Forbruksproblemer i radikal politikk

Av

Nr 1 2014


Unni Kjærnes er seniorforsker ved SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) og leder av Rødt Oslo.
Jorun Gulbrandsen er pensjonert lærer, medlem av Rødts kvinneutvalg og var leder av AKP fra 1997 til 2006.
Jorun Gulbrandsen (JG): Unni Kjærnes, hva menes når vi snakker om å redusere forbruket?

Unni Kjærnes (UK): Da snakker vi om forbruk som det å bruke opp, som energi og materielle ressurser. Noe forsvinner for alltid, noe er fornybart og gjenbrukes. Og økt forbruk er jo også forbundet med forurensning og utslipp av klimagasser.

Den kapitalistiske økonomiens vekst-tvang innebærer både at forbrukets vare-karakter øker, altså at arbeid flyttes fra hushold til produksjonssfæren, og at vi må forbruke mer, noe vi stadig får høre av politikerne, enten de kommer fra Arbeiderpartiet eller Høyre.

Men for å få til endring holder det ikke å forstå forbruk som kjøp av varer. For det første kan vi ikke slutte å «forbruke». Vi trenger mat og klær og hus, for ikke å dø, men vi trenger også stoler å sitte på og en sykkel for å komme fram. Det kan kalles en grunnfunksjon til forbruk. Vi må også ha ting med god nok kvalitet. Maten må for eksempel både være trygg og sunn.

De fattigste lever kortere fordi de spiser usunn mat.

JG: Så forbruk henger sammen med klasse?

UK: Forbruk er en del av dagliglivet, kulturen og sosiale sammenhenger. Du er det du spiser, og du spiser den du er. Det er en del av forståelsen av klasse og forbruk. Arbeiderklassen spiser annerledes og bruker andre klær enn øvre middelklasse, det har med penger å gjøre, men ikke bare. Altså bør vi ikke snakke om «forbruk», men om konkrete handlinger. Alle er forbrukere; vi har fysiske og praktiske behov, og vi samhandler i rolle som forbruker. Med det følger interesser og konflikter. Men som forbrukere har vi veldig ulike forutsetninger, det er ingen ensarta gruppe og slett ingen klasse.

Det er viktig å huske på klasseforskjeller når vi snakker om forbruk og miljø. En del unge jenter sier at de har shopping som aktivitet. Men de kjøper ikke så mye, for de har ikke så mye penger. Shopping som underholdning tror jeg ikke er et miljøproblem. Jeg tror det er mye mer snakk om dem med høy inntekt, og kanskje også der sosial status koples tett til forbruk. Folk som tar med hele familien på vinterferie i Sveits og alle har tre par ski, ørten typer utstyr, kanskje kjøpt inn for anledningen. En liten tur til New York. Og hytte på fjellet og ved sjøen, varmt og bekvemt, med mange rom og bad.

Hvis vi tenker på forbruksøkningen generelt, så er den veldig koblet til klasse og inntekt. Den ordentlige overklassen er ikke interessert i å demonstrere forbruket sitt. Bilen kan være superdyr og ny, men den oser ikke av det. Både Olav Thon og Stein Erik Hagen har sagt at de har med seg matpakke med brunost på jobben. Det de rike har, kan bli presentert som kvalitet, ikke som luksusforbruk.

De fire B-ene

JG: Hva slags forbruk er ikke bra? Hva betyr det å si «vi må redusere forbruket»?

UK: Noen er først og fremst motstandere av kommersiell kultur. Det er forståelig, men det er ikke nødvendigvis koblet så mye til miljøet. Det blir mer en moralsk posisjon. Ungjenter med «shopping» som hobby kaster kanskje bort tida, men miljø-messig er det ikke så farlig siden de ikke forbruker så mye. De har jo ikke særlig mye penger.

Jeg liker å tenke konkret, på hvem som forbruker mye og på hvilke forbruksområder som er viktigst. Og da er det mange B-er: Bil (vi tar med fly), bolig, biff (vi tar med kylling) og bomull. Det dekker selvfølgelig ikke alt, men ganske store områder. Kjøttproduksjonen utgjør 18 prosent av klimagassutslippene i verden, både CO2 og metan. Det er mye. Norge har ikke forbrukt så mye kjøtt, men politikken siden 1990-tallet har vært å øke forbruket kraftig gjennom lav pris og aktiv markedsføring. Bil er gjennomdiskutert, men det som har fått for lite oppmerksomhet er fly. Vestlandsforskning gjorde en studie hvor de så på forbruket til veldig miljøbevisste familier, som gjorde alt, sykla til jobben og fyrte miljøvennlig, men de reiste på ferie til Maldivene. I CO2-regnskapet hadde de jo da brukt opp det de sparte. Som for kjøtt ser vi at luftfartspolitikken er å øke forbruket blant annet ved å ha lavere avgifter på flybensin enn drivstoff for biler. Og ved sosial dumping for ansatte.

Den naturlige bomullen er problematisk. Den tar landjord som kunne vært brukt til matproduksjon, den krever mye vann, og for å få store avlinger brukes det hauger med sprøytemidler. Den indiske regjeringen løser dette ved å innføre genmodifisert bomull – levert av Monsanto. Den videre bearbeidingen er forurensende og helse-skadelig. Og fra bønder til de som syr klærne blir folk utnytta. Store selskaper er portvoktere mellom forbrukerne og produsentene. De satser på stor omløpshastighet og billige produkter, der mye av profitten kommer av merkenes symbolverdi, mens produksjonslandene får svært lite. I kapitalismens barndom skrev Marx og andre om markedet for tekstiler, først ull og så bomull. Nærmest uregulert. I dag finner vi de samme trekkene. Indiske syersker er for dyre, nå er det Bangladesh.

JG: Men hva skal vi lage klær av, om ikke av bomull?

UK: Ull. Og er det noe fornuftig å bruke olje til, er det klær. Tremasse, cellulose. Lin. Med bedre holdbarhet kan vi rett og slett kjøpe mindre klær. På loppemarkeder finner du klær som aldri har vært brukt. Å forstå bomullens politiske økonomi, er et inntak til å forstå dagens kapitalisme.

Det nye er dulting

JG: Hvem tar ansvar for at vi handler miljø-vennlig? Staten? Den enkelte forbrukeren? Rimi-Hagen?

UK: Det har skjedd store endringer. I økende grad får den enkelte, gjennom sitt forbruk, ansvar for å løse mange samfunnsproblemer. Vi skal tenke på klimaet, dyrevelferd, at maten skal være sunn og riktig, lønns- og arbeidsforholdene til produsentene i fattige land, rettferdig handel, global solidaritet … markedet skal ordne alt, og da blir den såkalte «suverene» forbruker veldig viktig.

Med nyliberalismen har det skjedd en ideologisk endring. Mantraet er at produsentene og kjedene skal tilrettelegge for informerte og bevisste valg, særlig gjennom merkeordninger. Dyrevelferd er et eksempel. Dyrevelferd ble ordnet mellom bønder og offentlige ansatte veterinærer, men stadig oftere nevnes bruk av merkeordninger. I praksis har det betydd lite. For det første finnes det nesten ingen norske merker for god dyrevelferd. Bortsett fra for frittgående høner. For det andre varierer forståelsen. Når du spør folk om de handler dyrevennlig i butikken, sier de ja. Det er selvfølgelig en overvurdering av egen innsats, men mange mener de gjør det riktige – ved å kjøpe norsk, fra den lokale bonden e.l..

JG: Så merking er viktig?

UK: Det er mye diskusjon om hvordan dette påvirker. Noen er optimistiske når det gjelder hva miljømerker kan bety. Jeg er mer skeptisk. Frivillig merking av økologisk mat, mindre forurensende vaskemidler og miljøvennlige tekstiler kan kanskje løse noen konkrete problemer, som forurensning fra landbruk og vasking. Men frivillig merking skjer jo på måter som er kommersielt lønnsomt. Obligatorisk merking kan virke litt bedre, men det er vanskelig å tenke seg at merker på noen måte kan føre til at vi forbruker mindre. Jeg vet ikke hvor realistisk det er at vi får miljøadvarsler på alt kjøtt?

Mange folk liker å få informasjon gjennom merking, men det påvirker ikke veldig mye hva folk gjør. Det er det store diskusjonstemaet nå. Myndigheter og eksperter begynner å skjønne at idealet om bevisste valg virker dårlig i praksis. Folk velger ikke superrasjonelt. Faget adferdsøkonomi bruker det som utgangspunkt for å utvikle teknikker som kan få folk frivillig til å velge «riktig». Da er det ikke forbrukernes valg og påvirkning lenger, men forbrukernes velferd. David Cameron er kjempeglad i det. Også Obama, EU-kommisjonen, Unilever, Coca Cola og McDonalds. Vi har fått en allianse mellom staten og disse store selskapene for å få folk til å velge riktig. Ord som brukes er «nudging» og «choice architecture», å lede folk til å velge det riktige, uten at de er klar over det. «Dulting» kan vi si på norsk. Jeg ser det som manipulering og skummelt. «Green-nudge» skal få folk til å velge miljøvennlig, men da miljøvennlig slik disse store aktørene ser det. Det blir problematisk når det er veldig kontroversielt hva som egentlig er miljøvennlig, for eksempel av mat. Er kylling miljø- og klimavennlig?

Jeg ser denne overgangen fra forbruker-valg til forbruker-velferd som del av en bredere endring. De store bedriftene er blitt større. Nå kan vi virkelig snakke om monopolkapital. Når det gjelder mat, er det veldig få aktører i industrien og veldig få kjeder. De konkurrerer på det samme, nemlig pris. Det er ikke sånn at du får mange valgmuligheter og kvaliteter.

JG: Men er det ingen som protesterer?

Det er nesten ingen offentlig diskusjon om denne typen styring. Etter mitt syn er det direkte udemokratisk å manipulere folk, og den tette alliansen med staten gir enda større makt til de store selskapene. Vanlige folk settes fullstendig på sidelinja, og de kaller det også selv for nypaternalisme. Den er mye verre enn den gamle paternalismen, den gamle var tross alt koblet til offentlig politikk. Her skjer beslutningene mellom stat og store selskaper.

6-timersdagen og miljøet

JG: Finnes det miljøargumenter for 6-timers-dagen?

UK: Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, fordi vi lever i kapitalistiske samfunn. Kriser er veldig effektive for å redusere forbruket. Da må kapitalistene produsere færre vaskemaskiner. Store lønnsforskjeller er også effektive, for sjøl om overklassen kan kjøpe, så er det ikke så mange av dem. Siden kapitalismen er basert på økonomisk vekst, er det et stort spørsmål om den kan gi rom for å senke forbruket uten krise eller ekstrem sosial ulikhet. Og det vil vi ikke ha. Det finnes mange tanker og stor oppfinnsomhet, men hittil har lite kommet ut av det.

Diskusjonen om 6-timersdagen kan bidra til at det er mulig å lage et samfunn uten kapitalisme. Vi må ikke bare bruke livet vårt på å jobbe, kjøpe og reise. Vi må leve sosiale liv, ta oss av hverandre, gjøre interessante ting. Da er kortere arbeidstid en måte å fortelle om det nye samfunnet langt der borte, om at dette kan være begynnelsen på noe større.

Hvis vi bruker en større del av vårt forbruk til å gå på restaurant, til frisør eller pleie hverandre, så er det bra for miljøet. Det kalles «fra ting til tjenester». Det mest effektive er hvis det offentlige overtar tjenestene, da er det lettere å styre, for eksempel skolemåltider.

JG: Ja, hvordan kan samfunnet styre forbruket?

UK: Jeg har lenge vært opptatt av å finne ut hvordan forbruk styres. Både den styringa som er gjennom ren makt, maktforhold i samfunnet, og den styringa som skjer for å oppnå bestemte ting, som har bestemte intensjoner. Forbruk styres i dag aktivt gjennom klassiske statlige tiltak, som lover og budsjetter, og gjennom nyliberalt marked–statsamarbeid. Ser vi etter, ser vi at den tunge styringa handler om å få folk til å forbruke mer, av kjøtt, flyreiser og bomull, mens frivillig, såkalt «myk» styring brukes for å få folk til å handle miljøvennlig, som merking og kampanjer.

JG: Men kan forbrukere også gjøre motstand?

Forbruk handler mye om dagligliv og velferd, og er viktig for folk. Derfor har forbruk opp gjennom historien vært er en viktig mobiliseringssak. I de fleste revolusjoner og store opprør har pris på brød og andre nødvendighetsvarer vært veldig viktig. Ikke utslagsgivende, og det sier ingenting om løsningene, men er viktig som en mobilisering. Folks sinne, rett og slett. Urettferdigheten.

Redusert forbruk har ikke noe revolusjonært innhold. Det er lett å se at når du ikke har nok brød, så kan det bli bred mobilisering, men å kjøpe mindre biff er ikke så revolusjonært. Generelt: Man burde diskutere, og det skjer i noen land, som i USA der det har vært utbredt å ha allianse mellom forbrukerorganisasjoner og fag-bevegelse. Det går det an å diskutere videre. Ganske konkret. Mindre forbruk og 6 timersdag kobler uten videre til fagbevegelsen. Det kommer man ikke utenom.