Hva veit vi om den norske skolen? (Debatt)
Av Jorunn Folkvord, Gard Solstad
I forrige nummer av Rødt! satte Jan O. Jacobsen søkelys på skolen med artikkelen «Hva må gjøres med den norske skolen?». Det er åpenbart et omfattende spørsmål, som Jacobsen sjøl var tydelig på at han ikke prøvde å besvare i sin helhet, og det kommer nok ikke vi til å gjøre med denne artikkelen heller. Vi vil imidlertid ta tak i et av Jacobsens sluttpoeng: At analyse er viktig. Skolen er en viktig samfunnsinstitusjon, og utviklinga i skolen skjer ikke isolert fra resten av samfunnet, verken politisk eller økonomisk. Vi kommer ikke til å ta utgangspunkt i de internasjonale testresultatene, men i utviklinga vi har sett i skolen de siste 10–20 åra.
Det har skjedd mye med skolen de siste 20 åra, men det har alltid skjedd mye med skolen. Norsk skole i 1920 og 1940 var grunnleggende forskjellige, og mens det i 1980 både var ungdomsskole og lov om videregående opplæring, fantes ikke noen av delene i 1960. Skolen har endra seg, både for å tilpasse seg kapitalens behov, og som resultat av politisk kamp. Det er interessant å se hva som er det viktigste grunnlaget for endringen de siste 20 åra.
La oss bare gjøre det helt klart at denne artikkelen ikke er et forsøk på å servere den endelige analysen, snarere er det et entusiastisk bidrag til en debatt som så vidt er i gang. Vi trenger denne debatten om utdanningssystemet, vi trenger å utvikle å en skikkelig utdanningspolitikk for Rødt og vi trenger å se både på hvilke krav som er riktig å stille i dag, og hva slags utdanningssystem vi ønsker for framtida. Vi tror ikke det første spørsmålet vi må stille oss da er: «Hvorfor gjør norske skoleelever det dårlig på internasjonale tester?» Vi vil heller spørre: «Hvilken vei vil de som styrer skolen?»
Tilsynelatende finnes de to motpoler skolepolitisk i kongeriket Norge. Høyre står som den tydelige pådriveren for elite- og privatskoler, og motpolen skal på sett og vis være SV, som er mot elite- og privatskoler. Hva SV er for, er imidlertid litt vanskeligere å finne ut av – «en god skole» holder ikke som slagord, det er nemlig alle for. Når SV skal analysere hvorfor det er viktig med en god, offentlig fellesskole for alle, er noe av analysen i programmet dette: «En god offentlig skole for alle er den fundamentale institusjonen som sikrer et rettferdig folkestyre.» Med andre ord er skolen utgangspunktet for demokrati, det er vel fort sannsynlig at vi ville plassert økonomien litt mer sentralt i forhold til rettferdighet. Vi vil vel også at barn og ungdom skal bli i stand til å slåss for, og utvide, rettighetene sine, heller enn at de skal tilpasse seg «rettferdigheten» i det rådende systemet.
Dessuten er det sånn at hvis vi ser litt tilbake i tid, og ser på de faktiske utdanningsreformene som er satt i verk her til lands de siste tiåra, så er det vanskelig å finne de store gjennomgående uenighetene mellom partiene. Unntaket her er selvsagt oss sjøl, RV har stort sett stemt mot der det har vært mulig.
Reform 94 i videregående skole ble satt i verk av et samla storting, seksåringene ble sendt inn i skolen av den samme enigheten (selv om RV stemte mot) og de nasjonale prøvene er det også «bred politisk enighet om», SV har vært mot en kort periode etter press, men har hele tida hatt som linje at dette er en god ide. Da klassedelingstallet blei fjerna i 2003, var det Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ikke SV som stemte mot. SV anså tvert imot vedtaket som en seier, og hadde det med på lista si over hva de hadde oppnådd det året. Klassedelingstallet var den bestemmelsen som sikra et maks antall elever i klassene på de ulike klassetrinna, og at skolene fikk bevilget midler ut fra antall klasser, ikke ut fra antall elever. Etter at klassedelingstallet forsvant, har vi mistet et av de viktigste forsvarene mot nedskjæringer i skolen. Det var nok ikke det SV ville, men sånn kan det altså gå, når man ikke har en analyse av hva som skjer.
Men hva er da våre tanker om alle disse reformene i skolen – hva mener vi er årsakene? Skolens samfunnsmessige oppgave er å utdanne arbeidskraft som kan fungere innenfor samfunnets rammer. Blant annet som følge av politisk kamp har vi i Norge og Europa for øvrig et sterkt offentlig skolesystem. I etterkrigstida gikk utviklinga hele tiden mot mer utdanning for flere – dette var hensiktsmessig for kapitalen som trengte høyt utdanna arbeidskraft, og det var et resultat av at arbeiderklassen sloss for at deres barn skulle ha de samme mulighetene som borgerskapets barn – i hvert fall på papiret.
I de siste 20 åra, i nyliberalismens tid, så er det ikke mest mulig utdanning som har vært slagordet. For å sikre kapitalen nye markeder og fortsatt økt profitt, har stadig større deler av offentlig sektor blitt privatisert. Det har vært tydeligst på helse og omsorg, men det har lenge vært på vei inn i utdanningssystemet også. La oss se hva som har ligget til grunn for utviklinga i skolen – økonomisk.
Victor Norman leda i 1991 et statlig utvalg på oppdrag fra Syse-regjeringa (rapporten blei levert den nylig tiltrådte Brundtland-regjeringa). Oppdraget gikk ikke ut på å gjøre verden bedre, men mer kostnadseffektiv. I NOU 1991: 28 Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor kunne Norman-utvalget vise at det var stort effektiviseringspotensial i skolen. Dette handlet først og fremst om å få ned antallet lærere, men også om å sikre raskere gjennomstrømming, spesielt i videregående og høgere utdanning. En viktig tanke var å få ungdommen raskere ut i arbeidslivet, og løsningen ble da at grunnskolen kunne starte et år før – 6-åringene skulle inn i skolen. Nå blei som vi veit kompromisset at 6-åringene skulle inn i skolen, men at grunnskolen blei 10-årig, så her blei det ikke spart så mye.
Inntil 20 milliarder mente Victor Norman og utvalget hans at det kunne spares – og dette var analyser som passet makta godt. Når målet var redusert offentlig forbruk, og åpning av markedet for private aktører, så må man si at Norman leverte et godt utført oppdrag.
I 1997 kom 6-åringene inn i skolen under mottoet «Det beste fra barnehage og skole», en ekstra pedagog per 18 elever var det som skulle sukre pillen for skeptikerne. Den ekstra pedagogen forsvant stille og rolig sammen med klassedelingstallet. Antall lærere i Oslo har i perioden 2000–2006 blitt redusert med 1087, samtidig har det blitt 2904 flere elever. Den videregående skolen har blitt hardest rammet av effektiviseringa. Mens vikarløse timer er en umulighet i barneskolen, skjer det mer enn ofte i den videregående skolen. I tillegg vokser klassene, og trenden med å ha forelesningstimer hvor en lærer har 50–100 elever er vanlig både på ungdomsskoler og videregående skoler. Dette var også et tiltak som Norman-utvalget så positivt på – det som anses for å være en nødløsning for lærerne, er et strålende effektiviseringstiltak for makta.
Nå er vel ikke denne elendighetsbeskrivelsen noe nytt, og mange er kanskje lei av den, men det skjer også mer i norsk skole. Mens lærere, elever og foreldre er opptatt med å slåss for å forsvare et minimum av ressurser til å drive skole, skjer det større og mer dramatiske endringer. I Oslo er de svært tydelige, og Oslo har dessverre ofte vært et dårlig forbilde for resten av landet.
Med opplæringsloven, som blei vedtatt i 1998, fikk vi for første gang en felles lov for grunnskolen og videregående skole. Etter dette har det vært en pågående prosess for å viske ut skillene mellom grunnskole og videregående. Det ser ut til å være et sterkt ønske å etablere det 13-årige løpet som én pakke. I Oslo har de kommet lengst i dette arbeidet, og høsten 2007 ble den første 8.–13. klasse skolen åpnet, og flere er planlagt. Her går ungdomsskoleelever og videregående elever på samme skole, og målet er blant annet å gjøre det lettere for ungdomsskoleelevene å ta videregående fag, såkalte programfag. Dette peker da tydelig mot en raskere gjennomstrømming, etter modell fra Norman-utvalget.
Samtidig har vi en utvikling mot individualisme som henger sammen med innføringen av Kunnskapsløftet og fokuset på individuelle kompetansemål, som har pågått en tid i grunnskolen. I Oslo blir nå lærerne satt til å utvikle egne planer for hver enkelt elev, og det sentrale for virksomheten er i ferd med å bli den enkelte elevens prestasjoner og måloppnåelse. Dette forsterkes både gjennom nasjonale prøver og Osloprøver, som er egne normerte prøver som brukes på bestemte alderstrinn i Oslo. Fokuset på menneskelig utvikling, å lære gjennom felles aktiviteter og opplevelser og det å bruke fellesskapet konstruktivt i opplæringa, er ikke noe som står sentralt i dokumentene som kommer fra Rådhuset og utdanningsdirektøren.
Samtidig med den økte satsningen på individualisme, kommer en litt paradoksal satsning på kollektiv opplæring. Barnehage og skole får flere og flere oppgaver når det gjelder holdningsskapende og forebyggende arbeid. Arbeid som bare kan gi resultater hvis man jobber som kollektiv, men flere og flere mål skal settes individuelt for hvert barn. Hvis dette er den linja som makta vinner fram med i skole og barnehage, er det ingen grunn til å tro at full barnehagedekning og heldagsskole kommer til å bidra til at den oppvoksende slekt kommer til å bli spesielt kollektivt orientert.
Men er det nå så farlig å fokusere på den enkelte elev? Er det fra venstre det skal komme kritikk mot tilpasset opplæring? Ja, det er faktisk riktig med kritikk, for opplæringa tilpasses ikke elevens behov, men kapitalens behov for rask gjennomstrømming. Ved at klassene er fjerna og ved at skillene mellom de ulike skoleslaga blir viska ut, åpnes det sakte men sikkert for et system hvor den enkelte elev kan sendes raskest mulig gjennom og oppover i systemet. Det er jo ingen grunn til å holde tilbake den som har nådd kompetansemålene, er det? Og som for å understreke at det er den enkelte som er fokuset, jobbes det hardt for at alle grunnskoler i Oslo skal tilby fleksibel skolestart, dvs. at elevene kan begynne på skolen det året de fyller seks år, gjerne i januar – hvis foreldrene ønsker det. SFO er billigere enn barnehage, og får man 5-åringer ut av barnehagen, kan man putte 3-åringer inn.
Fleksibel skolestart har møtt stor motstand, både hos lærere og barnhagepersonale. Både fellesskapet i barnehagen og fellesskapet i den felles skolestarten blir skadelidende. Men det er ikke fellesskapsbevisste elever som er målet for denne utviklinga, men individualistiske elever, som først og fremst tar ansvar for seg selv. I barnehagene i Oslo satses det også på å innføre mer skoleretta aktiviteter med programmer som 1–2–3 ABC. Heldigvis er personalet i Oslobarnehagene flinke til å holde fast på barnehagetradisjonene, for det er ikke tvil om at Rådhuset ønsker seg miniskole. Det er nok ikke usannsynlig at de ser positivt på utviklinga i England og USA, der pengesterke foreldre søker barna sine inn på «de rette» førskolene nesten før de er født. Alle vil jo det beste for sine barn.
Det er også interessant å se på hva som ligger til grunn for den brede politiske enigheten rundt full barnehagedekning. En åpenbar årsak er behovet for å få flere ut i arbeid, men det kan også være andre grunner. En obligatorisk barnehage med skolepreg, vil uten tvil legge et godt grunnlag for «effektiv gjennomstrømming» i skolen.
På samme måte som helse, pensjon og lønnsforhandlinger individualiseres og privatiseres – følger skolen samme utvikling. Og hvis ikke ditt barn får det best mulig utbytte for seg i den utarma offentlige skolen, ja da kan du jo kjøpe tjenesten utdanning fra det private. Dette er ikke resultatene av en ond plan, men av en samfunnsmessig utvikling.
Denne utviklinga finner vi igjen over hele kloden, og ikke bare i land «som det er naturlig å sammenligne seg med». Utdanningsforbundet er med og støtter et forskningsprosjekt i Mellom-Amerika, som viser at også der er trenden utarming av det offentlige og tilrettelegging av lovverket for å åpne for private aktører. I en OECD-rapport fra 1996 ser man på utdanning for voksne på denne måten: «Den offentlige sektor sin eneste rolle vil bli å sikre tilgang til læring for de som aldri vil bli et profitabelt marked – de som vil falle stadig mer utenfor det vanlige samfunnet ettersom andre fortsetter å utvikle seg.» (Adult learning and technology in OECD countries, 1996.). Tanken er at det private selvsagt skal ta seg av det som er profitabelt å drive. Grunntanken er å komme vekk fra at utdanning skal være et gode og en rett man har krav på, til en tjeneste man kan kjøpe hvis man har penger.
I Norge har utdanning blitt gratis gjennom politisk kamp, men det er på ingen måte utenkelig å se for seg profitable områder innenfor utdanningssystemet på relativt kort sikt. De siste åra har rundt 20 % av elevene i videregående skole sluttet underveis i utdanningsløpet, og har ikke fullført noen videregående utdanning i løpet av 5 år. De fleste av disse kommer tilbake og tar en videregående utdanning, men mange venter noen år, og noen venter mange år. Med det nåværende lovverket har hver enkelt begrensa rettigheter til videregående opplæring, og har du passert 20 år, så må du vente til du har passert grensa for å komme inn under bestemmelsene om voksenopplæring før du igjen har noen rettigheter å gjøre krav på. Vi ser allerede for oss en vekst i privatskoler, både yrkesfaglige og studieforberedende, som retter seg mot disse unge voksne, slik som Sonans etc. Systemet forutsetter at du tar ansvar for å bruke de utdanningsrettighetene du har, og hvis du på en eller annen måte roter deg bort, så får du heller kjøpe tjenesten et annet sted. Vi kan se dette for oss.
La oss prøve å oppsummere litt til slutt. Skolen er i stadig endring fordi den er en del av samfunnet som er i stadig endring. Skolen utvikler seg per i dag i en retning av å bli en tjeneste for individer, ikke en bygger av fellesskap. Samtidig utarmes de offentlige skolene, og markedet åpnes gradvis mer og mer for private aktører. Til tross for enkelte uenigheter på noen områder, støtter alle partiene på Stortinget endringene i utdanningssystemet som gjør denne utviklinga mulig. For Rødt blir det dermed viktig å arbeide i forhold til, ikke bare skolen, men i forhold til veien hele samfunnet utvikler seg.
Har vi nå løst problemet som Jan O. Jacobsen trakk opp i sin artikkel – nemlig at arbeiderklassens barn ikke lærer å lese og regne skikkelig? Nei, vi har ikke en gang presentert et utkast til en løsning, men vi blir gjerne med videre i debatten. Noe av det vi er opptatt av, er at diskusjonen ikke blir om PISA-undersøkelsene, men om politikk. Vi vil virkelig ikke underslå at det er et problem at mange barn har lite utbytte av skolegangen sin, vi mener det ikke er et uhell, men en del av en samfunnsmessig utvikling, og vi må undersøke det nøye for å finne løsninger.
Vi er spesielt opptatt av at vi ikke havner i grøfta hvor vi begynner å rope etter enkle løsninger som mer prøver og mer disiplin. Vi deler Jacobsens syn på at disiplin er en bra ting, men vi ser ikke at det har noen sammenheng med flere prøver eller mer leksehøring. Vi mener det er udelt positivt at de fleste barn ikke lengre er redde for lærerne sine, eller er redde for å bli hørt foran hele klassen. Vi tror det er riktig å viktig at barn og ungdom for være med å bestemme mer over skolehverdagen sin. Og vi tror at vi både kan fortsette å jobbe for dette, og jobbe for en best mulig skole for flest mulig – også, som en start, under det kapitalistiske systemet.