forfattere har møtt på sin reise, indikerer at dagens situasjon kunne ha vært unngått. Forfatterne ønsker å vise hva følgene i all sin gru av den internasjonale intervensjonen har vært for den jevne afghaner, 13 år etter.

Det nye Afghanistan

«Dette er historien om det nye Afghanistan», heter det på bokas omslag. Det betyr at Carsten Jenssen og Anders Sømme Hammer sikter høyt med denne boka. Det er fryktens Afghanistan de presenterer, gjennom sterke intervjuer med enkeltmennesker fra ulike deler av landet og i svært ulike situasjoner, fra krigsherrer til bønder, familier som har mistet sine kjære. Og kvinner som trosser restriksjoner og trusler i Kandahar.

At krig skaper frykt og usikkerhet, medfører utvilsomt riktighet. Mer enn 30 års konflikt, fra Sovjets invasjon i 1979, krigen om Kabul fra 1992, da det prosovjetiske regimet hadde falt og mujahedin-partiene, som slåss mot invasjonsstyrkene, forsøkte å enes om en regjering, til Taliban, som skritt for skritt tok kontroll over størsteparten av landet fra 1994, som en reaksjon mot lokale krigsherrers vilkårlige maktbruk. Dette resulterte i et religiøst regime uten presedens i afghansk historie med sterke restriksjoner på ikke minst kvinners muligheter. Så fulgte invasjonen fra USA og dets allierte i 2001. I sum har disse mer enn 30 årene gitt opphav til frykt, lidelse, død, flukt og ødeleggelser av uante dimensjoner.

Mitt første møte med Afghanistan fant sted lenge før de omfattende konfliktene tok til. Den sterkeste lærdommen fra den gangen er at om du respekterer en afghaner, så vil afghaneren respektere deg. Jeg har seinere lært hvor mye ære betyr i en afghansk sammenheng. Det samme med likhetsbegrepet, som er nedfelt i pashtonernes æreskodeks pashtonwali. I seinere møter, i Pakistan på 1980-tallet, med millioner av flyktninger og en voksende motstandsbevegelse, på 1990-tallet i Kabul, Kunar-provinsen og i Pakistan, og siden 2005 i Kabul, Faryab-provinsen, Herat og iMazar-i-Sharif har jeg møtt konsekvensene av år med konflikt, jeg har møtt frykt og usikkerhet, men jeg har også møtt viktige trekk fra det Afghanistan jeg kjente fra 1970 – stolthet, uavhengighet og respekt.

For Jensen og Sømme Hammer synes det bare som frykten og de dramatiske følgene av konflikten siden 2001 står igjen. Til og med Taliban er preget av frykten, som om det skulle være noe overraskende. Med målrettede likvideringstokter i over 10 år, har utvilsomt de utenlandske styrkene spredd frykt. Det slående er at på tross av dette, har motstanden mot regjeringen i Kabul og de fremmede soldatene vokst i styrke og utbredelse, ikke på grunn av frykt, men som en følge av ønske om nasjonal frihet, hevn for ydmykende overgrep fra de internasjonale eller nasjonale sikkerhetsstyrkene eller for å sikre fortsatt gunstige vilkår for narkoøkonomien.

Dette er en bok som bringer fram den usikkerheten og utryggheten som afghanere over hele landet nå opplever. Den internasjonale militære tilstedeværelsen har ikke brakt verken sikkerhet, demokrati eller økonomisk utvikling. Den optimismen som rådet de første årene etter 2001, ble raskt snudd til skepsis og etter hvert regelrett fiendtlighet, ikke minst fordi utlendingene ikke leverte hva den lovet.

En illegitim regjering

Krigsherren Halim i Kandahar gir et godt bilde av hvor krigen har brakt Afghanistan anno 2014. Hans kontante budskap er at «i 35 år har jeg ventet på døden hver dag. Jeg har lagt mitt liv i Allahs hender, regjeringen har overlatt sitt til de utenlandske styrkene». Etter hans mening regjeres Afghanistan i dag av «tallerkenskyllere og dovaskere», alle de som flyktet til Europa og USA for å redde livet, som måtte påta seg de mest ydmykende jobbene for å overleve, for så å komme tilbake med den amerikanske invasjonen i 2001.

Uønsket i resten av verden

I kapittelet «En god gutt», forteller Anders Sømme Hammer om besøket til gravplassen i Faryab, hvor Samaruddin ligger begravet, den afghanske politimannen som tok livet av to utenlandske soldater. Han oppfattes nå som en helgen av mange, med helbredende evner. Her skriver Hammer at «Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende. Det er bare de færreste som har ressurser til å rømme fra frykten. Afghanere er uønsket i resten av verden, og de vet det. En undersøkelse viser at et afghansk pass er det som gir deg minst frihet til å reise.»

I alle konflikter forsøker mennesker å komme seg til sikrere steder. De fleste velger å reise til andre deler av eget land. Valg nummer to er nabolandene. For afghanerne var det millioner som dro til Pakistan og Iran etter den sovjetiske invasjonen i 1979, og nye millioner som valgte tilflukt samme steder da borgerkrigen raste fra 1993. Tilsvarende var man vitne til en ny bølge flyktninger mens Taliban regjerte i Kabul fra 1996. De ble ikke avkrevd noen pass for å krysse grensene. Det er alltid de få som beveger seg over større avstander, både fordi båndene til familie og hjemsted er sterke, og fordi ressursene til en reise til fjerntliggende steder ikke finnes. I tillegg kommer det faktum at Europa, ikke minst de siste tiårene, har skjerpet innreiserestriksjonene for nettopp å hindre flyktninger fra konfliktområder på andre kontinenter å søke tilflukt. Det har rammet afghanere som det har rammet palestinere, somaliere, eritreere og andre.

Forfatterne treffer også en gruppe afghanske unge menn, som har jobbet som tolker for det tyske militære i Kunduz. Prosessen de må gjennom for eventuelt å få politisk asyl i Tyskland, er illustrerende, og en av tolkene blir funnet drept før resultatet foreligger. Parallellen til behandlingen av tolker og annet støttepersonell for det norske militære er nærliggende. Budskapet fra forfatterne er at de utenlandske aktørene, inklusive Norge, ikke har skjønt hva samarbeid kan bety for hvilket stempel tolker og andre får i lokalsamfunnet. Faren for at noen kan bli drept eller utstøtt er reell.

Det står respekt av jobben forfatterne har gjort. Virkeligheten for den vanlige afghaner har vanligvis kun nådd oss i bisetninger når norske eller internasjonale soldater eller journalister har vært skadet eller drept.

Forfatterne har reist ut til lokalsamfunn i ulike deler av landet, i øst til Kunar-provinsen, i nord til Kunduz og Faryab-provinsene, i sør til den gamle hovedstaden og kjerneområdet for Taliban; Kandahar, og sjølsagt til hovedstaden Kabul. Hele veien suppleres teksten med flotte bilder, av personene de snakker med så vel som bilder som illustrerer tekstens budskap.

Hvordan kunne det vært unngått?

Forfatterne veksler mellom de nære møtene med enkeltpersoner, og de reflekterende passasjene, hvor de analyserer observasjonene i en større sammenheng, et godt utgangspunkt for å utvikle en best mulig forståelse for den aktuelle situasjonen og ut-fordringene framover. Men nettopp her, i denne vekslingen, opplever jeg bokas svakeste side. Hvorfor? Jeg tror det i første rekke er to forhold som svekker bokas budskap:

Bokas tittel indikerer at den dramatiske situasjonen Jensen og Hammer observerer og gir en sterk innlevelse i, kunne vært unngått. Etter å ha lest boka spør jeg meg sjøl om forfatterne mener at den internasjonale invasjonen seinhøstes 2001 kunne skjedd på en bedre måte og uten de fatale konsekvensene forfatterne observerer, om man hadde «forstått Afghanistan bedre», eller om USA og dets allierte ikke skulle ha gått inn?

Den historieløsheten forfatterne peker på som en svakhet i grunnlaget for den utenlandske intervensjonen i 2001, blir dessverre også en svakhet i denne boka. Sentrale spørsmål som betydningen av forholdet mellom den sentrale staten og periferien opp gjennom historien, og betydningen av de skjerpede etniske spenningene, ikke minst som følge av den siste krigen, berøres omtrent ikke. Heller ikke betydningen av Vestens bruk av Afghanistan i den kalde krigens siste fase, på 1980-tallet. En videreutvikling av de kommenterende delene av boka kunne på en enkel måte ha gjort opp for denne svakheten.

Et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er om frykten er så framtredende og dominerende som forfatterne hevder. Er Afghanistan anno 2014 et land så ødelagt som en følge av årtier med konflikt og krig, og ikke minst som en følge av de siste 12 årenes utenlandske intervensjon, at håpløsheten er mer framtredende enn håpet? Eller ville et sterkere fokus på den afghanske stoltheten og æresbegrepet, og en mer nyansert tilnærming til den voksende motstanden mot de fremmede militære troppene de siste 6–7 årene, gitt et mer sammensatt bilde?

Illegitimiteten, både når det gjelder regjeringen styresmaktene i Kabul og de utenlandske militære som framkommer i boka i mange sammenhenger, hadde fortjent en grundigere diskusjon. Frykten og illegitimiteten henger tett sammen i dagens Afghanistan, slik jeg ser det.

Kritikk av invasjonen

Utvilsomt vil boka til Jensen og Hammer bli oppfattet som en kraftig kritikk av den amerikansk-ledede invasjonen. Forståelsen av Afghanistan var fraværende og resultatene har uteblitt. Ødeleggelse og frykt er hva befolkningen sitter igjen med ved inngangen til året da de internasjonale styrkene skal trekke seg ut.

Etter å ha fulgt Afghanistan i over 30 år, siden den sovjetiske invasjonen i 1979, har jeg gang på gang blitt slått av hvor historie-løse vi er når vi skal se på utviklingen i landet. På mange måter kan det virke som Afghanistan før 2001 er å sammenlikne med et svart hull, uten historie og utvikling. Landets meget rike og turbulente historie, betydningen av veletablerte stammetradisjoner i deler av landet og det faktum at et utall ulike etniske grupper deler et felles territorium, blir utelatt. Med dette mener jeg ikke at tradisjoner ikke har blitt utfordret og har endret seg, men alle som har fulgt Afghanistan over tid, veit at sporene er der fortsatt, som de er i alle andre samfunn på denne kloden.

Og hva med konsekvensene av den vestlige verdens bruk av afghanerne på 1980-tallet i den siste fasen av den kalde krigen? Omfattende vestlig støtte til ulike mujahedin-organisasjoner for å svekke Moskva, resulterte i framveksten av krigsherrer og Taliban, og ga rom for terror-organisasjoner som Al Qaida. Sammen med det prosovjetiske regimet i Kabul, som satt fra 1978 til 1992, la dette grunnlaget for framveksten av en rekke lokale militser, som det internasjonale militære til dels de siste årene har revitalisert under navnet «Afghanistan Local Police» og «Arbakis», eller lokale sjølforsvarsgrupper.

Dagens situasjon i Afghanistan er et resultat av kombinasjonen av Vestens bruk av afghanerne i siste del av den kalde krigen, verdens likegyldighet i forhold til landet etter at det prosovjetiske styret falt i 1992, og invasjonen i 2001 med de påfølgende 13 årenes konflikt. På 1980-tallet var det den kalde krigen som begrunnet USAs og dets alliertes interesse. I dag er det først og fremst krigen mot terror, etter angrepet på New York og Washington i 2001, som er motivasjonen. Afghanernes interesser har hele tida kommet i andre rekke.

Boka til Hammer og Jensen gir oss et godt innblikk i hvordan en del afghanere opplever situasjonen etter 13 år med utenlandske tropper og økende usikkerhet. Frykten er det gjennomgående budskapet. Svaret på hva som skulle vært gjort annerledes er famlende. Afghanerne som ser muligheter og håp er fraværende, i boka, men ikke i Afghanistan.

Petter Bauck