Fagforeningsknusing på norsk

Av Morten Svendsen

Nr 2 2017

Fagforeningsknusing har eksistert som fenomen så lenge arbeidstakere har forsøkt å stå sammen og opptre kollektivt. Arbeidsgiverne og kapitalen er ikke veldig glad i at deres styringsrett begrenses og at arbeidstakerne faktisk kommer i posisjon til å kreve en større andel av verdiene som de selv har skapt. Selv om fagforeningsknusing har eksistert lenge, så varierer omfanget av hvor stor makt arbeiderklassen har nasjonalt og hvor sterke klubber og fagforeninger arbeidsgiverne møter.

Morten Svendsen er leder av EL og IT Oslo og Akershus, som har 6 000 medlemmer. Han er også leder av Rødt Arbeiderlaget i Rødt Oslo. Foto: Brage Aronsen

Vi er nå – og har for så vidt vært det en stund – inne i en tid hvor arbeiderklassens makt er svekket og arbeidsgiverne, med rette, føler at de er på offensiven. Det gjør at vi opplever stadig mer fagforeningsknusing. Noe tar form av direkte angrep på klubber og tillitsvalgte på bedriftene, noe skjer via individualisering av lønns- og arbeidsvilkår, men mye skjer også via Stortinget med god hjelp fra EU og dessverre med støtte fra LO og Arbeiderpartiet. Årsaken til at kapitalen nå er mer offensiv, er at albuerommet for kapitalens vekst har blitt trangere, derfor har kampen om økt profitt blitt mer brutal. Totalkapitalens størrelse har blitt så stor at den sliter med voksesmerter. Grunnen er derfor ikke dårlig moral fra borgerskapets side, men rett og slett indre problemer i systemer. Dette innebærer at vi er i en situasjon som vil vedvare.

Effekten av bemanningsforetakene

Et av de bedre verktøyene arbeidsgiverne og kapitalen har fått, er bemanningsbransjen. Bedriftene har fått nærmest ubegrenset tilgang på innleid arbeidskraft, og spesielt etter øst-utvidelse av EU har det vært en voldsom vekst i antall bemanningsselskaper. Bemanningsbransjen bidrar til fagforeningsknusing blant annet ved å svekke rekrutteringsgrunnlaget for fagbevegelsen, og ved at fast ansatte erstattes med innleid arbeidskraft, som i virkeligheten er midlertidige ansettelser. De ansatte i bemanningsbyråene er kun sikret lønn i den tid de er leid ut til en bedrift. Det gjør at bemanningsbyrået ikke trenger å gå veien via en oppsigelse for å gjøre en av sine ansatte arbeidsledige. Med slike vilkår er det svært vanskelig å organisere de som er ansatte i et bemanningsbyrå. Dersom en ansatt organiserer seg, så får ikke vedkommende nye oppdrag. I mange tilfeller holder det at bedriften ser at en ansatt snakker med noen fra en fagforening. I de bransjene hvor bemanningsselskapenes inntreden har vært størst, så er bildet tydelig. Bedriftene slutter å ansette nye fast ansatte og bemanner opp med innleide, eller det gjennomføres oppsigelser av fast ansatte som erstattes med innleide. Dette har blitt svært tydelig i bygg- og anleggsbransjen hvor de 6 største bemanningsforetakene er 6 ganger så store som de 6 største entreprenørene. De som nå er i bemanningsbransjen, ville i stor utstrekning vært fast ansatt hos entreprenørene dersom disse ikke hadde hatt muligheten til å benytte seg av denne typen innleie. Innenfor elektrobransjen har bemanningsselskapene bidratt til at den ikke-tarifferte delen av bransjen har vokst på bekostning av den tarifferte.

Effekten bemanningsbransjen har, er redusert organisasjonsgrad og færre fast ansatte. Det gjør at kampgrunnlaget til fagbevegelsen blir svekket. Dersom en arbeidskamp skal være effektiv, må den føre til at produksjonen i bedriften nærmest stopper. Når kun en liten del av de som produserer er organisert, vil bedriftene kunne operere nesten som normalt ved en konflikt. I tillegg er det slik at streikebryteri ikke er forbudt ved lov, men bare ansees som sterkt umoralsk. Derfor vil mulighetene være store for at arbeidstakere i streik erstattes med innleide fra bemanningsbyrå.

Heldigvis er det nå flere politiske partier som har fått øynene opp for hvordan bemanningsbransjen bidrar til å endre arbeidslivet i Norge. Dette spørsmålet må bli en viktig del av valgkampen med et klart budskap om at innleie fra bemanningsforetak ikke lenger skal være tillatt. Sysselsettingsloven må gjeninnføres slik den var frem til år 2000.

Ute på bedriftene.

Vi ser en utvikling hvor partsforholdet på bedriftene blir tøffere. Selv om det alltid har vært noen bedrifter hvor klubben og ledelsen ikke har hatt et godt samarbeid, ser vi at dette øker i omfang. Det blir flere bedrifter hvor samarbeid er erstattet med en målsetting om å knuse klubbene.

Spesielt har det skjedd et skifte da de gamle personalavdelingene ble erstatte med HR-avdeling. Bedriftene har mindre respekt for lov- og avtaleverk, de går til angrep på de fremforhandlede avtalene i bedriften, forsøker å skape splittelse blant medlemmene, og bevisst trakasserer tillitsvalgte. Lesere av Frifagbevegelse ser til stadighet en tillitsvalgt som har blitt oppsagt eller avskjediget. I de aller fleste tilfellene er årsaken ikke annet enn at de er tillitsvalgte. Bedriftene har selvfølgelig kreative forsøk på å fordekke dette.

I bedrifter uten tariffavtale er mange redde for at ledelsen skal få vite at de er organisert. Selv om det strider mot både grunnloven og internasjonale menneskerettigheter å diskriminere noen fordi de er fagorganisert, så skjer det dessverre svært ofte at organiserte presses ut av bedriftene. Bedriftene er villige til å gå langt for å hindre at fagforeningene får etablere seg og opprette tariffavtale. Nye klubber må være forberedt på at den eneste måten de kan klare å få ordnede lønns- og arbeidsvilkår på sin bedrift, er via en streik. Dersom klubben lykkes med å få på plass en tariffavtale, betyr ikke det at kampen er vunnet. EL og IT Forbundet hadde en lang kamp for å få på plass en tariffavtale i bedriften Canon. Når endelig arbeidsgiverorganisasjonen ga etter og gikk med på kravet, valgte Canon å melde seg ut av arbeidsgiverorganisasjonen for så å si opp tariffavtalen. Da var medlemmene tilbake der de startet, og når bedriften la et hardt press på medlemmene, lyktes de med å kvele kampviljen slik at medlemmene ikke ønsket å starte en ny prosess med å opprette tariffavtale. Vi har også flere eksempler på bedrifter som slår seg konkurs når kravet om tariffavtale kommer. Dagen etter har eierne etablert en ny bedrift, men der var det ikke lenger plass til de som var organisert.  

Virkelighetsoppfatning i LO

Internt i LO er det uenigheter om virkelighetsoppfatningen. I forkant av LO-kongressen ble det sendt ut et debatthefte, som var LO-sekretariatets utkast til nytt handlingsprogram. Her kan vi lese om et arbeidsliv hvor partene stort sett respekterer hverandre og samarbeider godt nasjonalt og på den enkelte bedrift. Det blir riktig trukket frem at der er noen mørke skyer i horisonten, som at det kan utvikle seg et løsarbeidersjikt dersom det ikke gjøres noe med vilkårene i bemanningsbransjen.

Det hadde vært fint om dette var et riktig bilde, men det stemmer dessverre ikke helt med det arbeidslivet vi møter. I virkeligheten finnes det allerede et løsarbeidersjikt, og det er sterkt voksende. Det er færre bedrifter med et fungerende partssamarbeid. Det er flere tillitsvalgte som trakasseres. Det fremstår for meg som at arbeidsgiverne/kapitalen har en strategi som går ut på å knuse fagbevegelsen nedenfra. Derfor er det viktig å forsøke å få frem hva som faktisk skjer ute på bedriftene.

Hvordan slå tilbake

Fagbevegelsen i Norge har fortsatt potensiale som gjør det mulig å slå tilbake, men da må noen endringer gjøres for at vi skal lykkes. Fagbevegelsen må endre karakter til å på nytt bli en kamporganisasjon. Det innebærer å diskutere om fredsplikten i hovedavtalen sammen med arbeidstvistloven er forenlig med utviklingen i arbeidslivet. Er det riktig at arbeidstakerne fortsatt skal være bundet av fredsplikten? Dersom vi skal fortsette å satse på å løse konflikter via tvister og rettsapparatet, frykter jeg at vi blir offer for vår egen taktikk. Arbeidsgiveren er ikke redde for å tape en tvist, og vi bør vel snart ha lært at rettsapparatet ikke akkurat driver med arbeiderkamp. Dersom vi skal klare å slå tilbake, må det gjøres på måter som får økonomiske konsekvenser for bedriftene. Det betyr at vi må utvide verktøykassa. Vi må oppfordre til boikott. Vi må gjennomføre blokader. Vi må stoppe produksjonen.

Skolering av medlemmer

Klubber og fagforeninger må legge mye innsats i skolering av medlemmer. Spesielt i form av ideologisk skolering, hvor kanskje den viktigste ingrediensen er forståelsen av klasser og klassekamp. De må satse på å bygge samhold, både internt i egen klubb, men også på tvers av fagforeningsgrensene. Gjennom bevisste medlemmer kan vi lykkes med å skape en bevegelse med kampkraft.

Fellesskap i sympati

I et 1. maitog kan vi se svært mange fagforeningsfaner med ordene ”sammen er vi sterke”, eller ”samhold gir styrke”. Det er selvfølgelig helt riktig. Det betyr vel egentlig at dersom vi er villige til å gå til kamp sammen og for hverandre, så er det ikke så reint lite som skal til for å stoppe oss. I LO familien gjør vi det noen ganger. I mange tilfeller er trusselen om å ta ut noen i sympatiaksjoner, som kan ramme bedriften eller bedriftene, nok i seg selv til at arbeidsgiveren gir etter. Dette samholdet må videreutvikles og bli en naturlig del av konfliktene fagbevegelsen er oppe i. Det innebærer at det må bli lettere å kunne ta ut medlemmer i sympatistreik og det må gjøres oftere. LO-ledelsen sier i alle sine taler til streikende medlemmer at dere har alle LO sine 900 000 medlemmer i ryggen. (Når de ordene fylles med reell handling, ikke som nå med bare ord, kan vi lykkes med ganske mye.) Når disse ordene fylles med innhold, når de fører til handling, kan vi lykkes med ganske mye.

På tvers av loven

Det er viktig å ta debatten om fredsplikten, og hvordan den frarøver fagbevegelsen mulighet til å slå tilbake mot bedriftene. Men det kan ta lang tid, om vi i det hele kommer i mål, før Hovedavtalen og arbeidstvistloven blir endret. I mellomtiden bør klubbene og fagforeningene ha målsetting om å bygge så sterke organisasjoner at de vil tåle å aksjonere på tross av fredsplikten, dersom det blir nødvendig. Det innebærer å lære av de som har erfaring med denne type aksjoner og være godt forberedt på konsekvensene det kan få.

Fagforeningsknusing skjer i økende omfang, arbeidsgiverne er på offensiven, men det er ikke for seint. Fagbevegelsen bør på nytt reise visjonene om å styre fremtiden. Det er opp til oss å la det bli en virkelighet.