Et annerledes tariffoppgjør

Av

Nr 3 2012


Roy Pedersen er leder av LO i Oslo.

Fellesforbundet frontet likestillingskrav, og fikk til 14 dagers betalt pappaperm. Deretter kom første streik i staten på 28 år. Kommuneansatte streiket uten et lønnstilbud fra KS. Oslo kommune, og Fagforbundet ble enige til tross for at hovedstaden styres av høyresida. Unio streiket for å investere i framtida. Lavlønte vektere streiket for andre gang på rad, og fikk tvungen lønnsnemnd. Godssjåførene fikk nytt lønnsystem inkludert ubekvemog overtidstillegg. Bussjåførene fikk hevet lønna nesten til gjennomsnittet for industrien. Oljearbeidere streiket for å sikre pensjon arbeidsgiverne ensidig fjerner, men fikk også tvungen lønnsnemnd fra Hanne Bjurstrøm. Her er noen refleksjoner om tariffoppgjøret, frontfag og litt historikk.

Frontfaget gir likhet og tvang på samme tid

Tariffoppgjør handler om rettferdig fordeling av verdiskaping og kompensasjon for prisstigning. Deretter kommer særskilte lavlønnstillegg og likelønn, selv om sistnevnte har varierende fokus. Enkelt sagt handler det om rettferdig fordeling i første ledd, der inntekt for de ansatte er utgift for arbeidsgiver.

Fordelingen mellom arbeid og kapital utvikler seg noenlunde konstant, med ca. 72 prosent som lønnsandel og 28 prosent til eierne. Økt reallønn de siste åra har ikke endret dette. Faktisk er lønnsandelen svakt synkende. Profitten er økende, med 2011 som et rekordår for Norges 500 største bedrifter (Dagens Næringsliv 25.6.12). Redusert lønn til ansatte gir kun mer til eierne, gitt at det som produseres, blir solgt. EU-krise med økt ledighet og redusert kjøpekraft kan påvirke eksportindustrien og dermed lønnsevnen. Sånn er også kapitalisme på norsk. Økt kjøpekraft er også et virkemiddel mot krisa. Løsningen er dermed ikke økte forskjeller ved at arbeidsfolk betaler regninga. Godt hjulpet av relativ lav ledighet, høy pris på olje, gass og andre eksportvarer, billig import, samt egen styrke, har fagorganisertes reallønn økt. Dette selv om LOs representantskap ved de to siste oppgjørene har nøyd seg med å kreve kjøpekraften opprettholdt.

Arbeidsgiverne aksepterer frontfagsmodellen fordi den også for dem har gitt stabile rammevilkår, inkludert store lokale variasjoner. Både NHO og Norsk Industri forsvarer modellen, så lenge fagbevegelsen har nok medlemmer i frontfagene og arbeidsgiverne kan kompensere ved på ulike måter å omgå norske faste ansettelser på heltid og til tariff. Årets tariffoppgjør ser ut til å styrke den delen av NHO som er opptatt av produksjon, noe som bekrefter frontfagsmodellen på arbeidsgiverhold.

Statistikken viser at frontfagsmodellen legger rammen for tilnærmet lik lønnsutvikling for privat og offentlig sektor. Rammen for årets frontfag ble beregnet til ca. 4 prosent, og dermed også kravet fra statlig og offentlig sektor. Da stats- og finansminister reduserte anslag for offentlig lønnsutvikling med 0,25 prosent i revidert statsbudsjett, og ga statlige forhandlere slik ramme, ba de om og fikk streik i offentlig sektor.

Denne rammetenkningen slår ut i misnøye i deler av offentlig sektor fordi lærere, sykepleiere m.fl. ikke får ekstra uttelling for lengre utdanning slik som i privat sektor. Det er den samme årsaken som ligger til grunn for at likelønnskampen går i stå.

For Unio var det derfor viktig å få til formuleringer i årets oppgjør som ved neste oppgjør skal justere offentlig lønnsutvikling både ut fra arbeidere og funksjonærer i industrien.

I privat sektor fører forbundsvise oppgjør med bransjevis tilpasning til en fleksibel frontfagsmodell. Økende engasjement rundt tariffoppgjør og forbundsvis streikerett har gitt positive resultater. Dermed er kritikken mot frontfagsmodellen mindre enn på lenge. Med LO som part i alle tariffavtaler er samtidig faren liten for ulike fellesløsninger.

Forsøk på en snever tolkning av frontfagsmodellen har så langt ikke ført fram. I 2000 ble det streik i fellesoppgjøret LO/ NHO. De fleste har glemt at treårig tariffperiode ble skrinlagt som et resultat av et nedstemt tariffoppgjør. Nå er toårig tariffperiode nærmest automatikk. Hadde treårig tariffperiode blitt innført, ville det ført til redusert lønnsvekst og økte forskjeller. Bortsett fra tariffoppgjøret om pensjon/ AFP i 2008, har alle oppgjør siden vært gjennomført forbundsvist.

Styrke og enhet gir en viss fleksibilitet, også for offentlig sektor. De har klart å opprettholde sin pensjonsordning i motstrid til forhandlingsresultatet i LO/NHOområdet og delvis på tvers av pensjonsreformen. Svært få, hvis noen, har hevdet at dette er brudd på frontfagsmodellen.

Fagbevegelsens styrke er en tilnærmet felles interesse mellom organiserte i privat og offentlig sektor. LO gjør klokt i å tenke igjennom hvordan mellomlagene i offentlig sektor skal unngå å se LO og privat sektor som «hovedfienden». Det løser ingenting med spark på skinnleggen og utskjelling. Derfor må fagbevegelsen mer fordomsfritt diskutere likelønnspott og politiske tiltak som kan gi de med lengre utdanning mindre grunn til å kreve kompensasjon for kostnadene ved høyere utdanning.

Frontfagsmodellens ideologi

Modellen bygger på at ansatte og arbeidsgivere skal stille moderate krav for å styrke konkurranseevnen til norske bedrifter. Ikke alle vinner i konkurransen, noen slås også ut. En «styrket konkurranseevne» betyr at brødre og søstre i andre land blir arbeidsløse dersom «vi» vinner. Europeisk fagbevegelse legger derfor ikke styrket konkurranseevne til grunn for sin tariffpolitikk, men krever økt kjøpekraft, en rimelig andel av verdiskapningen og kompensasjon for prisstigningen for å skape arbeidsplasser og å redusere arbeidsløsheten.

Hadde parolen vært hvert enkelt lands styrking av konkurranseevnen ville europeisk fagbevegelse blitt sterkt splittet. Imidlertid gir en svekket fagbevegelse i Europa og et generelt dårligere styrkeforhold en dårligere reallønnsutvikling enn hos oss, selv med en mer riktig tilnærming til lønnskampen enn frontfagmodellens ideologi.

Som et apropos til dette er den tyske politikken som startet med det tyske sosialdemokratiet SPD og De Grønne i 2002 et ille eksempel. Ved å senke trygder og fleksibilisere arbeidsmarkedet har tyskerne opplevd reallønnsnedgang og endt opp med en stor lavlønnssektor.

I dag har en av fire en lønn på 9 euro i timen eller mindre (Dagsavisen 24.5.12). Staten bruker milliarder i sosialhjelp til å understøtte folk som jobber fordi lønna er for lav til å dekke husleie og andre regninger.

Både euro og reallønnsnedgang har styrket tysk eksportindustri. Førstnevnte fordi at svakere økonomisk stilte land ikke lengre kan devaluere for å styrke sin konkurranseevne. Sistnevnte ved at varene er billigere samtidig som produktiviteten er økt. Alt dette er en viktig årsak til dagens EU-krise. Norsk fagbevegelse har ingen interesse av å eksportere moderasjonstanken til sine brødre og søstre i Europa, tvert om.

Norsk eksportindustri lykkes desto mer en slik lønnsstrategi mislykkes.

Fellesforbundets tariffstrategi er viktig

I kjølvannet av kampen mot EUs vikarbyrådirektiv fikk frontfaget gjennomslag for viktige bestemmelser om innleie av arbeidskraft. Det er nå tariffbedriftens lokale avtale om lønn, arbeidstid, feriepenger, helligdagsgodtgjøresle m.m. som skal gjelde for de innleide. Samtidig får tillitsvalgte i innleiebedriften (tariffbedriften) rett til å ta opp tvister med leiefirma og bistå de tillitsvalgte dersom leiefirma har egen tariffavtale. Lønns- og arbeidsvilkår skal dokumenteres. I tillegg skal avtalene for de enkelte bransjene gjøres gjeldende for leiefirma der tariffavtaler inngås. Det siste er viktig for å ivareta det klassiske prinsippet om at det er arbeidet som skal være tariffert, uavhengig av hvem du jobber for. Dermed faller prinsippavtalen mellom LO og NHO angående bemanningsfirma (leiefirma) bort. En avtale som var et brudd med det nevnte prinsippet og som, hvis brukt i større omfang, kunne ha blitt en B-avtale i arbeidslivet.

Likebehandling skrevet inn i tariffavtalene skjer likevel ikke automatisk. Like vilkår krever at de innleide blir en del av de lokale avtalene. For eksempel vil det mange steder være behov for å definere lønn, avklare praktisering av arbeidstid og hvordan de tillitsvalgtes arbeidsforhold i forhold til innleide skal handteres. Likebehandling åpner dermed opp for økt organisering, aktivisering og ledelse.

Det er verdt å notere at NHO avviste Fellesforbundets hovedkrav. Norsk Industri gikk likevel med på dette, tilsynelatende uten anger i ettertid. Samtidig fortsetter NHO kampen mot allmenngjøring av verkstedoverenskomsten for skipsverftene på Vestlandet.

Streikeretten angripes

Flere hevder at streikeretten i offentlig sektor må gjennomgås på nytt, da streiker går utover tredjepart. Selv om ikke det er tilsiktet, gjør ofte streiker det. Argumentasjonen mot streikende sokkelarbeidere var at denne fratok inntekter til felleskassa. Tilsvarende «logikk» kan brukes mot de fleste streiker i privat sektor. Dette er et angrep på selve streikeretten. Fagbevegelsen må slå tilbake slike angrep og være aktive i forsvar-streikeretten-debatten. Det ble ekstra ille da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm brukte tvungen lønnsnemnd i vekterstreiken, attpåtil med en ny og særegen begrunnelse om «en uoversiktlig situasjon». Tvungen lønnsnemnd kom dagen etter at NHO-Service mente at streiken helt ubegrunnet var en «fare for liv og helse».

I oljekonflikten brukte arbeidsgiverne lockout for å presse fram tvungen lønnsnemnd, og fikk det til. Selv om den AP-ledede regjeringen følte seg presset av OLF og de økonomiske realitetene, står lønnsnemnd i kontrast til situasjonen i 1986. Den gang tok NAF (nå NHO) ut lockout mot fagbevegelsens krav om 37,5 timers uke. Resultatet ble fullstendig nederlag for NAF. OLF og arbeidsgiverne skulle selv hatt ansvaret for at eventuelle olje- og gassleveranser uteble. Eller for å si det med Leif Sande, forbundsleder i Industri Energi:

Vi føler oss sviktet. Det er en meget trist dag for alle 62-åringene som mister pensjonen sin, og det er sannsynligvis en flott dag for Helge Lund som får beholde sin gullpensjon ved hjelp av den rødgrønne regjeringen som griper inn for å stoppe en lovlig konflikt. (ABC Nyheter 10.7.12).

Helge Lund er i selskap med rundt 900 ledere som får beholde sine pensjoner.

Organisasjonsgradens betydning

Fagbevegelsen har grunn til å bekymre seg over årets oppgjør for serviceproletariatet. Hotell- og restaurantoppgjøret (Riksavtalen) ble riktignok godkjent, men det er rimelig stor murring blant tillitsvalgte. Landsoverenskomsten for butikk fikk heller ikke gjennomslag for kraftig heving av ubekvemstillegg. Vekterstreiken ble i hovedsak utløst ved at NHO service ikke ville være med på protokollen fra forrige oppgjør om en opptrappingsplan for å få vekternes lønn til å nærme seg gjensnittlig industriarbeiderlønn. Vekternes grunnlønn er 294 000 kroner. Vektersjefene i de fire største firmaene tjener et par millioner i gjennomsnitt. Da blir det ekstra irriterende at riksmekler Dag Nafstad brukte organiserte i Parat (YS) til å splitte de streikende. Det skjedde ved å gi vektere på flyplassene et ekstratillegg som Parat godtok. Det var umulig for Arbeidsmandsforbundet å gå inn på, da de har mange medlemmer som jobber utenom flyplassene. Riksmeklerens rolle i vekterstreiken samt bruken av tvungen lønnsnemnd er absolutt noe for LO å ta opp ved høstens tariffmøte med statsministeren. Det aktualiserer også tidligere LO-leder Yngve Haagensens forslag om at mekling først skal skje etter at en streik er et faktum.

Problemene for serviceproletariatet ved årets oppgjør viser at fagbevegelsen må ta organisering og organisasjonsbygging innen denne sektoren enda mer på alvor. LO må diskutere om det er mulig å reise et felles minstelønnskrav og en kraftig heving av ubekvemstilleggene på tvers av tariffområdene.

Uravstemning i tariffoppgjør

Uravstemning er avgjørende for at sluttresultatet blir som det blir. Uravstemning betyr en ekstra aktivisering rundt tariffoppgjør samt at fagbevegelsen er oppe til eksamen annen hvert år. Den som fikk til dette i det norske tariffsystemet, har fortjent en minneplakett på Youngstorget.