Fagforening – en vare?

Av Jokke Fjeldstad

Nr 3 2015

– Er det greit at jeg sier selger, spurte foredragsholderen på vervekonferansen.

Noen så skeptisk på han, men ingen rakk å protestere. Med ett var fagforeningsfellesskapet gjort om til en vare. Vi som tillitsvalgte gjort om til selgere.

Jokke Fjeldstad er med i redaksjonen til tidsskriftet og har tillitsverv i Handel og Kontor.

Jeg opplevde dette på en vervekonferanse tidligere i år. Det fikk meg til å tenke: Har markedstankegangen gått så langt, at den endrer oss som skal stå opp mot den? Vi som skal sloss for at det er plass til andre vurderinger i samfunnet. Blir vi som slåss mot markedskreftene, bare en vare i et nytt marked?

Hva er en vare?

En vare er en ting eller tjeneste som produseres for salg på et marked. Produsentene av varen er ute etter å få solgt varene for å tjene penger. En forutsetning for å selge varen er at det finnes en kjøper som ser at varen tilfredsstiller et menneskelig behov. Nytten av en ting gjør at den har en bruksverdi, og er en nødvendig forutsetning for varen. Finnes det ingen kjøper der, vil heller ikke varen ha noen verdi. Det at varen kan selges på markedet, gir den en bytteverdi. Det er bytteverdien produsenten er ute etter.

Er fagforeningsmedlemskapet en vare?

Jeg vil påstå at vi ikke danner fagforeninger for å selge en tjeneste på et marked. Vi danner fagforeninger for å stå sammen på arbeidsplassen i eventuelle problemer med arbeidsgiver. En gjensidig forpliktelse om å hjelpe hverandre. Jeg stiller opp når du får problemer, og du stiller opp når jeg får problemer. Ved å stå sammen kan vi stille krav og forbedre våre vilkår på arbeidsplassen. Vi kan stoppe konkurranse om prisen på vårt arbeid, eller at arbeidsgiver splitter arbeidskollektivet ved å gi forskjellige vilkår til de ansatte. Fagforeninger er en anerkjennelse av at vi har felles interesser. Og at vi er tjent med samhold og solidaritet.

Samholdet på en arbeidsplass hjelper lite hvis bedriften taper i konkurranse med andre bedrifter der arbeidere underbyr hverandre på arbeidsvilkår og lønn. Derfor er samling av alle organiserte innen samme bransje og felles forhandlinger nødvendig. Dermed kan fagforeningene selge arbeidskrafta til enhetlig pris på vegne av medlemmene. På denne måten opptre som en monopolist for varen arbeidskraft. Denne rollen blir også meningsløs hvis den ikke samtidig kan la være å selge, det vil si: gå til streik. Viljen til å aksjonere for felles beste er kjernen i fagbevegelsens styrke.

I løpet av over 150 år med kapitalisme har arbeiderklassen sloss fram en rekke rettigheter. Kamp mellom arbeid og kapital har ført til en rekke seire og nederlag, men også mange kompromisser. I dag har vi en rekke lover, avtaler og rettspraksis som regulerer våre rettigheter og plikter som arbeidstakere. Med denne utviklinga har også fagforen-ingenes rolle utvikla seg. Konflikter blir i stor grad løst ved trusselen om å ta saken til Arbeidsretten, framfor å streike. Tillitsvalgtskolering går først og fremst ut på å skolere tillitsvalgte til å bli gode på å skrive protokoller, forhandlinger og tolke lover, som forberedelser til en juridisk prosess. Klassekampen blir omformet fra kollektive aksjoner mot arbeidsgiver, til individuelle juridiske kamper i arbeidsretten.

Det føres mange heltemodige slag i rettssalene. Alle tillitsvalgte og medlemmer som er så tøffe at de sloss saken sin fram dit, fortjener kred for de tar ofte på seg en tøff kamp som gjelder flere enn dem sjøl. Det stopper dessverre ikke arbeidsgiversida fra å prøve seg på nytt. Å lese dommer fra Arbeidsretten er ofte en påminnelse om at vi lever i en klassestat. Den sterke økonomiske part kan alltid kjøpe seg bedre eller flere jurister. Krav til dokumentasjon og beviser gjør at den med arkivskap står best rustet til å plukke fram det som styrker sin sak. Er man usikker på tyngden av sine beviser, blir det ofte en utvei å søke forlik så ikke et eventuelt tap skaper presedens for bedre saker i framtida. Kampen om å få juridisk rett er på kapitalismens hjemmebane.

Forsikring i arbeidslivet

Ofte blir et fagforeningsmedlemskap solgt som medlemmets forsikring i arbeidslivet. Ingen tror at de skal komme i konflikt på jobben, men hvis det skjer så skal du være forsikret å ha noen på din side. Litt som at de fleste forsikrer huset sitt uten at de tror det skal brenne. Herfra er det ikke langt til å framstille fagforeningsmedlemskapet som en vare på lik linje med andre tjenester du kjøper.

Fagforbundet Industri Energi lanserte før jul et eget medlemskap for selvstendig næringsdrivende. Fler og fler jobber som konsulenter, frilansere eller lignende tilknyttet et selskap, men istedenfor å få lønn fra selskapet, så fakturerer de for arbeidet de gjør. Dette er en gråsone i arbeidslivet der folk som reelt sett jobber på samme arbeidsplass og spiser i samme kantine, men formelt ikke er ansatt i samme selskap. Dette er en utfordring for fagbevegelsen. Monopolet på varen arbeidskraft forsvinner og arbeidsgiver styrker sin makt på bekostning av arbeidstaker. Skal fagbevegelsen kunne møte utviklinga, er det viktig å få organisert denne delen av det arbeidende folket.

Industri Energi sin kampanje for å organisere selvstendig næringsdrivende arbeidere framstår som en rendyrking av fagforening som forsikringsselskap. Det framstår ikke som et forsøk på å organisere «konsulentene»for å fremme felles krav eller utøve en form for priskontroll på sin arbeidskraft. De leverer tre hovedgrunner for å bli medlem:

  • Juridisk hjelp
  • Forsikringer
  • Kurs og kompetanse.

Kampanjesida framstår som en meny der du kan shoppe tjenester fra fagforbundet. Du kan bestille tillegg eller må betale ekstra for tilleggstjenester. Det blir understreket ved at kontaktpersonene i IE blir presentert med yrkestittelen «selger».

Musikernes Fellesorganisasjon, et annet fagforbund, organiserer selvstendig næringsdrivende, frilansere. De gjør det med utgangspunkt om å ønske priskontroll på varen sin. Bransjen er preget av prisdumping på varen, og mange forventer at det utføres gratisarbeid. MFO har ved siden av tariffavtalene utviklet en rekke anbefalte minstesatser for frilanserne.

Det er fult mulig å se for seg hele at fagbevegelsen bli omformet til en butikk. Der kjøper vi en tjeneste og forventer service tilbake. Men er det i en slik businessmodell plass til amatører som skal tolke lover, skrive protokoller og forhandle? Vil vi bli mobilisert til å streike? Forsvinner fellesskapet som diskuterer og kommer med politiske krav? Vil ikke hensynet til potensielle kunder komme før politiske uttalelser? Vil et advokatforsikringsselskap som for eksempel HELP kunne konkurrere på pris og faglighet? Det blir lett å se for seg en dystopisk framtid for fagbevegelsen.

Arbeidsgiversida i norsk arbeidsliv er på offensiven. Sammen med regjeringa jobber de for å knuse det organiserte arbeidslivet. Høyresida ønsker at ansatte skal konkurrere med hverandre på lønns- og arbeidsvilkår. Kommuneansatte overføres til private virk-somheter via konkurranseutsetting og må godta dårligere lønn og pensjon. Ansatte i privat sektor med tariffavtale sies opp til fordel for innleid arbeidskraft. Ansatte innen renhold og på hotell må jobbe gratis utover avtalt arbeidstid for å rekke pålagte arbeidsoppgaver. Politiet advarer mot sosial dumping, svart arbeid og annen arbeidslivskriminalitet.

Det er nå vi trenger en aksjonsvillig fagbevegelse. Arbeidsgiversidas offensiv bør møtes av en motoffensiv. Jussen og rettsvesenet vil være motstanderens hjemme-bane. Av og til vinner vi bortekamper, men vi trenger en hjemmebane. Den blir ikke bygd ved å vente til 2017 og valget av en ny regjering. Den vinnes ved å være en folkebevegelse av skolerte medlemmer og tillitsvalgte. En bevegelse som sprer ordet og forsvarer når andre er ute å aksjonerer. Bygger en opinion som forsterker krafta til aksjonen. Enkelt og greit, mer samhold og solidaritet.