Er det ikke deilig å ha noen å elske?
Av Ellen Engelstad
Det sterkeste våpenet vi har mot markedskreftene akkurat nå er entusiasme. Det kunne vært verre. Derfor må vi møte Syrizas seier i Hellas med støtte og solidaritet, ikke avmålt og kritisk.
Ellen Engelstad er redaktør i Manifest Tidsskrift med ansvar for kultur og vitenskap, og tidligere kulturredaktør i Universitas og Fett. Hun skriver bok om ungdom og krisa i Europa.
Det venstreradikale greske partiet Syriza vant en brakseier i det greske valget. I lyntempo har de dannet regjering og gått inn i forhandlinger om gjeldsstrukturering med EU. Syriza ble dannet som en valg-allianse i 2004, bestående av 13 små og store grupperinger og aktivister på venstresida. Statsminister Alexis Tsipras kommer fra den største fraksjonen, Synaspismos, som kan sammenlignes med SV. En annen stor aktør i Syriza er kommunistiske KOE, som har forbindelser til Rødt. I 2012 ble alliansen omgjort til et vanlig politisk parti.
Syrizas valgseier har fått blandet mottakelse på venstresida både i Norge og internasjonalt. Mens visse, inkludert undertegnede, har vært veldig begeistret for at den radikale venstresida kan vinne valg og ta et oppgjør med EUs kutt- og innstrammingspolitikk, har andre vært skeptiske både til den parlamentariske veien og til koalisjonspartneren, Uavhengige grekere, som er høyrepopulister mot innstramming. Uansett hva man mener om Syriza og situasjonen i Hellas, er den hektiske tiden nå avgjørende for den videre utviklingen i Europa. Svært mye står på spill, og det kan se ut til at enten venstresida eller høyresida kommer til å få et kraftig slag for baugen. Kanskje allerede før denne artikkelen er på trykk. Politikk man trodde var konsolidert og langsom, har begynt å endre seg drastisk fra uke til uke.
Motkrefter og håp
Kreftene som vil at Syriza skal feile, er sterke. Den spanske regjeringen med konservative Manuel Rajoy i spissen vil vise velgerne at radikale venstre er radikal galskap og slå ned Podemos, Syrizas spanske søsterparti som nå leder på meningsmålingene. Irland og Portugal vil fortelle velgerne at når de har måttet gjennomleve tunge troikaprogrammer må Hellas også, og i Nederland, Finland og Tyskland har folk blitt fortalt at grekere er late og ikke betaler skatt.
Rommet for å snu 180 grader rundt og si at man likevel vil hjelpe Hellas, virker lite. Legg til finansnæringen, lobbyister og den generelle høyrevinden som blåser over EU, som vanskelig vil la seg stoppe av en gjeng greske kommunister og sosialister. Håpet om å få gjennom en ny avtale som letter gjeldsbyrden, virker lite. Samtidig har Syriza noen kort på hånden. EU er så integrert at det er vanskelig å fjerne ett ledd i kjeden uten at den ryker, og de som støtter Hellas, blir flere. Obama mener Europa bør skjerpe seg og hjelpe. Det samme gjør ledende økonomer og toneangivende kommentatorer. «Alle» mener at kuttpolitikken er feilslått, en gjeldskonferanse à la den som begunstiget Tyskland i 1953 virker unektelig fornuftig, og de fleste begynner å bli mer eller mindre lei av de steile og moralistiske tyskerne.
Den italienske og franske regjeringen er på papiret sosialistisk, og det samme blir trolig den portugisiske etter valget i år, mens Irland og Spania kan få virkelig radikale regjeringer. Alle disse aktørene kan vippe over i feighet overfor status quo, eller få mot til å støtte en annen retning for Europa.
Vi må vise støtte
Det høres ut som en klisjé, men er like fullt sant: Vi har ingen representanter inne i møterommene i Brussel – utenom Varoufakis, Syrizas finansminister – vår makt er på gata. Og det er derfor vi bør være der og vise støtte og solidaritet, ikke trekke oss tilbake til diskusjoner om hvor usikkert det er langt at de lykkes. Det er derfor jeg skrev i Dagbladet at:
Svært mange på den europeiske venstresida, med Syriza og Podemos i spissen, vil ta Europas sjel som et sosialt og rettferdig kontinent tilbake. Det første som står i veien for det, er Berlin, som står steilt på at troika-avtalene ikke er på forhandlingsbordet. Men de mister momentum og de vil tape.
Ikke fordi jeg kan være helt sikker på at det blir utfallet, men fordi jeg er sikker på at det er slikt vi må si nå. Jeg har møtt motargumenter om at venstresida har vært for skråsikker før, med katastrofale følger. Til det må vi bare innse at nåtida ikke er 70-tallet, og at om Syriza feiler, vil det være gjennom tapte forhandlinger og store vansker med å skape vekst og arbeidsplasser. Sistnevnte, at man ikke greide å legge til rette for en sunn og god produksjon, var også et problem på 70-tallet, men det betyr ikke at vi må frykte noe nytt terrorregime i Hellas, med mindre Gyllent Daggry overtar stafettpinnen.
Hva har Syriza til felles med Høyre–FrP-regjeringen?
Om vi skal sammenligne Syriza med et annet fenomen, kan vi heller forsøke med den mørkeblå regjeringen vi har i Norge. Lik Syriza går de høyt ut med løfter og forslag de selv tror på, men som det ikke er sikkert de får gjennomslag for. For eksempel deres nylige forslag om å selge seg ned i fire statlige selskaper: Flytoget, Kongsberg Gruppen, Telenor og Statskog. De møtte massiv motstand og tapte i stor grad både debatten og saken: Det blir nedsalg i Telenor, og Statskog utredes, men de to andre ble foreløpig lagt tilbake i skuffen. Tilsvarende kan vi se for oss blir resultatet av Syrizas innenrikspolitikk og forhandlinger med EU: De vil tape noe, vinne andre ting og legge noe i skuffen for å kunne tas fram neste gang. Men ingen på høyresida gråter over at de taper igjen og igjen, og trolig er det fordi de allikevel ser ut til å vinne på lengre sikt. På venstresida virker det vanskeligere å gå hardt ut for så å tape, da føles det lett som om alt faller sammen. Men det gjør jo ikke det for nyliberalistene, så hvorfor skulle det gjøre det for oss?
Jeg er for en skrittvis vei til sosialismen, og ikke motstander av parlamentarisk demokrati. Skal vi først ta Berlin, så Manhattan, kan jeg grovt skissert, se for meg at det kan skje som følger: Via folkelig støtte og mobilisering i både inn- og utland vinner Syriza fram med flere av kravene sine og innleder starten på slutten av kuttpolitikken. Det inspirerer andre land, og Podemos vinner valget i Spania med sin radikale politikk, i Irland vinner Sinn Féin. Folk ser hvor mye bedre livet med sosialistisk politikk er for majoriteten (Podemos’ nyoversettelse av proletariatet) og begynner å kreve mer av det samme, mer likhet og mer rettferdighet. Dette sprer seg og ruller nyliberale reformer tilbake, og uten at vi skjønte det selv har Europa blitt et mye bedre sted. Det høres ikke særlig realistisk ut? Nei, men det gjør heller ikke omveltende revolusjon med det første. Den nyliberale vendingen har vært seig, langsom og opplevd store tilbakeslag, men i det store og hele har den vært en «kjempesuksess». Det er på tide for venstresida å støtte opp om en skrittvis forandring framfor å kritisere alle små detaljer hos sine egne.
En artikkel i den tyske, venstreradikale avisa Analyse und Kritik kritiserte Syriza-leder Alexis Tsipras for å ha besøkt et munkekloster som ikke tillater kvinner på området. Etter min mening har Syriza 99 problemer, men noen munker er ikke et av dem. Klosteret er svært kjent i Hellas, så besøket var et frieri til religiøse velgere, noe andre politiske bevegelser ville mene var lurt.
Suksess som spres og forener
Jeg skriver dette i Lisboa hvor jeg alt har vært på to demonstrasjoner til støtte for det greske folket og skal på en til om noen dager. Aktivistene er klare på at de viser solidaritet med Hellas, ikke Syriza, selv om timingen sammenfaller. Den portugisiske venstresida er ikke så godt organisert som den spanske, for å si det forsiktig, men også Portugal lider etter flere år med troika-programmer. Om Syrizas seier og Podemos’ suksess greier å samle venstresida her og organisere dem bedre, er det et viktig skritt i riktig retning.
Langt fra alt viktig skjer i partier, og grasrotmobilisering er helt avgjørende, men det gjør ikke venstreradikale partiers seier mindre fint. Derfor bør vi støtte Syriza nå og si at vi veit at natta blir til dag.
Så får vi se hva som skjer da.