Etter Orlando: Kampen fortsetter – men hvilken kamp?

Av Torstein Dahle

2016-03

Det er et privilegium å leve som homofil i denne epoken da homofile og lesbiske bryter fortielsen, fordømmelsen og undertrykkelsen. Hver eneste av oss gjør noe som er viktig for hele menneskeheten – for all framtid. Hver eneste av oss gir vårt lille bidrag til at livet blir litt friere for menneskene, at flere får utfolde sine varmeste og beste følelser, at det menneskelige mangfoldet etter hvert får blomstre.

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen. (Foto: Alisdare Hickson https://www.flickr.com/photos/alisdare/)

«Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger».

Den svenske lyrikeren Karin Boye hadde egen erfaring å bygge på. Hun kjempet for å få utfolde sin lesbiske kjærlighet, men kampen kostet. Til slutt kostet den henne livet. Les hele diktet!

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Karin Boye

Orlando-massakren var et grufullt utslag av homohatet. Men vi lar oss ikke stoppe. Det er 66 år siden den første organiseringen av homofile fant sted i Norge. 66 års organisert homokamp har gitt store resultater. Det samme er tilfellet i en rekke vestlige land med høyt utviklet kapitalisme.

Pål Steigan hadde et oppslag 5. mars 2016 på bloggen sin, med overskriften «Hvorfor er milliardærene så opptatte av kjønn og legning?».1 Han viser til at milliardærenes verdenskongress World Economic Forum (WEF) har satt LHBT-rettigheter på dagsorden (LHBT = lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Han har rett i at det er en ganske klam omfavnelse. Han etterlyser at venstrekreftene må prioritere opp innsats og organisering av klassekamp og anti-imperialistisk kamp. Det er jeg helt enig i. Men jeg har hørt enkelte si at da er LHBT-kampen noe som kan prioriteres lavere. Det blir feil. Vi må passe oss vel for å la milliardærenes klasseinteresser prege kampen, men det er et spørsmål om innrettingen av kampen, ikke om prioriteringen av LHBT-saken.2

Jeg reagerer på hva Sam Gindin skriver i en ellers interessant artikkel i tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. En av hans overskrifter lyder slik: «Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle».3

Er det virkelig riktig at klasseutbytting er grunnlaget for all undertrykking? Det er mange som fortjener å bli trukket fram som viktige for resultatene som er oppnådd i homokampen i Norge, men det er jo ingen hemmelighet at en av dem som har stått sentralt, er skipsrederdatter og advokatfrue Karen-Christine Friele. Hennes ektefelle, rektor, direktørdatter og stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowzow har heller ikke vært uviktig. Poenget er selvfølgelig at det ikke er i egenskap av skipsrederdatter eller rektor at de to har gått ut i kampen. De har gått ut i kampen fordi de er lesbiske, og med utgangspunkt i sin egen homofili – sine egne sterke ønsker om å utfolde sin seksualitet og sin kjærlighet – har de engasjert seg i kamp mot en undertrykking som også rammer hundretusener i arbeiderklassen i Norge. Ulik klassebakgrunn kan ha betydning, men homokampen er et eksempel på at felles interesser på tvers av klasser har ført til en stor innsats i det som mange har opplevd som en kamp om hvorvidt livet skulle være verd å leve.

At milliardærer på WEF går inn for åpenhet og aksept av homofili, er selvsagt mye bedre enn at de engasjerer seg i undertrykking av homofili. Men deres engasjement henger sammen med at homokampen er kommet så langt en del steder at det er penger å tjene på den. Todd Sears, grunnlegger av et strategisk rådgivningsfirma som har hatt stor suksess med å engasjere en rekke av verdens ledende finansinstitusjoner i LHBT-arbeid, har til WEFs nettsider skrevet artikkelen «3 reasons why multinationals should invest in LGBT leaders».4 De tre grunnene han trekker fram, er:

Business: LHBT-folk er et enormt, globalt marked, som Todd Sears anslår til å være verd mer enn 3 000 milliarder dollar.

Talent: LHBT-ledere som er åpne om sin seksuelle orientering, viser et mot, en selvtillit og en selvinnsikt som er umåtelig verdifull for framsynte selskaper.

Likestilling lønner seg: Det er en mye gunstigere kursutvikling for aksjer i selskaper som er LHBT-inkluderende enn for aksjer i selskaper som ikke har markert seg slik. Det å gi LHBT-folk, kvinner og underrepresenterte minoriteter muligheter, viser seg å være svært lønnsomt. En undersøkelse som McKinsey & Co foretok i 2015, viser at selskaper som lå i den øverste fjerde-parten mht. kjønnsfordeling hadde 15 prosent større sannsynlighet for å ha høyere lønnsomhet enn gjennomsnittet for sin bransje generelt. For rasemessig mangfold («racial diversity») var tallet 35 prosent.

Splitt og hersk?

Det er de resultatene som homokampen har oppnådd i de framskredne kapitalistiske landene, som gir grunnlaget for disse tre suksesspunktene. Jeg tror at Sears har rett: Dette er de viktigste årsakene til de mest framsynte milliardærenes entusiasme. Og svært viktig: LHBT-kampens framgang oppfattes ikke som farlig for utbyttingen, tvert imot. Jeg deler ikke Pål Steigans oppfatning om at milliardærene gjør dette som ledd i en bevisst splitt-og-hersk-strategi. Men de er selvsagt opptatt av det som tjener deres egne klasseinteresser, og det er viktig at de ikke får prege innrettingen av kampen basert på disse klasseinteressene. Jo lengre vi kommer i LHBT-kampen, jo sterkere vil ulike klasseinteresser vise seg gjennom ulike syn på hva som bør være krav og innretting av kampen.

Sears går nærmere inn på hvordan selskapene bør forholde seg i land som har en anti-LHBT-lovgivning:

Leaders from multinational companies have a major opportunity to leverage their «soft-power» in countries where they operate, to help drive change locally – as evidenced by global corporate support for local LGBT equality movements in countries from the United States to Singapore.

Multinasjonale selskaper i spissen for LHBT-kampen omkring i verden, der de bruker sin «soft-power» til å forandre de enkelte landene for å fremme utbytting og egne økonomiske interesser? Gjett om det vil spre entusiasme for LHBT-saken hos arbeiderklassen i de landene der undertrykking og diskriminering ennå er knallhard. Jeg minner om at propagandaen for den USA-ledete krigen i Afghanistan bl.a. gikk ut på å stoppe Talibans grove kvinneundertrykking. Og angrepet på Irak skjedde jo for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Slik omfavnelse er ikke bare klam, den er kvelende.

Vi kan hente mye klokt hos Marx og Engels når det gjelder innsikt i de drivkreftene som driver menneskesamfunnet framover (men som vi snart skal se, var ikke alt like klokt). I forordet til Kritikk av den politiske økonomien skrev Marx i 1859 bl.a. dette:

Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men det er omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.5

Tanker og analyser som var utenkelige og ikke i det hele tatt lot seg formulere på ett tidspunkt i historien, vil – basert på erfaringer og iakttakelser – kunne presse seg fram på et senere tidspunkt, når den materielle virkeligheten er endret som følge av menneskenes innsats.

Til alle tider

Det er grunnlag for å fastslå med stor sikkerhet at homoseksualitet har eksistert til alle tider. Utviklingen av naturvitenskapelig innsikt er helt knusende for forestillingen om at homoseksuell utfoldelse er «mot naturen». I 1999 utga Bruce Bagemihl boka Biological Exuberance – Animal Homosexuality and Natural Diversity,6 som er blitt stående som selve standardverket om forekomsten av homoseksualitet i dyreriket. I 2006 åpnet Naturhistorisk Museum i Oslo den første utstillingen i verden med homoseksualitet hos dyr som tema. Nyere forskning har påvist homoseksualitet hos 1500 dyrearter. Den høyeste andelen som er påvist, er hos rosenkakaduen, der andelen er hele 40 prosent.7

Selvsagt finnes det derfor utallige eksempler opp gjennom historien på at det har eksistert homoseksuelle mennesker. Homoseksualitet er blitt håndtert forskjellig i forskjellige slags samfunn. Når vi leser beretninger om homoseksuell utfoldelse i tidligere tider, lar vi oss ofte lure til å tro at det dermed var akseptert. Vi glemmer lett at det er folk fra overklassen som har skrevet det vi leser. Som oftest er det fenomener i overklassen som er beskrevet. Situasjonen for slaver og andre undertrykte var vanligvis helt annerledes. I en del samfunn har det likevel vært rom for en slags homoseksuell identitet, men da i form av en helt sær kategori.

Det vi opplever i vår tid, har imidlertid menneskeheten aldri tidligere sett maken til. Kvinner og menn framstår som homofile i et stort mangfold, noen lever i parforhold, andre gjør ikke det. Noen kommer fra overklassebakgrunn, de fleste kommer fra helt vanlig arbeiderklassebakgrunn. Vi homofile har høyst varierende erfaringer, men vi er altså særpreget av at vi har seksuell tiltrekning og seksuelle erfaringer med vårt eget kjønn. Det er noe de fleste heterofile går glipp av. Til gjengjeld har de som oftest sine erfaringer med folk av motsatt kjønn. Det går de fleste homofile glipp av. I de senere årene er kampen i stadig større grad blitt en felles kamp med bifile og transpersoner. Det menneskelige mangfold er stort, og det er åpenbart ikke så låste og ekskluderende kategorier som mange har trodd. Folk som har heteroseksuelle samleier i vår tid strever som oftest med å sikre at det ikke skal bli barn av det. Homoseksuelle samleier blir det heller ikke barn av – uten at det krever særskilte tiltak. I vår tid framstår det som litt merkelig å hevde at det er i strid med naturens orden å drive med seksuell utfoldelse som ikke kan resultere i barn.

Karl Heinrich Ulrichs

Det er ingen tilfeldighet at den organiserte homobevegelsen har utviklet seg parallelt med at føydalsamfunnet er blitt avløst av kapitalisme Den aller første homofile som sto offentlig fram i Tyskland som forkjemper for homoseksuelles sak, var Karl Heinrich Ulrichs. Han viste stort mot ved å stå åpent fram på et stort møte i den tyske juristforeningen i 1867.8 Det første organisatoriske uttrykket for den begynnende homokampen kom ikke før i 1897, da den tyske Wissenschaftlich-humanitäre Komitee (WhK) ble opprettet med Magnus Hirschfeld som en drivende kraft.

Det er heller ingen tilfeldighet at i samfunn som i dag er preget av føydale forhold, har både kvinnekamp og homokamp svært dårlige kår. Under kapitalismen lever de fleste mennesker som enkeltstående selgere av arbeidskraft, og hver enkelt kan være et fullverdig samfunnsmedlem – uavhengig av familieforhold og uten å være knyttet til en føydalherre eller annen «herre». Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har kjempet målbevisst for å drive fram en velferdsstat og et samfunn basert på likestilling mellom kjønnene. Et helt sentralt krav er at alle skal kunne leve av eget arbeid. Det skal ikke lenger være nødvendig å ha barn og barnebarn for å sikre sine levekår ved sykdom og alderdom. For stadig færre er det viktig å ha arvinger som kan føre gården eller annet livsgrunnlag videre. En del materielle forhold som gjør det rasjonelt å undertrykke homoseksualitet, er kraftig svekket. I denne historiske fasen ligger vilkårene til rette for at lesbiske og homofile kan bli bevisste sin egen identitet og kan organisere seg til kamp mot undertrykking og diskriminering. Til syvende og sist er det vår egen kamp som er avgjørende for resultatene.

Bibelen inneholder skrifter som er 2000 år og eldre. Det finnes ikke noe menneske som lever etter Bibelens bokstav i alle forhold. Mennesker i dag avgjør hva som skal anses som vesentlig. Hva er preget av datidens virkelighet, og hva har evig betydning? Å lese 2000 år gamle bøker som autoritative kilder om homofili – bokstav for bokstav og ute av sin historiske sammenheng, er meningsløst. De kunne skrive om tempelprostitusjon og seksuelle utskeielser i den greske overklassen. Men homofilt forpliktende samliv, ansvarlig homoseksuell utfoldelse eller likestilte kvinners rettigheter anno 2016 lå langt utenfor deres begrepsverden, og var like umulig å beskrive for dem som å omtale internett og Facebook og Bybanen i Bergen. Derfor var de også ute av stand til å mene noe eller formidle et gudegitt standpunkt om disse fenomenene som eksisterer i vår tid. Dette gjelder selvsagt også den 1400 år gamle Koranen.

I 1954 gikk Bispemøtet hardt ut mot et forslag om å oppheve straffelovens forbud mot sex mellom menn:

Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting som de er […] vi står overfor en samfunnsfare av verdens-dimensjoner».9

På tross av slik intens motstand ble forbudet opphevet i 1972. I april i år vedtok Kirkemøtet at Den norske kirke skal få en liturgi for kirkelig vigsel av likekjønnede par. Dette er et resultat av vår – de homofiles – egen innsats. Det er et resultat av 66 års organisert kamp. Denne utviklingen har møtt motstand hos Kirkens ledere, der det likevel smått om senn har utviklet seg en erkjennelse hos stadig flere, slik at noen er blitt støttespillere. Det er en kamp som har kostet mange liv – det ligger et stort antall selvmord i kjølvannet av denne utviklingen.

I vår tid knyttes mennesker over hele kloden sammen i et omfang som aldri tidligere har skjedd. Et utslag er innvandring – også til Norge. Mange av dem som kommer, har bakgrunn fra samfunn der produksjon og tenkning ennå har sterke spor av føydale forhold. De kommer uten å ha opplevd 66 års organisert homofil frigjøringskamp. De må forholde seg til norske normer og en lovgivning preget av en prosess som de selv aldri har opplevd.

Selv i dag er homofili det største stridstemaet i kristne kretser i Norge. De mest horrible uttalelser om homofile og homofiles rettigheter kommer fra folk som har levd hele sitt liv her i landet. De er til og med representert i regjeringen, der Sylvi Listhaug uttrykker stolthet over sin og partiets innsats mot homofil frigjøring og likestilling.10 Hvordan skal vi da kunne vente at mennesker som kommer til Norge fra samfunn og kulturer der homofil frigjøringskamp ikke har forekommet, skal være fiks ferdig homofrigjorte?

Å respektere norsk lov er ikke det samme som å skjønne hvorfor den er slik. Den langvarige og seige innsatsen som har ført fram til slik lovgivning, må vi fortsette overfor dem som aldri har hatt muligheten til å oppleve denne prosessen. Vi må forstå og ha respekt for deres utgangspunkt, men ikke godta undertrykking. Kristne homofile har spilt en sentral rolle i å presse fram forståelse i kristne norske miljøer. Støtte fra oss som ikke er kristne, har vært svært viktig for dem. På samme måte må vi som ikke er muslimer, støtte homofile muslimer i deres kamp.

Ord-for-ord-anvendelse av gamle skrifter helt uten å ta hensyn til den historiske sammenhengen, har vært blant de viktigste hindrene vi har møtt i homokampen. Det gjelder ikke bare religiøse skrifter og praksis. Det går fint an å anvende gamle politiske skrifter på en tilsvarende religiøs måte, og utforme en svært skadelig politikk på det grunnlaget.

Marx og Engels var flittige brevskrivere. Der la de ut om løst og fast, med en ordbruk som av og til var så grovkornet at det kan sjokkere lesere i vår tid. Men en ting er grovt språk. Vesentlig verre er det at da de omtalte homoseksualitet, var innholdet svært nedsettende.11 Engels var særlig ille. Marx og Engels kunne selvsagt ikke ane at brevene deres skulle bli utgitt i bokform og studert med lupe i ettertid. Men det unnskylder uansett ikke innholdet. Det er ingen tvil om at deres syn på homoseksualitet var helt i tråd med de rådende fordommene på den tiden, noe som også går fram av enkelte formuleringer i Engels sin bok Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse.12

Hvorfor skrev Marx og Engels slik?

Svaret er: De hadde ikke peiling. De hadde ikke studert temaet, og de hadde heller ingen forutsetninger for å studere det. De ga heller aldri uttrykk for å ha studert det. De var – som alle andre – på skjellsordstadiet. Homokampen var i sin aller spedeste begynnelse, og den omfattet svært få utenom den modige Karl Heinrich Ulrichs, som sendte sine pamfletter til en hel del mennesker, også til Marx og Engels. Men Ulrichs ble jo ansett for å være mer eller mindre gal.

Engels skrev likevel noe i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse som faktisk var gjennomtenkt, og som var en viktig oppsummering av hans studier om bokens tema. Når han skal konkludere bokens hovedkapittel om familien, skriver han13:

Men hva vil så komme til? Det kommer til å avgjøres når en ny slekt er vokst fram: en slekt av menn som aldri i sitt liv har vært i den stilling at de kjøpte seg en kvinne i kraft av penger eller andre sosiale tvangsmidler, og en slekt av kvinner som aldri har vært i den stilling at de enten ga seg til en mann av noen annen grunn enn virkelig kjærlighet, eller nektet å gi seg til den mann de elsket av frykt for de økonomiske følgene. Når en slekt av slike mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum. (Min utheving, TD)

Det siste sitatet er det sjelden referert til. De fordomsfulle og nedsettende uttalelsene om homoseksualitet er det derimot en del som legger vekt på – helt i tråd med f.eks. kristne fundamentalisters bruk av bibelsitater. Det verste er når det sludderet de skrev, faktisk legges til grunn for aktuell politikk av «marxister». Men det brukes også av andre, som på den måten får Marx og Engels til å framstå som duster, slik at man heller ikke skal behøve å ta alvorlig deres epokegjørende skrifter om bl.a. politisk økonomi og om de grunnleggende utviklingslovene for menneskesamfunnet, som de faktisk hadde meget gode forutsetninger for å studere.

Fråsegna

Et tragisk eksempel på dogmatisk bruk av Marx og Engels så vi da AKPs partiledelse på tampen av 1974 sendte ut det famøse «Framlegg til fråsegn om homofili». Det omtalte homofili som «eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve». Det uttrykte full støtte til den fortielsen og undertrykkelsen som foregikk i land som Kina og Albania. Utspillet ble opplevd som et dolkestøt i ryggen på oss som var aktivister i homokampen, og i fem år forgiftet det debatt og holdninger til homofili i partiet. Det ble i 1979 trukket tilbake med en tilhørende beklagelse fra partiledelsen. Det er viktig å understreke at det både før og etter denne femårsperioden var et aktivt støttende miljø som dominerte partiet, men i ettertid er det dette grovt feilaktige utspillet som er blitt husket. Det splittet og svekket kampkraften til den revolusjonære bevegelsen. Det skadet AKPs gjennomslagskraft og organisering også på helt andre områder i klassekampen. Folk vendte seg vekk. Å støtte opp om folkelig engasjement også på områder som mobiliserer på tvers av klassene, er faktisk viktig – og ikke noe blindspor.

På de fleste områder av LHBT-kampen synes jeg at FRI (tidligere LLH) fremmer gode og viktige krav. Det har vært helt riktig å utvide perspektivet på kampen ved å inkludere bifiles, transpersoners og interseksuelles krav.14

Men det finnes også viktig uenighet i LHBT-kampen i Norge. Ulike linjer kommer bl.a. til uttrykk i et sterkt økende press for å legge kapitalismens vare- og markedssynsvinkel til grunn for kampen. Kjøpekraftige homofile menn kan f.eks. skaffe seg barn gjennom surrogati, der kvinner lar kroppen sin bli brukt til barneproduksjon for disse mennene. Det ytrer seg også gjennom krav om alminneliggjøring av prostitusjon, krav om fjerning av sexkjøpsloven, bruk av ord som «sex-arbeid», og forslag om innføring av bordeller for omsetning av «seksuelle tjenester»15.

Et felt som har mindre plass enn det burde ha i LHBT-kampen i Norge, er rett og slett kamp for at alle skal ha en selvstendig plattform økonomisk og sosialt i samfunnet. Det betyr f.eks. at alle – også enslige kvinner – skal ha råd til å bo og leve også i større byer, noe som i virkeligheten har meget stor betydning for LHBT-folks livsutfoldelse. Det samme gjelder kravet om en pleie- og omsorgssektor som er så god at alle voksne mennesker er uavhengige av slektningers omsorgsinnsats (som svært ofte faller på kvinner i slekten). Dette er krav som er viktige i klassekampen generelt, men som også står helt sentralt som fundament for utviklingen av LHBT-kampen.

Det er en fatal misforståelse å tro at homokampens framgang betyr at den nå kan prioriteres lavere. «Homo» er et av de vanligste skjellsordene blant ungdom, mye mer vanlig enn før, da homofile var usynlige. Holdningene i innvandrermiljøer er ofte svært dårlige, noe som er helt naturlig siden de altså mangler erfaringene fra 66 års organisert homokamp. Samtidig blir mennesker som flykter til Norge på grunn av kjønnsuttrykk eller seksuell orientering, dårlig behandlet av norske myndigheter, og mange avvises på grunnlag av et syn om at de ikke vil bli fysisk angrepet hvis de holder sin seksuelle orientering hemmelig.16

Det er viktig å forstå at kampen mot undertrykking av LHBT-folk må føres igjen og igjen. I virkeligheten er homokampen bare ført hos en ganske liten del av jordens befolkning. Milliarder i Kina, India, Pakistan, Indonesia, Latin-Amerika, Afrika, Øst-Europa mm vil kreve sin selvsagte rett til å være med på å bestemme og etter hvert få gjennomslagskraft i verden. Derfor er det i vår egen interesse – kanskje av livsviktig betydning for oss – at vi bidrar til å spre denne kampen til andre miljøer, til andre kulturer og religioner, til andre deler av verden. Og de som er så modige her i landet at de går i spissen i miljøer der homofil frigjøring er et ukjent begrep, må vi støtte på alle mulige måter.

Noter:

  1. http://steigan.no/2016/03/05/hvorfor-er-milliardaerene-sa-opptatte-av-kjonn-og-legning/
  2. Jeg bruker stort sett «LHBT-kampen» om den kampen som føres nå og framover. Den kampen som har vært ført, har først og fremst vært en «homokamp». «Homofili» er et begrep som hovedsakelig har vært brukt i Norge. Begrepet skulle markere at det dreier seg om noe mer enn seksualitet i snever forstand. Internasjonalt har «homoseksualitet» også dekket det vi i Norge omtaler som «homofili».
  3. Sam Gindin, «Kapitalismen varer ikkje evig», i Tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. s. 23–24.
  4. https://www.weforum.org/agenda/2016/03/why-multinationals-should-invest-in-LGBT-leaders/
  5. Karl Marx, «Forord til Kritikk av sosialøkonomien», sitert fra Karl Marx, Verker i utvalg 2. Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax Forlag, Oslo 1970, s. 217
  6. Bruce Bagemihl, Biological Exuberance – Animal Homosexuality and Natural Diversity, St. Martin’s Press, New York 1999
  7. Museumsnytt nr. 4/2006, side 18-19
  8. Hubert Kennedy, «Karl Heinrich Ulrichs. First Theorist of Homosexuality», i Vernon Rosario (ed.), Science and Homosexualities, Routledge, New York 1997, s. 26–45.
  9. Se f.eks. i Skeivt Arkiv: https://www.facebook.com/skeivtarkiv/posts/501324333379052
  10. Se bl.a. http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=16749
  11. Marx og Engels omtalte homoseksualitet med ulike uttrykk i brev 23.07.1868, 26.09.1868 og 17.12.1869 fra Marx til Engels, brev 21.07.1868 og 22.06.1869 fra Engels til Marx og brev 08.02.1890 og 11.02.1891 fra Engels til Friedrich Adolph Sorge
  12. Friedrich Engels, Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Forlaget Ny Dag, 2. utg., 3. opplag, Oslo 1976, s. 68 og 72. Originalen skrevet på tysk 1884
  13. Samme, s. 85–86
  14. Interseksualitet skiller seg fra transbegrepene fordi dette ikke dreier seg om opplevelse av kjønnsidentitet, men betegner personer som har kropper med både mannlige og kvinnelige kjønnskarakteristika.
  15. Trykket for å legalisere surrogati skjer nå mest gjennom å foreslå såkalt «altruistisk surrogati», men også kommersiell surrogati foreslås av bl.a. Unge Venstre, se http://www.ungevenstre.no/politikk/unge-venstres-politiske-plattform, s.14. Se også fellesutspill av UH, FpU og UV 11. juli 2016 http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Presser-pa-for-a-fa-Regjeringen-til-a-fjerne-forbudet-mot-a-kjope-sex-588314b.html
  16. Se f.eks. justisminister Knut Storbergets svar på spørsmål fra Geir Jørgen Bekkevold (Krf) 18.11.2009: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2009-2010/091118/ordinarsporretime/8/