Klimakvoter og klimaproblemet

Av Erik Martiniussen

2008-03

Du har hørt det før, og kommer til å få høre om det mange flere ganger: Kjøp av såkalte klimakvoter, eller CO2-kvoter, er den mest kostnadseffektive og beste måten å løse klimaproblemet på.
Etter at SV kom i regjering, finnes det nå ikke et eneste parti på Stortinget som ikke omfavner dette virkemiddelet i klimadebatten.
Hva innebærer det å kjøpe en klimakvote?
Bidrar slike kjøp til å løse klimaproblemet?

Erik Martiniussen er frilansjournalist og studerer ved dokumentarfilmlinja i Volda.

 


 

For å svare på spørsmålet ingressen, må vi skru klokken tilbake til desember 1997 og klimatoppmøtet i Kyoto. Her var ledere fra alle verdens land samlet for å ferdigforhandle den første klimakonvensjonen noensinne. Hensikten var å få til utslippsreduksjoner som kunne begrense den menneskeskapte
drivhuseffekten. Fra Norge kom miljøvernminister Guro Fjellanger (V), og sjefsforhandler Harald Dovland. Daværende leder i Norges Naturvernforbund, og nåværende statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen, var også representert på konferansen.

Debatten raste om hvor strenge krav som skulle stilles til de enkelte land. Ett av hovedspørsmålene var om utviklingsland skulle bli pålagt utslippsreduksjoner. U-landene, med Kina og India i spissen, argumenterte sterkt for at det var de rike landene som historisk sett var ansvarlig for den menneskeskapte drivhuseffekten. Mens i-landene hadde sluppet ut klimagasser i atmosfæren i over hundre år, hadde utslippene fra de voksende økonomiene i den tredje verden først tatt til å øke de siste ti årene. U-landene skulle også ha rett til rask økonomisk utvikling, noe strenge miljøkrav kunne hindre, hevdet de.

Dette var argumenter som de fleste iland, med EU i spissen, var lydhøre for. USA på sin side presset kraftig på for at Kina og India skulle bli pålagt utslippsforpliktelser. Som et kompromiss ble amerikanske forslag om å innføre kvotehandel landene i mellom implementert i avtalen, sammen med den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Dette innbar at rike land med store klimagassutslipp, i Kyoto-protokollen, omtalt som annex 1-land, kunne kjøpe seg fri fra utslippsreduksjoner ved å investere i teknologi som fører til utslippsreduksjoner i fattige land, annex 2-land.

Kompromisset førte til en historisk enighet. Avtalen innebar at 37 i-land samlet skulle redusere sine klimagassutslipp med 5,2 prosent i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. EU skulle redusere sine utslipp med 7 prosent, USA med 8 prosent, og Japan med 6 prosent. Norge fikk lov til å øke sine utslipp med 1 prosent sammenliknet med 1990-nivå. Kompromisset førte til at USA til slutt undertegnet avtalen, men som vi vet, ble den likevel ikke ratifisert av den amerikanske Kongressen.

Heidi Sørensen i Naturvernforbundet var en av dem som var mest skuffet over kompromissene i avtalen. Hun var glad for at landene hadde blitt enige om en avtale, men mente kvotehandelen kunne være med på å uthule resultatet. Fjellanger understreket at Norge ikke ville bruke disse mekanismene, men i hovedsak gjennomføre utslippskutt hjemme.

Norge ivrigst

Ti år seinere er Norge av de ivrigste tilhengerne av såkalt kvotehandel. Så langt har Jens Stoltenberg og hans rød-grønne regjering satt av 4,1 milliarder kroner til slike kjøp. Pengene skal gå til å kjøpe CO2-kvoter fra fattige land, for at Norge skal kunne oppfylle sine Kyoto-forpliktelser. Ifølge Kyoto-avtalen skal Norges klimagassutslipp ikke overstige et årlig gjennomsnitt på 50,5 millioner tonn for perioden 2008–2012. I 2007 lå utslippene våre på 55 millioner tonn, ti prosent over Kyoto-målet, og ifølge regjeringens framskrivninger vil de fortsette å stige.

Hovedårsakene til de voksende utslippene i Norge er gasskraftverkene på Snøhvit, samt en voksende transportsektor (vi kjører stadig mer bil). Dette er faktorer regjeringen mener det er vanskelig å gjøre noe med. Derfor vil den heller kjøpe billige klimakvoter fra fattige land.

Stoltenberg er kanskje den ivrigste tilhengeren av kvotehandel i Norge. Han mener kvotekjøp er den mest kostnadseffektive måten å redusere verdens klimagassutslipp. Norge vil kjøpe hovedandelen av sine kvoter fra fattige land gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Dette er slett ikke uproblematisk, og så langt har regjeringen bare funnet ett prosjekt de er villige til å investere i. Dette er en avtale om å kjøpe en million kvoter fra det kinesiske vannkraftverket Dahuashui i Guizhou provinsen sør i Kina. Dette tilsvarer omtrent de årlige utslippene fra Statoils gasskraftverk på Snøhvit. Kjøpet må godkjennes av FN, og det har enda ikke skjedd. FN må blant annet undersøke om prosjektet er addisjonalt – om prosjektet ikke kunne ha blitt gjennomført uten CDM-penger. Dersom prosjektet uansett hadde blitt bygd, uavhengig av at det ble solgt CDM-kvoter fra det, så vil heller ikke CDM-salget ha noen effekt.

I Morgenbladet har Axel Michaelowa, rådgiver for FN-organet som godkjenner CDM-kvoter, tidligere hevdet at prosjektet slett ikke er addisjonalt. Vannkraftverket bygges nemlig midt i en fjellrik region, Guizhou, i et land med enorm vannkraftutbygging, og umettelig energibehov. Byggingen av kraftverket begynte allerede i 2003, først tre år seinere ble det aktuelt å selge CDM-kvoter fra prosjektet, som dermed ser ut til å være lønnsomt uansett.

Dermed går pengene fra den norske regjeringen rett i lommen på et kinesisk kraftselskap som uansett ville tjent penger. Fra før er det kjent at 30 millioner av de om lag 100 millionene som regjeringen skal betale for kvotene, går i lommen på en mellommann, det Londonbaserte finanshuset Sindicatum, som lever av å kjøpe og videreselge slike kvoter.

Det norske kvotekjøpet fra Kina er bare ett av mange eksempler på at den grønne utviklingsmekanismen (CDM) ikke fungerer. I juni offentliggjorde Cathrine Hagem og Bjart Holtsmark, begge seniorforskere ved Statistisk Sentralbyrå, en artikkel der de hevder at CDM-mekanismen ikke bidrar til å dra u-land inn i forpliktende klimasamarbeid, slik statssekretær Henriette Westhrin har hevdet ovenfor Klassekampen. Tvert i mot mener de at CDM er med på å hindre u-land i å sette tak på sine utslipp, fordi de tjener på å ikke ha det. I tillegg til problemene knyttet til addisjonalitet, viser de til lekkasjeproblemet. Den økende investeringen i vannkraft og annen «grønn» energi fører ikke nødvendigvis til at forurensende energi blir faset ut. Tvert i mot fører den økte tilgangen på energi til lavere energipriser og dermed større samlet energiforbruk. Et nytt vannkraftverk fører derfor ikke nødvendigvis til at et forurensende kullkraftverk blir stengt. I en vekstøkonomi som den Kina og India befinner seg i, kan resultatet like gjerne være at begge kraftverkene går for full maskin.

Kvoter til Kina

To tredeler av alle vannkraftprosjekt i verden som det selges CO2-kvoter fra, kommer fra Kina. Det viser undersøkelser gjennomført av den amerikanske organisasjonen International Rivers Network. Ifølge daglig leder i IRN, Patrick McCullen er det svært lite sannsynlig at noen av dem har noen reell klimaeffekt.

«Med et akselererende kraftforbruk er det store penger å tjene på å bygge ut både store og små kraftverk i Kina,» fortalte McCullen til Klassekampen i sommer. «En eventuell ekstra pengestøtte gjennom salg av CDM-kvoter fra prosjektene vil bare gi utbyggeren en ekstra gevinst,» sa han. Han mener det trengs en kraftig innskjerpelse av regelverket for godkjenning av CDM-kvoter. Ingen kullkraftverk er så langt revet ned som følge av at nye vannkraftverk har blitt bygd i Kina.

At en vannkraftutbygging godkjennes av FN som et CDM-prosjekt er slett ingen garanti for at det fører til reelle utslippsreduksjoner. Problemene med addisjonalitet og lekkasjer er like reelle for godkjente som ikke godkjente prosjekt. En undersøkelse gjennomført av FN ekspert Axel Michaelowa viste i 2007 at over 20 prosent av prosjektene det ble solgt kvoter fra, ikke var additative. Hagem i SSB uttrykker det til Klassekampen på denne måten:

«Summen av CDM-tiltak i fattige land er økte globale utslipp.» Hun mener effekten av ethvert CDM-tiltak er svært uviss. Det samme sier McCullen i IRN i samme artikkel: «Kvotekjøp i utlandet har systematisk vist seg å føre til økte globale klimagassutslipp, framfor lavere utslipp.» Andre undersøkelser har vist at prosjektene heller ikke har hatt noen særlig betydning for teknologioverføring til fattige land.

En skulle tro at disse funnene ville ha innvirkning på regjeringens politikk. Det har de så langt ikke hatt. Til tross for økende kritikk mot CDM har regjeringen vært langt mer opptatt av å kjøpe CDM framfor kvoter på det europeiske kvotemarkedet. Statssekretær Henriette Westhrin (SV) hevder regjeringen gjør dette for få u-landene med i Kyoto-avtalen. Det høres jo ut som en idealistisk begrunnelse, men med alle de hull som nå er funnet i CDM-markedet, er det fristende å også lete etter andre årsaksforklaringer.

EU-kvotene dyrere

En enkel forklaring kan være at CDM-kvotene selges til nesten det halve av hva EUkvotene selges for. Dermed sparer Norge store penger på å kjøpe kvoter i fattige land, framfor å kjøpe kvotene av EU-land. Både statsminister Jens Stoltenberg, finansminister Kristin Halvorsen og miljøvernminister Erik Solheim har besøkt Kina for å sikre Norge slike kvotekjøp der. Samtidig er kvotekjøp i Kina med på å rette fokuset vekk fra den hjemlige debatten.

En vesentlig forskjell på EUs kvotemarked og CDM-kvotene er at EU-kvotene kommer fra land som har utslippsforpliktelser. Kjøper Norge en kvote fra Sverige, må Sverige redusere sine utslipp tilsvarende. Slik er det ikke med CDM-systemet. Men selv om EUs kvotemarked kanskje framstår som bedre enn CDM-markedet, er heller ikke dette markedet fritt for problemer. Ett av disse problemene er at en kan importere CDM-kvoter inn på EU-markedet, og
dermed holde prisene på kvotene nede. Norge er et av landene som vurderer en slik strategi. Norge vil faktisk kjøpe så mange CDM-kvoter i fattige land at de årlig kan videreselge 7 millioner kvoter til EU med god fortjeneste, og allikevel, hevdes det, overoppfylle Kyoto. Prisforskjellen gjør at staten årlig kan cashe inn en netto fortjeneste på 800 millioner kroner på salget. Ikke dårlig for et land som slipper ut 10 prosent mer klimagasser enn hva vi er forpliktet til i henhold til Kyoto?

Norge har imidlertid til gode å få innpass på EUs kvotemarked. Årsaken er at regjeringen planla å gi gratis kvoter til norske gasskraftverk, mens annen landbasert industri måtte kjøpe kvoter, noe ESA-domstolen mente var konkurransevridende. Nå må regjeringen utarbeid et nytt forslag til kvotelov før vi igjen kan søke om å tiltre kvotemarkedet i EU.

Den økende drivhuseffekten er uten tvil en av de største utfordringene vi mennesker har stått ovenfor. Jeg vil derfor ikke kategorisk avvise at kvotehandel kan være ett av virkemidlene vi bør ta i bruk for å løse dette problemet. Problemet oppstår når kvotehandelen kommer i veien for alle andre løsninger. Så langt kan det synes som om regjeringen har latt kostnadseffektivitet overskygge den omstilling som er nødvendig for å løse klimaproblemet. Dermed sakker Norge teknologisk akterut i forhold til andre land som satser mer penger på å løse problemer hjemme.

I tillegg trengs det en strengere regulering av kvotemarkedet. Dersom slike løsninger skal fungere, må en bygges opp klare grenser for hva en kan handle og hvor en kan handle. Et nasjonalt kvotemarked vil eksempelvis være langt mer oversiktelig og lettere å sanksjonere enn et globalt marked.

Aller viktigste er det imidlertid å ikke la markedsløsningene blende oss for andre virkemidler. Norge har god tradisjon for å regulere og forby farlige utslipp. Det burde vi også gjøre med store industrielle klimagassutslipp. Dersom det var kvikksølv og ikke CO2 Statoil slapp ut fra Snøhvit, kan jeg garantere at selskapet hadde måttet betale en kraftig bot, da de i fjor brøt utslippstillatelsen med over 100 prosent. Den eneste grunnen jeg kan se til at vi ikke tar i bruk
tilsvarende sanksjonsmidler i klimaspørsmål, er at konsekvensene av slike utslipp framstår som mer abstrakte for oss enn lokal forurensning. Der et kvikksølvutslipp ville ha ført til lokal fiskedød, fører høye europeiske og amerikanske CO2-utslipp til flere hetebølger i India, hyppigere orkaner i Karibien og flere malariatilfeller i Afrika.

Samtidig truer den globale oppvarmingen en rekke plante og dyrearter. Dersom den globale gjennomsnittstemperaturen øker med 1,5 til 2,5 grader, noe FNs klimapanel regner som 90 prosent sannsynlig, vil opptil 30 prosent av artene dø ut. En høyere oppvarming vil gi enda større artsutryddelse og true livsgrunnlaget til mennesker over hele kloden.

Det er en skummel tanke, men dersom det var norske liv som gikk tapt som følge av økt malaria, matmangel og heteslag, framfor afrikanske og indiske, er jeg ganske sikker på at store industrielle CO2-utslipp hadde blitt forbudt. Da hadde vi ikke ventet på at markedsmekanismene snart skulle begynne å fungere.