Er det håp for den indiske venstresida?

Av Tore Linné Eriksen

Nr 3 2016

De tradisjonelle kommunistpartiene i India har 1,5–2 millioner medlemmer, 130 000 lokallag og stor innflytelse i fagbevegelser, småbondeorganisasjoner og kvinneforbund med oppslutning fra titall millioner.

Men er det håp for dem? Og finnes det alternativer?

Tore Linné Eriksen er professor em. ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Rødt!.

Praful Bidwai var en av gigantene på den indiske venstresida, både som forfatter, journalist, uavhengig marxist og ihuga aktivist. Med sine enorme kunnskaper spilte han en viktig rolle som folkeopplyser, og i de siste åra var det ikke minst hans pamfletter og bøker om miljø- og klimaspørsmål som fikk betydning både innenfor og utenfor India. Sammen med Achin Vanaik, sto han også bak en rekke publikasjoner om internasjonal politikk, godt forankret i kampen for atomnedrustning. Selv fikk jeg glede å komme nær begge i 2001/2002, da India og Pakistan sto på randen av atomkrig og hindusjåvinistene pisket opp islamofobiske stemninger etter 11. september. (Bill Gates staveprogrammer er for øvrig ukjent med ord som folkeopplyser og islamofobisk.)

23. juni i fjor døde han brått, bare 66 år gammel. Symptomatisk skjedde det under en konferanse i Amsterdam, der han var med i ledelsen av det internasjonale nettverket TransNational Institute. Dermed fikk han ikke være med på den storstilte lanseringa av den boka som var levert til trykking, og som vil bli stående som hans hovedverk og politiske testament.

Lange linjer

The phoenix moment. Challenges confronting the Indian left* er et usedvanlig rikholdig, ambisiøst og mangfoldig arbeid, som bærer preg av Bidwais sørlige kjennemerke: kombinasjonen av et drivende språk og enorme mengder nyttig kunnskap. Notene og littteraturlista er i seg sjøl ei gullgruve for dem som interesserer seg for India, og i tillegg til langvarige arkivstudier studier trekker forfatteren på utallige intervjuer og egne erfaringer. I tillegg til å være en historisk gjennomgang, byr boka – ubeskjedent – på et manifest for ei ny venstreside som kan komme opp fra dagens hengemyr.

De lange linjene fører leserne tilbake til starten på Communist Party of India (CPI) midt på 1920-tallet, med ei anti-kapitalistisk og anti-imperialisme som alternativ til det langt mer dominerende Kongresspartiet til Gandhi og Nehru. Selv om ledelsen som oftest besto av høykastehinduer, ble partiet nest størst ved det første sjølstendighetsvalget i 1951. Gjennombruddet kom i delstaten Kerala (i dag: 35 millioner innbyggere) i 1957, som ga verdens første folkevalgte kommuniststyre. Ved splittinga i 1964 brøt mer sovjetkritiske – og noe mer Kina-vennlige – utbrytere ut, og deretter er det CPI (Marxist) som har vært overlegent størst. Det er da også disse to partiene som står i sentrum i Bidwais historie, selv om han også er innom en rekke mindre organisasjoner som også stiller til valg. (Rekka av partier med kommunist, marxist, revolusjonær, leninistisk, Rød stjerne osv., i navnet, er uten grenser). Litt skuffende er det at han i liten grad berører CPI (ML), som så dagens lys som en del av det væpnete naxalittopprøret sist på 1960-tallet, og som seinere har gått inn i CPI (Maoists). På denne måten har han lite å fortelle om de grupperingene som i dag kjemper for livet for å forsvare urfolks ressurskamp i skogsområder.*

Sviende kritikk av venstrefronter

En rekke partier har, under ledelse av CPI (M) i en venstrefront, styrt i lange perioder delstatene Kerala og Vest-Bengal. I den siste av dem, med nær 100 millioner, hadde de regjeringsmakt i 34 sammenhengende år fra 1977. Bidwais fortelling er en nedgangshistorie om forspilte muligheter, tilstivnet dogmatikk, opportunistiske ledere og synkende oppslutning. På den nasjonale arena har CPI og CPI (M) aldri hatt noen sterk posisjon, men lå lenge på rundt 10 %. Ved katastrofevalget i 2014, havnet de på under 5 % for første gang. I Vest-Bengal har stemmetallet nesten blitt halvert i løpet av de tiåra, og delstatsvalget i mai i år bekreftet tilbakegangen. Litt bedre er situasjonen i Kerala, der den største av venstrefrontene nå er tilbake i regjeringsposisjon igjen.

Analysen stikker dypt, og er desto mer sviende. Det er tre grunnleggende kriseforklaringer. Den første er at det ikke er utviklet noen egen sosialistisk strategi som er tilpasset indiske forhold, og at det altfor lenge har vært avhengighet av de modellene som havnet i totalhavari i Sovjetunionen og i en slags markedsstalinisme i Kina. Særegne indiske forhold har derfor aldri blitt konfrontert, slik som kastesystemet, undertrykkinga av daliter (tidligere kalt «kasteløse», den ekstremt patriarkalsk-religiøse kvinneforakten og et samfunn hvor det overveiende flertallet lever i et slags uformelt arbeidsforhold, dvs. uten fagorganisering og reguleringer. Som et vedlegg gjennomgår Bidwai dessuten en ganske kronglete debatt om «produksjonsmåter» på en forbilledlig måte, der hans poeng er at kapitalistiske produksjonsforhold er så rotfestet på landsbygda at man ikke kan tale om før-kapitalistiske eller føydale forhold. Dermed blir den kommunistiske forestilling om føydalisme, og dermed alliansemuligheter også med agrarborgerskapet, så håpløs.

Autoritær sentralisme og glideflukt mot høyre

Den andre kriseforklaringa handler mest om partistrukturen, med «demokratisk sentralisme», autoritære (og eldre) menn, mangel på kvinne- og dalitrepresentasjon, fravær av åpen diskusjon og stor mistenk-somhet overfor folkelige bevegelser som ikke så lett lar seg dirigere. (Venstrefronten i Vest-Bengal har aldri hatt under 50 prosent av sine regjeringsmedlemmer fra høykaster.) Dessuten er det et partiapparat som knapt er noe annet enn en parlamentarisk valgmaskin, og som ikke en gang klarer å være dette. En ting er å stille ved valg, noe annet er å unnlate å utvikle tanker om et dypere demokrati og mer folkelig makt nedenfra. Bidwai peker også på mistenksomhet over miljøbevegelser og et ambivalent forhold til feminisme.

Det tredje hovedtema, som særlig belyses gjennom et meget nærgående studie av Vest-Bengal, handler om en ideologisk glideflukt mot høyre, i kombinasjon med korrupsjon og maktarroganse. (Disse to kapitlene er nesten ei bok i seg selv.) Bidwai dokumenter hvordan CPI (M) i praksis har omfavnet nyliberalismen, inkludert lån fra IMF/Verdensbanken på deres betingelser, gitt spillerom for utenlandsk kapital i «skattefrie industrisoner», invitert Wal-Mart til konfrontasjon med de mange småbutikkene og hilst velkommen Cargill som truer småbøndene. Mest grotesk er selvsagt er at delstatsregjeringa i 2006–2008 sendte inn politi- og militærtropper i to områder der folk protesterte mot å bli drevet vekk av bilproduksjon og kjemisk industri. (I Nandigram blei 14 fredelige demonstranter drept.) Ikke uten grunn har dette ført til oppslutning om «utenomparlamentarisk» opposisjon og geriljagrupper både i Vest-Bengal og i Odisha, samtidig som mange tradisjonelle støttespillere vendte partiet ryggen.

Et anti-kapitalistisk manifest

Bidwai øyner ikke noe håp for de tradisjonelle kommunistpartiene, men ser likevel for seg at de – under forutsetning av grundig fornying – kan være med i ei ny venstreside. De har tross alt 1,5–2 millioner medlemmer, 130 000 lokallag og stor innflytelse i fagbevegelser, småbondeorganisasjoner og kvinneforbund med oppslutning fra titall millioner. Men for Bidwai er utgangspunktet at det i takt med forvitringa i partiene har vokst fram et mangfold av det kan kaller nye bevegelser, og som er forankret i folkelig kamp og mobilisering. Det gis også eksempler på hvordan de i flere tilfeller har oppnådd resultater, slik som retten til informasjon, motstand mot vannprivatisering, bedre arbeidsforhold gjennom streiker og okkupasjon av jord. Arenaene er mange: kamp mot kvinneundertrykking seksualisert vold, mobilisering for dalitrettigheter, motstand mot hindusjåvinisne, opplysningskampanjer mot frihandelsavtaler, aksjoner for kollektivtrafikk, krav om en helt annen miljø og klimapolitikk i et av verdens mest forurensete land, organisering for å beholde adgang til ressurser å leve av, vern om en arbeiderlovgivning som nå uthules, et mer rettferdig helsevesen og kollektiv organisering i uformell sektor.

Så langt nede som den tradisjonelle venstresida befinner seg, mener Bidwai at det ikke er lett å stable på beina et alternativ. Men han ser ingen annen vei enn å forsøke å smelte sammen konkrete dagskrav og langsiktige perspektiver, innenfor ei anti-kapitalistisk ramme – og bidrar sjøl med et fyldig manifest (A People´s Charter) som trekker opp noen hovedlinjer. Dagens hindusjåvinistiske nyliberalisme, sammen med en tettere USA- og Israelallianse og en økonomi som skaper få arbeidsplasser, gjør endringer mer nødvendig enn noen gang. Praful Bidwai sto sjøl sentralt i det gryende arbeidet på å få mange strømninger i alle fall til å starte samtaler, bli bedre kjent med hverandre og legge demper på sin sekterisme. Etter boka hans blei utgitt, har mange av disse initiativene blitt ført videre. Noen kritiske røster har imidlertid innvendt at det må et sterkt parti til for å lede kampen, men heller ikke de veit riktig helt hvor de skal finne det for tida.

* Praful Bidwai: The phoenix moment. Challenges confronting the Indian left. Noida, Uttar Pradesh: HarperCollins India, 2015, 586 s.

*Her anbefales isteden Arundhati Roy: «På vandring med kameratane – Krig i skogen», Rødt! nr. 4, 2010, http://marxisme.no/arundhati-roy/. For en kritisk tilnærming, se Tore Linné Eriksen: «Adivasier, maoister og Arundhati Roy – Et riss av en indisk diskusjon», Agora, nr. 4, 2012: 5 – 32.