Fremveksten av BRICS. Nyliberalisme med Sør-kjennetegn

Av Vijaya Prashad

Nr 2a 2014

BRICS – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – er, for øyeblikket, et forsiktig forsøk fra sørlige kraftsentra på å sikre seg det de ser som sin rettmessige plass på verdensscenen.

Vijaya Prashad er professor i Sør-Asias historie og internasjonale studier ved Trinity College i Hartford, USA. Han er en av den tredje verdens ledende intellektuelle, og er forfatter av bl.a. The darker nations: A people´s history of the third world (2010) og The poorer nations. A possible history of the global South (2012). Teksten er hentet fra en publikasjon utgitt av Rosa Luxemburg Stiftung. Artikkelen er oversatt av Hilde Loftesnes Nylén.

Da Indias statsminister Manmohan Singh var generalsekretær for den mellomstatlige organisasjonen South Commission (nå South Centre, oversetter anm.), ble han slått av to kjensgjerninger. Den første var den katastrofale gjeldskrisen som hindret afrikanske, asiatiske og latinamerikanske lands muligheter til å skape økonomisk vekst; og det andre var det regimet for patentrettigheter som ble presset på dem av Nord, og som stengte disse landene ute fra vitenskapelig og teknologisk utvikling. Det så ut til å være forutbestemt at det globale Sør skulle gå gjennom millennier med fattigdom og elendighet. Problemet for Sør var ikke bare de interne svakhetene. Singh argumenterte for at det var regelverket, i hovedsak skapt av Nord på deres vegne, som begrenset Sørs mulighet til å puste.

På en pressekonferanse i Genève, Sveits, den 18. juli 1988, konsentrerte Singh sin oppmerksomhet rundt det fryktelige gjeldsoverhenget som rammet den tredje verden. Man måtte vurdere nye måter å håndtere gjelden på. «Dette er den tøffe realiteten», sa han, og med mindre du organiserer deg i offentligheten, med mindre det kollektive synet på den tredje verden kan bli formulert til en meningsfull dialog, vil ikke en mengde tekniske løsninger ordne opp i «gjeldsproblemet». For å ytterligere understreke poenget, sa generalsekretær Singh at

det vi i den tredje verden trenger, er global perestrojka, en omstrukturering av internasjonale økonomiske forhold, som vil ta hensyn til det legitime håp de fire femdeler av menneske-heten som bor i den tredje verden, har for et bedre liv for sine folk.

Bruken av uttrykket «perestrojka» var dristig. Det var blitt godt kjent det foregående året, da Mikhail Gorbatsjov hadde brukt det til å omtale restruktureringen av Sovjetunionen. Singh brukte det for å vise til behovet for en reformering av globale institusjoner som Det internasjonale penge-fondet (IMF),Verdensbanken og FNs sikkerhetsråd. Men i 1988 var det lite håp om at synspunktene til Sør ville bli tatt alvorlig. Mellom sent 1980-tall og midten av 2000-tallet var det ingen bevegelse i prosessen med global perestrojka.

Den første viktige stimulansen for en slik utvidet restrukturering var fremveksten til Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika (BRICS). I september 2006 møttes utenriksministrene til Brasil, Russland, India og Kina i New York for å drøfte dannelsen av et institusjonelt rammeverk for å diskutere ulike temaer. En rekke møter fulgte dette, men de ble avbrutt av alvoret i finanskrisen fra 2007 og fremover, da Nord ba Sør om hjelp til å redde verdensøkonomien fra det som syntes å være en permanent krise. 16. mai 2008, i Jekaterinburg i Russland, dannet de fire landene BRIC-blokken. To år senere, i desember 2010, ble Sør-Afrika sluppet inn i gruppen, og dermed var navnet blitt til BRICS.

Det første store BRIC-toppmøtet fant sted i juni 2009, i de mørke dagene av finanskrisen. Dette er grunnen til at deres første felles uttalelse var preget av finanskrisen og dens løsninger gjennom G20-rammeverket og gjennom reformer fra det internasjonale finanssystemet. Alle de øvrige elementene i den politiske retningen til BRIC (og senere BRICS) var allerede tydelige: multipolar regionalisme, en bekreftelse av Rio-agendaen om klimaendringer, tekno-logisk samarbeid og viktigheten av dialog fremfor bruk av makt. Regjeringssjefene i BRICS-landene har møttes til årlige toppmøter. Så langt har BRICS-landene avholdt fem slike møter: BRIC nr. 1 i Jekaterinburg, 16. juni 2009; BRIC nr. 2 i Brasilia, 16. april 2010; BRICS nr. 3 i Sanya i Kina, 14. april 2011; BRICS nr. 4 i New Delhi, 29. mars 2012; og BRICS nr. 5 i Durban i Sør-Afrika, 26–27. mars 2013.

Mellom disse toppmøtene har andre statsråder også møttes, noen ganger som personlige representanter for regjeringssjefene for å fastsette dagsorden for toppmøtene, og andre ganger for å diskutere temaer som krevde framdrift (som møtene mellom finansministrene om en BRICS Utviklingsbank). Disse møtene har ikke resultert i dannelsen av et eget BRICS-sekretariat, for å skape en parallell til G8 eller OECD, begge institusjonelle sekretariater for den nordatlantiske og japanske blokken. BRICS har med andre ord dannet bare et rammeverk for å etablere et nytt politisk handlingsrom, nye politiske initiativ og nye samordningsmekanismer. Dette er en beskjeden begynnelse.

BRICS som en drivkraft

BRICS-blokken er en demografisk drivkraft. Den representerer 40 % av verdens befolkning og strekker seg over 25 % av verdens landområder. Av verdens totale BNP står BRICS for en fjerdedel. De fem landene i blokken er delt av kultur – språk, religion og sosiale normer. De er også differensiert etter sine økonomiske strukturer og utviklingslinjer – noen av landene er styrt av en eksportrettet industriproduksjon, mens andre er avhengige av råvareeksport .

Slike ulikheter reduserer imidlertid ikke blokkens politiske verdi. I konvensjonelle termer er ikke dette småstater – tre av de fem er erklærte atomvåpenmakter, to har fast plass i FNs sikkerhetsråd og to andre venter på fast plass. De har, så langt, skapt en multilateral plattform.

Deres ambisjon er å bruke sin samlede vekt som en motvekt til det velkjente mønsteret som gir forrang til Nord, og til å utvikle et forum for å ta opp saker og analyser som ikke har hatt muligheten til å nå frem. En slik inntreden i sfæren av problematiske politiske arenaer (selv Palestina–Israel-konflikten) og i debatten om finansreform og utviklingsstrategi markerer BRICS’ forsøk på å gjøre sin tilstedeværelse som en politisk plattform seg bemerket på verdensscenen.

Men dette begrenses av nøling hos ledelsen i BRICS-landene – anført av Kina, som er engstelige for enhver utfordring overfor Nord. De foretrekker å operere passivt, ved å bygge handelsrelasjoner mellom landene og, ved hjelp av BRICS Utviklingsbank, skape et utviklingsprogram for Sør som vil dreies rundt deres egne vekstplaner. Det er ikke noen frontal utfordring til Nords institusjonelle hegemoni eller til det nyliberale politiske rammeverket. BRICS er, for øyeblikket, et forsiktig forsøk fra sørlige kraftsentra på å sikre seg det de ser som sin rettmessige plass på verdensscenen.

Likevel har Nord blitt overrasket over fremveksten til BRICS-landene. I løpet av de mørke dagene under finanskrisen forsøkte G8 å binde landene i Sør til deres agenda; G20 ble gjenopplivet for nettopp dette formålet – og holdt sitt første toppmøte i 2008 i Washington DC, under ledelse av USAs president George W. Bush.

Den internasjonale krisen syntes så alvorlig at G20 møttes to ganger årlig i 2009 og 2010, og toppmøtene i London og Pittsburgh skulle overtale Sør til å bruke en større del av sitt finansielle overskudd til å hjelpe det skrantende Nord. Det var betydelig snakk om de fremvoksende BRICS-landene som «partnere». I januar 2008, på et møte i New Delhi, fortalte den franske president Nikolas Sarkozy næringslivsledere at han skulle ønske at «det neste G8-toppmøtet ble omgjort til et G13-toppmøte», dvs. at de tok med seg BRICS-landene.

Disse offisielle erklæringene ble ikke til noe. En mer dekkende vurdering kom fra USAs ambassadør til Frankrike, Craig R. Stapleton, som sa til den tidligere franske statsministeren Michel Rocard i oktober 2010 at

vi trenger en mekanisme hvor vi kan finne løsninger for disse utfordringene (veksten til India og Kina) – så når disse monstrene kommer om 10 år, vil vi være i stand til å håndtere dem.

Fremveksten av BRICS

For å forstå BRICS-landene, må man gå tilbake til perioden på 1980-tallet da utviklingsagendaen kollapset sammen med nederlaget for prosjektet «Den tredje verden».

Det var ut av dette nederlaget, og den katastrofale kursendringen i den nyliberale politikkens æra, at den nye formasjonen oppstod. Om du ikke ser denne mot en slik spesifikk bakgrunn, vil du kanskje bare forvente at BRICS er en gruppe land som, av opportunistiske grunner, har samlet seg på et tidspunkt der Nord er svakt (på grunn av finanskrisen og overforbruket gjennom krigene på 2000-tallet).

Faktisk stammer ikke BRICS-landenes agenda fra opportunisme, men fra IBSA-dialogen (IBSA: India, Brasil og Sør-Afrika), som igjen springer ut fra et trykk fra Sør som kom til syne gjennom Latin-Amerika og i «lokomotivene i Sør». Det er dette historiske sporet som best forklarer den type dynamikk som er tydelig for BRICS, men som også gjør det nødvendig å se begrensningene i et slikt prosjekt.

Forhistorien til BRICS må altså plasseres i to beslektede prosesser: a) nederlaget til Tredje verden-prosjektet; og b) fremveksten av nyliberalisme ledet av Nord. Det er disse to temaer vi nå skal vende blikket mot.

Tredje verden-prosjektets nederlag

Tredje verden-prosjektet (1928–1983) var et ideologisk og institusjonelt fremstøt fra de nye nasjonene i den tidligere koloniserte verden. Prosjektet var forankret i ideene om politisk uavhengighet fra både den vestlig-atlantiske blokken og fra Sovjetunionen (institusjonelt plassert i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner – Non-Aligned Movement/NAM), om statlig styring av næringslivet og prinsippet om importsubstitusjon, dvs. at industrialisering basert på å erstatte tidligere importvarer med hjemlig produsert. Det siste var institusjonelt plassert i FNs konferanse for handel og utvikling/UNCTAD). I tillegg kom ønsket om å utvikle sosiale og kulturelle forbindelser mot rasistiske hierarkier (institusjonelt plassert i FN-organer som UNESCO).

Landene i Tredje verden-prosjektet bygde sine egne institusjonelle baser gjennom FN, spesielt UNCTAD; gjennom deres blokk i FN, G77; gjennom deres egen multilaterale plattform NAM; og gjennom en rekke andre faste fora og organisasjoner. Det var gjennom disse institusjonene at Tredje verden-prosjektet var i stand til å hevde sitt eget ideologiske og politiske syn – mot den koloniale vanen med politisk og økonomisk overhøyhet fra Nords side.

Tredje verden-prosjektet utviklet en omfattende agenda for å takle arven etter kolonitiden og ulikhetene skapt i den nye verden på 1950- og 60-tallet. Økonomisk transformasjon var en sentral del av prosjektet. Den koloniale arven, som handlet om omdanning til monokulturproduksjon, gjorde mange av de mindre, nye statene mer utsatt for verdensmarkedet, hvor prisene for deres mineraler og landbruksavlinger ble fastsatt uten deres innflytelse.

Dette er hovedgrunnen til at prosjektet presset på for å danne råvarekarteller, hvorav det mest vellykkede var Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC). På grunn av svingninger i råvareprisene, handlet prosjektet også om å få UNCTAD til å opprette et stabiliseringsfond for å jevne ut opp- og nedturene. Dette var et fornuftig forslag, men det ble knust under vekten av Nord.

Politisk samlet prosjektet seg rundt teorien om alliansefrihet, noe som i praksis betød en motvilje mot den kalde krigens logikk. Da de nye landene sluttet seg til den ene eller den andre supermakten, ble det obligatorisk for dem å bygge opp sin militære kapasitet, en utgift som tappet deres evne til å gjennomføre en utviklingsagenda. Presset fra supermaktene var imidlertid for stor for NAM til å gjøre sin dagsorden gjeldende.

Prosjektets kulturpolitikk er identisk med den postkoloniale kulturelle oppfatning om nødvendig av kulturell frigjøring fra tidligere kolonimakter. Nye kulturelle forbindelser på tvers av de nye nasjonene ble fremhevet gjennom kulturelle organisasjoner og ut-veksling av kulturelle produkter. Ideer fra panafrikanisme, panasianisme, afro-asianisme, latin-amerikanisme og selvsagt «third world-ism» står sentralt i denne delen av prosjektet. Kun deler av disse ideene overlevde kollapsen av Tredje verden-prosjektet i 1980.

Gjeldskrisen tidlig på 1980-tallet, skapt av Volcker-sjokket fra USAs sentralbank i 1979, knuste grunnlaget for Tredje verden-prosjektet. Den dollar-tilknyttede gjelden – av en rekke tatt opp som følge av forbruksvekst blant den nye eliten, inkludert våpenkjøp og kravene fra utenlandsk kapital om infrastrukturutvikling – økte. Renten på dollarlån økte med 21 %. Overskuddsbudsjetter ble omdannet til katastrofale underskudd, ettersom landene ikke lenger var i stand til å oppfylle sine mest grunnleggende økonomiske forpliktelser. Det var da prosjektet med den tredje verdens samhold kollapset.

Penger tillot ikke den tredje verden å danne en felles front mot sine långivere. Det var dette Fidel Castro hadde foreslått på NAM-møtet i New Delhi i 1983. Det ble lyttet alvorlig til, og deretter lagt bort. Parisklubben (av statslångivere) og Londonklubben (av kommersielle långivere) møtte de gjeldstyngede statene én etter én, alt i hemmeligholdets og de private kapital-interessenes navn. Hver stat fikk krav om en om solid dose endringer (for sikkerhets skyld kalt «reformer», for det meste under navnet strukturtilpasning). Dette betød at et kortsiktig problem med betalingsbalansen ikke lenger kunne bli håndtert som et likviditetsproblem; men istedet omgjort til et problem som skulle løses med politiske og økonomiske valg i retning av privatisering, liberalisering og demontering av staten. I praksis ville det si at internasjonale pengefondet (IMF) og andre finansinstitusjoner kunne komme inn og bestemme retningen for et land.

 Fremveksten av Nord-ledet nyliberalisme

Frem fra ruinene av Tredje verden-prosjektet steg det ideologiske og institusjonelle hegemoniet til nyliberalismen. Nyliberalismen, den fremvoksende politiske plattformen, stormet fram på ryggen av gjelds- eller likviditetskrisen fra 1980-tallet. Den grunnleggende læresetningen i nyliberalismen er at staten ikke skal ha noen operativ rolle i lands økonomiske og sosiale liv. Med sammenbruddet i Tredje verden-prosjektet og i det europeiske sosialdemokratiet på 1980-tallet, tok de hittil marginale nyliberale ideene ledelsen. Institusjonene dominert av Nord og den globale finanssektoren presset på for en reduksjon i statens rolle i samfunnslivet, og for en begrenset suverenitet i landene generelt.

En metode for å nå dette målet var for IMF, for eksempel, å foreslå at staten skulle kutte ned på sosiale utgifter og, i effektivitetens navn, overføre en større del av virk-somheten på private hender. Privatisering var med andre ord spydspissen i den nyliberale politikken. De politiske anbefalingene kom ikke kledd i noen politisk eller ideologisk drakt, med andre ord som resultatet av nyliberal logikk. I stedet oppfordret IMF, og dets allierte organisasjoner, land i den tredje verden til å ikke lenger behandle økonomi som et politisk eller ideologisk sett med metoder. De ble også bedt om å overgi seg til «effektiviteten», altså en antatt teknokratisk tilnærming til offentlig politikk. Nyliberalismen kom maskert som teknokrati heller enn ideologi eller politikk.

Nyliberalismens politiske agenda kom sammen med en ny arkitektur for global produksjon og handel – nemlig globalisering. I Nord var lønningene, av en rekke grunner, vesentlig høyere enn i Sør, spesielt i Øst-Asia hvor tilsvarende faglært arbeidskraft som i Nord ble betalt med en mye lavere grunnpris. Bedriftene var ivrige etter å flytte til disse nye områdene, men for å gjøre det måtte to prosesser gjennomføres: nye teknologier som muliggjorde flytting av produksjonslinjer og nye rettslige regimer for å beskytte bedriftenes eiendom.

Datamaskiner, kontainerskip og sikre kommunikasjonslinjer gav bedriftene mulighet til å splitte produksjonen mellom steder som Stillehavskysten, Karibia og Mellom-Amerika. Denne teknologien tillot å splitte opp produksjonsprosessen og lokalisere de ulike delene av en produksjonslinje i ulike land. Dette betød at landene ikke lenger kunne utøve noen kontroll over produksjonsprosessen. Hvis et land nasjonaliserte sin del av varekjeden, ville det fortsatt være prisgitt det multinasjonale selskapet, hvis endelige kontroll over hele produksjonskjeden gjorde det umulig for den nasjonaliserende staten å utøve noen kontroll i samhandlingen. Globalisering svekket ikke bare statens evne til å bestemme sin egen politikk, men den begrenset hvilke typer politiske muligheter (for eksempel nasjonalisering) som var tilgjengelig for landene til å forbedre sine nasjonale økonomier.

Et nytt internasjonalt eiendomssystem ble utviklet, med patentrettigheter – eller immaterialrett – som kronjuvel. Dette nye regimet ble kalt TRIPS (Trade Related Intellectual Property Rights – Den internasjonale patentavtalen), og var det viktigste resultatet av Uruguay-runden i GATT (General Agreement on Trade and Tariffs, WTOs forløper, oversetter anm.). Det TRIPS gjorde, var å ikke lenger patentere prosessen for fremstillingen av en vare, noe som tillot konkurrenter å finne nye veier til samme sluttprodukt via «omvendt utvikling» eller ny, uavhengig utvikling. Nå var patentet på selve produktet et viktig virkemiddel for multinasjonale selskaper, basert i Nord, for å legge sine produksjonssteder i utlandet og opprettholde kontrollen med produktet som ble produsert i andre land.

Stater kunne ikke lenger utøve kontroll over disse selskapene, hvis diktater nå var nedfelt i lov og i Nords makt. Dette var globaliseringens magi.

Under Tredje verden-prosjektets æra forsøkte stater i Sør å skape kommersielle og politiske relasjoner på tvers av nasjonalgrensene, for å skape velferd og solidaritet, grunnlaget for prosjektet deres. Nå måtte disse statene vende seg til IMFs hovedkvarter for å motta deres påbud. Disse økonomiske påbudene kom parallelt med en ny politisk orden. På samme måte som alles øyne var vendt mot IMF-hovedkvarteret i Washington, mens Sovjetunionens maktgrunnlag svant hen, skulle også alles politiske ører vende seg mot Washington, denne gang for å motta marsjordre av sikkerhetsmessige årsaker.

Dette «nav–eike-systemet» startet på 1980-tallet og vedvarer, nå forankret i teoriene om anti-terror. USA er navet, mens deres klienter er eikene som holder igjen kreftene av uorden (dekket). Som en del av denne strategien ble det påkrevd med den amerikanske militærbasemodellen og dens ekstraterritorielle jurisdiksjon. Militære allianser med Vesten ble formet og felles militærøvelser igangsatt. USAs Pentagon skapte teorien om «interoperabilitet», hvor de væpnede styrkene kunne synkroniseres med styrkene til deres allierte og venner. Øvelsene deres tillot de amerikanske væpnede styrker å samordne driften av militære styrker over hele verden til sine formål.

Militærbaser fra den kalde krigen ble styrket med sikkerhetsbaser, «diskrete baser», som USAs daværende NATO-ambassadør Victoria Nuland kalte dem. Basene skulle drives av pensjonerte ikke-stridende personell, som ville sette bort eller kontrahere basevedlikehold. Trusler om terror og piratvirksomhet tillot USA å prioritere sin agenda fremfor de øvrige i regionen, noe som kulminerte i krigen mot terror på 2000-tallet, da USA forsøkte å overta styringen over hele klodens sikkerhetsagenda. Dette var høydepunktet i USAs overlegenhet.

Ved begynnelsen av 1990-tallet var ikke lenger landene i det tidligere Tredje verden-prosjektet i posisjon til å hevde sin suverenitet. De ble begrenset av Nord og dets institusjoner (inkludert, i økende grad, FN og mange av dets organer). Mot slutten av tiåret befant landene i Afrika, Asia og Latin-Amerika seg i en klientposisjon, med svært lite rom til å manøvrere for sine egne behov. Bush-agendaen på 2000-tallet handlet ikke bare å om gjøre det klart at disse tre kontinentene sto i svekket posisjon, men den tiljublet også i smakløse oppvisninger av amerikanisme. En meningsmåling gjort av BBC i 2004 spurte innbyggere i 21 land om hva de mente om det mulige gjenvalget av president George W. Bush, som var legemliggjøringen av Nords selvgratulasjoner. Et flertall av befolkningen i 16 land og en rekke innbyggere i to øvrige land mente at gjenvalg ville være ødeleggende for verdens fred og sikkerhet. At Bush deretter ble gjenvalgt hjalp ikke den generelle følelsen av at resten av verden behøvde å finne en mekanisme for å komme bort fra dominansen fra USA og andre deler av Nord.

Blodfattig nordlig makt

Glimtene av en ny og kollektiv Sør-plattform dukket opp på tidlig 2000-tall, ført frem av fire forskjellige årsaker. Da USA åpnet sine to fronter i Krigen mot terror, mot Afghanistan og Irak, muligjorde det den sosiale og politiske oppvåkningen i utviklingen i Sør-Amerika og Karibia.

Valget i Venezuela hadde allerede ført til regjeringsmakt for Hugo Chávez (1999), som snart skulle bli gitt regional støtte gjennom valget av venstreorienterte regjeringer i Chile (2000), Brasil (2003), Argentina (2003), Uruguay (2005), Bolivia (2006), Honduras (2006), Ecuador (2007), Nicaragua (2007), Paraguay (2008), El Salvador (2009) og Peru (2011). Det USA-støttede kuppforsøket mot Chávez i 2002 mislyktes, og til tross for suksessen til det USA-støttede statskuppet i Honduras i 2009 og i Paraguay i 2012, pekte styrkeforholdet i retning av et det som skulle bli kalt for et slags bolivarisk herredømme over regionen.

En svekket nordlig økonomi og dets mer omstridte militære kraft tillot de latinamerikanske landene å gjøre disse valgseirene til en åpen utfordring av det nordlige hegemoniet. Venezuela ledet bevegelsen for å senke den nyliberale og USA-ønskede frihandelsavtalen mellom de amerikanske landene (Free Trade Agreement of the Americas – FTAA) i 2005, og tok et initiativ i retning av Den bolivarianske alliansen for vårt Amerika (ALBA) – denne skulle bl.a. bygge på petroleumsdiplomatiet mellom Venezuela og Cuba (2004). ALBA skulle etter planen styrke det økonomiske samarbeidet gjennom BancoSur og den virtuelle valutaen sucre.

Chávez-regimet fremmet en kulturell agenda gjennom en regional TV-kanal (TeleSur), og økt kontakt på tvers av verdensdelen, for å bygge tette bånd mellom folk og vise det menneskelige ansiktet til de nye økonomiske ordningene. Innen 2010 kulminerte enheten i verdensdelen i opprettelsen av Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC), som i motsetning til Organisasjonen av amerikanske stater (1948) ikke lenger hadde USA som medlem. ALBA og CELAC understreket slutten på USAs overlegenhet i regionen, en konsekvens av Chávez’ bolivarianske agenda. Selv USAs viktigste partner i regionen, Colombia, måtte bli med i CELAC, til stor irritasjon for Washington. Sør-Amerika var den første regionen som gikk bort fra nyliberalismens rigide rammeverk.

Svekkelsen av Nord og deres mer blodfattig makt muliggjorde det latin-amerikanske gjennombruddet. Det var ikke mange i Nord som virkelig forstod svakhetene før finanskrisen i 2007, selv om tegnene var tydelige i det økonomiske fundamentet og i det politiske gjennombruddet forårsaket av latinamerikanerne. Til tross for beskyttelse av immaterielle rettigheter begynte Nord å forstå at selv om eksporten av arbeidsplasser hadde beriket deres multinasjonale selskaper og de 1 % rikeste, hadde den også uthulet deres egne økonomier.

Disse ble nå basert på kredittbasert forbruk, eiendomsspekulasjon og finansspekulasjon, med kredittkortgjeld, boliggjeld og pensjonsplaner som ofte ble brukt som pott. Før finanskrisen i 2007, begynte politiske eksperter fra IMF å advare om «global ubalanse». Som Raghuram Rajan, leder av IMFs forskningsavdeling, sa i 2005: USA trenger å bremse sitt gjeldsdrevne forbruk og Kina trenger å øke sin befolknings kapasitet til å forbruke mer.

Mangel på innsikt i de nordatlantiske statenes økonomiske problemer ble omsatt til en aggressiv holdning mot resten av verden, i både militær og politisk forstand. Ikke minst kom dette til uttrykk gjennom deres maktutøvelse i internasjonale organer, ofte under dekket av en det de kalte «humanitær intervensjonisme».

Denne arrogansen begynte å komme på kant med de nylig framvoksende landene i Sør, som følte at deres demografiske og økonomiske tyngde ikke ble tilstrekkelig anerkjent på verdensscenen. I 2003, forsøkte NAM-lederen, Sør-Afrikas Thabo Mbeki, å skape en fredelig løsning på USAs hastverk for krig mot Irak. Massive protester i gatene over hele Sør (og i Nord) så ut til å være for en fredelig løsning. USA presset derimot Sør-Afrika til å utvise Iraks ambassadør, men mislyktes til slutt. De gikk imidlertid til krig, uten hensyn til folkemeningen og NAM. Det amerikanske angrepet på Irak slo alarm om et verdenssystem ute av kontroll, som tillot ett land å bruke alle nødvendige midler for å gjøre seg av med sine motstandere. En uendelig krigføring startet i 2001 i Afghanistan og ble intensivert i 2003 i Irak, samt en kostbar utvidelse av militær makt i Stillehavet, i Det indiske hav, og i Afrika – og førte samtidig til reduksjon i USAs maktprojeksjon. Landet var ganske enkelt spredt for tynt, og hadde brukt for mye av sin pengebeholdning på militarisme; regningen for de første ti årene av «krigen mot terror» utgjorde tross alt 7 600 milliarder amerikanske dollar.

Med innblandinger i stadig flere kriger og med et finanssystem på randen av kollaps, så Nord at de demografisk betydelige landene i Sør, som Kina og India, sakte hadde forfulgt sin egen versjon av nyliberalismen for å øke sine vekstrater. Det massive industrielle kraftsentrum fra Kinas og fra Indias fremvekst som tjenesteleverandør antydet at disse landene nå var forberedt på å enten bistå Nord i forvaltningen av planeten eller å erstatte Nords hegemoni. Det første virket mer realistisk og nærmere temperamentet til Sørs ledelse, noe som er grunnen til at de sluttet seg til forslaget om å bruke G20 som en mekanisme for et slags fellesstyre over kloden. Sørs vekst var imidlertid grunnlagt på høye råvarepriser og lave lønnssatser, dvs. de motsetningene innenfor globaliseringen som nå favoriserte statene i Sør, selv om det ikke favoriserte deres egen befolkning.

Rammeverket med immaterial rett og rigide handelsregler begynte å nærme seg grensen for hva som var mulig fra Sør. HIV/AIDS-medisiner utgjorde testen, det gjorde også bomullssubsidier til landbruket i Nord, der landene nektet å ha en meningsfull diskusjon om handel og utvikling. De insisterte på at subsidiene til eget landbruk ikke brøt med deres egne frihandelsprinsipper. Dette gjorde Sør fortørnet under WTO-toppmøtet i Cancun i 2003. Brasil, Kina, India, Sør-Afrika, gruppen av de minst utviklede landene (MUL), og Den afrikanske, karibiske og stillehavsblokken (APC) motsto presset fra WTOs generaldirektør Pascal Lamy om å «styre» organisasjonen til et «kompromiss», noe som ville betydd seier til Nord. Sør vant, og Lamy beklaget: «WTO er fortsatt en middelaldersk organisasjon,» noe som innebar at det ikke var så lett som før å få alle land til å føye seg etter Nord.

Selv ikke de mer føyelige statene i Sør, som India og Kina, kunne bli enige med Nord, noe som særlig skyldtes at Nords tradisjonelle overlegenhet i G20 forhindret et reelt partnerskap.

Avvik i nasjonale interesser i aksen Nord-Sør betød at G20 var dømt til å mislykkes.

IBSA-dialogen

Dette var konteksten hvor utenriksministrene i Brasil, India og Sør-Afrika møttes i juni 2003 i Evian, Frankrike. Celso Amorim (Brasil), Yashwant Sinha (India) og Nkosaza-na Dlamini-Zuma (Sør-Afrika) formulerte en protokoll for etablering av en ny organisasjon. De tre møttes igjen i Brasil, hvor de ga ut Brasiliaerklæringen. Ut fra disse diskusjonene oppstod India–Brasil–Sør-Afrika-dialogen (IBSA), som siden har hatt årlige møter samt støttet en rekke arbeidsgrupper.

Brasiliaerklæringen var beskjeden, en oppsummering av hvilke typer tiltak som var støttet av de tre landene i løpet av de foregående årene. Ideen om det nye fellesskapet hadde blitt foreslått tidligere, som en slags G7 i Sør, eller, som et sørafrikansk handelsdokument fra 2001 kalte det: et G-Sør. Ingenting i oppførselen eller erklæringene til det nyopprettede IBSA antydet en revidering av verdensordningen. IBSA begynte med forsiktighet, støttet prinsippene i verdenssystemet som det var, og ba bare om en utvidelse slik at disse tre landene kunne tre inn i lederskapet.

Gitt sammenhengen med Irak-krigen og Washingtons overlegenhet, er det ikke rart at IBSAs mest fremtredende prinsipp var at verden skulle opprettholde et slags regulert lovstyre. Tidlig i sitt kommuniké tok utenriksministrene til orde for «viktigheten av å respektere regelen om folkerett, styrke FN og Sikkerhetsrådet, og prioritere utøvelse av diplomati som et middel for å opprett-holde internasjonal fred og sikkerhet». Heller enn å argumentere for en omlegging av de internasjonale institusjonene, ønsket IBSA å se dem utvidet, å gi rom for en mer demokratisk funksjon. Konkret betød dette at IBSA-medlemmene ønsket å ha en fast plass i FNs sikkerhetsråd og en tydeligere stemme i IMF og Verdensbanken.

Det er viktig å merke seg at ideen om multipolaritet eller multilateralt diplomati dukket opp på 1990-tallet for å beskrive trekk ved land utenfor rekkevidden av USAs overlegenhet. Når kineserne initierte Shanghaigruppen (Shanghai Cooperation Organization) for å håndtere problemet med Taliban i Afghanistan (1996), snakket de om behovet for en multipolar og regional løsning på sin trussel. Etter 11.september 2001 fortalte Kinas statsminister Hu Jintao et europeisk publikum at

multipolaritet utgjør en viktig base for verdens fred, og demokratisering av internasjonale relasjoner er en viktig garanti for denne freden.

I et kommuniké undertegnet av kinesiske og indiske myndigheter i januar 2005 hevdet de at

dagens internasjonale situasjon preget av en globalisering som representerer både en mulighet og en utfordring.

Denne situasjonen krever at internasjonale forbindelser er demokratiske og derfor multipolare. I desember 2004 ble de sør-amerikanske landene samlet i Cusco, Peru, for å skape De søramerikanske lands union, hvis prinsipp om internasjonale relasjoner var «basert på aksept av en effektiv gjennomføring av multilateralisme som knytter økonomisk og sosial utvikling fast og effektivt til verdens agenda». Disse trådene av multipolar regionalisme skulle finne veien inn til IBSA, og deretter til BRICS.

Det andre store prinsippet til IBSA var å «maksimere fordelene av globaliseringen og sikre at det blir en positiv kraft for vedvarende økonomisk vekst i utviklingsland». Ideen om «vedvarende vekst» sammen med globalisering viser at IBSA er komfortabel med ideen om at eksportdrevet vekst («globalisering») i seg selv ikke er ansvarlig for de ikke-bærekraftige sosiale krisene som forstyrrer planeten. Det er ingen store, alternative gjennombrudd bort fra det nyliberale handlingsrommet foreslått av Nord på slutten av 1980-tallet – den nye utviklingen er å bli sett innenfor rammen av en politikk som favoriserer privat sektor over offentlig sektor, finanskapital over industrikapital og absolutt over arbeiderne, og kredittdrevet forbruk snarere enn produksjon av sosiale goder.

Disse to prinsippene ble tydelig forankret i IBSA. Tre land, uansett hvor vesentlige de er, kan ikke utgjøre noen forskjell i en verden som er nært knyttet til de nordatlantiske statenes maktposisjon. I et NAM-møte i september 2006 i Havana, Cuba, påpekte den sørafrikanske president Thabo Mbeki at «folkemassene alltid oppfordrer oss til å snakke med en enhetlig stemme», og at derfor har «styrking av Sør–Sør-samarbeid bidratt til å skape en sterkere stemme for utviklingsland i multilaterale fora». Fra 2003 hevdet IBSA å snakke for Sør, som en undergruppe av NAM.

IBSA, og senere også BRICS, la ikke opp til en konfronterende agenda overfor det globale Nord. Den grunnleggende vurderingen var at Nords uetiske atferd i saker som handelsregler, subsidier, teknologi-overføring og økonomiregelverk hemmet Sørs evne til å vokse. I Cancún (2003) var problemet subsidier og handelsregler; på de ulike klimamøtene var problemet overføring av teknologi; og på G8-møtene var problemet mangel på hjelp og det uberegnelige når det gjaldt utenlandske direkteinvesteringer. På grunn av stahet i Nord om mange av disse spørsmålene, vedtok IBSA uttrykket «Sør-Sør-samarbeid», for å indikere et behov for handel i Sør, mellom deres tre stater i særdeleshet, og som en måte å omgå det de så som en urettferdig handelsgeografi dominert av Nord.

I Cancún og København kom kineserne med i samtalene, og sørget for tyngde til IBSA og dens Sør-konstellasjon. Det var en unik hendelse. På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 hadde Kina vært forsiktige. Kinas diplomatiske instinkt siden de ble med i WTO i 2001 var å «bidra til å balansere dominansen» til USA, Japan, EU og Canada. Noen få år inn i vårt eget århundre endret forholdene seg litt. Det enorme kinesiske handelsoverskuddet overfor EU og USA, samt Kinas fremvekst som den nest største økonomien i verden (etter USA), ga betydelig tro på at landet kunne forme internasjonale relasjoner mer etter sine interesser.

Kinas utenrikspolitikk var ikke lenger fanget rundt spørsmålet om Taiwans rolle i verden. Beijing begynte nå å agere i alle disse verdensforaene som en beskjeden leder av Sør. Et svekket NAM hadde forsøkt å presse seg selv fremover gjennom G15, hvis svikt skapte IBSA. Det ble tydelig at IBSAs viktigste framgang da Kina for alvor kom på banen. «Kina er muskelen i gruppen», som en analytiker uttrykte det: «Det er de som har de store reservene. De er det største potensielle markedet». Diskusjonen om Kina og Russlands inntreden i IBSA i 2005 startet prosessen mot etableringen av BRICS.

Goldman Sachs

Ved begynnelsen av 2000-tallet begynte forskningsanalytikere hos Goldman Sachs, den store investeringsbanken, å ta hensyn til den nye sørlige blokken. I 2001 innførte Jim O’Neill, en av deres ledende analytikere, begrepet BRIC: Brasil, Russland, India og Kina. O’Neill hadde ingen følelse for politikk; han var bare interessert i økonomi. For Goldmans analytikere betydde størrelsen noe: BRIC-landene dekket store arealer bebodd av svært store befolkningsgrupper, og disse menneskene hadde nå begynt å produsere enorme mengder varer og tjenester. Brasil og Russland leverte råvarer til India og Kina, som i sin tur leverte industri-varer og tjenester.

Samhandelen mellom disse gigantene hadde potensial til å foregå uten Europa, Japan og USA, som hittil hadde vært sentrumsmakter og meglere for mesteparten verdens handel. Ikke bare ville BRIC fremstå som store enheter på kloden, men analytikere mente også at BRIC-landene hadde potensiale til å fortrenge Nord. I 2003 skrev Goldman-teamet at BRICS-landene ville bli den viktigste «motoren for ny etterspørselsvekst og kjøpekraft», som kunne «motvirke effekten av en aldrende befolkning og lavere vekst i de avanserte industrilandene». Goldman Sachs håpet at BRIC-landenes potensial ville redde Nord fra kriser som avindustrialisering og finans-iell ustabilitet.

Lenge så det ut til at verden kunne suge opp i seg store deler av verdensøkonomisk overskuddsproduksjon, og samtidig øke etterspørselen etter et stort antall råvarer. Goldman Sachs anslo i 2004 at BRIC-landene ville doble sin årlige inntekt og på den måten bli forbrukere av varer fra Nord. Kina skulle lede vei, og deretter India, med om lag 500 millioner av den delen av BRICS’ befolkning som kunne å håpe på gjennomsnittsinntekt på linje med G7. Ulikheter ville fortsatt eksistere, men dette var ikke viktig for Goldman. De så BRIC (eller fremvoksende markeder) som en investering. «Hvis BRICS’ potensial oppfylles, vil lokale aksjemarkeder trolig fortsette å være gode investeringer på lang sikt,» kunne man lese i et Goldman-dokument i 2005.

For Goldman Sachs hadde BRIC-landene bare en økonomisk rolle. Dermed overså man fullstendig den dynamikken som strekker seg fra G15 til IBSA, og til IBSA + C (også kalt BASIC). Disse grupperingene har både politisk styrke vilje og økonomisk potensial, men den økende økonomiske veksten i disse landene hadde ikke resultert i noen tilsvarende politisk tyngde. Det var motsetningen mellom deres nye økonomiske makt og deres svake politiske rolle som gav plass for etableringen først av IBSA, deretter BASIC, og til slutt BRICS.

BRICS-agendaen

IMFs 2011-rapport antyder at innen 2016 vil ikke USA lenger være den største økonomien i verden. Dette er, for å låne et uttrykk fra den franske historikeren Fernand Braudel, «høsttegnet» for atlantisk hegemoni. Signalene om tilbakegang er synlige i de atlantiske statenes skjøre økonomiske fundament, med røde varsellamper i en økonomi som domineres av finansinteresser i kombinasjon med økning i militærutgiftene. Siden 2001 har USA alene brukt 7 600 milliarder dollar på sine kriger og sitt nasjonale sikkerhetsapparat. Dette kommer ved siden av massive kutt i sosiale utgifter og skattelettelser til de rike. Da det ble klart at Storbritannia stod foran sin høst i 1925, proklamerte Winston Churchill: «Jeg vil heller se finansen mindre stolt og industrien mer tilfreds.» Disse ordene vil gjelde for Wall Street, City of London og andre børser som utøver sin dominans over livsnerven i samfunnsøkonomien.

Etter IMFs anslag vil altså Kina være den største økonomien i 2016, men de ser ikke ut til å ønske å hevde seg alene. Kina synes tilfreds med å dele scenen med BRICS-landene, og å presse på for multipolaritet og økonomisk mangfold. Faktisk gjør kineserne det klart så ofte som mulig at de verken er interessert i en tid med forrang for Beijing eller å bruke de ulike multi-laterale plattformene til å presse på for en BRICS- eller Beijing-konsensus. Det de sier, er ikke annet enn at det er en maktubalanse som favoriserer Nord, og at denne ubalansen må rettes opp. Den mest omfattende formuleringen av BRICS-prinsippene så langt er Delhi-erklæringen (2012). Mange av de elementene som allerede var på plass i 2009, kom enda tydeligere fram her. Her skal vi gå nærmere inn på dem.

Finansreform

Finanskrisen siden 2007 er fortsatt merkbar for BRICS-landene. Deres vekstmodell, som forutsetter eksport til Nord og til hverandre, har lidd under svakere etterspørsel fra Nord. Derfor sømmer det seg for BRICS-landene å utarbeide en agenda for enten å bryte fri fra sin avhengighet av etterspørselen fra Nord, eller å bidra til å finne en måte å gjenopplive etterspørselen på. Så langt har BRICS beveget seg langs begge fronter, men det primære på kort sikt ser klart ut til å handle om gjenopp-livingen av etterspørselen fra Nord. Det har samtidig vært flere forbehold i støtten til det IMF-drevne nyliberale politiske rammeverket. I Delhi-erklæringen oppfordret BRICS-landene Nord til følge «ansvarlig makroøkonomisk og finanspolitikk» og til å gjennomføre strengere reformer av deres økonomiske system.

Oppfatningen om at Nord ikke lenger har monopol på gode ideer om økonomisk politikk har ført til krav om et institusjonelt skifte av kontroll fra Nord til et Nord-Sør-samarbeid – for å gjøre G20 til det fremste forumet for å lage en plan for global handling, til å spre ledelsen i IMF og Verdensbanken (også på høyeste nivå), og til å styrke FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD), et globalt organ med et syn som ofte har vært kritisk til den nyliberale konsensus. UNCTADs 2011-rapport inneholdt f.eks. en grundig og velargumentert analyse av makt og innflytelse over finanskapitalen. I kapittelet om råvaremarkedene hevder UNCTAD at utviklingen ikke kan forklares med økt etterspørsel fra BRICS-landene. I stedet kan synderen finnes blant børsinvestorer og råvarespekulanter som motiveres av «faktorer helt urelaterte til råvareprisen». Det som forklarer økningen i råvareprisene, inkludert mat og olje, er

den større tilstedeværelsen av finansinvestorer, som anser råvarer som et alternativ til finansiell eiendom i sine porteføljer. Selv om disse aktørene ikke har noen interesse av fysiske varer, og ikke handler på grunnlag av grunnleggende tilbuds- og etterspørselsforhold, kan de inneha – individuelt eller som en gruppe – svært viktige posisjoner i råvaremarkedene, og dermed utøve betydelig innflytelse på funksjonen til disse markedene.

Det kan med andre ord ikke bli noen utviklingsagenda uten en seriøs vurdering av utsiktene til økonomiske omlegginger.

Utviklingsagenda

Siden den effektive lammelsen av utviklings-agendaen i Cancún i 2003, om ikke allerede under WTO-toppmøtet i Seattle i 2000, har det vært lite bevegelse rundt kjernespørsmålene om sosial utvikling. Diskusjon om tusenårsmålene har vist seg å være skalkeskjul for utilstrekkelige tiltak på den globale scenen. Tusenårsmålene er mål som enkeltstater kan pålegges å møte, men utgjør ikke på noen måte en erstatning for en omfattende avtale om råvarepriser, subsidier, utviklingsfinansiering og tekno-logioverføring. Det har ikke vært noen realitetsbehandling av disse spørsmålene siden 1970-tallet, da UNCTADs møter var et sentralt sted for slike samtaler.

Etter hvert som UNCTADs rolle har blitt marginalisert, har Sør mistet sin plass ved bordet. Følgelig har det vært mindre av en utviklingsdialog og mer av en utviklingsmonolog, med IMF og Verdensbankens strukturtilpasningsagenda maskert som en utviklingsagenda.

BRICS-landene krever nå en fornyet diskusjon om utvikling, inkludert etablering av en ny utviklingsbank (en BRICS-bank), gjenoppliving av Doha-runden på multilateralt vis, en helt annen vektlegging av teknologioverføring utenfor det strenge immaterialrettsregimet i TRIPS, og samarbeid om viktige saker som helsevesen, landbruksproduksjon og produktivitet.

Ute av stand til å endre dagsorden i Verdensbanken, vil BRICS-blokken nå opprette en BRICS Utviklingsbank med startkapital på rundt 50 milliarder dollar. Kinesiske overskudd vil bruke banken som en resirkuleringsmekanisme for å bygge opp infrastruktur, ikke bare i resten av BRICS-landene (med India og Sør-Afrika som de viktigste eksempler), men også i resten av Sør. Det er anslått at innen BRICS-landene selv vil regningen for infrastrukturutbygging være ca 15 billioner dollar. Verdensbanken er ikke bare lite begeistret for slike utlegg, men er heller ikke på bølgelengde med den type utviklingsvisjon som skisseres av BRICS-landene i deres nasjonale områder og på den internasjonale plattformen.

Multipolar regionalisme

Omsider har BRICS-landene begynt å vise at de ikke lenger vil tillate Nord, med USA i spissen, å dominere internasjonal politikk. Siden slutten av 1980-tallet har Nord hatt makt til i å treffe de viktigste beslutningene i FN (gjennom Sikkerhetsrådet), og de har langt på vei forsøkt å binde de fleste multi-laterale organer til sin agenda. Dette «nav- og eike-systemet» for håndtere verdens anliggender var kanskje aller tydeligst på 1990-tallet. Amerikanske baser og ekstra-territorielle jurisdiksjon, under dekke av «humanitær intervensjonisme», dannet den nye arkitekturen i det som George H. W. Bush kalte for «the New World Order». Når USA nå har nådd grensen for sin makt, og med regionale grupperinger som søker å utøve lederskap i regionale konflikter, har dette systemet raknet.

BRICS-landene har nå støttet ideen om en FN-reform, med en agenda som inkluderer å begrense myndigheten til de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. De har også støttet ideen om et «multilateralt diplomati» i stedet for amerikansk dominans og enegang. Dette er et betydelig avvik fra de generelt rolige BRICS-landene, særlig Kina, som har vært ukomfortabel med å markere seg i konflikter utenfor sine grenser. Til sammen utgjør altså disse tre poengene – økonomisk reform, en utviklingsagenda og multipolar regionalisme – kjerneelementene i BRICS-agendaen.

Toppmøtenes politikk

I 2013 ble det femte BRICS-toppmøtet avsluttet i Durban, Sør-Afrika, til minimalt med fanfare. Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika lanserte ingen større satsing. Selv den mye etterlengtede BRICS Utviklingsbanken (punkt 9 i toppmøtets «eThekwini-erklæringen») ble kunngjort på en dempet måte: «Vi har blitt enige om å etablere en ny utviklingsbank». Dette ser ut til å være stilen til BRICS: en slags sjenert inntreden på verdensscenen uten noen store politiske alternativer og ingen stor PR-kampanje.

En av grunnene til denne skyheten er at BRICS ikke har noen vesentlig ny tilnærming til grunnleggende spørsmål i internasjonal politikk, begrenset som de er av den generelle innføringen av nyliberal politikk i sine egne land, og fanget som de er av en djevelsk syklus av lavkostproduksjon for kredittdrevne enklaver i det globale Globale Nord. Det myke språket om «bærekraftig vekst» og «fattigdomsbekjempelse» kom sammen med det samme gamle, vanlige, snakket om behovet for å øke utenlandske direkteinvesteringer og «støtte vekst og fremme finansiell stabilitet». De gode intensjonene om å få en slutt på fattigdom undergraves av mantraet om vekst, gitt den økende enigheten om at den type vekststrategier som følges i disse landene øker ulikheten snarere enn å redusere fattigdom.

BRICS-blokken ønsker å omdanne sine nye økonomiske gevinster til politisk makt, spesielt med tanke på å hevde seg som leder for en ny utviklingsdialog. Indikasjoner på en alternativ tilnærming til den frie markeds-fundamentalismen i Nord har vært tydelige i BRICS-fora og i eThekwini-erklæringen fra 2013. BRICS-blokken er for eksempel ikke alltid besatt av å sette det beste i privat sektor over det beste i offentlig sektor, og har en anerkjennelse av «den viktige rollen som statseide selskaper spiller i økonomien». Det er selvsagt ikke lenger tilfelle at offentlig sektor kun jobber for folkets beste heller, når statseide selskaper av og til er de rike elitenes leketøy. Likevel er offentlig sektor en viktig arena for sosial utvikling i sektorer som utdanning og helsevesen, og for jobbskaping.

Staten er også nødvendig som et bolverk mot spekulative tradere i råvare- og valutamarkedene, der det er kortsiktig økonomisk gevinst som har forrang for produsentenes interesser. BRICS-blokken har skapt en beredskapsreserveordning på 100 milliarder dollar for å beskytte statene i Sør fra kortsiktige likviditetskriser, en tilstand som ofte brukes av IMF for å kreve at de bunnskrapte landene vedtar nyliberal politikk («kondisjonalitet»). Det er også årsaken til at BRICS-blokken har etablert sin utviklingsbank, selv om denne ble satt på vent fordi inderne og russerne ønsket ytterligere undersøkelse av bankens mulige virkninger. En del av diskusjonen rundt banken og beredskapsfondet har vært en bevegelse for å skape et ratingbyrå i Sør i tillegg til ratingbyråene i Nord, slik som Moodys og Standard & Poors.

Opprettelsen av egne institusjoner – beredskapsreserveordningen og BRICS-banken – er ikke en erstatning for BRICS-landenes egne ambisjoner om å søke innflytelse og ansvar i de institusjonene som allerede eksisterer. Reform i IMF og WTO har kommet til å bety en større stemmeandel for statene i Sør, og når det gjelder WTO viser BRICS-blokken at den vil lede en koalisjon av Sør-stater for å få valgt en representant for Sør som den neste generaldirektøren. I Doha i 2012 forsøkte Nord, ledet av Sveits, å bremse mandatet til UNCTAD, ved å presse konferansen til å sette til side sine egne synspunkter på en reform av finanssektoren. I Delhi-erklæringen (2012) og i eThekwini-erklæringen (2013), bekrefter BRICS arbeidet med UNCTAD innen «beslektede saker som handel, investeringer, finans, og teknologi fra et utviklingsperspektiv». De avgjørende ordene her er «beslektede» og «finans», dvs. signaler fra UNCTADs handels- og utviklingsrapport fra 2011, som påpekte at det er den spekulative kraften i den globale økonomien som ikke bare har skapt økonomiske stormer i Nord, men også hindret ethvert utviklingsprosjekt for Sør.

Begrensninger i BRICS-plattformen

BRICS-plattformen er begrenset på flere måter. For det første følger den innenlandske politikken til BRICS-landene den generelle kursen til det man kan kalle nyliberalisme med Sør- kjennetegn. I dette ligger eksportproduksjon av varer og lave lønninger til arbeiderne, samtidig som en stor del av overskuddet plasseres i obligasjoner og kredittinstitusjoner i Nord. I praksis betyr det få forbedringer i livsgrunnlaget for de aller fleste av deres egne innbyggere. For eksempel kjennetegnes India av en befolkning som er rammet av fattigdom og sult i takt med at veksten er stadig økende. Snarere enn å bruke slik vekst til overføringer i form av sosialhjelp og offentlige goder, synes landet å følge rådet fra Verdensbankens tidligere, Robert Zoellick, om å bruke sitt overskudd til å «hjelpe den globale økonomien med å komme seg fra krisen». Det er noe uanstendig over det å få «lokomotivene fra Sør» til å trekke vognene i Nord, spesielt når man ser på Nords egen tilbakeholdenhet med å bruke sitt eget overskudd til å avlaste andre under gjeldskrisen på 1980-tallet.

For det andre har BRICS-alliansen ikke vært i stand til å skape et nytt institusjonelt grunnlag for å fremme endringer i måten verden er organisert på. Den nøyer seg fortsatt med å be om et mer demokratisk FN og mer demokrati i IMF og Verdensbanken. Disse bønnene har gitt få og små resultater. Under finanskrisens topp lovet G8 å oppløse seg selv og arbeide gjennom G20, dette er i dag glemt. Høyst beskjedne økninger i stemmeandelene i IMF gjorde ikke Sør i stand til å legge frem en felles kandidat til leder sommeren 2011.

For det tredje har BRICS ikke sluttet seg til et ideologisk alternativ til nyliberalismen. Det er mange forslag til etablering av en mer bærekraftig økonomisk orden, men disse har blitt overlatt til seg selv. Rio-formelen for «separat- og særbehandling» lar Sør stille krav om innrømmelser om universelle retningslinjer som Nord nekter å gi sin tilslutning til. Dette er ikke minst tilfelle når det er tale om klimaspørsmål. Dette er en høyst defensiv posisjon, og det har ennå ikke blitt lagt fram noe positivt alternativ. Det kan selvsagt dukke opp som en følge av nye krampetrekninger, dvs. i en situasjon hvor mange, om ikke de fleste, mennesker ser på det eksisterende systemet som grunnleggende feilslått.

Til slutt, BRICS-prosjektet har ingen mulighet til å innskrenke den militære dominansen fra USA og NATO. Når FN stemmer for å tillate «medlemsland å bruke alle nødvendige tiltak», som de gjorde i resolusjon 1973 om Libya, gis det i hovedsak blankofullmakt til den atlantiske verden til å bruke militærmakt. Det er ingen regionale alternativer som har evnen til å fungere som en motvekt. USAs maktambisjoner forblir globale – med baser på alle kontinenter og med evne til å slå til nesten hvor som helst. Regionale mekanismer for fred og konfliktløsning er svekket av denne globale tilstedeværelsen av NATO og USA. Overveldende militær makt omsettes til politisk makt.

Regionalisme og multipolaritet står i sentrum i de nyeste diskusjonene. Dette kan vi se konturene av i form av en viss økonomisk vekst som kan gi grunnlag for regionale politiske allianser uten amerikansk forrang. Som eksempel: under det 16. toppmøtet i Den alliansefrie bevegelsen (NAM) startet Afghanistan, India og Iran et samarbeid omkring den sørøstlige iranske havnebyen Chabahar. Det USA-okkuperte Afghanistan importerer 50 prosent av sin olje fra Iran, til tross for amerikanske og europeiske sanksjoner. USAs mål om å isolere Teheran er rett og slett ikke gjennomførbart i en multipolar verden.

Den framvoksende politikken i NAM, oppmuntret av BRICS, handler ikke lenger om alliansefrihet, men om regionalisme og multipolaritet. Gjeldskriser i Nord og innsparingsløsninger vil også legge press på disse statenes evne til å prakke sin militære makt på hele kloden. Kineserne, som om ikke lenge vil ha den største økonomien, er opptatt av multipolaritet. Dette er grunnen til at den nye intellektuelle retningen for BRICS (regionalisme og multipolaritet) faktisk har en viss realisme. Det vil ikke komme et nytt amerikansk århundre; isteden er vi i begynnelsen av et eksperiment med multipolaritet istedenfor et enkelt sentrum. BRICS-prosjektet er ikke Uhuru (frihet) til Sør. Likevel har oksygenet igjen begynt å strømme inn i det politiske rammeverket. IBSA-dialogen og BRICS-plattformen gir fornyet styrke og inspirasjon til eldre ideer om Sør–Sør-samarbeid, dvs. et begrep som stod i fare for å bli foreldet på 1990-tallet og 2000-tallet.

Dette må også få betydning for nye måter for land i Sør å komme i kontakt med hverandre utenom å gå gjennom det globale Nord som et nav for all kommunikasjon. De som i dag vil prøve å fly fra Bamako til Niamey, finner ut at den eneste måten å gjøre dette på er å bruke Air France via Paris; mens en inder som forsøker å lese skjønnlitteratur skrevet på swahili, finner ut at det bare går gjennom engelsk. Vi har nå nye institusjonelle plattformer som kan formes med en mye mer romlig fantasi.

Hvor går BRICS?

De nåværende lederne i de enkelte BRICS-landene gir ikke noen indikasjon på at BRICS-agendaen vil utvikle seg i en dyptgripende, dypt progressiv retning. Men det er en BRICS -dynamikk som forsøker å vippe kompassnålen mer mot egne interesser og sitt næringsliv. Tanken er i alle fall at deres utviklingsagendaer kan bryte ut av dagens gjeldskriser og patentrettigheter, og at deres egne bedrifter kan konkurrere mot Nord-baserte transnasjonale selskaper som bruker begreper som «Sør–Sør-samarbeid» som et argument for særbehandling.

Brasils forsøk på å begrense de progressive mulighetene til den latinamerikanske Banco-Sur viser imidlertid grensene for regimene i BRICS-landene. Hvis de nåværende lederne beholder makten i BRICS-landene, er det liten grunn til å anta at dynamikken i BRICS vil være noe annerledes enn det vi allerede har sett.

Dersom, på den annen side, progressive regjeringer kommer til makten i BRICS-landene, noe som har skjedd i Latin-Amerika i løpet av de siste femten årene, kan andre muligheter for BRICS-blokken åpne seg. Et offensivt trekk kan være å overføre overskuddet i Sør til sine egne innbyggere, i takt med et skifte i vekstmodellen for de enkelte statene, ville ha en umiddel-bar innvirkning på mulighetene for en slik institusjon som BRICS-banken. Et nytt grunnlag for innenlandsk økonomi kunne også være basert på ekte Sør-Sør handel, ved hjelp av mekanismer for prissetting som er til fordel for både produsenter og forbrukere, uten at privat kapital tar hovedgevinstene i en slik handel. En slik progressiv agenda kunne gjøre det mulig for landene i Sør, og BRICS i særdeleshet, å redusere sin avhengighet av markeder og teknologi i Nord økonomisk, og dermed bryte sin politiske avhengighet av Washington.

Dette er en mulig historie om Sør. Det er imidlertid ikke det mest sannsynlige resultatet av BRICS-blokken hvis vi tenker på dagens klassesammensetning i BRICS-landene. Det vi har i dag, er rett og slett en justering av maktforhold, ikke en omdanning av dem. Slik ser BRICS-blokken ut per i dag.