Fra små til store i Europa
Av Mari Eifring
– En folkelig bevegelse lar seg ikke bygge bare i møterom og på partikontorer. Det har både Belgisk Arbeiderparti (PTB) og Sosialistpartiet (SP) i Nederland skjønt, skriver forfatteren som har vært på festival, gått i protestmarsj, og snakket med sin partisekretær-kollega i SP.
Mari Eifring er partisekretær i Rødt og tidligere leder av Rød Ungdom.
Da jeg en ettermiddag i september steg av toget i Amsterdam Centraal, visste jeg ikke så mye mer enn at jeg skulle treffe partisekretæren i det nederlandske Sosialist-partiet (SP). Partiet som også blir kalt Tomatpartiet etter deres partilogo som er en rød tomat, ble i forrige parlamentsvalg i 2012 landets fjerde største parti (selv om målinger i tiden før valget viste at partiet en periode faktisk lå an til å bli det største partiet). Det jeg er mest interessert i å høre om, er hvordan de fungerer som en politisk kraft i Nederland med sine 43 000 medlemmer, og det desidert høyeste aktivitetsnivået av alle partiene.
|
Sosialistpartiet (SP)
|
På stasjonspuben møter jeg partisekretær Hans van Heijningen, en stilig 60-åring som tar meg med til en gresk restaurant i hans eget nabolag i Amsterdam sentrum. I likhet med 44 andre kommuner, sitter Sosialist-partiet i byrådskoalisjon i Amsterdam. Van Hejningen forteller at de samarbeider med partier både fra høyre og venstre rundt om i landet. Dette går stort sett bra, blant annet fordi de er opptatt av å sikre tilslutning fra grasrotmedlemmene før de inngår i slike koalisjoner. I Amsterdam betød det for eksempel at før det ble noe ja til koalisjon, måtte lokalavdelingene i byen møtes for å diskutere kravene som skulle stilles. Senere kom partirepresentantene tilbake til lokalavdelingene for å presentere resultatene de hadde oppnådd etter å ha forhandlet med de andre partiene. Så var det opp til lokalavdelingene om de ville gi tilslutning til å gå inn i koalisjon eller ikke.
Ørene ute
Men det er ikke bare partimedlemmer som blir tatt med på høring om saker og ting. Van Hejningen forteller meg at han kvelden før tok turen innom eldresenteret her i nabolaget. Det hadde vært åpning av parlamentet dagen før, og SPs partileder, Emile Roemer, hadde holdt en tv-sendt tale. Nå ville van Hejningen høre hva beboerne på eldresenteret syntes om talen. Den direkte tilbakemeldinga var verdifull, beboerne hadde vært misfornøyde med at Roemer kritiserte en politikk som fører til at forskjellene øker, men uten å komme med noe forsvar av egne forslag selv. «Det er sånn vi lærer,» forklarer van Hejningen.
Partiet er kjent i Nederland for å ha ekstremt god kunnskap om hva som rører seg blant folk. Det er ikke en kunnskap som oppstår av seg selv: Hver måned skal partiets 160 lokalavdelinger sende inn rapporter til partisekretæren der de forteller hva folk i deres område er opptatt av og hva som er problemene folk møter. Måten de finner ut det på, er blant annet ved å gå fra dør til dør og snakke med folk. Dette er ikke kun en oppgave for lokallagsaktivister, men også parlamentsmedlemmer og parti-ledelsen må ta sine obligatoriske runder i nabolaget for å høre hva som rører seg. Et annen kilde til denne kunnskapen kommer fra nabolagssentrene SP driver. Her kan folk komme og få hjelp dersom de har problemer på jobben, med huseieren, med de lokale myndighetene eller andre saker. Disse nabolagssentrene har en toveis effekt. De er til konkret nytte for folk som trenger hjelp og som får det. Men det gir også partiet en plattform til å komme enda mer i kontakt med folk.
Den direkte kontakten partiet har med de breie lag i samfunnet, gjør at de også prioriterer å jobbe for politiske endringer som endrer hverdagen til disse menneskene. «Vi prioriterer alltid handling først,» sier van Heijningen. Det at partiarbeidet er så direkte kobla på handling som betyr noe i livene til folk, er kanskje noe av det som gjør at så mange av SPs partimedlemmer er så aktive, undrer jeg. «Folk må være motiverte for å gjøre den jobben som trengs,» svarer van Hejningen. «Og så lar vi ikke folk slite seg ut. Det er bedre at de bruker 6–8 timer i uka (sic) over mange år enn at de brenner seg ut etter ett år med hardkjør».
I Brussel, en kort tur unna Amsterdam, møter jeg dagen etter Stian Bragtvedt, Arnljot Ask og Olaf Svorstøl fra Rødts internasjonale utvalg, i tillegg til Belgia-veteranen Peter M. Johansen. Vi treffer representanter fra Belgias Arbeiderparti (PTB) i deres nyoppussede hovedkvarter. Partiet har nylig oppnådd et nasjonalt gjennombrudd. I løpet av de siste fire åra har partiet gått fra å ligge godt under Rødts nivå i nasjonale valg til å få to parlamentsmedlemmer og en oppslutning på over åtte prosent i Antwerpen by, som er på størrelse med Oslo. Gjennombruddet kom noen år etter at partiet selv hadde tatt et oppgjør med sin tidligere dogmatisme, og lagt en strategi for å nå bredere ut.
Snakke så folk skjønner det
Jan Haesers som er valgkampansvarlig i partiet, forteller at partiet har gjort grunnleggende endringer i sitt kommunikasjonsarbeid. De samarbeider nå med et profesjonelt PR-byrå som er sympatisk innstilt til partiet. Byrået lager alt av materiell og grafisk design for partiet. «Kommunikasjonen vår må være tilpassa den politiske situasjonen i Belgia i 2014,» forklarer Haesers. «Vi kan være alvorlige i vårt budskap og likevel bruke humor, for eksempel.» Materiellet han viser fram, er fargesterkt, lite teksttungt og med mange bilder og tegninger. Det kan nesten minne om pedagogiske og lettleste skolebøker fra ungdomsskolen. Det er ikke tilfeldig. Haesers forteller at all kommunikasjonen de kjører ut, skal kunne leses og forstås av en person på 14–15 år. Der partiet tidligere delte ut løpesedler som nærmest kunne være lange avhandlinger om mange ulike temaer, velger de nå heller å konsentrere seg om et par poenger og bygge opp hele løpeseddelen rundt akkurat de poengene.
Raoul Hedebouw som er den ene av partiets to representanter i parlamentet, understreker at de er opptatt av å engasjere seg i reelle diskusjoner, ikke bare drive med propaganda. I likhet med Sosialistpartiet i Nederland har de tatt skrittet ut av partikontorene, og driver massivt «feltarbeid» der de møter folk der de bor. Gjennom utstrakt og systematisk bruk av spørre-undersøkelser har de både lykkes med å komme i kontakt med langt flere enn de ellers ville, og de har kunnet bruke all informasjonen de har samlet inn til å utarbeide mer treffsikkert valgkampmateriell. Et annet grep som også har bidratt til å synliggjøre partiet på nasjonalt nivå er at partilederen Peter Mertens har gitt ut en bok om den økonomiske krisa, kapitalisme og alternativer til dagens system. Denne boka har i følge PTB blitt en bestselger i Belgia, og har bidratt til å etablere partiet i offentligheten. De har også laget youtube-videoer der Mertens snakker om ulike temaer fra denne boka.
Festival til folket!
Tidlig en lørdags morgen møter den norske Brussel-delegasjonen opp for å ta en av de mange bussene partiet har satt opp ut til kystkommunen Bredene. Etter halvannen time kommer vi fram til et stort festivalområde der en rød pingvinmaskot hilser barna velkommen til stor entusiasme. Her arrangerer PTB for femte gang solidaritetsfestivalen Manifiesta. Det vil si, offisielt er det partiavisa Solidair og de elleve helsesentrene partiet driver gjennom deres underbruk Medisin til folket som står som arrangører. Men partiet setter uansett sitt tydelige preg på festivalen.
Belgisk Arbeiderparti (PTB)
|
I år er det ikke mindre enn 11 000 mennesker fra hele Belgia er her. Det som kanskje er mest overraskende, er at det faktisk er en festival på ordentlig, ikke bare en konferanse med et lite kulturinnslag. Her er det noe for alle: Det er politiske seminarer og debatter, men i størst grad er det ulike kulturarrangementer, musikk, mat, fest og internasjonal solidaritet. Barna har et helt eget område som ligner på et lekeland, det er samba- og karnevalsparader gjennom festivalområdet, og ikke minst har hver region hvert sitt serveringstelt der man kan smake på lokale spesialiteter fra det belgiske kjøkken og drikke lokalt brygget øl. På kveldstid går festivalen over til å bli en musikkfestival der ulike radikale belgiske band og artister inntar scenen. En annen ting som overrasker positivt, er det folkelige preget på hele festivalen. Festivaldeltakerne ser ut til å være i alle aldre, og litt fra alle slags miljøer og samfunnsgrupper. Familier med minoritetsbakgrunn utgjør en ganske stor del av deltakermassen, og jevnt over ser folk ut til å rett slett være belgiere flest.
Flere av de totalt 1000 (!) frivillige på festivalen går rundt på området og snakker med folk. De kaster ikke bort tiden, men jobber seg effektivt gjennom folkemassen for å verve medlemmer til partiet, og for å mobilisere til en stor protestparade mot kuttpolitikk som partiet arrangerer i oktober. Alle som blir snakket med, får utdelt en button slik at den neste frivillige som kommer rundt, vet at buttonbærerne allerede har blitt snakket med, og skal slippe å bli mast på. (At mobiliseringsarbeidet har fungert blir tydelig når det senere er å lese på partiets nettsider at 7000 mennesker deltok på den nevnte protestparaden.)
Festivalens høydepunkt er når alle deltakerne samles foran hovedscenen under et gigantisk telt. Det deles ut priser og hovedgjestene takkes av, før partileder Peter Mertens entrer scenen til en nesten ekstatisk mottakelse. PTB er faktisk det eneste riksdekkende partiet i Belgia, som vil si at det dekker både den flamske og den fransktalende delen av Belgia. Dette byr på noen praktiske utfordringer, siden det er langt fra alle belgiere som snakker begge språk. Mertens er imidlertid tospråklig og holder talen på vekselsvis fransk og flamsk samtidig som talen blir oversatt på en storskjerm. Til tross for slike språklige barrierer blir talen møtt med enorm jubel og trampeklapp fra forsamlingen. Det hele avsluttes med at tusenvis av mennesker står under og utenfor teltet og synger Internasjonalen. «Wow» er nok det eneste ordet som dekker hvordan det oppleves.
Hva er overførbart til Rødt ?
Selvsagt er ikke alt belgierne og nederlenderne gjør, overførbart til norske forhold. Det ville for eksempel vært merkelig om Rødt skulle starte opp egne helsesentre i Norge. Men like fullt mener jeg det er mye å lære når det gjelder å ta konsekvensene av å ville være et bredt og folkelig parti. Dersom Rødt skal være et parti for og med «folk flest» som det heter, bør partiet i større grad spørre seg selv hva det skal bety i praksis. Hvordan bygge et masseparti ut ifra norske forhold? Jeg sitter ikke med noen fasitsvar på dette, men jeg vil komme med tre forslag til hva Rødt kan gjøre for å rive ned noen murer mellom partiet og folk, og åpne opp for større grupper.
For det første mener jeg et parti som Rødt bør institusjonalisere en spørrende holdning til menneskene rundt seg. For både SP og PTB har det vært viktigere å lytte heller enn å forkynne. Jeg tror det kan være noe å lære her for Rødt. Både Fredrik V. Sand og Mimir Kristjansson har tidligere snakket varmt om venstrepopulisme, blant annet i Manifest tidsskrift. Jeg synes det er mange spennende tanker her, men spørsmålet er hva en slik venstrepopulisme skal bygge på. Jeg mener den er lite verdt hvis den ikke har grunnlag i virkeligheten, men tvert imot er basert på en magefølelse av hva folk flest er opptatt av. Rødt har akkurat gjennomført en velgerundersøkelse som det i skrivende stund jobbes med å få analysert. Det er et skritt i riktig retning. Partiet bør i større grad gjøre det til en vane å spørre folk ikke bare om hva de mener om Rødt, men om hva de mener om den politiske situasjonen, hvilke saker de er opptatt av og hvilke problemer de har. En slik praksis kan bidra til at Rødt oppfattes som mer til stede i folks liv og hverdag.
For det andre mener jeg Rødt bør vurdere å bygge opp et kontaktsenter der folk kan få råd og hjelp hvis de har problemer med NAV, på arbeidsplassen sin eller lignende. Dette kan ha mange positive sider: Det vil være en utstrakt hånd til folk som opplever å bli fratatt verdigheten på ulike vis. Det vil selvsagt ikke kunne løse alle problemene til de som tar kontakt, men for mange vil det kunne bety en stor forskjell å bli hørt og få støtte til å kunne stå rakrygget i møte med saksbehandlere eller overordna på jobben. Et slikt kontaktsenter kan fungere som en motgift til tendensen til individualisering av problemer som dårlig helse, brutalisering av arbeidslivet, arbeidsledighet osv. I stedet for at hver og en skal bære byrden alene og potensielt knekke sammen under den, kan et slikt senter bidra til å politisere situasjonen folk står i, og gi folk noen verktøy for å kjempe. Det er den funksjonen Rød Ungdoms bøllekurs har hatt. For tusenvis av unge jenter har gjennom å delta på bølle-kurs, lært seg å se hvordan de kjipe tingene de blir utsatt for handler om en systematisk og politisk undertrykking, og sånn lærer de seg også å kunne slå tilbake. En annen side ved et slikt tiltak er at det vil gi Rødt førstehånds kunnskap om hvordan endringer og kutt i velferdsordninger og rasering av Arbeidsmiljøloven konkret slår ut i livene til folk, og vil kunne styrke partiet i den politiske debatten rundt dette.
Sist, men ikke minst, bør Rødt se på hvordan partiet kan få opp en kulturell bevegelse. En hver stor bevegelse som har hatt noe suksess, har bevisst hatt kultur som en stor del av denne bevegelsen. Rødt må anerkjenne at de partiet ønsker å nå ut til, ikke bare er politiske mennesker men også kulturelle mennesker, og at det finnes et stort ubrukt potensiale her for å kunne treffe flere. En større satsing på kultur tror jeg både kan «ufarliggjøre» og gjøre det lettere for flere å identifisere seg med Rødt. Det finnes selvsagt et utall måter dette kan gjøres på. For eksempel kan man erstatte noen møtekvelder med filmvisninger, konserter eller internasjonale matkvelder med korte appeller eller innlegg om et tema, men der terskelen er lav for å delta også for de som ikke er «politiske dyr». Eller hvorfor ikke rett og slett gjøre som belgierne å arrangere en festival? Det er mange kulturarbeidere og kulturinteresserte i og rundt partiet, dette er også en måte å bruke disse ressursene til å skape en bevegelse på. Mitt forslag er at Rødt i valgkampen 2015 prøver å arrangere en festival om enn i lite format, og får i gang oppstarten til noe som kanskje kan bli en ny og banebrytende tradisjon!
Kanskje 2015 kan bli året der også Rødt begynner å gå ut av møterommene og inn i folks bevissthet og hjerter?