Enda et klimatoppmøte

Av Aksel Nærstad

2011-04

I månedsskiftet november/desember er det igjen en stor klimakonferanse, CO P 17, på stammespråket til klimaforhandlere og – aktivister. Ministre og rådgivere fra de fleste land i verden, tusenvis av aktivister og profesjonelle lobbyister vil møtes i Durban i Sør- Afrika.
Men vil det komme noe ut av konferansen – og vil det i så fall være bra eller dårlig?

Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet

For to år siden var forventningene skyhøye til klimatoppmøtet i København, COP 15. Det sto om jordas framtid. Statslederne måtte bli enige om drastiske kutt i klimagassutslippene for at ikke hele menneskehetens framtid skulle settes på spill. Og de måtte bli enige om finansiering av klimatilpasningstiltak i utviklingsland. Men de ble ikke enige om noe annet enn en uforpliktende og vassen slutterklæring som knapt er verdt papiret den er skrevet på.

For ett år siden ble den 16. konferansen for landene som har undertegnet FNs klimakonvensjon, avholdt i Cancun i Mexico. Den ble av mange sett på som et skritt i riktig retning fordi forhandlingene ikke brøyt sammen, og fordi man på en del punkter kom fram til vedtak. Men noen forpliktelser til kutt i utslippene ble landene ikke enige om, og heller ikke hvor pengene til den årlige støtten til utviklingsland på 30–100 milliarder dollar skulle komme fra.

Når jeg er til stede på slike store konferanser, dukker ofte en forsnakkelse fra den svenske statsministeren Olof Palme opp i tankene mine. Da han avsluttet FNs første store miljøkonferanse, i Stockholm i 1974, sa Palme at menneskeheten sto ansikt til ansikt med veldig alvorlige miljøproblemer, og han fortsatte med å si:

Vi står på kanten av stupet, og med denne konferansen har vi tatt et langt steg framover.

Til neste år er det 20 år siden den store miljø- og utviklingskonferansen i Rio de Janeiro i Brasil, Earth Summit. Der ble også klimakonvensjonen undertegnet. Alle regjeringene i de rike landene har i alle fall de siste 20 årene vært fullstendig klar over at klimagassutslippene gjennom det siste hundreåret og vel så det fra de rike landene, ødelegger livsgrunnlaget for hundrevis av millioner mennesker nå. Statsledere, regjeringer og parlamentsmedlemmene har også, med noen få unntak som enkelte FrPere og desslike, vært fullstendig klar over at for hver dag de store klimagassutslippene fra de industrialiserte landene får fortsette, så tar det livet av mennesker i fattige land, og tar livsgrunnlaget vekk for framtidige generasjoner. Men klimagassutslippene har fortsatt å øke, og ligger langt unna det som er miljømessig bærekraftig.

Om ei gruppe mennesker, for eksempel deltakere på et debattmøte om klimapolitikk, hadde gått ut og ramponert alle bilene som sto utenfor, hadde det ikke tatt mange minuttene før politiet hadde vært på plass. Deltakerne hadde, med rette, fått bøter og muligens fengselsstraff. Men statsledere, regjeringsmedlemmer og medlemmer av parlamentene som er politisk ansvarlig for at de store klimagassutslippene fortsetter, de går fri.

På god vei mot katastrofe

De fleste regjeringer har stilt som målsetting at klimaendringene ikke skal føre til mer enn 2 graders temperaturøkning i forhold til førindustriell tid. Det blir etter all sannsynlighet også vedtatt som en målsetting i Durban. Men klimaendringene rammer hardt allerede nå med en temperaturøkning på ca 0,7 grader i forhold til førindustriell tid. Særlig hardt rammes bønder i utviklingsland. En temperaturøkning på to grader vil skape hundrevis av millioner klimaflykninger, redusere matproduksjonen i utviklingsland og sannsynligvis øke antall mennesker som sulter. Det såkalte «to-gradersmålet» handler likevel mer om avledningsmanøver og skuebrød enn om realiteter for de aller fleste politikere. De konkrete målsettingene og tiltakene som de rike landene la fram under toppmøtet i København i 2009, vil føre til rundt 4 graders temperaturøkning. Da kan the tipping point være nådd – at det ikke lenger vil være mulig å redusere temperaturøkningen og forhindre naturkatastrofer av uante dimensjoner.

I 2010 var det en dramatisk økning i de globale klimagassutslippene. De økte med hele 6 %, mens gjennomsnittet per år for perioden 2000–2009 var en øking på 1,6 % og på 1990-tallet 1,1 %. Med bakgrunn i de nye dataene for 2010, uttalte sjefsøkonomen i det Internasjonale energibyrået (IEA), to Fatih Birol, at målsettingen om å holde den globale temperaturstigningen under 2 grader var «en fin utopi».2 Lord Stern som skreiv den omfattende rapporten om klimaendringer og økonomi i 2006, som fikk store internasjonal oppmerksomhet, uttalte samtidig at med bakgrunn i disse tallene og beregninger fra det internasjonale klimapanelet (IPCC) så er sjansen rundt 50 % for at det vil bli en temperaturstigning på 4 grader.3

Hvem er de store «synderne»?

For å forhindre alvorlige klimaendringer kan det gjennomsnittlige utslippet av klimagasser per innbygger på jorda være omtrent ett tonn CO2-ekvivalenter. Det er omtrent det nivået de fattigste utviklingslandene har i dag. Gjennomsnittet i verden er nå på ca. 4 millioner tonn. Utslippene i USA var i 2008 på 22,2 tonn, i Kina på 3,39 tonn, India på 1,3 tonn.4 Norske utslipp per innbygger i 2010 var på 10,9 tonn når utslipp fra oljen som eksporteres ikke tas med. Dersom utslippene fra den også regnes inn, kommer de norske utslippene opp i nesten 180 tonn per innbygger!

Utslippene av klimagasser øker raskt i de raskt voksende økonomiene i utviklingsland. På 1990-tallet sto de rike landene for ca 60 % av de totale klimagassutslippene, mens tallet nå sannsynligvis er rundt 50 %. Kina er nå det landet som slipper ut mest klimagasser, men per innbygger er utslippene i Kina under en femtedel av utslippene i USA og en tredjedel av norske utslipp per innbygger. Men tallene for dagens utslipp, gir bare en liten del av hele bildet. Klimaendringene er et resultat av utslipp gjennom mange tiår. Ser vi på det historiske ansvaret for utslippene, så er USA ansvarlig for 30,3 % av utslippene i perioden 1900–1999, Europa 27,7 %, det tidligere Sovjetunionen for 13,7 %, Kina, India og andre utviklingsland i Asia står for 12,2 %, Sentral- og Sør-Amerika for 3,8 % og Afrika 2,5 %.5

Begraves Kyoto-avtalen i Durban?

Kyoto-avtalen der de rike landene, unntatt USA, har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene eller ikke øke dem mer enn til et avtalt nivå (det gjelder Norge, Island og Australia) i forhold til 1990-nivå, utløper i 2012. Meningen har vært at landene i god tid før det, skulle ha inngått en ny avtale der de forpliktet seg til betydelig større utslippskutt. Men langt i fra alle industriland har vært villige til det. Japan har gjort det klart at de ikke vil gå inn i nye forpliktelser før også land som Kina, India og Brasil også gjør det. USA har krevd at målsettingene disse landene setter seg, må bli gjenstand for internasjonal overvåkning for å være sikker på at de følger opp. Andre industriland er i beste fall nølende til å gå videre med en ny avtale dersom ikke USA blir med på avtalen, og det blir en form for forpliktelser også for de raskt voksende økonomiene i utviklingsland. Både EU og Norge har gått inn for en ny forpliktende avtale etter at den første perioden av Kyotoavtalen utløper. Den siste tida har Norge imidlertid tatt til orde for at en må se på en mellomløsning i noen år, fram til en kan få framforhandlet en helhetlig avtale som både omfatter de industrialiserte landene og de mektigste utviklingslandene.

I begynnelsen av november møttes ministre fra Brasil, Sør-Afrika, India og Kina (BASIC-landene) til sitt 9. møte om klimaendringene. I kommunikeet fra møtet understreket de:

Kyoto-protokollen er hjørnesteinen for klimaregimet, og dets andre periode forpliktende (for utslippsreduksjoner for de utviklede landene) er den essensielle prioriteten for suksess for Durban-konferansen.

Ministrene sa også at de utviklede landene må leve opp til sitt historiske ansvar og foreta ambisiøse og robuste forpliktelser til utslippskutt i samsvar med vitenskap og i henhold til prinsippene om rettferdighet og felles men ulikt ansvar og kapasitet.

Slik situasjonen er nå, er det imidlertid helt usannsynlig at det vil bli en forpliktende avtale om utslippskutt i de industrialiserte landene under møtet i Durban.

Finansiering vil stå sentralt i Durban

De industrialiserte landene har forpliktet seg til å skaffe 30 milliarder US$ til klimatilpasning og klimatiltak i utviklingsland for perioden 2010–2012 og satt som mål å skaffe 100 milliarder US$ per år i 2020. Det er imidlertid ikke sagt noe om hvor pengene skal komme fra, bortsett fra at det skal være en kombinasjon av offentlige og private midler. Mange utviklingsland og frivillige organisasjoner mener at beløpene er altfor små, og at myndighetene i de industrialiserte landene må forplikte seg til konkrete utbetalinger. Forslag på at rike land skal bør betale fra 1 prosent til 6 prosent av brutto nasjonalprodukt til klimatiltak i utviklingsland i tillegg vanlig bistand, er fremmet av både land og organisasjoner. Det ville vært en bra begynnelse på å nedbetale de rike lands klimagjeld. Så langt har imidlertid ikke engang pengene som en skulle mobilisere for 2010–2012 kommet på bordet.

Konferansen i Durban vil behandle hvordan Det grønne klimafondet som det er enighet om å opprette, skal fungere. Et av stridsspørsmålene er om det skal være en egen juridisk enhet som skal styres fra konferansen av medlemslandene i klimakonvensjonen, eller om fondet skal ligge inn under Verdensbanken. De fleste utviklingslandene går inn for det første. Det vil også bli presset på fra mange utviklingsland, derunder BASIC-landene om at de rike landene skal komme med klare forpliktelser på finansiering, og et veikart for hvordan en skal komme opp i 100 milliarder US$ i 2020.

Søkelys på internasjonal fly- og båttransport

Klimagassutslippene fra internasjonal flytrafikk og båttrafikk blir ikke regnet inn i de nasjonale klimagassutslippene. Fra mange hold er det tatt til orde for at det er behov for å se på hvordan slike utslipp skal tas med i nasjonale klimaregnskap, ikke minst ut i fra at det også på dette feltet er store forskjeller mellom de industrialiserte landene og utviklingslandene når det gjelder hvor mye slik transport du ulike landene er ansvarlig for.

Landbruket – en klimaværsting og en del av løsningen

Matproduksjonen rammes i dag mange steder i verden på grunn av klimaendringene. Og perspektivene framover er skremmende. Den såkalte Stern-rapporten fra 2006 som fikk stor innflytelse på klimadebatten, sammenfatter det slik:

Klimaendringer vil påvirke grunnleggende elementer for folks liv over hele verden – tilgang til vann, matproduksjon, helse og miljøet. Hundrevis av millioner mennesker kan komme til å lide av sult, vannmangel og oversvømmelser i kystområder ettersom verden blir varmere. 6

Ingen kan med sikkerhet si akkurat hvor stor innvirkning klimaendringene vil ha på matproduksjonen i ulike deler av verden, men det er mye og solid forskning som kommer til omtrent de samme resultatene. Her er noen glimt av det som forutsies: For hver grad Celsius gjennomsnittstemperaturen øker, vil ris- og kornavlingene i tropiske strøk gå ned med 10 prosent. Om temperaturøkningen blir mindre enn tre grader, er det forventet at avlingene i tempererte strøk vil øke, men med temperaturøkninger over det, vil de gå ned også der. Det er anslått at avlingene vil synke med 5–10 prosent i Afrika og 20 prosent i Sør-Europa ved to graders temperaturstikning. Ved tre graders gjennomsnittlig temperaturøkning er det anslått at 20–50 prosent av alle dyr- og plantearter vil bli utryddet.7 I følge FNs klimapanel, vil den globale temperaturen stige med rundt 4 grader i forhold til førindustriell tid dersom ikke utslippene av klimagasser kuttes mer enn det landene under klimatoppmøtet i København i 2009 sa de ville kutte. En temperaturstigning på 3–4 grader vil redusere avlingene i Afrika og store deler av Vest-Asia, inkludert MidtØsten med 25–35 prosent og gjøre det umulig å dyrke mat i hele regioner, bl.a. store deler av Australia.8 Enkelte studier mener det er sannsynlig at matproduksjonen i 2080 vil være redusert med følgende tall:9 Verden: 15,9 prosent, Latin Amerika: 24, 3 prosent, Asia: 19,3 prosent og Afrika: 27,5 prosent.

Landbruket ikke bare rammes hardt av klimaendringene. Det er også en viktig kilde til dem. Direkte utslipp fra landbruket utgjør bare ca 13,5 prosent av utslippene, men i tillegg kommer avskoging på grunn av utvidelse av jordbruksarealene. Det representerer ca 18 prosent av alle klimagassutslipp. Om vi så legger til transport, industriell bearbeiding av mat og pakking av mat, så står landbruket og denne formen for et industrielt matsystem for rundt halvparten av alle klimagassutslipp. Men i stedet for å være en del av problemet, kan landbruket bli en del av løsningen.

Det er først og fremst det industrielle landbruket og matsystemet med bruk av store mengder kunstgjødsel og sprøytemidler, bruk av mye maskiner og transport over store strekninger, samt bearbeiding og pakking for at mat skal kunne transporteres verden over og holde seg lenge, som utgjør problemet. Og det økende kjøttforbruket og økt bruk av biodrivstoff er viktige drivkrefter for avskogingen. Ved å bruke agroøkologiske dyrkingsformer som bygger opp igjen det organiske innholdet i jorda som er gått tapt gjennom den industrielle landbruksproduksjonen, så kan 20–35 prosent av dagens klimagassutslipp bindes i jorda. Desentraliser kjøttproduksjon og integrerer den med planteproduksjon, så kan dagens klimagassutslipp reduseres med 5–9 prosent. Om mat i hovedsak blir distribuert gjennom lokale markeder i stedet for gjennom internasjonale matkjeder, kan utslippene reduseres med 10–12 prosent. Og om avskogingen på grunn av utvidelse av plantasjedrift stoppes, vil 15–18 prosent av utslippene reduseres. Med en omlegging av landbruket vil det være mulig å redusere klimagassutslippene og øke bindingen av karbon i jord i størrelsesorden minst halvparten av dagens totale utslipp.

Fare for økt kommersialisering av naturen

Det er mulig for rike land å kjøpe seg fri fra en del av sine forpliktelser til kutt av klimagassutslipp ved å betale utviklingsland for tiltak som enten reduserer deres utslipp, eller som gjør at de vil slippe ut mindre enn de ville gjort uten slik betaling. Bygging av vannkraftverk i Kina er ett eksempel på det siste. Kinesiske myndigheter sier at mange av de nye vannkraftverkene ikke vil bli bygget uten penger gjennom Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM). Da ville det i stedet vært bygd kullkraftverk. Land som betaler for prosjekter gjennom denne mekanismen, kan så trekke i fra mengden klimagasser som utgjør forskjellen mellom et kullkraftverk og vannkraftverket. I realiteten er det ingen utslippsreduksjon. Mekanismen er ikke bare kritisert fordi de rike landene kan kjøpe seg fri fra å kutte så mye i egne utslipp, men også fordi store beløp går til meklere og administrasjon, opp mot halvparten av beløpene.

Det presses nå hardt på fra flere hold for å inkludere både skogbevaring og binding av karbon i jord i beregning av landenes klimagassutslipp og i Den grønne utviklingsmekanismen. Slik vil en kommersialisere enda større deler av naturen, og gjøre mest mulig av den om til varer på et marked. Det er mange grunner til at disse forsøkene bør stoppes, og det kommer til å bli store protester fra sosiale bevegelser i Durban. En inkludering av karbonbinding i skog og jord i klimaavtalen vil redusere presset på rike land om at de skal kutte egne utslipp. Det vil også i sterk grad kunne frata fattige bønder og urfolk som lever i skog, deres rettigheter til å rå over sine egne områder og jord. Det er også stor usikkerhet med hensyn til hvor mye karbon som faktisk bindes i ulik type jord og skog. Og den som måtte tro at bøndene vil få godt betalt om karbonbinding i jord blir en del Den grønne utviklingsmekanismen, bør tro om igjen. En nylig utkommet rapport fra ActionAid10 med grundig dokumentasjon beregner at en gjennomsnittlig afrikansk bonde vil tjene omtrent 1,50 kroner (0,25 US$) per år dersom binding av karbon i jord vil bli inkludert. Det mest sannsynlige er likevel at småbøndene ikke vil få noen ting, for det blir komplisert å administrere og lite å hente for dem som vil drive med kvotehandel. Det er de store plantasjene som sannsynligvis vil bli målgruppa for meklerne.

Når politikerne ikke gjør jobben …

Når verdens politiske ledere ikke setter i verk de tiltakene som er nødvendige for å redusere utslippene av klimagasser, åpner det veien for tiltak som kan sette store deler av menneskehetens eksistens i fare. Det dreier seg om tekniske tiltak i stor skala for å endre jordas økologiske systemer, inklusive klimaet – såkalt ’geoengineering’. Det handler om planer om å spre milliarder av små partikler i atmosfæren for å reflektere sollyset og dermed senke temperaturen på jorda, om å installere kjempespeil i atmosfæren for å gjøre det samme, endring av været bl.a. med bruk av kunstige vulkaner og kunstige skyer, gjødsling av enorme havområder med små jernpartikler for at havet skal ta opp mer CO2, storskalaproduksjon og utplassering av biochar – kull produsert av plantemateriale med liten tilførsel av oksygen, og fangst og lagring av CO2 i underjordiske geologiske formasjoner.

En skulle tro at flere av disse tiltakene er hentet ut fra en science fiction roman, at det bare er noe som er utviklet i en kreativ forfatterhjerne. Dessverre er det ikke det, men virkelige planer. Noen tiltak er allerede forsøkt. Og det er mektige personer, storselskaper og regjeringer som står bak: Bill Gates, Richard Branson (Virgin Airlines), US Department of Agriculture, US Department of Energy, Chinese Meteorogical Association, NASA, ConocoPhillips, UK Royal Society, Shell Research, Boeing – for å nevne noen. I tillegg kommer et stort antall forskere knyttet til ulike universiteter og forskningsinstitutt.

I stedet for å gå til roten av klimaproblemene og redusere klimagassutslippene, er alle disse tiltakene forsøk på tekniske løsninger for å bremse eller stoppe klimaendringene uten en omlegging av produksjon og forbruk som fører til klimaendringene. Siden matproduksjonen rammes hardt av klimaendringene, og industrilandbruket står for en stor del av klimagassutslippene både direkte og indirekte, så blir disse tekniske tiltakene også framstilt som viktige eller nødvendige for å kunne sikre produksjon av nok mat i framtida. Men i stedet for å «redde verden », kan disse tiltakene føre til katastrofer som menneskeheten hittil ikke har opplevd. Av plasshensyn skal jeg bare nevne noen få av tiltakene som nå seriøst vurderes.

Ulike tiltak for å redusere sollyset som treffer jorda, er kanskje de aller mest skremmende forslagene. I 1991 førte utbruddet av Pinatubo-vulkanen på Filippinene til at 20 millioner tonn svoveldioksid ble kastet ut i stratosfæren og reduserte sollyset som traff jorda. Det reduserte temperaturen på jorda med 0,4–0,5° C. Ideen er å få den samme eller større effekt ved bruk av ulike metoder. Spredning av partikler i atmosfæren er en måte å gjøre det på. Planene går ut på å spre milliarder av små partikler i atmosfæren 1,5–2 millioner kilometer fra jorda, formet som en sylindrisk «sky» mer enn 100 000 kilometer lang, for å redusere sollyset som når jorda med 10 prosent, og dermed redusere temperaturen. Dette planlegges gjort blant annet ved å skape kunstige vulkaner eller bruke raketter. Et annet tiltak for å oppnå det samme er å utplassere supertynne nett av aluminium mellom jorda og sola for å reflektere deler av sollyset slik at det ikke når jorda.

Et tredje tiltak som vurderes for å senke jordas temperatur, er å bruke 5000 – 30 000 skip med turbiner for å blåse dråper av saltvann opp i lufta for å gjøre skyene hvitere slik at de reflekterer mer sollys. Opp til 25 prosent av verdenshavene har et tynt lag av lavtliggende stratocumulus skyer som ligger lavere enn 2400 meter over havoverflaten. Ved å få disse skyene til å reflektere mer sollys, er teorien at temperaturen i havene og gjennomsnittstemperaturen på jorda synker.

En generell temperaturendring på jorda rammer imidlertid ikke likt. I sitt hefte Geopiracy11 siterer ETC-group Daniel Schrag, leder for laboratoriet for geokjemisk oceanografi ved Harvard University:

La oss si at en har speil i verdensrommet. Tenk på situasjonen for to somre siden da vi hadde denne forferdelige kalde sommeren og Europa hadde den forferdelige hetebølgen. Hvem skal justere speilet?

Noter:

  1. Den 17. Conference of the Parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change (UN FCCC )
  2. http://www.guardian.co.uk/environment/2011/may/29/carbon-emissions-nuclearpower
  3. Op. cit.
  4. http://unstats.un.org/unsd/environment/air_ greenhouse_emissions.htm
  5. World Resources Institute (www.wri.org)
  6. STERN RE VIE W. 2006. The Economics of Climate Change. (http://tinyurl.com/27tl6ch)
  7. Ibid
  8. Ibid
  9. GR AIN
  10. ActionAid (2011). Fiddling with Soil Carbon Markets while Africa Burns…!
  11. ETC-group. 2010. Geopiracy. The Case Against Geoengineering. (www.etcgroup.org/en/node/5217 Lenke sjekket 04.02.2011) Sitatet er oversatt til norsk av forfatterne av denne boka.