Friedrich Engels – kommunist i frakk

Av Jørn Magdahl

Bokomtaler Nr 2 2015

Tristram Hunt:
Kommunist i frack
Stockholm: Leopard, 2013, 456 s. Oversatt av Stefan Lindgren.
Original: The frock-coated communist London: Penguin, 2010, 464 s.

Da jeg kom over en relativt nyoversatt Engels-biografi i en svensk bokhandel, tenkte jeg at den kunne være «kjekk å ha» – om jeg skulle få god tid en gang. Da jeg likevel begynte å bla litt hist og her, blei jeg entusiastisk! Dette er en av de beste biografiene jeg har lest. For så vidt er det godt kjent, både fra Marx’ og Engels’ egne skrifter og fra sekundærlitteraturen, hvordan de utviklet tenkningen sin gjennom kritikk av den tyske filosofien og på analyse av engelsk industrialisering og franske revolusjonserfaringer. Men hos Hunt er denne historien usedvanlig spenstig og lærerikt fortalt, og interesserte vil ha utbytte av å lese denne boka enten de kan sin Sosialismen fra utopi til vitenskap eller ikke. Det betyr selvfølgelig ikke at alt er hevet over kritikk. F.eks. mener jeg at Hunt nedvurderer Marx´og Engels´ analyse av erfaringene fra Pariserkommunen.

Et viktig forehavende for Tristram Hunt (f. 1974) – historiker, programskaper og et framtredende medlem i Labour Party – er å vise at Engels var noe mer enn en helt nødvendig diskusjons- og tenkepartner for Marx, og mer enn en økonomisk støtte for han og familien hans. Likevel har biografien befestet forestillingen min om at den mest avgjørende innsatsen til Engels lå nettopp her, sjøl om han også var viktig som politisk organisator, aktivist, polemiker og teoretiker. Hunt legger særlig vekt på Engels´ systematiske studier av Arbeiderklassens levevilkår i England (1845). Tre år etter var han medforfatter til Det kommunistiske manifestet. De viktigste teoretiske bidraga hans var ellers analysen av familien og kvinneundertrykkinga, og videreføringen av arbeidet med Kapitalen etter Marx` død. Han skreiv også om militære spørsmål, der han hadde egne erfaringer, og trakk inn moderne natur-vitenskaplige perspektiver i filosofien.

Noen vil huske at historikeren Øystein Sørensen i sin jakt på totalitære ideologier i Drømmen om det fullkomne samfunn, la stor vekt på Engels´ grovt rasistiske uttalelser om slaviske folk. Hunt bekrefter at Engels hadde disse holdningene, men han setter dem inn i en historisk sammenheng, og viser hvordan han kom på bedre tanker. Han polemiserer mot dem som vil gi Marx´ og Engels´ tenkning ansvaret for totalitarisme og undertrykking i deres navn. Hunt gjentar også hvordan Marx og Engels utviklet synet sitt fra å se på kapitalismens spredning gjennom imperialismen, som i hovedsak «siviliserende» og historisk progressiv – til i hovedsak å bli anti-imperialister.

Det er fullt begripelig at tida gjorde det mulig å skape en teori som den marxistiske /engelsistiske, men det er litt vanskeligere å forstå hvorfor akkurat Friedrich Engels skulle komme til å bli som han blei, og spille den rollen han gjorde. At han fulgte i farens fotspor som kapitalist, da han gjennom 20 år ledet familiens tekstilindustri i Manchester, må riktignok forstås som et bevisst valg han motstrebende gjorde som revolusjonær, for å kunne gi Marx muligheten til å arbeide med Kapitalen. Han så på dette som et offer, sjøl om han tidvis også pleide sosial omgang i overklassekretser i Manchester, og gikk på revejakt. Men Engels var ikke bare sønn av en kapitalist. Han kom fra en pietistisk kristen familie i et ditto miljø. Han bryter tidlig med det han oppfattet som sneverheten i bakgrunns-miljøet. Ikke bare i det at han blei revolusjonær, noe som var en følge av at han i yngre år hele tida oppsøkte miljø og erfaringer som skulle vise seg å drive han videre i den retningen, men han var også personlig liberal og mye av en livsnyter, i følge Hunt. Han var først samboer med Mary Burns, en irsk industriarbeider, nesten analfabet, som han traff i Manchester, og som førte han i arbeiderklassemiljøer der. Da hun døde, blei han samboer med hennes storesøster Lizzie, som hadde vært husholderske for dem. Grunnen til at Lizzie og han ikke giftet seg var kritikken hans av den borgerlige familien, men han hadde delvis holdt forholdet til Mary skjult, siden dette var under kritikk fra både pietister, kondisjonerte og sosialister. Det siste var nok ikke bare uttrykk for illibe-ralitet, men også for dårlig erfaringer med at overklassemenn «tok seg» elskerinner fra underklassen. Da Marx etter alt å dømme fikk en sønn Freddy (Frederick) Demuth med husholdersken sin, så Engels etter at han hadde det bra hos fosterforeldrene, og lot det skinne igjennom at han selv var faren.

I litteraturen fins det en omfattende kritikk av måten Engels (d. 1895) forvaltet arven etter Marx (d. 1883) på, en oppgave han uansett tok på ytterste alvor. Kritikken har gått på at den eldre Engels angivelig var en slags positivist, determinist og reformist – og så å si den første revisjonist. Siste ordet er helt sikkert ikke sagt i denne debatten, men sosialdemokraten Hunt argumenterer for at Engels hadde stor tro på at tyskerne og det svært framgangsrike tyske SPD, kunne nå sosialismen ad fredelig vei. I ettertid antar vi at en medvirkende grunn til at det ikke lyktes å innføre sosialisme i Tyskland, nettopp var at flertallsretningen i SPD med Karl Kautsky i spissen sto for en deterministisk forståelse av den historiske materialismen. Partiet kunne konsentrere seg om organisasjon og valg, så ville utviklinga i hovedsak ordne resten, kanskje med hjelp av et lite «puff» på terskelen til sosialismen. Om denne filosofien på noen måte bygger på Engels kan altså diskuteres, men at dette i så fall skulle skyldes Engels syn på at ikke bare i samfunnet, men også naturen utvikler seg dialektisk, er jeg som Hunt uenig i.

Hunt har skrevet en biografi som elegant og svært vellykket, balanserer mellom – og integrerer – idéhistorie, stedshistorie (inspirert av moderne samfunnsgeografi, særlig i beskrivelsen av Manchester, som er et høyde-punkt i boka) – og klok individvurdering.

Boka er oversatt til svensk av Stefan Lindgren, som av noen eldre lesere av Rødt! blir husket som redaktør av m-l-avisa Gnistan (1976–1980), og som sjøl er forfatter av flere gode faglitterære bøker. Jeg har ikke sett på den engelske originalteksten, men den svenske fungerer altså meget bra.

Jørn Magdahl