Til de norske leserne

Av Michael A. Lebowitz

Nr 2 2007

«Vi synker ned i Djevelens ekskrementer», skreiv en som fulgte nøye med på Venezuelas oljeeventyr. Var korrupsjonen, kriminaliteten og klientismen som prega Venezuelas kultur utenkelig uten oljeinntektene, som var blitt det begjæret først og fremst retta seg mot i dette landet? Var nedbygginga av industrien og jordbruket, og det store gapet mellom et privilegert oligarki og en lutfattig folkemasse en uunngåelig konsekvens når store oljerikdommer kommer til et fattig utviklingsland?

 

Å «så oljen» blei sett som en utvei – å bruke denne ikke-fornybare rikdommen som var blitt tilgjengelig til å bygge opp jordbruk og industri, og på den måten skape en balansert levedyktig økonomi. Men, inntil Hugo Chávez’ bolivarske revolusjon, blei disse forsøkene feid av banen av den omstruktureringa de trans-nasjonale selskapene har drevet fram, av den nyliberalistiske politikken staten førte, og, ikke minst, de blei feid bort fordi de aldri utfordra kapitalens logikk.

I dag blir det på nytt forsøkt «å så oljen» i Venezuela. Men det blir gjort på en annen måte. Heller enn å fokusere på å drive fram spesielle sektorer, blir det fokusert på å stimulere den fulle utviklinga av menneskene. Sjølsagt har det – i et samfunn som har et så dårlig utgangspunkt – vært nødvendig å starte med en kraftig opptrapping av det som brukes på helse og utdanning. Men det er bare et sted å starte. Å ha som mål «å sikre omfattende menneskelig utvikling», som det heter i den bolivarske grunnloven, det bygger på ei oppfatning om at aktive, sjølstendige mennesker og deltakende
demokrati er helet vesentlig for å omforme folk og «sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt».

I tråd med dette blir det lagt vekt på å overføre statsmakt til lokale myndigheter, på å bygge opp kooperativer, innføre arbeiderråd i industrien, korte ned på den tradisjonelle arbeidsdagen for å sikre opplæring i arbeiderstyre på arbeidsplassene, på å prioritere produksjon som kommer fellesskapet til gode. Alt dette er skritt på veien, skritt som tar utgangspunkt i det menneskelige samfunnets logikk i stedet for i kapitalens logikk.

Denne prosessen som er påbegynt i Venezuela vil kanskje ikke lykkes. Blant annet fordi det i Venezuela fines en målbevisst klasseopposisjon, og, enda viktigere: Venezuela står overfor imperialistiske fiender.

Uansett – det som foregår peker i retning av et alternativ til barbariet (inkludert barbariet med et menneskelig ansikt). Det alternativet er et samfunn som setter menneskene først, og som kjemper for å skape forutsetningene for (for igjen å sitere den Bolivarske Grunnloven) utviklinga av «det kreative potensialet til hvert enkelt menneske og den fulle utfoldelsen av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn ». Det er et alternativ som sier nei til kapitalismen, nei til logikken til et samfunn der mennesker og natur er redskaper for kapital og profitt.

Venezuela har satt sosialisme for det 21. århundret på dagsordenene overalt. Ikke minst viser dette at vi kan ta materiell rikdom og begynne å omdanne den til virkelig rikdom – menneskelig rikdom. Dette viser at særlig oljerikdommen ikke behøver å være djevelens ekskrementer, og heller ikke middel til å reprodusere de gamle forholdene, men at de tvert om kan være en basis for å skape nye relasjoner, der det uttrykte målet er (for å si det med Marx) «utviklinga av alle menneskelige krefter som sådan dermed et mål i seg sjøl».

Og – det er det jeg håper norske lesere vil hente fra denne boka – at det finnes et alternativ verd å kjempe for, og at vi må kjempe for det nå.

Michael A. Lebowitz
Caracas
3. februar 2007