Fortsatt Rødt håp i Tromsø
Av Bendik Hugstmyr Woie
Siden høsten 2015 har Rødt vært med og styre Tromsø i flertallssamarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Samarbeidet har gitt Tromsø et tydelig venstresidestyre, men også bydd på utfordringer for et lite og revolusjonært parti.
Bendik Hugstmyr Woie er leder i Rødt Tromsø
Foto: Svein-Magne Tunli/Wikimedia Commons
Foran kommunevalget i 2011 sto det mellom to styrende koalisjoner i Tromsø: Et rent høyresideflertall, mot en koalisjon av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Gjennom en valgkamp, med høyt personfokus og mye samehets hjulpet av høyresida, seilte de borgerlige fram på meningsmålingene. I 2011 fikk Tromsø sitt mest høyrevridde flertall i kommunestyret på lang tid. Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet skulle innføre byrådsmodell og åpne opp for storstilt privatisering.
Hvordan skulle Rødt operere sammen med resten av opposisjonen under dette nye politiske flertallet? Ett av spørsmålene vi måtte avklare med oss selv, var hvor stor tillit vi hadde til Tromsø Arbeiderparti og Tromsø SV. Om man så på deler av forhistorien deres i Tromsø, var det flere grunner til å tvile på at et tett samarbeid ville være en god ide. Fram til 2011 hadde Arbeiderpartiet og SV styrt kommunen sammen, med Rødt og tidligere RV som kanskje det tydeligste opposisjonspartiet. Salg av kommunens aksjer i det offentlige busselskapet, innføring av New Public Management med resultatenheter og bestiller-utførermodell og kampanje for OL i 2018 var blant sakene hvor RV og Rødt sto i tydelig konflikt. Det var til og med forberedelser til et delvis salg av Troms Kraft, som heldigvis ble stanset. I realiteten var det flere av endringene Arbeiderpartiet og SV hadde gjort i kommuneorganisasjonen som muliggjorde at privatisering kunne skje. Men etter de rødgrønnes valgnederlag i 2011 hadde noe endret seg i samarbeidet på venstresiden, og mye av svaret lå i fagbevegelsen.
Faglig-politisk samarbeid
Høyresidens politikk skapte en enorm mobilisering, spesielt i byens fagforeninger. Opprettelsen av “Vi bryr oss”-alliansen, som flere av byens fagforeninger sto bak, samlet Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og til dels også MDG og Senterpartiet. Det var LO i Tromsø, Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og flere andre fagforeninger som sto bak alliansen. Sammen skapte vi et tydelig alternativ til det borgerlige byrådets politikk. Også motstanden mot parlamentarisme ble en viktig sak å mobilisere på.
Fagbevegelsens rolle i å holde venstresiden samlet i Tromsø har vært stor, og har også minnet oss på hvor viktig det er å ikke slippe gjennom noe flertall som kan gå inn for privatisering og rasering av arbeidsplasser i kommunen. De to siste årene før kommunevalget i 2015 leverte vi sammen med de andre fire partiene i opposisjon felles alternativt budsjett. Selv om alliansen i opposisjonen var bred, var det et ønske fra både SV, Arbeiderpartiet og oss at det var våre tre partier som skulle styre sammen.
Da valgkampen i 2015 gikk til for fullt, var målingene klare på at det var veldig realistisk at vi skulle få flertall sammen.
Valgskredet i 2015
Valgkampen i 2015 ble et lite eventyr for Rødt i Tromsø. Fra målinger på relativt normalt nivå i mars rundt 8 %, seilte vi opp mot 18 % på det meste. Arbeiderpartiet klarte mot slutten å gå inn for storstilt utbygging av friområder i Tromsømarka, som ville gjort offentlige friområder til utbyggingsområder for Tromsøs rikeste. Da, som mange år tidligere, viste Rødt seg som det tydeligste alternativet. Valget endte på 14,4 %, dobling. SV doblet seg også, mens Arbeiderpartiet kun hadde en svak vekst. Utgangspunktet for forhandlinger mellom de tre partiene som hadde rent flertall, var godt.
Å ha en såpass stor vekst i en by som er viktig for både Arbeiderpartiet og Høyre, gjør at man naturligvis møter på mye motstand. Til og med statsminister Erna Solberg var ute i NRK og advarte Tromsø-velgerne mot å stemme Rødt. Redaktører og kommentatorer Nordlys, en av to aviser utgitt i Tromsø, var også blant Rødts tydeligste kritikere. Rødt var det eneste partiet det tydelig ble frarådet å stemme på, blant annet av daværende sjefredaktør Anders Opdahl i kommentaren “Et Tromsø i Rødt” like før valget.
Forhandlingene startet noen dager etter valget. Alle partiene hadde forhandlingsutvalg på tre personer. Rødt var tydelige: Vi ville avskaffe byrådsmodellen, få slutt på all privatisering og konkurranseutsetting, nye barnehager skulle bygges i kommunal regi og flere kommunale boliger. Vi var også opptatt av at man skulle få sagt opp avtalen om privatisering av deler av kommunens renholdstjeneste.
Et stort spørsmål for oss var hvordan samarbeidet med SV og Arbeiderpartiet skulle være. Både vi og SV var tydelige på at vi ikke ville sitte i byråd med Arbeiderpartiet. Dette var nok med på å gjøre det vanskelig for Arbeiderpartiet å gå videre med byrådsmodellen. Da måtte de leve med at vi ville stå i en mye friere situasjon enn dem. Samtidig skjønte vi at å styre sammen med SV og Arbeiderpartiet i formannskapsmodellen, ville kreve tett samarbeid – og det levde vi godt med. I det som ble Kystens Hus-erklæringen, kalt opp etter forhandlingsstedet, var vi godt fornøyd med resultatet. Resultatet ble at vi gikk inn i byråd i ett år, i forberedelsen til å avvikle byrådsmodellen. I juli 2016 var vi over i formannskapsmodellen.
Fire år etter Kystens Hus
Høsten 2018 brukte Rødt Tromsø en del tid på å evaluere hvordan samarbeidet hadde gått. Det vi fant ut, var at medlemmene i Rødt Tromsø var godt fornøyd med at vi var i et flertallssamarbeid, men at det var flere saker hvor vi ikke hadde markert oss tydelig nok. Den politiske debatten i Tromsø har blitt flyttet flere steg til venstre. Privatisering og konkurranseutsetting er på flere områder avkledd som løsning, og Arbeiderpartiet og SV står tydeligere i opposisjon til høyresiden enn de gjorde forrige gang de satt med ordføreren. Det snakkes nå også mye mindre om privatisering fra høyresiden, fordi det har blitt et upopulært standpunkt.
Rødt Tromsø har alltid vært mot innføring av parlamentarisk styringsmodell, og Tromsø ble det første stedet som noen sinne har gått tilbake fra denne modellen. Disse to gjennomslagene ble tydeligst lagt merke til.
I Kystens Hus-erklæringen som ble inngått av oss, SV og Arbeiderpartiet, var det ingen saker som var veldig vanskelige for Rødt å gå med på. Det mest utfordrende var økningen av kommunal eiendomsskatt og bygging av Tromsøbadet. Eiendomsskatten er en flat skatt som det er nært umulig å få til å ikke ramme usosialt. Bygging av Tromsøbadet har Rødt vært skeptisk til, men man valgte å bli med på det på grunn av de altfor dårlige fasilitetene kommunen hadde for svømmeopplæring og Høyrebyrådet hadde allerede brukt 70 millioner på planlegging.
Dette viser at Rødt fikk mye ut av samarbeidet tidlig i perioden. Det tilbakemeldingene fra medlemmene til komiteen sa tydelig, var at Rødt har vært for dårlige på å vise fram egen politikk og på å vise oss fram på våre egne kampsaker. Ofte har man stått veldig samlet om de politiske sakene med SV og Arbeiderpartiet.
Å takle en utfordrende kommuneøkonomi er kanskje den største utfordringen for et revolusjonært, sosialistisk prosjekt. Rammen til kommunene fra staten er alt for trange, mens oppgavene blir flere. Det har lenge vært en viktig sak for Rødt å mobilisere kommunens innbyggere til kamp mot de trange rammene staten setter. Med Rødt på Stortinget får vi også et alternativ å vise til: Det er mulig å gi kommunene høyere tilskudd til å utføre alle de viktige oppgavene de har i velferdsstaten. I Tromsø kommune har utgiftene til helse- og omsorgstjenester hatt en stor vekst. Det setter Tromsø i en veldig vanskelig situasjon. Mens denne teksten skrives, pågår det en stor diskusjon rundt hvordan man skal håndtere det. For Rødt har det vært viktig å avvise forslag til kutt og nedskjæringer, som ikke vil løse problemene på sikt.
Kunne Rødt i Tromsø valgt en annen samarbeidsform med Arbeiderpartiet? Det er det godt mulig å se for seg. Om vi skulle hatt en løsere tilknytning til flertallssamarbeidet, ville nok det medført fortsatt byrådsmodell i Tromsø. Hvis vi skulle få gjennomslag for å avvikle modellen, betydde det at vi måtte være beredt på å samarbeide tett de neste fire årene. Men det tette samarbeidet er også verdifullt utover det, og gjør at Rødt får mulighet til å være tett på alle avgjørelser som tas i god tid.
Kamp om gjenvalg
Meningsmålingene viser for tiden at vi ligger under valgresultatet i 2015. I januar målte vi til 11, 9% hos et meningsmålingbyrå, og i mars målte vi til rundt 8 % hos to andre. Hva er grunnen til det? Uten å forsøke å bortforklare for mye, ligger nok noe av svaret i at mange gikk til SV ved stortingsvalget og kanskje har blitt der, og at Arbeiderpartiet har fått tilbake mange av de som gikk til Rødt i valginnspurten for fire år siden. Når dette skrives, er det enda lenge til valget, og ting ser åpent ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at det også tærer på oppslutningen at man også må stå ansvarlig for det som skjer i kommunen som man ikke er fornøyd med. I diskusjoner om hvordan Rødt bør stille seg til samarbeid med Arbeiderpartiet og SV i kommunene etter valget i 2015, mener jeg at det bør diskuteres om gjennomslag og oppslutning nødvendigvis henger så nøye sammen. Bør man ofre oppslutning for gjennomslag, eller vice versa? Er det sånn at Rødt står så langt unna Arbeiderpartiet at tett samarbeid ikke kan gi nødvendig gjennomslag? Noen vil nok mene at dette er falske motsetninger, men det er nok spørsmål som bør og vil diskuteres mye i Rødt framover.
I Tromsø står vi fast på at vi bør sikte på å fortsette samarbeidet etter valget. Men det må bygges en ny entusiasme rundt prosjektet. Vi har kommet langt på fire år, men det er enormt mye som gjenstår og ingen seire bør tas for gitt.