Et dypdykk i israelsk historie
Av Petter Bauck
Dette er en omtale av de to bøkene The Ethnic Cleansing of Palestine, av Ilan Pappe (2006), og Gaza in Crisis – Reflections on Israel’s War against the Palestinians (2010), redigert av Frank Barat, og med bidrag fra Ilan Pappe og Noam Chomsky.
Ilan Pappe er av de yngre israelske historikerne, som har gjort dypdykk i den nære israelske historien. Ikke minst har han gjennom intervjuer med øyenvitner og gjennomgang av tilgjengelig dokumentasjon, vist hvilken uoverenstemmelse det er mellom den offisielle israelske historien og hva som faktisk skjedde, før, under og like etter at staten Israel ble erklært i mai 1948. Boka hans, The Ethnic Cleansing of Palestine, som ble publisert i 2006, gir en overbevisende beskrivelse av hva som skjedde i et stort antall palestinske landsbyer og bydeler i ulike deler av dagens Israel og de okkuperte områdene.
I 2010 kom boka Gaza in Crisis – Reflections on Israel’s War against the Palestinians, som en refleksjon etter krigen i Gaza mellom desember 2008 og januar 2009. Det er Ilan Pappe og Noam Chomsky som bidrar, dels med egne artikler, dels gjennom intervjuer med Frank Barat, som redigerer boka.
Etter å ha lest begge bøkene, vil jeg anbefale andre å gjøre det samme. De utfyller hverandre på en god måte, og gjennom den siste boka settes det omfattende faktamaterialet fra den første boka inn i en helhetlig analyse, som fokuserer på aktuelle konklusjoner som kan trekkes, ikke minst når det gjelder staten Israels underliggende hensikter. For Ilan Pappe framstår den israelske politikken fra før statens opprettelse i 1948 fram til i dag som en sammenhengende prosess, hvor ekspansjon innenfor det totale landarealet vest for Jordanelva og fordrivelse av den lokale palestinske befolkningen, står sentralt.
Systematisk etnisk rensing
I sin beskrivelse av hva som skjedde i landsbyen Tantura, ikke langt fra byen Haifa i dagens Israel, forteller Pappe, basert på skildringer fra øyenvitner, om angrepet fra alle kanter mot landsbyen. Hele befolkningen ble ledet ned på stranda. Kvinner, barn og eldre ble skilt ut, og ledet bort. Gutter og menn mellom 10 og 50 blir sittende igjen på stranda, bevoktet, i påvente av etterretningsoffiseren Shimshon Mashvitz fra bosettingen Givat Ada, som lå like i nærheten. Det var i slike situasjoner at den mannlige befolkningen ofte ble likvidert, mens kvinner, barn og eldre ble tvunget på flukt.
Boka Morgen i Jenin av Susan Abulhawa, utgitt på norsk i 2010, forteller på en gripende måte den samme historien, gjennom opplevelsene til noen av de som overlevde krigshandlingene i 1948–49, og som ble fordrevet fra landsbyene rundt dagens Haifa.
En israelsk offiser, som deltok i aksjonene mot palestinske landsbyer I 1948, forteller til Pappe: «Fanger ble ledet bort i grupper til et sted omlag 200 meter unna, og der ble de skutt. Solidater kom bort til kommanderende offiser og fortalte: «Min fetter ble drept i krigen.» Hans kommandant hørte dette og ga instruks sine menn om å føre bort en gruppe på 5 til 7 personer og henrette dem. Så kom en annen soldat og fortalte at hans bror døde i kampene. For en bror var hevnen større. Kommandanten kommanderte troppene sine til å føre bort en større gruppe, som så ble skutt. Slik fortsatte det.»
I sitt arbeid med å vise at det som skjedde i et uttall av palestinske landsbyer ikke var utslag av tilfeldigheter, men en villet politikk, har Pappe undersøkt hva de politiske og militære lederne på den tiden uttalte. «Driv dem ut!» var ordren fra David Ben Gurion i juli 1948 i tilknytning til operasjonen i Lydd og Ramle. Nestkommanderende for operasjonen var Yitzhak Rabin, som mottok fredsprisen sammen med Simon Peres og Yasser Arafat etter at Osloavtalen var undertegnet.
«Okkuper og ødelegg!» var beskjeden fra David Ben Gurion i juni/juli 1948 i tilknytning til operasjonen mot Shaykh Jarrah, en av de palestinske forstedene i Øst Jerusalem.
Men det var ikke alltid at den harde linja var regningssvarende. «Her følger verdens øyne oss», sa den selsamme David Ben Gurion i juli 1948 til den militære kommendanten, da en operasjon mot Nazareth ble planlagt. Nazareth er i dag en av få arabiske og palestinske byer i Israel, gitt landets utstrekning før 1967.
Og Ilan Pappe dokumenterer i boka si at allerede i mars 1948, altså 2 måneder før det britiske mandatet skulle avsluttes staten og Israel ble erklært, erklærte den zionistiske ledelsen åpent at de ville søke å ta over landområder og fordrive den opprinnelige befolkningen med makt. Planen de hadde utarbeidet ble omfalt som Plan D eller Dalet. Det var den zionistiske militærorganisasjonen Hagana som sto bak plan D. «Den militære aksjonen mot den arabiske befolkningen, inkludert «erobring og ødeleggelse av landsbygda» var nedfelt i Haganas plan Dalet.»
Og resultatet, som Pappe kan legge fram i all sin gru, sier sitt: I løpet av 6 måneder, fra 10. mars 1948, var oppdraget utført. 800 000 palestinere var drevet bort fra jorda si og landsbyene sine. 531 landsbyer var ødelagt. 11 forsteder i byer var tømt for innbyggere. I en tabellarisk oversikt viser Pappe hvor mange som ble drevet på flukt fra de ulike distriktene i det britiske mandatområdet. Videre har han oppdatert tallene til 2006 og viser hvor mange palestinske flyktninger disse 800 000 representerer i dag – over 5,2 millioner!
Stilltiende internasjonal støtte
Og lederne i den unge staten Israel kunne støtte seg på sentrale europeiske politikere og deres holdninger i avslutningen av og etter den 2 verdenskrigen. Jerry Z. Muller refererer i sin artikkel «Us and Them, The Enduring Power of Ethnic Nationalism», som sto på trykk i Foreign Affairs i mars/ april 2008, til den britiske statsministeren Winston Churchill og hans tale til det britiske parlamentet i desember 1944:
Fordrivelse er den metoden, så langt vi har erfart, som er den mest tilfredstillende og varige. Det vil i fortsettelsen ikke bli noen blanding av ulike folkeslag, som kan resultere i evigvarende problemer. … Vi gjør rent bord. Jeg er ikke urolig for utsiktene til en slik løsrivelse av hele folkegrupper. Jeg er heller ikke urolig for slike omfattende folkeflyttinger.
Muller konkluderer med:
Som en konsekvens av disse omfattende prosessene for å skille ulike etniske grupper, ble det etnisk nasjonalistiske idealet for en stor del realisert: som en hovedregel hadde hver nasjon i Europa sin egen stat, og hver stat rommet nesten utelukkende en enkelt etnisk nasjonalitet.
Vi hører som oftest at ønsket om å legge Holocaust, tyskernes utryddelse av bl.a. europeiske jøder, bak seg og gi jødene en «kompensasjon» var en viktig grunn til at europeiske statsledere stilltiende godtok de overgrepene Pappe dokumenterer mot palestinerne. Men det er tydelig at også storpolitiske hensyn, og behovet for å forsvare store folkeflyttinger ellers i Europa i kjølvannet av verdenskrigen, har bidratt til den øredøvende tausheten i forhold til hva som skjedde i det britiske mandatområdet Palestina.
Drazen Petrovic har i artikkelen «Ethnic Cleansing – An Attempt at Methodology», trykt i European Journal of International Law, 5/3 (1994), side 342–60, gitt denne definisjonen av etnisk rensing:
… etnisk rensing er en klart definert politikk utformet av en særskilt gruppe personer for systematisk å eliminere en annen gruppe fra et nærmere definert territorium basert på religiøs, etnisk eller nasjonal opprinnelse. En slik politikk inkluderer bruk av vold, og er svært ofte forbundet med militære operasjoner. Målet skal nåes med alle tenkelige midler, fra ren diskriminering til utryddelse, og medfører brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær lov. … De fleste metodene, som benyttes for å realisere etnisk rensing, utgjør alvorlige brudd på Genéve-konvensjonen fra 1949 og tilleggsprotokollene fra 1977.
Det er et tankekors at i den samme tidsperioden diskuterte man i FN et utkast til universelle menneskerettigheter. De ble vedtatt i FNs Generalforsamling 10. desember 1948. Der heter det bl.a. i artikkel 9: «Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.» Videre heter det I artikkel 13/2: «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.» Og endelig i artikkel 17/2: «Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.» Det er tydelig at palestinerne i 1948, rett I forkant av FNs vedtak av de universelle menneskerettighetene, men I kjølvannet av en verdenskrig, ble «ofret» på det zionistiske og det verdenspolitiske alteret.
Zionismens ideologiske fundament
Etter Pappes mening, en mening som kommer langt tydeligere fram i boka «Gaza in Crisis», er politikken, som kommer for en dag i 1948 i forkant av staten Israels opprettelse, med utstrakt etnisk rensing, ødeleggelse av landsbyer og overtakelse av palestinsk land, et uttrykk for en politikk som finner sine røtter hos Theodor Hertzl på slutten av 1800-tallet, og som ligger grunnfestet i staten Israel fram til dagen i dag. I en dagboknedtegnelse fra 12. juni 1895 skriver han at «hans drøm om et jødisk hjemland i Palestina vil kreve at den opprinnelige befolkningen kastes ut.» Og videre: «Når vi har okkupert landet og ekspropriert privat eiendom, «skal vi bestrebe oss på å drive ut den fattige befolkningen over grensen uten at det oppdages, sikre dem arbeid i transittland, og nekte dem ethvert arbeid i vårt eget land.» Hetzel la vekt på at både «prosessen med ekspropriasjon og utdrivelsen av de fattige måtte skje diskret og forsiktig.» Rene ord fra zionismens grunnlegger.
Offisiell israelsk historieskriving
Ilan Pappe er blitt møtt med hatkampanjer, forsøk på å bringe han til taushet og motangrep. I den offisielle israelske historieskrivingen framstilles den unge staten Israel som et offer for arabisk terror. At det er en voksende interesse for og forståelse i Israel for at denne framstillingen ikke stemmer med virkeligheten, er skremmende for de politiske og militære lederne.
Og ferskere utsagn fra israelske ledere indikerer at politikken fra 1948 kan synes like aktuelle I dag: Innenriksminister Meir Sheetrit sa i regjeringsmøte 24.2.2008, 10 måneder før angrepet på Gaza i desember 2008: «Vi må rette vårt angrep mot alle de som er ansvarlige for terrorisme, uten å spørre hvem de er. Det er uakseptabelt at vi ikke svarer når vi blir angrepet. IDF (Den israelske hæren) må utradere et nabolag i Gaza, advare beboerne og så trenge inn i nabolaget.» Daværende statsminister i Israel Ehud Olmert uttalte til avisa Haaretz 3.3.2008:
Israel forsvarer sine innbyggere i de sørlige delene av landet, og la det være helt klart; ingen har rett til å formane oss når vi handler i sjølforsvar.
For Ilan Pappe har ønsket om å fordrive den lokale palestinske befolkningen fra stadig støtte landområder ligget under politikken og de militære aksjonene, som inngår i politikken, helt siden lenge før staten Israel ble erklært. Og den fortsetter helt fram til i dag. Som en konsekvens av dette er den israelske ledelsen ikke interessert i en reell fred med palestinerne, men albuerom for fortsatt ekspansjon og etnisk rensing.
Jan Egeland, tidligere direktør på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), skrev i Dagbladet 2. februar 2008:
Tenk deg at vi tar bort en fjerdedel av Oslos areal, men samtidig tredobler byens befolkning til over 1,6 millioner. Tenk deg så at denne overbefolkede byen først og fremst består av flyktninger, barn og rasende ungdommer. Tenk deg til slutt at byens grenser permanent stenges på alle kanter av en overveldende militærmakt som umuliggjør kontakt med slekt og venner, lammer alle arbeidsplasser og høyskoler, stanser medisinsk behandling utenfor byen og blokkerer alle forsyninger utover ren nødhjelp.
Området Jan Egeland beskriver, er Gaza, verdens største utendørs-fengsel. Hans anliggende i artikkelen var å peke på hva konsekvensen av en slik situasjon kan bli; hvordan den virker mobiliserende i forhold til voldsbruk mot okkupanten og dermed fortsatt og eskalerende konflikt.
Politikken må avsløres!
Fra Ilan Pappe kommer oppfordringen om at verden må ta et klart standpunkt til den politikken Israel fører overfor den palestinske befolkningen. En slik politikk må etter hans mening defineres som totalt uakseptabel. Og videre må verden få øynene opp for at den israelske politikken ikke har som mål å finne en fredelig løsning, men har som eneste mål forsatt ekspansjon og fortsatt etnisk rensing. Etter hans mening må dette formidles enda sterkere til den israelske befolkningen. Den offisielle israelske historieskrivningen må avkles. Hva som virkelig skjedde før og etter at staten Israel ble erklært i mai 1948, må bli folkekunnskap.
Med sin helhetlige politiske analyse, som presenteres gjennom de to bøkene, basert på et omfattende faktamateriale, risikerer Ilan Pappe å bli beskyldt for å fare med konspiratoriske fantasier. Heldigvis bygger han på et omfattende skriftlig og muntlig materiale, som borger for noe annet. I Israel har han møtt motstand lenge, fordi hans historieskrivning undergraver den heltemodige historien man helst vil høre. Men også i internasjonale miljøer tror jeg det er langt igjen før det er en almenn aksept for at historien om konflikten mellom Israel og palestinerne må skrives radikalt om. For med sin dokumentasjon reiser Pappe viktige spørsmål ved pågående forsøk på fredsforhandlinger med Israel. Uten at Israel og israelerne tar et oppgjør med de holdningene som har ligget til grunn for staten fra før dens etablering, så blir fredsforhandlinger et spill for galleriet.