Europas «venstresider» i revolt eller revers?
Av Halvor Fjermeros
Europe in revolt
Chicago: Haymarket Books, 2016, 203 s.
Popgruppa The Hollies sang en gang «King Midas in reverse», skrevet av Graham Nash året før han ble med i supergruppa med den berømte forkortelse C, S & N. Jeg kom i hau’ denne omvendte kong Midas, for i stedet for å gjøre alt han tok i til gull, som det skjedde i det greske sagnet, ble det grus og grå elendighet ut av hans virke. Det er et brukbart bilde på det som med et upresist begrep kalles venstresida i dagens Europa. Disse «venstresidene» og deres strev etter suksess og et tydelig ståsted er tema for boka Europe in revolt. Gjennom 13 artikler om bl.a. Hellas, Italia, Frankrike, Nederland, Tyskland, Irland, Portugal, Sverige, Spania og Storbritannia belyses utfordringene sett fra venstre. Men det blir mer gråstein enn gull av det, i land etter land, og langt fra å skildre et opprør fra venstre, er det snarere en bevegelse i revers, i beste fall avbrutt av perioder med sakte framgang i krabbegir.
Det er et opprør underveis i EU, tydeligst synliggjort med det britiske brexit-flertallet i juni. I land etter land er det økende folkelig motstand mot kuttpolitikken i den økonomiske krisas kjølvann, mot flyktningpolitikken, mot forverringene i arbeidslivet, mot de økende ulikheter osv. Men det er ikke drevet av en spesielt godt organisert bevegelse, og det er ikke først og fremst drevet fra venstre. Riktig nok fins det opposisjon fra venstre i en del land, men det politiske budskap som signaliseres, er såpass sprikende at det er vanskelig å finne fram til et minste felles multiplum. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka, er nettopp det: Det er nesten umulig å gi noen få og tydelige kjennetegn på hva vår tids «venstre» representerer. Det som derimot er et gjennomgående trekk ved de fleste land i EU, er at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene sliter med sin velgeroppslutning. Det gir seg de mest dramatiske og uventede utslag, fra total utradering som i Hellas der fenomenet har gitt opphav til et nytt begrep, pasokifisering, via maktesløshet i opposisjon for det spanske PSOE og dermed endeløst regjeringskaos i Madrid, til store allianser med konservative partier, som SPDs samarbeid med Angela Merkel i Tyskland. Denne uforutsigbarheten og oppløsningen av gammel makt skulle en tro ville styrke kreftene til venstre. Men så enkelt er det ikke.
Et annet trekk som framtrer tydelig av boka, er at hvert land har sine særegne historiske forutsetninger, såvel som tilfeldige veivalg, noe som gir seg høyst ulike organisatoriske modeller for venstresida. Nye partier har blitt dannet av partisamlinger, som greske Syriza, franske Front gauche og Bloco Esquerda i Portugal, eller har sprunget ut av nye grasrotbevegelser som spanske Podemos og den italienske Femstjernesbevegelsen, M5S, under den ustyrlige lederen Beppe Grillo. Akkurat her savner jeg for øvrig en mer omfattende beskrivelse av dette italienske fenomenet som ikke har sin like i EU, og som beskrives som «anti-flyktninger, anti-EU og anti-fagforening» i boka. M5S er for øyeblikket den største utfordreren for euroens voktere i Brussel i og med den italienske statsminister Renzis selvsikre utskriving av en folkeavstemning han kan tape rett før jul.
Brudd med «eurofetisjismen»
En av redaktørene for boka, portugisiske Catarina Principe, er tydelig i sin kritikk mot det europeiske prosjektet. Hennes artikkel om Portugals nye venstreblokk, som nå sitter i regjering med sosialdemokratene og lever farlig tross rekordvalg på 10,5 % i fjor – omtrent som et SV i rødgrønn regjering her hjemme – er forbilledlig ved den kritiske avstand hun har, tross hennes medlemskap i «Bloco». Hun og partiet er EU-motstandere og hun kritiserer de mange partiene som vil «forandre EU fra innsida» og oppfordrer til et brudd med det hun kaller «eurofetisjismen», en treffende betegnelse på den lojalitet til og avhengighet av EU-systemet som mange radikale partier, som Syriza og Podemos, har vist. Dette er et bra anslag i boka, men det følges ikke opp av andre forfattere, noe som selvsagt først og fremst avdekker at det overhodet ikke er en felles plattform for det meste som kaller seg venstre i EU i dag. Her burde etter min mening redaktørene ha utfordret bidragsyterne til dypere refleksjon. Typisk i så måte er at Hilary Wainwright, en veteran på den britiske venstresida til venstre for Labour, men nå nyomvendt «corbynista», ikke nevner EU og brexit-kontroversen med ett ord i sin artikkel kalt «The making of Jeremy Corbyn». Wainwright var blant de mange i Labour, Owen Jones var kanskje den mest kjente, som skiftet EU-standpunkt da den britiske høyresida tonet flagg og gikk inn for brexit. Dette har bidratt til å forvirre raddiser i hele Europa (inkludert Norge) og har midlertidig styrket argumentet om å «demokratisere EU» i stedet for å avsløre og bekjempe de europeiske elitenes forsøk på å skape en superstat. Dette burde vært en soleklar utfordring for alle bokas forfattere. Det vitner om vage retningslinjer og svak redigering over dette årets heiteste EU-tema.
Mer irrelevant for hver dag?
Den mest tankevekkende, for ikke å si urovekkende artikkelen er den som heter «Hva skjedde med den franske venstresida?» av Clement Petitjean. Den beskriver et langt og – foreløpig – mislykket forsøk å skape et partialternativ til venstre for nåværende president Hollandes sosialdemokratiske parti. Det startet i 2008 med samling av det da nye Parti de gauche (PG), det gamle kommunistpartiet PCF og flere smågrupper lengre ute til venstre i en venstrefront, Front de gauche. Jean-Luc Melenchon fra PG sto fram som frontens tydelige leder som tok opp kampen om mot Marine Le Pen og hennes ytre høyre Front National om arbeiderklassestemmene i presidentvalget i 2012. Men forsøket slo kontra, Le Pen kom styrket ut av valget og interne stridigheter fulgte innad i Parti gauche, det viktigste partiet innen venstrefronten. Artikkelen drøfter motsetninger som en kjenner igjen fra debatter over alt om strategi for systemkritiske partier; om valgkamp- kontra klasse-kampparti, om nasjonal suverenitet kontra internasjonalisme, om nasjon og «folk» kontra arbeiderklasse. Og mens debatten går, gjør den franske venstresida seg mer irrelevant for hver dag som går, skal en dømme etter forfatterens vurderinger.
En helt annen vei har det sosialistiske parti (SP) i Nederland valgt. Det tidligere maoistpartiet har utvikla seg til å bli et masseparti som nå er det tredje største i landet, men vel å merke etter å ha gitt på båten de fleste av sine gamle prinsipper. Både revolusjon og marxisme er fjernet fra programmet, så vel som Nato-motstand, oppløsning av monarkiet og motstand mot å heve pensjonsalderen. Kort sagt: Partiet har mistet sin sjel, og med det også en del ledende medlemmer som syns PS blir stadig mer likt sosialdemokratene.
Her burde boka tatt skrittet over til nabolandet. For i Belgia fins EUs mest kraftfulle revolusjonære parti, det belgiske arbeiderpartiet PTB, som enda til kaller seg kommunistisk. Det har mye av det samme utgangspunktet som PS, har steget jevnt og trutt i valg og meningsmålinger, men har i høyeste grad bevart sin marxistiske sjel og utviklet sin faglige forankring og sin arbeiderklasseprofil. Det er en svakhet ved utvalget i Europe in Revolt at et så interessant parti i et så sentralt EU-land har gått under redaktørenes radar. Like fullt anbefaler jeg boka til alle som vil vite mer om hvorfor det lenge etterspurte opprøret fra det europeiske venstre lar vente på seg.