Fredsnasjon eller blåblå krigsstat? – Norsk utenrikspolitikk fenger ikke velgerne.

Av Frode Ersfjord

Nr 1a 2015

Dette kunne vært ytret på et hvilket som helst strategimøte hos et norsk parti før valget i 2013.

Utenrikspolitikken ble holdt utenfor valgkampen, men i det siste året har regjeringen truffet en rekke viktige avgjørelser.

Er det ikke på tide med en grundig debatt om opprustning og krigspolitikk?

Frode Ersfjord er leder av Fredsinitiativet.

I året som gikk etter valget, har den utenrikspolitiske dekningen i mediene igjen dreid seg inn mot Norges rolle i internasjonal politikk. I kontrast til en valgkamp hvor få av velgerne fikk muligheten til å vurdere forskjellen mellom partiene på spørsmål om veivalg i utenrikspolitikken, kunne man jevnlig i 2014 lese overskrifter lik Dagbladets «Putin har utplassert 243 nye atomstridshoder – de fleste rett ved norskegrensa» og VGs «Regjeringen sender 195 soldater til Irak og Afghanistan». Begge overskriftene er fra oktober 2014, og viser til svært betydningsfulle politiske avgjørelser uten grunnlag i en åpen utenrikspolitisk debatt før valget som var.

Norges nye forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide (H), hadde som tidligere leder av Forsvarskomitéen allerede rukket å markere seg som skeptisk til en evaluering av den norske krigsinnsatsen i Afghanistan. Samstemt med foregående forsvarsminster Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap), var utgangspunktet at NATO-operasjonen måtte avsluttes før en evaluering kunne starte. Etter ett år i regjering kunne Eriksen Søreide i oktober 2014 annonsere et nytt norsk militært bidrag til Afghanistan. Foranledningen var en amerikansk forespørsel, i likhet med rettferdiggjørelsen for det første bidraget i 2002. Siden starten på Afghanistankrigen har over 8000 norske soldater tjenestegjort i Afghanistan, mens Stortinget har bevilget 10 milliarder kroner til krigføringen. 3000 sivile dør fortsatt hvert år, som en konsekvens av krigen. Det er derfor underlig at politikere fra begge sider ikke ble avkrevd tydeligere svar på hvilke veivalg de vil fronte, etter en eventuell valgseier.

Det siste tiåret har angrepskrig og «out of area»-operasjoner preget norsk NATO-deltakelse. Mange av erfaringene fra Norges militære bidrag i Afghanistan og Libya viser at konsekvensene har vært destruktive for videre utvikling i regionen, ikke minst for sivilbefolkningen. Men uten noen reell opposisjon internt, kunne Høyre/FrP-regjeringen mobilisere til nok et norsk krigsbidrag i Midtøsten høsten 2014. Denne gangen i Irak, offisielt begrunnet i kampen mot islamsk fundamentalisme ved IS. For interesserte observatører er det selvsagt lett å påpeke manglende norsk militær innsats mot verdens mest fanatiske, islamistiske diktatur; Saudi-Arabia. Ifølge USA den mest sjenerøse bidragsyter til sunnimuslimsk terrorisme i verden.

Forsvarets Høgskoles Tormod Heier er blant dem som har påpekt at norsk deltakelse vil øke terrorfaren i Norge. Men bekymringen fra fagmilitære miljøer ble ikke, etter over 30 år med vedvarende krigføring i Irak, tatt til inntekt for en ny tilnærming for regionen. Maktvakuumet som oppsto etter gjentatte vestlige intervensjoner, slo tilbake i form av en bestialsk statsdannelse. IS blir i anerkjente Harper’s magazine novemberutgave beskrevet av den britiske journalisten James Harkin som et stadig mer sofistikert maskineri. Mennesker han treffer i regionen forklarer oppslutningen med et ønske om å tre ut av kaos. Befolkningens krav om å få oppleve et minimum av orden, heller enn alles kamp mot alle, vulgariseres ofte i vestlige medier som et hat mot Vesten. Harkin påpeker at regimet ikke bare livnærer seg på frykt og undertrykkelse, men også en målrettet propagandakampanje hvor bygging av grunnleggende infrastruktur og sosial orden går igjen. Dette ser ikke ut til å være en realpolitisk bekymring for verken haukene i partiet Høyre, eller enkelte ledende utenrikspolitiske akademikere.

Atomvåpen – alle andres problem

Marit Nybakk (Ap) stilte sommeren 2014 utenriksministeren spørsmål i Stortinget om hvordan han ville se til at Norge fortsatte arbeidet mot en atomvåpenfri verden, fram mot Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2015. Utenriksminister Børge Brende svarte med at regjeringen «delte visjonen om en atomvåpenfri verden». I den påfølgende debatten tok fem av de sju stortingspartiene som holdt innlegg i debatten, til orde for et forbud mot atomvåpen. Det virker altså å være et klart flertall blant Norges lovgivere for å gå foran med et godt eksempel. Den konkrete problemstillingen bør derfor bli: Hva kan Norge gjøre, utenom å «dele visjoner», for et positivt bidrag til ikkespredning, så vel som nedrustning av atomvåpen?

Den største anskaffelsen noensinne for norsk fastlandsøkonomi, er deltakelsen i kampflyprogrammet F-35 med påfølgende kjøp av 52 fly. Livsløpskostnadene for flyene er beregnet å være over 300 milliarder kroner. Vedtaket fra 2012 følges fortsatt flittig opp av den nye regjeringen, og de to første treningsflyene er allerede på plass. Et av problemene med dette prosjektet er at det amerikanske forsvarsdepartementet fortsatt ser på F-35 som en del av sin atomvåpenstrategi for Europa. For å opprettholde lagrene for atomvåpen (til flybruk) i Europa, trengs nye leveringsplattformer. Obama-regjeringen bestemte i 2010 å igangsette et «livsløpsprogram» for F-35, med sikte på å fortsatt kunne bruke de atomstridshodene som allerede er lagret i Europa. F-35 skal altså ikke bare få en rolle i atomvåpen-strategien, men også aktivt være med på å forlenge den.

Norske politikere som har jobbet med avtalen, vet at produsenten, Lockheed Martin, er fremst i verden på å utvikle atomvåpenteknologi og klasevåpen. De lukrative kontraktene med vestlige land og allierte har gjort selskapet til verdens ledende våpeneksportør. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge skal anskaffe fly fra en av verdens største og mest amoralske krigsprofitører, spesielt når ledende norske politikere har som ønske å avskaffe trusselen som ligger i masseødeleggelsesvåpen. Bekymringen deles også av det norske Petroleumsfondets etiske råd, og i 2005 valgte Finansdepartementet å trekke investeringer som Statens pensjonsfond (SPU) hadde gjort i Lockheed Martin.

Den atomvåpenfrie verden ser altså lovende ut, klart uttalt fra Stortingets talerstol, med påfølgende (riktig nok viktige) konferanser. Men slik ser det ikke ut når den konkrete politikken som kan bidra til målet, skal vedtas.

Dialog for fred

Israels militæroperasjon «beskyttende kant» drepte sommeren over 1500 sivile på Gazastripen. Som leder av giverlandsgruppen, uttalte Norges utenriksminister, Børge Brende, klokt til NRK 20. juli at dialog med begge partene er nødvendig. Men selv ville han unngå kontakt med Hamas, noe han så på som unaturlig, siden både USA og EU har satt organisasjonen på sine terrorlister. Med andre ord så ikke Brende det som mulig å ha noen egen midtøstenpolitikk, med mindre denne er godkjent på forhånd av Høyres faste allierte i spørsmål om fredspolitikk og internasjonal moral; USA. Slike holdninger blir gjerne beskrevet av akademikere som «realpolitiske». Man ser hva som er i ens egen nasjonale interesse, og veier det som måtte være igjen av eventuell etisk forståelse, opp mot konsekvensene av å trosse stormakter med andre interesser enn ens egne. Dette er det motsatte av hva fattige lands regjeringer uttaler i forbindelse med bombingen av Gazastripen. Både Bolivia og Venezuela reagerte og kalte krigføringen mot sivile palestinere i Gaza for folkemord, mens Brasil, Argentina og Chile sterkt fordømte angrepet.

Høsten 2013 valgte det amerikanske forsvarsdepartementet israelske Elbit Systems som en av hjelmleverandørene til F-35. Elbit Systems spesialiserer seg i Israel på droneproduksjon, senest brukt under invasjonen på Gaza i 2009 og leverer også deler til den folkerettsstridige muren på Vestbredden. Den internasjonale domstolen i Haag påpekte i 2004 at stater som assisterer Israel med å opprettholde den ulovlige muren, i praksis bryter internasjonal lov.

Både det norske pensjonsfondet (oljefondet) og Kommunal Landspensjonskasse valgte å trekke seg ut av Elbit Systems høsten 2009. I 2014 ser fortsatt verken Finansdepartementet eller Forsvars-departementet noe problem med å være deltaker i et våpenprogram som gir kontrakter til israelske våpenleverandører.

Neste runde med bombekampanjer mot palestinere kan skje med norsk teknologi. Som et ledd i å vinne kampen mot andre kampflyleverandører, lovte Lockheed Martin glimrende gjenkjøpsavtaler for norsk våpenindustri. Avtalene ser foreløpig ut til å vente på seg, men er en prioritert oppgave for Forsvarsdepartementet å følge opp.

Nato og Norge

1. oktober 2014 startet Jens Stoltenberg som ny generalsekretær for Nato.

En viktig forutsetning for jobben som generalsekretær, er å følge opp Natos 113-punkters liste fra høstens toppmøtet i Wales. En streng advarsel følger til dem som i dag ikke bruker minimum 2 % av BNP på sitt forsvarsbudsjett. Alle medlemslands planlagte kutt bes stanses umiddelbart, og minst 20 % av fremtidige forsvarsbudsjetter skal øremerkes til anskaffelser av nytt materiell. Gullgruven for våpen-industrien skal styrkes, og land som er best i klassen, trekkes fram.

Samtidig som Storbritannia og USA uttrykker bekymring for nedgående pengebruk på forsvar i et Europa med enorme sosiale utfordringer, står de nordiske landene fram. I 2010 var Norge på en 5. plass blant verdens mest våpeneksporterende land (målt opp mot antall innbyggere), etter toppåret 2009, hvor våpen for 3,8 milliarder kroner ble solgt ut av landet (basert på tolldeklarasjoner). Med velordnede økonomer og vilje til å bruke enorme summer på militært materiell, er dette et svært lukrativt marked for «sikkerhetskonseptet» som selges av ledende Nato-land. Samtidig som opprustningen skjer, foregår det en standardisering av militært utstyr også blant land som ikke er medlemmer av Nato. Grunnlaget for dette er ikke bare å klargjøre for en videre ekspansjon av allianse-pakten, men også å skape nye markeder for salg av militært materiell. Det ukrainske militæret skal for eksempel moderniseres og sertifiseres opp til vesteuropeisk nivå med skolering for offiserer innenfor modellen, som andre Natoland benytter under krig-føring.

For å forstå rollen til Natos general-sekretær, er det viktig å forstå styrkeforholdet internt i organisasjonen. USA står i dag for 75 % av utgiftene til alliansen og har dermed militære samt økonomiske interesser å ivareta som overgår resten av medlemmene samlet. Stoltenbergs oppgave blir i så måte mer en seremoniell rolle, heller enn forståelsen VG uttrykte på lederplass i mars 2014:

NATOs generalsekretær har ikke bare en hånd på rattet. Det er han som sitter med det.

VGs tragikomiske ønske om norsk dominans i internasjonal storpolitikk fordrer at beslutningstakere ikke speiler internasjonale maktforhold.

Det holder å minne om den irettesettelsen USA-ambassadør Wegger Strømmen fikk av president Obamas høyre hånd for tildelingen av fredsprisen i 2009. Stabsjefen i Det hvite hus, Rahm Emanuell, fordømte tildelingen som «fawning» (eller underdanig smiger, på norsk). Kilden til historien, som ble kjent i år, var tidligere FN-ambassadør Morten Wetland, som kunne legge til at det var hans pinligste dag på jobb som Norges FN-ambassadør.

Legger man til at Norges grønne lys for 569 bombeslipp under Natos operasjon i Libya i 2011 ble avgjort uten et eneste formelt møte i regjeringen (men diskutert over telefon og sms), kan man forstå hvordan amerikanerne så på smigringen fra norske myndigheter som så underdanig at en ny norsk generalsekretær i Nato var uunngåelig.

Stoltenbergs hånd på rattet er udiskutabel, men hvem som er baksetesjåføren like så. Venstresidens oppgave bør være å påpeke at Norges posisjon i internasjonal maktpolitikk kommer av politikken landet fører. Når det politiske toppsjiktet stemmer for Natos krigføringer og deler ut fredspriser for retorikk, er avkastningen høy for enkeltpersoner i form av prestisjefylte verv. For Norge som «fredsnasjon» er det en annen historie.

Blod på tann

For å forstå det rasjonelle bak den betydelige viljen til opprustning i Europa, kommer man ikke utenom Russlands folkerettsstridige annektering av Krim. Vestlige politikere har påpekt forbrytelsen med harme og pekt på russiske stormaktsambisjoner, mens EU har igangsatt en ekspanderende sanksjonspolitikk overfor Russland.

Å kritisere aggresjon er selvsagt riktig, men et viktig premiss blir utelatt: Da USA ønsket å inkludere både Georgia og Ukraina som Nato-medlemsland i 2008, valgte Frankrike og Tyskland å si nei. Resultatet ble et kompromiss som har ført til en vedvarende spenning: Vedtaket var at landene ville bli medlemmer av Nato senere. Bufferstater mellom øst og vest var uaktuelt. Sett i sammenheng med det siste tiårets Nato-ledede kriger, fortoner kanskje Vestens selvrettferdige oppførsel seg noe underlig. Men «barbarene i øst» har misforstått Nato-toppmøtets grunnleggende tolkning av internasjonal lov og rett: Det gjelder ikke for oss i Vesten. Lovbrudd går kun i den andre retningen.

Men er det likevel ikke på sin plass med klare reaksjoner i form av sanksjoner og militær opptrapping, når brudd på folkeretten begås? Skolespråket som brukes av dem som ønsker denne politikken, er gjerne med henvisninger til ’klassisk realisme’, hvor makten rår og de naive alltid taper. Problemet er som følger: Russland er ikke det eneste landet i verden som følger egne doktriner for hva som er akseptabel politisk oppførsel i sitt eget nabolag. Man trenger ikke veldig stor fantasi for å forestille seg reaksjonen om Warszawapakten i sin tid ønsket å inngå en forsvarsallianse med Canada og Mexico.

Forutsigbarheten som etterlyses av dem som ønsker militær opptrapping i Europa, er altså ikke gitt noen forankring i en lovlig nødvendighet, men kvalifisert ut i fra en oppfatning om at makt gir rett.

Spørsmål rettet til den norske regjeringen om det er klokt å stasjonere 200 soldater i Latvia, på grensen til Russland, møtes med et ubetinget ja. Det som mangler, er en analyse av konsekvensene av politikk. En våken opposisjon bør peke på hvor uklok Norges militære deltakelse i Latvia er. En tredje vei, uten verken støtte til NATOs vedvarende opprustning i Europa eller Russlands folkerettsstridige annektering kan være en løsning alle partene ser seg tjent med, hvis den bare blir foreslått.

Økonomisk krigføring

Skal man svare på om sanksjoner er riktige, bør man først undersøke hvilken effekt de får. Har de motsatt effekt av det man ønsker å oppnå, er det klokt å la være. At EU ønsker å straffe russisk aggresjon med økonomiske sanksjoner, gjør lite for verdensfreden, all den tid virkemidlet blir anvendt selektivt. Sanksjoner blir heller ikke nødvendigvis mer rettmessige av at en rekke andre aktører støtter dem. Det siste har vært Norges argumentasjon for å bli med på EUs sanksjonspolitikk overfor Russland. «Alenegang» basert på hva som ville vært i norske interesser, synes utenkelig for den utenrikspolitiske eliten.

Katekismen om å følge EUs linje har endt med å skade næringslivet, forverre det diplomatiske forholdet mellom landene, og denne gangen også bidratt til å eskalere konflikten.

Verken Russland eller Vesten er tjent med en økonomisk og militær opprustning mot krig. Når atomvåpenmakter går til krig mot hverandre, er det ingen som sitter igjen som seierherrer – verken militært eller moralsk.

Bevegelsenes utenrikspolitikk

Mens forankringen til innenrikspolitiske temaer jevnlig speiles mot velgerne, gjelder ikke det samme for avtaler mellom stater. En måling gjort av InFact i november 2014, viser at bare 25 % av befolkningen er for EU. Samtididig foregår det ingen debatt i Stortinget om EØS-avtalen, og konsekvensene av den. Høyres utenrikspolitiker Øyvind Halleraker stusser over et målt nei-flertall selv blant Høyres egne velgere, og spør seg hvordan velgerne kan være så tydelig mot EU «når vi allerede er så tett knyttet til EU gjennom EØS-avtalen».

Ideen om at utenrikspolitikken tilhører et ekspertsjikt, hvor stort meningsmangfold vil føre til ustabilitet i den internasjonale ordenen er ikke bestandig uttalt, men følges i praksis bokstavelig.

Verdens største handelsavtale for tjenester, Trade in Services Agreement (TISA), vil omfatte 70 % av den globale tjenesteøkonomien. Norges deltar i forhandlingene, og regjeringen opplyser også befolkningen om avtalen via tre (!) setninger i statsbudsjettet for 2015. At saken ifølge Klassekampen gikk gjennom uten debatt, er hyggelig for høyresiden i norsk politikk, men samtidig et klart tegn på hvor svakt organisert en radikal venstreside er i saker som gir alvorlige konsekvenser man i fremtiden vil måtte kjempe mot. Det sentrale fylkespartiet Oslo Høyre uttalte i 2012 om alternativer til EØS at:

.. en frihandelsavtale er et uakseptabelt alternativ – det er sosial dumping av næringslivet!.

Dumping av hele befolkningen under internasjonale avtaleprosesser er derimot akseptabelt.

Forutsigbarheten som EU-entusiaster krever i utenrikspolitikken, innebærer altså at man må unngå å involvere brysomme velgere, alt etter hva man antar svaret etter en eventuell debatt vil bli.

Befolkningen og bevegelsenes utgangspunkt for å forstå svært viktig utenrikspolitisk tema er altså på tvers av hva det store flertallet i nasjonalforsamlingen ikke bare mener, men også vil diskutere.

Spørsmålet som parlamentarikere på venstresiden da selvsagt bør stille seg selv, er åpenbart: Har vi gjort en god nok jobb med å få frem forskjellene på en blå utenrikspolitikk, og det som kunne ha vært vår egen, gitt at forskjellene faktisk er store nok? Og kanskje er det de internasjonale politiske rammeverkene som må diskuteres, heller enn enkeltsaker i ettertid.

Valget i 2017 kan bli et valg om Norges rolle i verden. Fredsbevegelsen, fagbevegelsen og andre får i 2015 gode muligheter til å drive det opposisjonsarbeidet som kan få fram forskjellene på venstre- og høyresiden i norsk politikk. Regjeringens linje har i 2014 dreid seg om å få med sentrumspartiene og Ap på laget i utenrikspolitiske spørsmål. Men skal man fenge velgere og journalister på sikt, må venstresiden ha mot til å kritisere de delene av politikken hvor det i alle fall er enkelte ulikheter. Også når det ikke er mulig å vinne frem umiddelbart. Klarer man ikke å vise en sammenheng mellom det tankegodset som fører til store ulikheter internt i land, og de samme idéene som går på utbytting av fattige lands ressurser ved krigføring, er det stor risiko for at norsk forsvars- og utenrikspolitikk bare vil bli diskutert som et fellesskap mellom de to partiene som avgjør i praksis: Ap og Høyre. Man kan i så fall forvente ytterligere militær opprustning og flere krigsdeltakelser, hvor en bredere evne til kritisk refleksjon er det første som ofres i favør av en kommende krigsstat.