Gnist

Det alle miljøforkjempere bør vite om kapitalismen

Av Fred Magdoff, John Bellamy Foster

2010-02A

Fred Magdoff er professor emeritus i plante og jordvitenskap ved Universitetet i Vermont. Han har blant annet skrevet The ABC of the Economic Crisis med Michael Yates, Monthly Review Press, 2009.
John Bellamy Foster er redaktør av Monthly Review og professor i sosiologi ved Universitetet i Oregon. Den siste boken hans er The Ecological Revolution, Monthly Review Press, 2009.

For den som bryr seg om jordens skjebne, har tiden kommet for å ta innover seg fakta: ikke bare den dystre realiteten når det gjelder klimaendringene, men også det presserende behovet for endring av samfunnssystemet. At man ikke lyktes i å komme frem til et globalt kompromiss om klima i København i desember 2009 innebar ikke bare at en frasa seg å lede verden, slik det ofte blir antydet. Mer grunnleggende sett skyldes det at det kapitalistiske systemet er ute av stand til å gripe inn i forhold til den økende trusselen mot livet på planeten.

Kunnskap om naturen og grensene for kapitalismen, og hva som skal til for å oppheve den, har derfor blitt et spørsmål om å overleve eller ikke. I desember 2009 sa Fidel Castro det slik:

I. Den globale økologiske krise

Det fins en overflod av bevis for at menneskene i tusenvis av år har forårsaket miljøødeleggelser. Like siden antikken har avskoging, jorderosjon og oppsamling av salt i jord som vannes kunstig vært et problem. Platon skrev i Critias:

I dag er vi som bebor jorden, blitt mange flere. Teknologiene våre kan gjøre større skade raskere, og det økonomiske systemet vårt kjenner ingen grenser. Den skaden som gjøres er så omfattende at den ikke bare utarmer lokale og regionale økologiske systemer, den påvirker også hele klodens miljø.

Grunnene til at vi, og mange med oss, er bekymret over den raske utarmingen av jordens miljø, er mange og gode. Global oppvarming på grunn av menneskeskapt økning i drivhusgasser (CO₂, metangass, N₂O, osv.) holder på å destabilisere klimaet på jorden – med fryktelige virkninger for mesteparten av de levende vesener og menneskeheten selv – er nå stadig mer sannsynlig. Gjennom de 130 årene vi har hatt instrumentelle temperaturmålinger på  verdens-basis, har hvert tiår vært varmere enn det før, med 2009 som det nest varmeste året og 2005 som det varmeste.³ Klimaendringer skjer ikke gradvis, som langs en linje. Den er ikke-linær, med alle slags forsterkende, tilbakevirkende mekanismer og vippepunkter. Det fins allerede klare tegn på akselererende problemer som ligger foran oss. Blandt disse finner vi:

 

De globale klimaendringene og konsekvensene av dem utgjør sammen med forsuringen av havet den alvorligste trusselen mot artene på jorden i dag, herunder også menneskene. Likevel er ikke dette de eneste alvorlige miljøproblemene. Luft og overflatevann forurenses av utslipp fra industrien.

Noen av disse utslippene er stoffer som stiger opp fra skorsteiner og blir til nedfall i jord og vann, andre siver ut i overflatevannet fra steder der de lagres. Mye fisk i ferskvann og saltvann er forurenset av kvikksølv og andre organiske, kjemiske stoffer fra industrien. Havet inneholder store «øyer» med avfall – «Lyspærer, flaskekorker, tannbørster, og slikkepinner ligger sammen med små biter av plast på størrelse med riskorn, i avfallsområdet i Stillehavet. For hvert tiår fordobles dette område i utstrekning og det antas allerede å være dobbelt så stort som Texas.»¹¹

I USA er drikkevannet til millioner av mennesker forurenset av ugressmidler som atrazin¹² samt nitrater og andre stoffer fra industrijordbruket. De tropiske skogene, som er de mest artsrike områdene i verden, blir ødelagt i høyt tempo. I Sørøst-Asia blir landområder omdannet til palmeoljeplantasjer som eksporterer råmaterialet for å lage biodrivstoff. I Sør-Amerika blir vanligvis regnskogen først til beitemarker og siden brukt til produksjon av eksportvarer som soyabønner. Denne avskogningen anslås å stå for 25 % av alle menneskeskapte utslipp av CO₂.¹³ Ødelegging av jord på grunn av erosjon, overbeiting og manglende tilbakeføring av organisk materiale truer produktiviteten i store områder av verdens jordbruksland.

Vi bærer alle i oss forurensinger fra en mengde kjemikalier. I en undersøkelse nylig ble tjue leger og sykepleiere testet for 62 ulike kjemiske stoffer i blodet og urinen – de fleste av dem organiske kjemiske stoffer som flammehemmere og stoffer som brukes i produksjon av plast. Resultatene viste at hver deltaker i undersøkelsen hadde minst 24 kjemiske forurensningsstoffer i kroppen. To deltakere hadde så mye som 39 og alle hadde bisfenol a og noen former for ftalater¹⁴.

Selv om leger og sykepleiere vanligvis utsettes for større mengder kjemikalier enn folk flest, er vi alle utsatt for disse og andre kjemiske stoffer som ikke hører hjemme i kroppene våre, og som mest sannsynlig har en negativ virkning på vår helsetilstand. Av de 84 000 kjemiske stoffene som er i kommersiell bruk i USA, mangler vi kunnskap om sammensetningen og mulige skadevirkninger for 20 % (nærmere 20 000) av dem. Innholdet i disse stoffene kommer under kategorien «handelshemmeligheter», og kan holdes hemmelig med loven i hånd.¹⁵

Arter forsvinner stadig raskere. Leveområdene deres ødelegges ikke bare av global oppvarming men også gjennom direkte menneskelige inngrep. I en ny undersøkelse ble det anslått at over 17 000 dyr og planter står i fare for å bli utryddet.¹⁶ Undersøkelsen tok for seg over 2 800 nye arter sammenlignet med 2008, viser at mer enn ett av fem av alle kjente pattedyr, over en fjerdedel av alle krypdyr og 70 % av alle planter er truet. «Disse resultatene er bare toppen av isfjellet», uttalte Craig Hilton-Taylor, som er ansvarlig for listen. Han mener at mange andre arter som ennå ikke er med i undersøkelsen, også kan være alvorlig truet.» Ettersom artene forsvinner, begynner økosystemer som avhenger av mengden av arter, å kollapse. En av de mange virkninger av økosystem kollapser og blir artsfattigere, ser ut til å være mer overføring av smittsomme sykdommer.¹⁷

Det er udiskutabelt at jordens økologi – selve det systemet som opprettholder livet som både menneskene og andre arter er avhenger av – er under konstante og alvorlige angrep av menneskelig aktivitet. Det er også klart at virkningene av å fortsette som før vil få katastrofale følger. Verdens mest berømte klimaforsker, direktør for NASAs Goddard-institutt for studier av verdensrommet James Hansen, har slått fast:

Problemene begynner og ender heller ikke med de fossile brennstoffene, men er så omfattende at de dreier seg om hele den menneskelig-økonomiske utvekslingen med omgivelsene.

En av de siste og viktigste nyhetene innen vitenskapen økologi er begrepet «planetgrenser », der ni kritiske grenser/terskler for systemene på jorden har blitt satt opp i forhold til:

Hver av disse skal være essensielle for å opprettholde et relativt vennlig klima og vennlige miljøforhold slik det har eksistert de siste tolv tusen årene (holosen-epoken). Grensene i tre av systemene for å opprettholde dette – klimaendring, biologisk mangfold og nitrogensyklusen – kan vi alt ha passert.¹⁹

II. Felles grunnlag: Oppheve business som vanlig

Vi er enige med de mange miljøforkjemperne som har konkludert med at å fortsette med «business as usual» vil føre til global ulykke. Mange har bestemt seg for at vi, for å begrense menneskenes økologiske fotavtrykk på jorden, trenger en økonomi – spesielt i de rike landene – som ikke vokser. Det trenger vi både for å bli i stand til å stanse, og om mulig snu, tendensen til økning i mengden forurensing som vi slipper ut, og for å kunne bevare de ikke-fornybare ressursene og bruke de fornybare på en mer fornuftig måte. Noen miljøforkjempere bekymrer seg, ikke bare for at forurensingen vil øke utover det som systemet kan svelge unna når utviklingslandene prøver å nå de rike kapitalistiske landenes levestandard, men også for at vi vil bruke opp de begrensete ikke-fornybare ressursene på kloden. I boken The Limits to Growth (Grenser for vekst) av Donella Meadows, Jorgen Randers, Denis Meadows og William Behrens, utgitt i 1972 og oppdatert i 2004 under tittelen Limits to Growth: The 30-Year Update er det et eksempel som dreier seg om denne utfordringen. ²⁰ Det er klart at biosfæren har sine grenser for hvordan planeten kan fø de nær 7 milliardene mennesker som lever her i dag (det gjelder selvfølgelig også de 9 milliardene som en regner med i 2050) hvis alle skal ha det som er kjent som vestlig middelklasse- levestandard. World Watch Institute har nylig anslått at en jord der alle forbruker biokapasitet per hode på linje med det vi finner i dagens USA, bare ville kunne gi livsvilkår til 1,4 milliarder mennesker.²¹ Det viktigste problemet er gammelt. Det er ikke forårsaket av dem som ikke har nok til en rimelig levestandard, men snarere av dem som ikke vet hva nok betyr. Epikur sa:

Et globalt sosialt system som er organisert ut fra tanken om at «nok er lite», vil til slutt ødelegge alt rundt seg og seg selv med det.

Mange er klar over at vi må ta hensyn til sosial rettferdighet når vi løser dette problemet, spesielt fordi så mange fattige som lever under farlig usikre forhold har blitt spesielt hardt rammet av miljøkatastrofer og forringing av miljøet. De vil ganske sikkert bli de viktigste ofrene hvis dagens tendenser får lov til å fortsette. Omtrent halvparten av menneskeheten, over tre milliarder mennesker, lever i dyp fattigdom og klarer seg på mindre enn to og en halv dollar dagen. Det er klart at disse trenger å få tilgang til det som trengs for en grunnleggende menneskelig eksistens, skikkelig bolig, sikker tilgang på mat, reint vann og helsetjenester. Vi støtter de som mener dette av hele vårt hjerte.²³

Noen miljøforkjempere føler at det er mulig å løse de fleste problemene våre ved å fikse litt på det økonomiske systemet, ved å oppnå høyere energieffektivitet og erstatte fossilt brensel med «grønne» energiressurser – eller ved å utvikle teknologier som mildner problemene (som karbonfangst). Det fins en bevegelse i retning «grønne» løsninger som kan brukes som verktøy i markedet eller for å kunne konkurrere med andre foretak, som sier at de har en slik praksis. Likevel finnes det dem innen miljøbevegelsen som er klar over at tekniske justeringer i det nåværende produksjonssystemet ikke vil være nok for å løse de dramatiske og potensielt katastrofale problemene, som vi står overfor.

Curtis White begynner sin artikkel «The Barbaric Heart: Capitalism and the Crisis of Nature» (Det barbarisk hjertet: Kapitalismen og naturkrisen) fra 2009 i Orion, med:

Det er umulig å finne virkelige og varige løsninger før vi er i stand til å gi et tilfredsstillende svar på dette tilsynelatende så enkle spørsmålet.

Det er vår påstand at mesteparten av de kritiske miljøproblemene vi opplever, enten har sitt opphav i, eller er blitt kraftig forverret av den måten vårt økonomiske system fungerer på. Selv slike saker som befolkningsøkning og teknologi er det best å betrakte i forhold til den samfunnsøkonomiske organiseringen av samfunnet. Miljøproblemer er ikke et resultat av menneskenes mangel på kunnskap eller deres medfødte grådighet. De oppstår ikke fordi ledere eller utviklere av store enkeltforetak mangler moral. Isteden må vi se på de grunnleggende prosessene i det økonomiske (og politiske/samfunnsmessige) systemet for å finne forklaringer. Nettopp det faktum at økologisk ødelegging er en del av den indre naturen og logikken i vårt nåværende produksjonssystem gjør disse problemene så vanskelig å løse.

Vi vil dessuten hevde at «løsninger» som foreslås når det gjelder miljøødeleggelsene, og som lar dagens system for produksjon og distribusjon fortsette uhindret, ikke er virkelige løsninger. Slike «løsninger» vil tvert i mot gjøre ting verre fordi de gir et falskt inntrykk av at vi holder på å løse problemene, mens virkeligheten er helt annerledes. De overveldende miljøproblemene som verden og menneskene står overfor, kan ikke løses effektivt uten at vi bestemmer oss for en annen måte for utveksling mellom mennesker og natur, uten at vi endrer måten vi kommer frem til beslutninger på når det gjelder hva og hvor mye vi skal produsere. De mest nødvendige og fornuftige målene krever at vi tar med i regningen dekking av grunnleggende menneskelig behov, og skaper rettferdige og bærekraftige vilkår på vegne av nåværende og fremtidige generasjoner (noe som også betyr å bry seg om å bevare andre arter).

III. Karakteristiske trekk ved kapitalismen som er i konflikt med miljøet

Det økonomiske systemet som dominerer nesten all kroker av verden, er kapitalismen. For de fleste er den like «usynlig» som luften vi puster i. Vi er, i virkeligheten, stort sett ikke klar over eksistensen av dette verdensomfattende systemet, akkurat som fisken ikke er klar over eksistensen av det vannet den svømmer i. Vi tar opp i oss kapitalismens etikk, verdenssyn og tenkemåter, og vi tilpasser oss kapitalismens kultur når vi vokser opp. Ubevisst lærer vi at grådighet, utbytting av arbeidere og konkurranse (mellom folk, foretak, land) ikke bare er akseptabelt, men et gode for samfunnet fordi det hjelper til med å få økonomien til å fungere «effektivt».

La oss se på noen av nøkkelaspektene når det gjelder kapitalismens konflikt med et bærekraftig miljø.

A.Kapitalismen er et system som må utvide seg hele tiden

En kapitalisme uten vekst er et oksymoron (en selvmotsigelse). Når veksten tar slutt, er systemet i en tilstand av krise med stor lidelse for de arbeidsløse. Kapitalismens grunnleggende drivkraft og hele eksistensberettigelse er å samle opp profitt og rikdom gjennom akkumuleringsprosessen (sparing og investering). Den erkjenner ikke noen grenser for sin egen selvutvidelse – ikke i økonomien som helhet; ikke i profitten som de rike ønsker; ikke i det økende forbruket som folk blir lokket til å ønske for å skape profitt for foretakene. Miljøet/naturen eksisterer ikke som et sted med indre grenser som menneskene må leve innenfor sammen med de andre levende vesener på jorden, men som et område som skal utnyttes i en prosess med økende økonomiske utvidelse. I virkeligheten må foretakene, akkurat som systemet selv, vokse eller dø ut fra den indre logikken i kapitalen som blir satt ut i livet av konkurransetvangen. Det er lite som kan gjøres for å øke profitten gjennom produksjon, dersom veksten er svak eller fraværende. Under slike omstendigheter er det liten grunn til å investere i ny kapasitet, og en stenger på den måten for muligheten til å realisere profitt fra nye investeringer. I en stagnerende økonomi er det heller ikke så mye økt profitt en lett kan presse ut av arbeiderne. Tiltak som å senke antall arbeidere og å spørre de som blir igjen om de kan «gjøre mer med mindre», å føre kostnadene for pensjon og helseforsikring over på arbeiderne og å innføre automatisering som minsker antallet arbeidere en trenger, rekker bare et visst stykke på vei uten å destabilisere systemet. Hvis et foretak er stort nok, kan det som Wal-Mart tvinge leverandører som er redd for å miste kontraktene sine, til å senke prisene. Men disse metodene er ikke nok til å tilfredsstille det som i virkeligheten er et umettelig behov for mer profitt. Derfor er foretakene hele tiden inne i kamper med konkurrentene sine (inkludert det å kjøpe dem opp) for å øke markedsandeler og brutto salg.

I en viss grad kan systemet fortsette fremmarsjen sin, som en følge av finansspekulasjon som dekkes av voksende gjeld, selv opp mot en tendens til sakte vekst i den underliggende økonomien. Men dette betyr, som vi har sett igjen og igjen, at finansbobler vil vokse for til slutt å briste.25 Under kapitalismen fins det ikke noe alternativ til den endeløse utvidingen av «realøkonomien» (dvs. produksjonen), uavhengig av virkelige menneskelige behov, forbruk eller naturen.

Man kan fremdeles innbille seg at det vil være teoretisk mulig for en kapitalistisk økonomi å ha nullvekst og fremdeles tilfredsstille de grunnleggende behovene til hele menneskeheten. La oss anta at all profitt som et foretak tjener (etter fratrekk for å erstatte utslitt utstyr eller slitasje på bygninger), enten blir brukt av kapitalistene til eget forbruk eller gitt til arbeiderne som lønner og overføringer, og forbrukt. Når kapitalister og arbeidere bruker pengene, vil de kjøpe produktene og tjenestene som blir produsert, og økonomien vil kunne eksistere i en balansert tilstand, på ikke-vekstnivå (som Marx kalte «enkel reproduksjon» og som noen ganger har blitt kalt «stabil tilstand »). Siden der ikke ville være noen investeringer i ny produktiv kapasitet, ville der ikke være noen økonomisk vekst og ingen akkumulasjon, ingen profitt ville bli skapt.

Men det er et lite problem med denne «kapitalistiske ikke-vekst utopien»: Den gjør vold på den grunnleggende drivkraften i kapitalismen. Kapitalen streber etter sin egen ekspansjon og har det som mål for sin eksistens. Hvorfor skulle kapitalistene, som i hver fiber av seg tror at de har en personlig rett til forretningsprofitt, og som er drevet til å oppsamle rikdom, bare bruke det økonomiske overskuddet som er til deres disposisjon på eget forbruk eller (enda mer usannsynlig) gi det til arbeiderne for at det skal brukes på deres forbruk – i stedet for å søke å utvide rikdommen sin? Hvordan kan man unngå økonomiske kriser under kapitalismen dersom det ikke skapes profitt? Tvert imot er det klart at kapitaleiere, så lenge slike eiendomsforhold eksisterer, vil gjøre alt som står i deres makt for å maksimere profittmengden som går til dem. En tilstand av stillstand, eller ro i økonomien som en varig løsning er bare tenkelig hvis den er løsrevet fra de samfunnsmessige forholdene i kapitalen selv.

Kapitalismen er et system som hele tiden skaper en reservehær av arbeidsløse. Meningsfullt arbeid for alle er en sjeldenhet som bare finner sted når det er svært høye vekstrater (som er tilsvarende farlig for den økologiske bærekraften). Tar vi økonomien i USA som et eksempel, kan vi se på hva som skjer med tallet på «uoffisielt» arbeidsløse når økonomien vokser med ulike hastigheter i løpet av en periode på seksti år. (Se Tabell 1)

 

Endring i virkelig BNP fra forrige år	Gjennomsnittlig endring i prosent arbeidsløshet fra forrige år*	Antall år	År med vekst i arbeidsløsheten
< 1,1	1,75	11	11
1,2 – 3,0	0,13	13	9
3,1 – 5,0	0,25	23	3
> 5,1	– 1,02	13	0
Tabell 1. Endringer i arbeidsløshet ved forskjellige vekstrater i økonomien (1949–2008). *Et negativt tall indikerer vekst i ansatte. Kilder: NIPA tabell 1.1.1 prosent endring fra forrige periode i virkelig BNP. Seriens ID: LNS 140000000Q, løpende befolkningsoversikt, Byrået for arbeidsstatistikk, arbeidsløshetsraten per kvartal.

Som bakgrunn bør vi notere oss at folketallet i USA vokser med litt mindre enn 1 prosent i året og det er også netto antall nye arbeidere som går inn i den normale arbeidende del av befolkningen. I de målene på arbeidløshet som brukes nå, må de som blir regnet som offisielt arbeidsløse, ha søkt arbeid de siste fire ukene og de kan ikke arbeide deltid. Enkeltpersoner uten jobb, som ikke har søkt jobb de siste fire ukene (men som har søkt det siste året), enten fordi de ikke tror at det er noe arbeid tilgjengelig, eller fordi der ikke er noen jobber som de er kvalifisert for, blir klassifisert som «motløse» og blir ikke talt med i de offisielle arbeidsløshetsstatistikkene. Andre «marginalt tilknyttete arbeidere» som ikke har søkt etter arbeid nylig (men likevel i løpet av siste halvår) blir også utelatt fra den offisielle statistikken, ikke fordi de var «motløse», men av andre grunner, som mangel på barnepass som koster så lite at de kan ha råd til det. I tillegg er de som arbeider deltid, men som ønsker heltid, ikke regnet som offisielt arbeidsløse. Arbeidsløsheten regnet etter den mer utvidete definisjonen (U-6) som Byrået for arbeidsstatistikk legger frem, og som inneholder de kategoriene vi har nevnt ovenfor (motløse arbeidere, andre marginalt tilknyttete arbeidere og deltidsarbeidere som ønsker fulltid), er vanligvis dobbelt så høy som den offisielle arbeidsløshetsraten i USA (U-3).

Hva er det da vi ser i forholdet mellom økonomisk vekst og arbeidsløshet i løpet av de siste seks tiår?

Selv om denne tabellen er basert på kalenderår og ikke følger konjunkturforløpet som selvfølgelig ikke følger kalenderen like frem, så er det klart at folk mister jobber hvis ikke vekstraten i BNP er betydelig større enn befolkningsveksten. Mens liten eller ingen vekst er et problem for foretakseierne som forsøker å øke profitten sin, er det en ulykke for det arbeidende folket.

Dette forteller oss at det kapitalistiske systemet er et veldig uferdig system når det gjelder å skaffe jobber i forhold til veksten – dersom veksten skal rettferdiggjøres med antall ansatte. Det vil kreve en vekstrate på rundt 4 % eller høyere, langt over den gjennomsnittlige vekstraten, før arbeidsløshetsproblemet er overvunnet innen kapitalismen i dagens USA. Det er verdt å notere seg at man knapt noen gang har oppnådd så høye vekstrater i USA-økonomien, bortsett fra i krigstid.

B. Ekspansjon leder til utenlandsinvesteringer for å finne sikre kilder til råvarer, billigere arbeidskraft og nye markeder

Når foretak utvider seg metter de, eller kommer nær ved å mette, «hjemme»-markedet, og de søker nye markeder utenlands der de kan selge varene sine. I tillegg hjelper de og regjeringene deres (som arbeider for foretakenes interesser) til med å sikre adgang og tilgang til nødvendige naturressurser som olje og mineraler. Vi er også midt i en periode med «jordtilegning» der privat kapital og store regjeringsstyrte fond prøver å ta kontroll over store områder med dyrkbar jord over hele verden for å produsere mat og råstoff til biodrivstoff for sine «hjemme»-markeder. Det er beregnet at rundt 30 millioner hektar land (grovt sett et areal på størrelse med to tredjedeler av all dyrkbar jord i Europa), mye av det i Afrika, nylig er blitt kjøpt og er i ferd med å bli kjøpt opp av rike land og internasjonale foretak.²⁶ Denne globale jordtilegnelsen (selv om det foregår med «legale» midler) kan vurderes som en del av den større historien om imperialismen. Historien om århundrer med europeisk plyndring og ekspansjon er godt dokumentert. USAs kriger i Irak og Afghanistan i dag følger det vanlige militære mønsteret og er klart knyttet til USAs forsøk på å kontrollere verdens viktigste olje- og gassforekomster.²⁷

I dag saumfarer flernasjonale (eller overnasjonale) foretak verden etter ressurser og muligheter overalt der de kan finnes. De utbytter billig arbeidskraft i fattige land og forsterker, mer enn svekker, imperialistiske motsetninger. Resultatet er mer rovgrisk global utbytting av naturen og økte forskjeller i rikdom og makt. Slike foretak har ingen lojalitet til noe annet enn bunnlinjen i sine egen regnskap.

C. Et system som ifølge sin egen natur må vokse og utvide seg, vil til slutt møte en virkelighet der det finnes begrensete ressurser

Tømmingen av ikke-fornybare naturressurser fratar fremtidige generasjoner muligheten til å bruke disse ressursene. Naturressurser blir brukt i produksjonsprosessen – olje, gass og kull (brennstoff ), vann (i industri og jordbruk), tre (til materialer og papir), en mengde mineralforekomster (som jernmalm, kopper, bauxitt) osv. Noen ressurser, som skoger og fisk, er av en endelig størrelse, men kan fornyes gjennom naturlige prosesser hvis de blir brukt i et plansystem som er fleksibelt nok til å kunne endres ettersom forholdene krever det. Fremtidig bruk av andre ressurser – olje, gass, mineraler, grunnvann i noen ørkener eller tørre områder (grunnvannsreserver som ikke fornyes) – er for alltid avgrenset til det som allerede fins. Vannet, luften og jorden innen biosfæren kan fortsette å fungere godt for levende vesener på planeten bare hvis forurensingen ikke overstiger deres avgrensete evne til å assimilere og nøytralisere forurensingen, slik at den ikke skader.

Foretakseiere og ledere ser vanligvis på kortidsvirkningene av det de gjør – de fleste tar de neste tre eller fire årene med i beregningene sine, eller i noen sjeldne tilfeller opp til 10 år. De må fungere på denne måten på grunn av de uforutsigbare økonomiske forholdene de operer innenfor (faser i konjunktursvingningene, konkurranse fra andre foretak, priser på råvarer og arbeidskraft osv.) og på grunn av krav fra spekulanter som er på jakt etter kortsiktige fortjenester. Derfor handler de på måter som for en stor grad ikke tar hensyn til naturgrensene for de virksomhetene de driver – som om der var en ubegrenset tilgang på naturressurser. Og blir de bevisst at grensene virkelig er der, fører det bare til utvinningstakten for én ressurs øker før kapitalen beveger seg videre til nye områder med ressurser som kan utnyttes. Når hver individuell kapitalist følger sitt mål som er å skape profitt og akkumulere kapital, blir det tatt beslutninger som skader samfunnet som helhet.

Hvor lang tid det tar før de ikke-fornybare ressursene er oppbrukt, avhenger av størrelsen på forekomstene og farten på utvinningen. Mens noen ressurser kan vare i hundrevis av år (hvis utvinningsgraden er stabil), vil noen viktige som olje og en del mineraler være oppbrukt i løpet av relativt kort tid. Ulike energi-analytikere har varierende anslag for når oljeutvinningen vil nå sitt toppunkt, men forsiktige anslag fra oljeselskapene selv sier at kjente oljereserver vil være oppbrukt i løpet av de neste femti årene, hvis forbruket fortsetter som nå. Toppunktet er forutsett i en rekke studier fra foretak, regjeringer og i vitenskapelige rapporter. Spørsmålet i dag er ikke om vi kommer til å nå et slikt toppunkt snart, men rett og slett hvor snart vi vil gjøre det.²⁸

De kjente forekomstene av fosfor, en viktig bestanddel i kunstgjødsel, som kan utvinnes med dagens teknologi, vil være oppbrukt innen dette hundreåret selv uten at forbruket øker.²⁹

Under det moderne kapitalistiske systemet, der de velstående med sin økonomiske makt gjennom markedet bestemmer hvordan varene fordeles, finnes det ikke noen fornuftig måte en kan prioritere på når det handler om begrensete naturressurser. Når utvinningen begynner å gå ned, slik en har beregnet for oljen i nær fremtid, vil prisøkningen legge enda mer press på det som hittil har vært noe kapitalismen har kunnet skryte av, nemlig de velstående arbeiderne fra «middelklassen» i de sentrale kapitalistiske land.

Den veldokumenterte nedgangen i mange havfiskearter, som i noen tilfeller nesten har ført til utrydding, er et eksempel på hvordan fornybare ressurser kan bli ødelagt. Det er i den kortsiktige individuelle interessen til fiskebåteierne å ta så store fangster som mulig, og noen av dem opererer på fabrikknivå med å fange, behandle og fryse fisken. Ingen beskytter fellesinteressen. I et system som generelt sett drives ut fra egeninteressen av å akkumulere, er staten normalt sett ute av stand til å gjøre det. Dette blir i blant kalt allmenningens tragedie. Det burde heller kalles tragedien ved den private utbyttingen av allmenningen.

Situasjonen ville ha vært svært annerledes hvis samfunnene som er avhengige av å kunne fortsette å bruke en ressurs, selv styrte bruken av denne ressursen i stedet for store foretak. Foretak er underlagt det enøyde målet å maksimere profitt på kort sikt – når det er gjort går de videre og etterlater seg ødeleggelser, mens de i virkeligheten undergraver jorden. Selv om menneskelig grådighet ikke kjenner noen grenser, opplever vi hver dag at det finnes grenser for mange ressurser, medregnet de «fornybare», slik som havets produktivitet. (En antar at nedfiskingen av bestanden utenfor kysten av Somalia på grunn av overfiske fra flåter av fabrikkskip er en av grunnene til oppkomsten av det sjørøveriet som plager internasjonal sjøfart i området. Det er også interessant at fiskeindustrien i Kenya igjen vokser, fordi sjørøveriet også holder de store fiskeflåtene vekk fra området.)

Rovdriften på fornybare ressurser som ikke rekker å fornye seg, kalles å «overforbruke » ressursen. Dette skjer ikke bare innen de største fiskeriene, men også i forhold til grunnvann (for eksempel grunnvannsområdet Oglala i USA, store deler av Nordvest-India, Nord-Kina, og flere steder i Nord-Afrika og Midt-Østen), i tropiske skoger og til og med når det gjelder jord.

Økologen John Terborgh ved Duke University beskrev en reise han nylig foretok til en liten afrikansk nasjon der utenlandsk økonomisk rovdrift kombineres med hensynsløs beskatning av ressurser.

Over alt hvor jeg dro, utvant utenlandske forretningsinteresser ressurser etter å ha underskrevet kontrakter med den autokratiske regjeringen. Svære stammer på fire og fem fot (en fot er 0,3048 meter) i diameter kom ut av urskogen, olje og naturgass ble eksportert fra kystområdet. Retten til å fiske utenfor kysten var solgt til utenlandske interesser, og leiting etter olje og mineraler var i gang inne i landet. Utvinningen av ressursene i Nord-Amerika i løpet av de fem hundre årene etter oppdagelsen av kontinentet fulgte en typisk rekkefølge – fisk, pels, vilt, tømmer, jordbruk på udyrket land – men fordi dagens økonomi er av en helt annen størrelsesorden og fordi det eksisterer en mengde avansert teknologi, foregår utnyttingen av alle ressursene i fattige utviklingsland nå samtidig. I løpet av noen få år vil ressursene til dette afrikanske landet og andre som det, være uttømt. Og hva da? Folk der nyter nå en illusjon av rikdom, men det er bare en illusjon, for de forbereder seg ikke på noe annet. Og det gjør ikke vi heller.³⁰

D. Et system innrettet på eksponentiell vekst i søken etter profitt vil uunngåelig gå utover de globale grenser

Jordens økologiske system kan betraktes som en sammenstilling av flere kritiske biokjemiske prosesser som i flere hundre millioner år har tjent til å reprodusere livet. I løpet av de siste 12 000 årene eller så har klimaet i verden vært inne i den relativt vennlige formen som vi assosierer med den geologiske epoken vi kaller holocen, da sivilisasjonene vokste frem. Men nå har det kapitalistiske samfunnsøkonomiske systemet vokst til en slik størrelsesorden at det har gått ut over grunnleggende globale grenser – karbonsyklusen, nitrogensyklusen, jordsmonnet, skogene, havene. En stadig økende andel av det som produseres ved fotosyntese på landjorda , opp til 40 %, stammer nå direkte fra menneskelig produksjon. Alle økosystemer på jorden er i synlig forfall. Med den økte størrelsen på verdensøkonomien blir de menneskeskapte bruddene i stoffskiftet på jorden stadig alvorligere og forekommer i større antall. Likevel er kravet om mer og større økonomisk vekst og akkumulasjon, selv i de rikere landene, innebygd i det kapitalistiske systemet. Resultat blir at verdensøkonomien er som en massiv boble.

Og dagens system har ikke noe i sin natur som vil gjøre det mulig å trekke seg før det er for sent. Til det trengs det andre krefter fra bunnen av systemet.

E. Kapitalismen er ikke bare et økonomisk system – det tilpasser et politisk, juridisk og samfunnsmessig system som skal understøtte rikdoms- og akkumulasjonssystemet

Under kapitalismen står folk til tjeneste for økonomien, og det blir sett som nødvendig at de trenger å forbruke stadig mer for å holde økonomien i gang. Den massive og «raffinerte psykoteknikken i reklamen», som Joseph Schumpeter kalte det, er absolutt nødvendig for å få folk til stadig å kjøpe mer.³¹ Moralsk sett er systemet basert på den påstanden at hver enkelt, hvis vedkommende følger sine egne interesser (grådighet), vil fremme allmennhetens interesser og vekst.

Adam Smith sa det slik i et berømt utsagn:

Med andre ord driver individuell grådighet (eller søken etter profitt) systemet, og menneskelige behov blir tilfredsstilt som et rent biprodukt. Økonomen Duncan Foley har kalt denne påstanden og de økonomiske og samfunnsmessige irrasjonelle forhold som den skaper, for «Adams villfarelse».³³

Holdningene og skikkene som trengs for at et slikt system skal fungere som smurt, og for at folk skal lykkes som medlemmer i samfunnet – grådighet, individualisme, konkurranseinnstilling, utnytting av andre og «forbrukskultur» (driften etter å kjøpe flere og flere saker, uten at de er knyttet til behov og selv ikke til lykke) – blir innpodet i folk av skolene, media og på arbeidsplassen. Tittelen på Benjamin Barbers bok – Forbrukt: Hvordan markedene korrumperer barn, gjør voksne til barn og svelger samfunnsborgere hele – sier ganske mye.

Tanken om ansvarlighet overfor andre og samfunnet, som er etikkens grunnlag, forvitrer under et slikt system. Med ordene til Gordon Gekko – den oppdiktete rollefiguren, som spiller oppkjøper av foretak i Oliver Stones film Wall Street, heter det – «grådighet er godt». Stilt overfor allmennhetens utbredte raseri, mens finanskapitalen går av gårde med solide bonuser, har kapitalistene til og med begynt å bruke prekestolen for å forkynne egeninteresse som grunnlaget for samfunnet. Den 4. november 2009 erklærte direktør John Varley i Barclays bank fra en prekestol i St. Martinin- the-Fields kirken ved Trafalgar Square at «profitt er ikke fra satan» («Profit is not Satanic»). Noen uker tidligere hadde Goldman Sachs’ internasjonale rådgiver, Brian Griffiths, erklært for menigheten i St. Paul katedralen i London at «Jesu oppfordring om å elske andre som oss selv er en anerkjennelse av egeninteressen».³⁴

Rike mennesker tror at de fortjener rikdommen sin på grunn av hardt arbeid (deres eget eller forfedrenes) og kanskje hell. At rikdommen deres, på forskjellige måter, stammer fra det samfunnsmessige arbeidet til talløse andre mennesker, blir undervurdert. De ser på de fattige som folk det er noe galt med, som latskap eller utilstrekkelige utdanning. Og de fattige er ofte enige. De strukturelle grensene som hindrer de fleste fra å forbedre forholdene sine på en avgjørende måte blir også undervurdert. Dette synet at hvert enkelt individ er en separat økonomisk enhet som hovedsakelig bryr seg om sin egen (og sin egen families) velferd, tildekker vår felles menneskelighet og våre felles behov. Folk er ikke født egoistiske, men blir oppmuntret til å bli det som et svar på presset fra systemet med de særtrekkene det har. Når alt kommer til alt, hvem vil passe på «nummer en» i et system der alle kriger mot alle, hvis du ikke gjør det sjøl?

De personlige trekkene som kapitalismen fremelsker, blir vanligvis sett på som noe som ligger i den «menneskelige natur», og slik blir det utenkelig å organisere samfunnet ut fra andre mål enn profittmotivet. Men menneskene er helt klart i stand til å ha en hel rekke med karakteristiske trekk, fra stor grusomhet til stor offervilje for en sak, til å bry seg om andre som de ellers ikke har noe forhold til, til sann nestekjærlighet. «Drapsinstinktet» som vi skal ha arvet fra våre stamfedre – ut fra det «beviset» at sjimpanser dreper ungene til andre sjimpanser, blir motsagt ved å vise til de fredelige trekkene hos andre menneskeaper som gorillaer eller pygmé-sjimpanser (som er like nært i slekt med menneskene som vanlige sjimpanser – http://en.wikipedia. org/wiki/Bonobo).³⁵ Studier av menneskebabyer har også vist at akkurat som egoisme er et menneskelig trekk, så er også samarbeid, medfølelse, nestekjærlighet og hjelpsomhet det.³⁶ Samme hva slags personlighetstrekk vi har arvet fra våre forfedre menneskeapene, så tyder forskning på førkapitalistiske samfunn at der oppmuntres svært forskjellige normer fra de som vi finner i kapitalistiske samfunn. Karl Polanyi oppsummerer studiene slik:

I artikkelen sin fra 1937 om «menneskelig natur», i Encyclopedia of the Social Sciences, konkluderte John Dewey, i formuleringer som har blitt bekreftet av hele den senere samfunnsvitenskapen, at:

Blant samfunnssystemene er kapitalismen enestående i sin aktive, ekstreme dyrking av individets egeninteresser eller «grådighetsindividualisme ».³⁹ Det er likevel slik at ikke-kapitalistiske menneskesamfunn har klart seg godt i en lang periode, i mer enn 99 % av tiden siden det anatomisk moderne menneske oppsto, mens en oppmuntret andre trekk som deling og ansvarlighet i gruppen. Det er ingen grunn til å tvile på at det kan hende igjen.⁴⁰

Det insestuøse forholdet som i dag eksisterer mellom forretningsinteresser, politikk og juss, er rimelig innlysende for de fleste observatører.⁴¹ Dette omfatter direkte bestikkelser, over mer underfundige måter å kjøpe seg tilgang, vennskap og innflytelse gjennom kampanjebidrag og lobbyvirksomhet. I tillegg utvikler det seg en kultur blant politiske ledere ut fra den forutsetningen at det som er godt for de kapitalistiske forretningene, også er godt for landet. Derfor ser politiske ledere seg mer og mer som politiske entreprenører, eller som motparten til økonomiske entreprenører, og de overbeviser seg selv vanligvis om at det de gjør for foretakene for å få pengene som hjelper dem med å bli gjenvalgt, virkelig er i offentlighetens interesse. Innenfor det juridiske systemet kommer tvilen nesten alltid kapitalistene og deres forretninger til gode.

Gitt den makten som foretaksinteressene utøver over økonomi, stat og media er det ekstremt vanskelig å få til fundamentale endringer som de er imot. Derfor er det nesten umulig å få en energipolitikk, et system for helsetjenester, et jordbruks- og matsystem, en industripolitikk, handels-politikk, utdanning osv., som er fornuftig og miljømessig sunn.

IV. Karakteristiske trekk ved kapitalismen som står i motstrid med samfunnsmessig rettferdighet

De karakteristiske trekk ved kapitalismen som er diskutert ovenfor, nødvendigheten av å vokse: det å presse folk til å kjøpe mer og mer, utenlandsk ekspansjon, ressursbruk uten å bry seg om fremtidige generasjoner, krenking av klodens grenser, den dominerende rollen som det økonomiske systemet ofte utøver overfor de moralske, juridiske, politiske og kulturelle samfunnsformene, er sannsynligvis de karakteristiske trekkene ved kapitalismen som er mest skadelig for miljøet. Men det fins andre karakteristiske trekk i systemet som har stor innflytelse på alt som dreier seg om samfunnsmessig rettferdighet. Det er viktig å se nærmere på disse samfunnsmessige motsetningene som er innbakt i systemet.

A. Slik systemet fungerer på naturlig vis, vokser det frem store forskjeller både i rikdom og inntekt

Det er en logisk forbindelse mellom kapitalismens suksesser og fiaskoer. Fattigdommen og elendigheten til en stor mengde av jordens folk er ikke et uhell, et slags hendelig biprodukt av systemet som kan rettes på med litt fiksing her og der. Den eventyrlige oppsamlingen av rikdom, som en direkte følge av den måten kapitalismen fungerer på nasjonalt og internasjonalt, har samtidig produsert varig hunger, feilernæring, helseproblemer, vannmangel, mangel på kloakkanlegg og generell elendighet for en stor del av jordens folk. De få rike søker tilflukt i den mytologien at de store forskjellene faktisk er nødvendige. Brian Griffiths, Goldman Sachs Internasjonal sin rådgiver som vi har sitert ovenfor, sier det slik:

Det som er bra for de rike er altså, i følge dem, tilfeldigvis det som er bra for hele samfunnet, selv om mange forblir fanget i en evig fattigdomstilstand.

De fleste mennesker trenger å arbeide for å tjene penger til å kjøpe det de trenger i livet. Men på grunn av den måten systemet fungerer, er det et stort antall folk som har usikre jobber som eksisterer på de nederste trinnene av stigen. De får jobb i tider med økonomisk vekst, og får sparken når veksten stagnerer eller arbeidskraften deres ikke trengs av andre grunner. Marx kalte denne gruppen for «arbeidets reservehær».⁴³ Ut fra det systemet vi har med lavkonjunkturer og høykonjunkturer og der profitt har den høyeste prioritet, er det ikke bare behagelig å ha en gruppe i reservehæren, det er absolutt nødvendig for den jevne driften av systemet. Fremfor alt tjener det til å holde lønnene nede. Det er ikke tilfeldig at systemet, uten betydelig innblanding av regjeringen (gjennom høye arveskatter og en anselig mengde progressive inntektsskatter), produserer en stor ulikhet både når det gjelder inntekt og rikdom og samtidig stor fattigdom, innen land og land imellom, rikdom og fattigdom er to sider av samme mynt.

I 2007 kontrollerte den øverste prosenten av de rikeste i USA 33,8 % av rikdommen i landet, mens de nederste 50 % bare kontrollerte 2,5 %. Ja, de rikeste 400 individene hadde en rikdom på en samlet nettoverdi av 1,54 billioner* dollar i 2007, noen som nærmer seg de 150 millioner personer som ligger nederst (med en samlet rikdom til en verdi av 1,6 billioner). Globalt sett er rikdommen til verdens 793 milliardærer nå verd mer enn 3 billioner – det samme som omtrent 5 % av samlet inntekt i verden (60,3 billioner dollar i 2008). Knapt 9 millioner personer i verden (omtrent en promille av verdens befolkning) som er betegnet som «individer med høy nettoverdi», besitter nå til sammen rikdommer for 35 billioner, det vil si mer enn 50 % av verdens inntekter.⁴⁴ Ettersom rikdommen konsentreres mer, får de rike mer politisk makt, og de vil gjøre hva de kan for å beholde alle de pengene de kan, på bekostning av de fra de lavere økonomiske lag. Mesteparten av de produktive kreftene i samfunnet som fabrikker, maskiner, råvarer og jordeiendom kontrolleres av en relativ liten prosentdel av befolkningen. Og de aller fleste ser ikke noe galt i denne tilsynelatende naturlige ordningen av tingene.

B. Produkter og tjenester blir rasjonert ut fra betalingsevnen

De fattige har ikke tilgang til gode hjem eller tilstrekkelig med mat fordi de ikke har en «effektiv» etterspørsel, selv om de selvfølgelig har behov som er biologisk basert. Alle produkter er varer. Folk uten tilstrekkelig «effektiv» etterspørsel (penger) har ingen rett på noen slags type varer i det kapitalistiske systemet, enten de nå er luksusprodukter som et diamantarmbånd eller en stor McMansion (upassende store og dyre hus), eller om det er en livsnødvendighet som sunne fysiske omgivelser, trygge tilførsler av mat eller helsetjenester. Tilgang til alle varer blir bestemt av at du har tilstrekkelig penger eller kreditt til å kjøpe dem, og ikke av at du ønsker eller har behov for dem. Slik sikrer et system, som ut fra den måten det fungerer på produserer ulikhet og holder ned lønnene til svarte arbeidere, at mange (og i noen samfunn de fleste) ikke vil ha tilgang selv til grunnleggende nødvendigheter eller til det vi vil kalle en anstendig menneskelig eksistens.

Vi bør merke oss at noen fremskredne kapitalistiske land i Europa, der fagforeningene og arbeiderpartiene var sterke, innførte programmer med mer sjenerøse sikkerhetsnett enn de i USA, som universelle helsetjenester. Dette skjedde som et resultat av folk som forlangte at regjeringene fremskaffer det som markedet ikke kan: lik tilgang til å få dekket noen av de grunnleggende behov i livet.

C. Kapitalismen er et system som er merket av gjentatte økonomiske nedgangstider

I den vanlige konjunktursyklusen produserer fabrikker og hele industrier stadig mer i oppgangstiden ettersom de antar at den aldri vil ta slutt, og fordi de ikke vil gå glipp av de «gode tider». Det resulterer i overproduksjon og overkapasitet som leder til nedgangskonjunktur. Systemet har en tendens til å skape kriser, og da er det slik at de fattig og de nesten fattige lider mest.

Konjunkturtilbakeslag kommer med regulære mellomrom, mens depresjoner er mye sjeldnere. Akkurat nå er vi i en dyp depresjon eller minidepresjon (med 10 prosent offisiell arbeidsløshet), og mange tenker at vi så vidt har unngått en fullt utviklet depresjon. Siden midten av 1850-tallet har det alt i alt vært 32 dype nedgangskonjunkturer eller depresjoner i USA (ikke medregnet den siste), med en gjennomsnittlig nedgangsfase på rundt 10 måneder siden 1945 og en gjennomsnittlig oppgang på rundt seks år.⁴⁵ Ironisk nok er store depresjoner, selv om de fører til stor skade for mange folk, faktisk en fordel sett ut fra en økologisk synsvinkel, fordi lavere produksjon leder til mindre forurensing av atmosfæren, vann og jord.

V. Forslag om en

økologisk reform av kapitalismen

Det finnes folk som fullt ut forstår de økologiske og sosiale problemer som kapitalismen bringer med seg, men som tror at kapitalismen kan og bør bli reformert. Benjamin Barber sier det slik:

William Greider har skrevet en bok som heter Kapitalismens sjel: Å åpne veier mot en moralsk økonomi (The Soul of Capitalism: Opening Paths to a Moral Economy). Og det fins bøker som fallbyr potensialet til den «grønne kapitalismen» og den «naturlige kapitalismen» til Paul Hawken, Amory Lovins og L. Hunter Lovins.⁴⁷ Her blir vi fortalt at vi kan bli rike, fortsette med vekstøkonomien og øke forbruket uten stans, og redde planeten likevel. Hvor godt kan det bli? Der er ett lite problem, et system som bare har ett mål – å skape mest mulig profitt – har ikke noen sjel, kan aldri ha noen sjel, kan aldri bli grønn og må, ut fra sin natur, manipulere og skape tilfeldige nykker og behov.

Det fins mange viktige tenkere og praktikere som har kommet «ut av skapet» når det gjelder økologi og miljø. De er genuint gode og velmenende folk som er opptatt av planetens helse, og de fleste er også opptatt av saker som har med sosial rettferdighet å gjøre. Men det er ett skap som de ikke klarer å unnslippe, det kapitalistiske økonomiske systemet. Selv det økende antall individer som kritiserer systemet og dens «markedsmessige feil», ender ofte opp med «løsninger» som har som mål en tett kontrollert «human» kapitalisme uten økonomiske foretak, i stedet for virkelig å komme seg utenfor det kapitalistiske «skapet». De klarer ikke en gang å tenke seg, for ikke å snakke om arbeide for, et økonomisk system som har andre mål og andre prosesser for å komme frem til vedtak, et system som først og fremst understreker behovene til menneskene og naturen opp mot profittbehovene.

Økonomiske foretak overgår hverandre i å fremstille seg som «grønne». Du kan kjøpe og ha på deg Gucci-klær med ren samvittighet fordi selskapet hjelper med å beskytte regnskogene ved å bruke mindre papir.⁴⁸ Newsweek hevder at store foretak som Dell, Hewlett-Packhard, Johnson & Johnson, Intel og IBM er de øverste fem av de grønne selskaper på grunn av deres bruk av «fornybare» energikilder, fordi de rapporterer om utslipp av klimagasser (eller senker dem) og fordi de setter ut i livet formelle miljøpolitiske linjer og fordi de har godt rykte.⁴⁹ Du kan reise hvor du vil uten skyldfølelse ved å kjøpe kvoter for karbon-nøytralisering for å nulle ut miljø-effektene av reisen din. La oss se på noen av de foreslåtte tiltakene som skal ta seg av de økologiske ødeleggelsene uten å forstyrre kapitalismen.

A. Bedre teknologier som er mer energieffektive og bruker mindre materielle ressurser

Noen forslag for å øke energieffektiviteten, som å hjelpe folk til å isolere de gamle husene sine så de bruker mindre energi for å varme dem opp om vinteren, er bare sunt bondevett. Effektiviteten til maskiner, innbefattet husholdningsmaskiner og biler, har gått opp hele tiden og gjør det som en normal del av systemet. Selv om vi kan oppnå mye mer på dette feltet, så leder økt effektivitet vanligvis til lavere kostnader og mer bruk (og ofte økt størrelse også, slik det er med biler), slik at den energimengden som brukes, i virkeligheten går opp. Det forfeilete tilskyvet for å produsere «grønne» drivstoffer fra landbruket har vært enormt ødeleggende for miljøet. Det har ikke bare ført til direkte konkurranse mellom mat og drivstoff, til ulempe for det førstnevnte, men noen ganger har det også faktisk senket den samlete energieffektiviteten.⁵⁰

B. Kjernekraft

Noen forskere som bryr seg om klimaendringer, medregnet James Lovelock og James Hansen, ser på kjernekraft som et energialternativ og til en viss grad som et teknologisk alternativ til å bruke fossile brennstoffer, et alternativ som er langt å foretrekke fremfor den økende bruk av kull. Men selv om kjernekraftteknologien har utviklet seg en del med tredjegenerasjons anlegg og med (den fremdeles urealiserte) mulighet for fjerdegenerasjons kjernekraft, så er farene ved energi fra kjernekraft fremdeles enorme når vi tar med i betraktningen at det radioaktive avfallet varer i hundrevis og tusenvis av år, den samfunnsmessige organiseringen av komplekse systemer, og rett og slett risikoen som fins. Dessuten tar det rundt ti år å bygge et kjernekraftverk og det er ekstremet dyrt og uøkonomisk. Derfor det mange slags grunner (ikke minst de fremtidige generasjoner) til å være svært skeptisk til kjernekraft som en slags løsning. Å gå i den retningen vil nesten sikkert være en Faust-handel (å inngå en pakt med djevelen).⁵¹

C. Storskala tekniske løsninger

En mengde store tekniske opplegg har blitt lansert enten for å ta CO₂ ut av atmosfæren eller for å øke reflekteringen av solskinn tilbake ut i rommet, vekk fra jorden. Av disse har vi karbonfangst, for eksempel ved å føre karbon fra anleggene og langt ned i jordskorpen, og ved å gjødsle havene med jern for å stimulere vekst av alger som suger opp karbon. Og vi har opplegg for å øke tilbakestrålingen fra solen ved å legge ut store hvite øyer på havene, og å skape store satellitter som skal kaste tilbake de solstrålene som kommer inn, eller å forurense stratosfæren med partikler som reflekterer lys.

Selvfølgelig er det ingen som vet hvilke skadelige bivirkninger som kan oppstå som følge av slike opplegg. Det er for eksempel slik at mer karbonopptak i havene kan øke forsuringen, mens å spre svoveldioksid i stratosfæren for å blokkere sollys kan reduserer fotosyntesen.⁵²

Det fins også forslag på en rekke lavteknologiske metoder for å fange karbon som å plante mer skog og bruke økologiske metoder for jordforbedring for øke organisk innhold i jorden (som for det meste består av karbon). Mesteparten av dette bør gjøres ut fra den grunn at en vil forbedre jorden (organisk materiale hjelper for å forbedre jorden på mange måter). Noe av det kan hjelpe til med å redusere karbonkonsentrasjonen i atmosfæren. En tror ofte at skogplanting fører til negative utslipp av karbon fordi det fører til at en trekker karbon ut av atmosfæren. Men lavteknologiske tiltak kan ikke løse problemene i et system som utvider seg, spesielt hvis vi tar hensyn til at trær som plantes nå, kan hogges seinere, og at karbon som blir lagret som organisk materiale i jord kan bli omdannet til CO₂ hvis en endrer praksis.

D. Opplegg for kvotehandel (handel i markedet) med utslippstillatelser og med tak på antall kvoter

Favorittopplegget i systemet er det som kalles kvotehandel for å begrense karbonutslipp. Dette innebærer at det blir satt et tak på hvor mye drivhusgasser en får lov til å slippe ut, og at en så (enten mot et gebyr eller på auksjon) distribuerer tillatelser som tillater industrier å slippe ut karbondioksid og andre drivhusgasser. De selskapene som har flere tillatelser enn de trenger, kan selge dem til andre firmaer som mangler noen for å kunne fortsette å forurense. Slike opplegg har alltid «motvekter» som fungerer som middelaldersk avlat og som tillater selskaper å fortsette å forurense, mens de kjøper seg tilgivelse ved å hjelpe til med å begrense forurensing andre steder, for eksempel i den tredje verden.

I teorien antar en at kvotehandel skal stimulere teknologiske forbedringer som øker karboneffektiviteten. I praksis har den ikke ført til reduksjon i utslipp av karbondioksid i de områdene der den har blitt introdusert, som i Europa. Det viktigste resultatet av karbonhandelen har vært enorme profitter for noen selskaper og individer og danning av et høyrisikomarked for handel med karbonkvoter.⁵³ Det fins heller ikke noen meningsfull kontroll med effektiviteten til «motvektene» eller noe forbud mot seinere å endre vilkår som vil resultere i karbonutslipp i atmosfæren.

V. Hva kan vi gjøre nå?

I mangel av en systemendring fins det selvfølgelig ting som er blitt gjort og mer kan gjøres i fremtiden for å minske kapitalismens negative virkninger på miljø og mennesker. Det er ikke noen spesiell grunn til at USA ikke kan ha et bedre offentlig velferdssystem, inkludert et helsevesen med universelle rettigheter, slik en har i mange andre utviklete kapitalistiske land. Regjeringer kan vedta lover og sette i verk reguleringer for å stanse de verste miljøproblemene. Det samme gjelder miljøet eller å bygge hus som folk har råd til å ha. Karbonskatt, der 100 % av inntektene går tilbake til folket og derved oppmuntrer miljøvern, mens den legger byrdene på de som har de største karbonavtrykkene og er rikest, slik som det er foreslått av James Hansen, kan innføres. Nye kullfyrte kraftverk (uten CO₂-rensing) kunne ha blitt blokkert, og gamle kunne blitt stengt ned.⁵⁴ I globalt omfang kunne innskrenking og utligning av karbonutslipp blitt fremmet slik at en beveget seg mot like utslipp per hode i hele verden med mye større nedtrappinger i de rike landene som har store karbonavtrykk per hode.⁵⁵ Problemet er at svært sterke krefter er kraftig mot disse tiltakene. Derfor forblir slike reformer bare avgrenset, og får bare en marginal eksistens så lenge de ikke rører bort i det grunnleggende akkumulasjons-drivet i systemet.

Det er virkelig slik at alle disse måtene å møte problemene på, tillater økonomien å fortsette på den samme ødeleggende kurs som den følger nå. Vi kan fortsette å forbruke alt vi ønsker (eller så mye som inntekten eller rikdommen vår tillater), og bruke opp ressurser, kjøre lengre avstander med våre biler som er mer drivstoffgjerrige, forbruke alle slags nye produkter laget av «grønne» selskapet og så videre. Alt vi trenger å gjøre, er å støtte de nye «grønne» teknologiene (og noen av dem, som for eksempel å bruke jordbruksvarer til å lage drivstoff, er faktisk ikke grønne en gang) og bli «flinke» til å sortere ut avfall som kan komposteres eller gjenbrukes i en eller annen form, og vi kan fortsette å leve ganske mye som før, i en økonomi med evig vekst og profitt.

Selve alvoret i problemene i forbindelse med klimaendringer på grunn av menneskeskapte utslipp av karbondioksid og andre drivhusgasser har skapt den ideen at det kun er nok å redusere karbonfotavtrykkene (et vanskelig problem i seg selv). Men virkeligheten er at der fins tallrike voksende og sammenvevde økologiske problemer som springer ut av et system som er innrettet på uendelig utviding av kapitalakkumulasjon. Det vi trenger å minske, er ikke bare karbonfotavtrykk men økologiske fotavtrykk, noe som betyr at den økonomiske ekspansjonen i verden og spesielt i de rike land må reduseres og til og med stanses. Samtidig trenger mange fattige land å utvikle økonomien sin. Derfor må vi fremme nye prinsipper for bærekraftig menneskelig utvikling. Det betyr nok for alle og ikke mer. Den menneskelige utvikling vil da ikke bli hindret og kan faktisk bli betraktelig fremmet til alles beste, ved at vi legger vekt på bærekraftig menneskelig utvikling i stedet for en økonomisk utvikling som ikke er bærekraftig.

VII. Et annet økonomisk system

er ikke bare mulig, det er avgjørende

Hvis den analysen vi har lagt frem her er korrekt, peker den på det faktum at den økologiske krisen ikke kan løses innenfor logikken i det nåværende systemet. Det er ikke noe håp om at de forskjellige forslagene for å klare dette, kan lykkes. Det globale kapitalistiske systemet er klart ikkebærekraftig når det gjelder:

steg frem i «porene» i føydalsamfunnet.⁵⁶ Til

slutt kan disse initiativene bli kraftige nok til å danne et grunnlag for en ny revolusjonær bevegelse og et nytt samfunn.

Over hele verden finner det nå sted slike kamper i nisjene i det kapitalistiske samfunnet, og det er for mange av dem og de er for komplekse til at vi kan behandle det på fullstendig vis her. På grunnlag av den pågående revolusjonære kampen i Bolivia setter nå urbefolkningen i verk en ny etikk når det gjelder ansvaret vi har for jorden. La Via Campesina⁵⁷, en global småbrukerorganisasjon, fremmer nye former for økologisk jordbruk, og det gjør også Brasils MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra)⁵⁸, og det skjer på Cuba og i Venezuela. Nylig understreket den venezuelanske presidenten, Hugo Chávez de samfunnsmessige og miljømessige grunnene for å arbeide med å bli kvitt oljerentiermodellen i Venezuela, som er en viktig oljeeksportør. ⁵⁹ Bevegelsen for klimarettferdighet krever likeverdige og antikapitalistiske løsninger på klimakrisen. Over alt vokser radikale, grunnleggende sett antikapitalistiske strategier frem som er basert på andre former for etikk og andre organisasjonsformer enn de som springer ut av profittmotivet: økolandsbyer; bevegelse for et nytt bymiljø som blir fremmet i Curitiba i Brasil og andre steder; eksperimenter med permakultur60 og samfunnsstøttete kooperativer for jordbruk, fedrift og industri i Venezuela, osv. Verdens sosiale forum har gitt en stemme til mange av disse tiltakene. Det er slik som en anerkjent miljøaktivist i USA, James Gustave Speth, har sagt:

Grunnen til at motstanden mot kapitalens logikk vil vokse seg sterkere og til slutt søke å fjerne systemet helt, er at det ikke finnes noe alternativ hvis jorden slik vi kjenner den, og menneskeheten selv, skal kunne overleve. Her vil målene til økologien og sosialismen nødvendigvis møtes. Det vil i stadig økende grad bli klart at distribusjonen av jord så vel som mat, helsetjenester, bolig osv. må baseres på å oppfylle menneskelige behov og ikke markedskreftene. Men dette betyr at vi må ta økonomiske bestemmelser gjennom demokratiske prosesser som skjer lokalt, regionalt og mellom regionene. Alle steder må vi løse utfordringer som:

I denne prosessen må menneskene finne de beste måtene for å drive disse aktivitetene i et positivt samspill med naturen, for å bedre økosystemet. Vi trenger nye former for demokrati med vekt på vårt ansvar for hverandre, for ens eget fellesskap og for andre fellesskap i verden. For å klare det, trenger vi samfunnsmessig planlegging på alle nivå: lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt, og det kan vi bare lykkes med i den grad det er for og av, og ikke bare for folket.⁶²

Et økonomisk system som er demokratisk, rimelig likeverdig og i stand til å sette grenser for forbruk, vil utvilsomt bety at folk må leve på et betydelig lavere forbruksnivå enn livsstilen til det en ofte i rike land kaller til «middelklassen» (og som aldri har gjeldt alle selv i disse landene). En enklere livsstil som nok vil være «fattigere» på ting og tang og boliger i ultraluksusklassen, kan være rikere kulturelt, og når det gjelder forbindelser med andre mennesker og med naturen og folk vil kunne klare seg med kortere arbeidsdager for skaffe seg det nødvendige i livet. En mengde jobber i rike kapitalistiske land er uproduktive og kan fjernes, noe som tyder på at arbeidsuken kan kortes adskillig ned i en økonomi som er mer fornuftig organisert. Slagordet som vi ofte ser klistret på støtfangere: «Lev enkelt slik at andre ganske enkelt kan leve», har liten mening i et kapitalistisk samfunn. Å leve et enkelt liv, slik som Helen og Scott Nearing gjorde, hjelper ikke de fattige i verden under nåværende tilstander, selv om det viste at det går an å leve et givende og interessant liv på den måten.⁶³ Men i et samfunn under samfunnsmessig kontroll, som forsøker å dekke grunnleggende behov for alle folk, vil det virkelig bety noe.

Kanskje er nabolagsrådene i Venezuela, der nabolaget bestemmer hvordan de skal prioritere samfunnsmessige investeringer i nærmiljøet sitt og mottar ressurser for å kunne gjøre det, et eksempel på planlegging ut fra menneskelige lokale behov. På denne måten kan en sørge for å dekke slike viktige behov som skoler, sykehus, veier, elektrisitet og vannforsyning. I et samfunn som er virkelig omformet, kan kommunestyrer samvirke med regionale og flerregionale tiltak. Og bruken av samfunnets overskudd, etter at folks sentrale behov er dekket, må være basert på deres bestemmelser.⁶⁴

Selve hensikten med det nye bærekraftige systemet, som vil være det nødvendige resultatet av alle disse kampene (nødvendige ut fra spørsmålet om overlevelse og menneskenes mulighet til å utvikle sitt fulle potensial), må være å tilfredsstille de grunnleggende materielle og ikke-materielle behov til hele befolkningen, mens en også tar vare på det globale miljøet og de lokale og regionale økosystemene. Miljøet er ikke noe «ytre» i forhold til den menneskelige økonomi slik vår nåværende ideologi sier oss, det utgjør det essensielle systemet for å opprettholde livet til alle levende vesener. Å lege «riften i stoffutveksling» mellom økonomien og miljøet betyr nye måter å leve, å produsere, å dyrke mat, å transportere osv. på.⁶⁵ Et slikt samfunn må være bærekraftig, og bærekraft trenger virkelig likhet i stand og muligheter som har sin rot i en likeverdig produksjons- og forbruksmåte.

For å konkretisere så trenger folk å bo nærmere der de jobber, i økologisk konstruerte hus som er bygget både for energieffektivitet og komfort, og i nærmiljøer som er utformet for offentlig engasjement med nok plasser som parker og kommunesentre der de kan komme sammen, og ha mulighet for rekreasjon. Bedre kollektivtransport innen og mellom byer trengs for at vi ikke skal være så avhengige av å bruke privatbiler og lastebiler. Jernbane er adskillig mer energieffektiv enn lastebiler når det gjelder varetransport (413 miles per gallon [145,94 km per liter] drivstoff mot 280 miles per gallon [99,04 km per liter] for lastebiler), og de forårsaker færre ulykker, mens utslippene av klimagasser er mindre. Et tog kan frakte samme godsmengde som mellom 280 og 500 trailere. Og det er regnet ut at en toglinje kan frakte samme antall mennesker som mange motorveier.⁶⁶ Vi trenger å basere industriproduksjonen på økologiske «vugge til vugge»⁶⁷ prinsipper for konstruksjon og design, der produkter og bygninger blir laget for lavere bruk av energi ved å nytte naturlig belysning og oppvarming/ nedkjøling i så stor grad som mulig, og ved å anvende forenklete byggemetoder og opplegg som gjør det lett med gjenbruk og ved å sikre at produksjonsprosessen fører til lite eller ikke noe avfall.⁶⁸

Det er vist at jordbruk som bygger på økologiske prinsipper og som drives av familier som arbeider for seg selv eller i kooperativer og med dyr, gjenforent med jorden der maten deres vokser, ikke bare er like eller mer produktive enn storskala industriell produksjon, men at de også har mindre negativ innvirkning på lokal økologi. I virkeligheten trenger vi mosaikken som er skapt av småbruk der det er områder med utmark mellom, den trengs for å beholde arter som står i fare for å bli utryddet.⁶⁹

Vi må skape et bedre liv for slumboere som utgjør omtrent en sjettedel av jordens befolkning. Som en begynnelse må vi erstatte et system som trenger «en planet med slum», som Mike Davies har formulert det, med et system som har plass for mat, vann, boliger og arbeid for alle.⁷⁰ For mange kan dette bety at de må vende tilbake til jordbruket under forutsetning av at de får skikkelig jord og bolig og annen støtte.

Vi trenger mindre byer der folk lever nærmere der maten deres produseres, og der industrien er mer spredd og i mindre skala. Evo Morales, Bolivias president, har sammenfattet det vesentlige i situasjonen i sine kommentarer om overgang fra kapitalisme til et system som fremmer «et godt liv» i stedet for å «leve bedre». Han sa det slik på klimakonferansen i København i desember 2009:

Tidligere erfaringer med overgang til ikkekapitalistiske systemer, spesielt i samfunn av Sovjet-typen, tyder på at dette ikke vil være lett, og at vi trenger nye oppfatninger av hva sosialisme er som skiller oss skarpt fra disse mislykkete forsøkene. De typiske revolusjonene på 1900-tallet skjedde i relativt fattige, uutviklete land som hurtig ble isolert og hele tiden truet fra utlandet. Slik etter-revolusjonære samfunn endte vanligvis opp som tungt byråkratiserte der et mindretall, som styrte i staten, hersket effektivt over resten av samfunnet. Mange av de hierarkiske produksjonsforholdene som karakteriserer kapitalismen, ble gjenskapt. Arbeidere forble proletarisert, mens produksjonen ble utvidet for produksjonens skyld. Virkelige samfunnsmessige forbedringer eksisterte alt for ofte sammen med ekstreme former for samfunnsmessig undertrykking.⁷²

Da presten Jeremiah Wright talte under Monthly Review sitt 60-årsjubileum i september 2009, kom han stadig tilbake til: «Hva med folket?» Hvis vi skal ha noe håp om en betydelig forbedring av forholdene for det store flertallet av verdens innbyggere, og mange av dem lever i håpløshet under de hardeste vilkår, mens vi også bevarer jorden som en planet der det går an å leve, trenger vi et system der det hele tiden blir spurt: «Hva med folket?» i stedet for «Hvor mye penger kan jeg tjene?». Dette er nødvendig ikke bare for menneskene, men for alle andre arter som deler jorden med oss, og hvis fremtid er tett knyttet til vår.

(Artikkelen sto første gang i Monthly Review mars 2010, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Artikkelen er oversatt av Terje Valen.)

Noter: