EØS foran LO-kongressen
Av
Lars Johnsen er 1. nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund.
Sosial dumping
For medlemmene av NTF griper EU-/EØSregler direkte inn i deres daglige lønns- og arbeidsforhold. Fleksible regler for inn- og utleie av arbeidskraft, anbud innenfor bussog renovasjonssektoren, havnedirektiv, kabotasjekjøring (rett til å utføre transport i et annet land) innenfor gods- og personkjøring fører til usikre arbeidsvilkår og sosial dumping. EUs fire friheter, fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft, gir ingen frihet for arbeiderne, men er friheter som kapitalen bruker for å øke sin profitt. Økt bruk av midlertidige ansettelser, oppsplitting og utskilling (outsourcing) av virksomhet, anbud osv. svekker arbeiderkollektivet på arbeidsplassene, svekker fagbevegelsen og svekker derved mulighetene for å sikre og forbedre lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte. Konklusjon: EØS-avtalen har ført til svekkelse av fagbevegelen og medfører sosial dumping.
Markedsadgang 1
Andre grupper innenfor LO, spesielt industrisektoren, frykter at en oppsigelse av EØS-avtalen vil svekke norsk bedrifters markedsadgang til EU-området, og at EU vil innføre toll og andre restriksjoner på norsk eksport til EU. Dette er en frykt som ikke er reell. Tidligere handelsminister og EØStilhenger Halvard Bakke sa det slik i en artikkel i Dagsavisen den 20. november 2003:
Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handels-avtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge vil kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.
 |
| Foto: Jokke Fjeldstad |
I tillegg har den internasjonale handelen de senere år blitt liberalisert i regelverk vedtatt av WTO. I 2010 var derfor 51 prosent av all internasjonal handel tollfri, og den gjennomsnittlige toll var på bare 4 prosent. Det er derfor lite trolig at EU både vil sette den tidligere avtalte handelsavtale og WTOs regelverk til side dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen.
Konklusjon: En oppsigelse av EØSavtalen vil derfor ikke medføre toll eller andre restriksjoner på handelen med EU.
Markedsadgang 2
For Norge har også EU-landene mindre betydning for eksportindustrien. EU er fortsatt er en dominerende handelspartner, og 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) går til EU. Men dette er en betydelig nedgang siden 1994 da EØS-avtalen trådte i kraft. Den gang gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.
I tillegg har norsk leverandørindustri, etter at EØS-avtalen trådte i kraft, tapt betydelige markedsandeler ved større utbygginger i Norge, spesielt i oljesektoren, som følge av anbudsprinsippene (konkurransereglene) i EU/EØS-området. Dette medførte blant annet at bygginga av hoveddelen av Snøhvit i Hammerfest gikk til et spansk verft. Norge kunne ikke begrunne en norsk tildeling i for eksempel et nasjonalt eller regionalt behov for næringsutvikling eller utvikling av nasjonal/regional kompetanse. Dette ville vært i strid med konkurransereglene i EU/EØS.
Konklusjon: EØS-avtalen har ikke ført til en økt markedstilgang for Norge til EU, den har svekket styringa av nasjonal/regional industriutvikling, og den har økt leverandørindustriens konkurranseflate.
På LO-kongressen i 2009 ble det vedtatt å kreve en bred og helhetlig offentlig evaluering av EØS-avtalens betydning for Norge. Det var dette kravet som medførte at Regjeringen nedsatte et utvalg. Utvalget leverte sin utredning i januar i fjor – Europautredningen (NOU: 2/2012). Samtidig med at regjeringen gjennomførte sin utredning, gjennomførte også flere fagforbund sammen med Nei til EU en gjennomgang av EØS-avtalens virkning for Norge. Dette utvalget leverte sin innstilling Alternativrapporten to måneder etter det regjeringsoppnevnte utvalget. Regjeringens Europautredning vurderte ikke alternative tilknytningsformer til EU, mens Alternativrapporten utredet også de ulike alternativene fra fullt norsk EU-medlemskap tilbake til en frihandelsavtale. På bakgrunn av oppdraget som ble gitt i 2009 og rapportene, må LO vurdere Norges tilknytningsforhold til EU.
Arbeidsrettslige områder
De senere årene har også både rettsavgjørelser, direktiv og forordninger påvirket de norske lønns- og arbeidsvilkår og utfordret den norske/nordiske arbeidslivsmodellen. Dette har påvirket synet på EU og EØS blant de tillitsvalgte i LO.
De fire EU-dommene, Laval, Viking, Rüffert og Luxemburg, har svekket den nasjonale fagbevegelsens mulighet til å sikre nasjonale tariffavtaler og lønns- og arbeidsvilkår. Det at ILO, FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, har fastslått at dommene er i strid med vedtatte ILOkonvensjoner, viser mer hvilken retning EU og EU-domstolen tar enn at det gir en sikkerhet for at det utvikles anstendige arbeidsforhold innenfor EU. ILOs utspill er selvfølgelig viktige argumenter for å få endret rettstilstanden i EU og EØS og sikre at viktige ILO-konvensjoner på arbeidsrettsområdet blir ivaretatt. På samme måte er også Høyesteretts kjennelse i den såkalte verftsdommen viktig. Høyesterett slo fast at avtalefestede rettigheter som fri kost, losji og reise også skulle gjelde for tilreisende arbeidere uten tariffavtale. Dette skjedde til tross for at EFTA-domstolen hevdet at å allmenngjøre slike bestemmelser ville være i strid med EØS-avtalen.
I løpet av kongressperioden har det også kommet flere direktiv som griper inn i organiseringen av arbeidslivet og nasjonalt avtalte lønns- og arbeidsvilkår, som for eksempel Postdirektivet og Vikarbyrådirektivet.
Konklusjon: EUs fire friheter, EU-retten og EØS-avtalen undergraver viktige internasjonale konvensjoner og nasjonal organisering og avtaler på det arbeidsrettslige området.
Fire områder
 |
| Artikkelforfatter Lars Johnsen, (Foto: Nei til EU) |
I DeFactos rapport 2:2012 EØS – en kritisk vurdering skriver Dag Seierstad:
Gjennom EØS er Norge knytta til EU på fire håndfaste måter:
Norge binder seg til EUs lovverk for det indre markedet, dvs. regelverket for den frie flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, den frie etableringsretten og konkurranselovgivningene. Norge binder seg til all framtidig lovgivning som EU kommer til å vedta for det samme indre markedet – uansett hva det kan være. Norge har bundet seg til å sette til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med EU-traktatens grunnleggende prinsipper eller med en EU-lov for det indre markedet – både de som gjelder i dag og alle som kommer til å bli vedtatt.
Norge har godtatt å bøye seg for de tolkningene av traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen har foretatt – og alle deres framtidige tolkninger av traktater og lover.
Konklusjon: EØS-avtalen undergraver den nasjonale sjølråderetten på viktige samfunnsmessige områder.
LOs krav
I 1990, før forhandlingene om EØS-avtalen startet, vedtok LO representantskap 15 krav til avtalen. Disse kravene er på langt nær innfridd.
LOs første krav var:
Samarbeid om en økonomisk politikk for full sysselsetting må bli en del av EØSsamarbeidet.
Et slikt samarbeid har vi ikke sett, og vi ser heller ikke konturene av det i dag innenfor EU-/EØS-området, tvert om synes det som om arbeidsledighet blir benyttet som brekkstang for å sikre kapitalen. I dag er over 19 millioner EU-borgere registrerte arbeids-ledige, av disse er 11 millioner langtids-ledige, dvs. de har vært uten fast arbeid i over ett år. Og tallene fortsetter å stige.
LOs andre krav var at EØS-samarbeidet må omfatte den sosiale dimensjon med et forpliktende handlingsprogram for å sikre samfunnsmedlemmenes grunnleggende rettigheter.
Etter ILOs krasse kritikk av EU-domstolens manglende ivaretakelse av de grunnleggende ILO-konvensjoner, kan det fastslås et heller ikke dette kravet er innfridd.
Slik kan man fortsette gjennomgangen av LOs krav fra 1990 uten at disse kravene er imøtekommet i avtalen. Etter forhandlingene oppsummerte faglig utvalg i Nei til EU at bare ett av kravene var innfridd, og situasjonen 20 år senere er ikke blitt bedre, kanskje snarere tvert om.
Konklusjonen er at LO også var kritisk til EØS i 1990, men at tilslutning til avtalen ble loset igjennom av ledelsen ved at det ble stilt krav til avtalens innhold. Da resultatet forelå, var det for sent å stoppe avtalen: bordet fanget. Også i ettertid har LO vært kritisk til EU, både på den ekstraordinære kongressen i 1994 som sa nei til norsk EU-medlemskap, og på kongressen i 2009 som støttet Postkoms kamp mot Postdirektivet, beklaget at regjeringen innførte Tjenestedirektivet og som krevde en utredning av EØS-avtalen.
På den kommende kongressen vil også delegatene i hovedsak være EU- og EØSkritiske, og trolig mer kritiske enn tidligere. Men de vil bli møtt av en ledelse i både LO og AP som vil forsøke å dempe debatten og få til et minst mulig forpliktende vedtak. LO- og AP-ledelsen vil bruke verftsdommen og tiltakene som er gjennomført i forbindelse med implementeringen av Vikardirektivet, som argumentasjon for at det finnes nasjonalt handlingsrom innenfor rammen av EØS-avtalen.
Det bør være et tankekors, også for LO-ledelsen, at det må en Høyesterettskjennelse til for å fastslå at en norsk tariffavtale gjelder i Norge, og det må overraske regjeringen hvor mange lovforslag som må iverksettes for å demme opp mot de uheldige virkningene av et EU-direktiv som Vikarbyrådirektivet.
De fleste forslagene til LO-kongressen i tilknytning til Norges forhold til EU går ut på at arbeidsrettslig spørsmål skal holdes utenfor EØS-avtalen, slik at direktiver som påvirker norske lønns- og arbeidsvilkår ikke skal implementeres i Norge. Dette må medføre en reforhandling av dagens EØSavtale. Bak et slikt forslag står flere forbund og flere LO-avdelinger. Dersom alle delegatene i disse forbundene og avdelingene slutter opp om – eller tvinges til å slutte opp om – dette forslaget, vil det få flertall på kongressen.
 |
| LO-ledelsen (Foto:LO) |
LO-ledelsen har forsøkt å imøtekomme dette kompromissforslaget i sitt forslag ved å kreve at «EØS-relevante regler skal være i samsvar med ILO-konvensjoner», at «norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse», at «Norge må bruke handlingsrommet i EØS-avtalen», og at «reservasjonsretten må brukes når EU-direktiver innskrenker nasjonale virkemidler mot sosial dumping og reduserer faglige rettigheter og velferdsordninger».
Dyret i åpenbaringa
Dette kravet burde være en selvfølgelighet dersom ikke allerede handlingsrommet og sjølråderetten var solgt ved inngåelsen av EØS-avtalen. Debatten på LO-kongressen må være å føre en kamp mot «dyret i åpenbaringa », dvs. en kamp mot EØS-avtalen. En kamp for å bevise at de enkelte direktiv vil være i strid med ILO-konvensjoner, eller vil begrense den frie forhandlingsretten og den nasjonale lønnsdannelse, for å få regjeringen til å bruke reservasjonsretten, vil antakelig være en kamp mot vindmøller. Dette lærte vi av kampen mot Vikarbyrådirektivet.
Om det er mulig å oppnå et krav fra LO-kongressen om oppsigelse av EØSavtalen, må vurderes underveis i debatten. Det vil være et dårlig resultat fra det som vil være en EU-/EØS-kritisk kongress å få nedstemt et «ut av EØS»-forslag med klar margin. Et slikt resultat vil fort bli oppsummert EØS-tilhengerne som en seier.
