En skygge av en stormakt i kamp med seg selv

Av Einar Braathen

2014-02A

For å forstå Brasil presenterer forfatteren Brasils politiske økonomi og historie i korte trekk.

Deretter skriver han om de dypere nasjonale og kontinentale strømningene som har preget Lula-regimet og plassert det til ‘venstre’ i et større bilde.

Til slutt: Står Lula-regimet foran undergangen, med folkelige opprør og protester i landet nesten daglig siden juni 2013?

Einar Braathen er forsker ved internasjonal avdeling på Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Har arbeidet med Brasil siden 2003. Akkurat ferdig med klippen på dokumentarfilmen ’Gult kort til VM’. Han er medlem av redaksjonsrådet i Vardøger.

Et kritisk blikk på Lulas Brasil

The Economist og andre liberale voktere av verdens utvikling har utropt Brasil til et vellykket ‘case’: Landet har kombinert moderat økonomisk vekst over lang tid med betydelig reduksjon av fattigdom og et levende men stabilt demokrati.

Denne artikkelen presenterer et mer kritisk syn. President Luiz Inácio Lula da Silva skapte forventninger om radikale endringer da han ble valgt i 2002 med sitt sosialistiske Arbeidernes Parti (PT) som det største (men i mindretall) i nasjonalkongressen. Pragmatikeren Lula overrasket alle med å følge en regjeringsstrategi som var konservativ i dobbel forstand.

For det første videreførte han den nyliberale makroøkonomiske ortodoksien til sin forgjenger, Fernando Henrique Cardoso. Lula har lagt vekt på lav inflasjon, budsjettdisiplin, gjeldsnedbetaling, markedsdrevet økonomisk vekst og integrering i det globale kapitalistiske systemet (Kingstone and Ponce, 2010; Hunter 2011). Denne konservatismen forhindret imidlertid ikke Lulas administrasjon fra å innføre innovative programmer på det sosiale området, med pengeoverføringer til de fattigste husholdningene (Bolsa Familia) og gjenoppliving av sosial boligbygging (Minha Casa Minha Vida).

For det andre var Lula-perioden kjennetegnet av en brei politisk koalisjon mellom sentrum-venstre partiene og landets herskende klasse – de tradisjonelle konservative elitene innenfor det økonomiske og politiske liv. Disse elitene har hatt sitt fremste politiske instrument i høyrepartiet PMDB, som har sin opprinnelse fra militærdiktaturet 1964–85, og som siden 2006 har vært Lulas og PTs viktigste regjeringspartner. Denne konservative – og korrumperende – pakten har begrenset rommet for radikale initiativer fra venstrefløyen i PT og Lulas regjering. Dette ledet til en sakte kvelning av PTs varemerke på 1980- og 90-tallet, nemlig direkte politisk deltakelse i form av deltakende budsjettering og inkluderende rådsforsamlinger for byplanlegging (Baiocchi, Braathen & Teixeira 2013). Med 89 prosent av befolkningen bosatt i urbane områder, har svekkelsen av tiltaka for å styrke folkelig innflytelse i lokalpolitikken vært en sterk kilde til skuffelse i mange sosiale bevegelser. (Rolnik 2013) Siden regjeringa i stigende grad tilgodeså de store jordeierne og big business, har den konservative pakten i tillegg svekket stemmen til miljøbevegelsen, som lenge var en del av grunnstammen i PT. Lulas tidligere miljøminister og Amazonas-aktivisten Marina Silva har brutt med PT og stilt som uavhengig presidentkandidat med støtte fra De grønne og andre sentrumskrefter i sentrum. Størsteparten av venstrefløyen har forlatt partiet i frustrasjon, mange av dem startet Partiet for Sosialisme og Frihet (PSOL).

Det underlige er at PT synes ikke bare å ha overlevd, men blitt mer populært og med flere medlemmer enn noen gang. En omfattende sosial og politisk omgruppering har skjedd i det brasilianske samfunnet de siste ti årene. (Singer 2012) Det er større bevegelse og mer uro i de brasilianske massene enn noen gang siden militærkuppet for 50 år siden. (1. april 1964) (Maricato 2013)

Brasils politiske økonomi og historie i korte trekk1

Portugiserne bygde en koloni med to økonomiske bein å stå på. Den ene var en ekstrem fruktbar jord, som ble rundhåndet stykket ut som fazendas på størrelse med norske fylker til kongens støttespillere. Kolonivarene sukker og seinere kaffe ble eksportert til Europa. Slaver fra Afrika var en forutsetning for denne jordbruksøkonomien, og Brasil var det siste landet som avskaffet slaveriet (i 1889). Det andre beinet å stå på var gruvedrift. Dette overlot portugiserne til sine britiske allierte. Denne høstningsøkonomien basert på eksport av commodities i allianse mellom godseierklassen og utenlandsk kapital dominerer Brasil den dag i dag. Godseierklassen – os fazendeiros – har for lenge siden flyttet inn til byene, og eier også her all bebyggelig grunn, og aksjene i bankene. De militære, dommerne og politikerne er rekruttert fra – og kontrollert av – denne overklassen. Landets kapitalister investerer i liten grad i moderne industri med mindre staten garanterer avkastningen, og de ser av samme grunn liten grunn til å ‘investere’ i et utdannet og produktivt folk. Ufaglært og underbetalt arbeidskraft, har også etter slaveriets avskaffelse, dominert arbeidsmarkedet.

Disse herskende strukturene har blitt utfordret siden 1930 da Getulio Vargas ledet et militærkupp og utviklet et regime for modernisering ovenfra: statsledet industrialisering og infrastrukturutvikling (desenvolvimentismo), og statskontrollert samarbeid mellom arbeid og kapital med sikte på å forbedre folkets utdannings- og helse-nivå (korporativisme). Fagforeninger ble etablert i alle sektorer unntatt i jordbruket. Mussolinis Italia utgjorde et visst forbilde, og Vargas innførte sin Estado Novo i 1937. Han snudde etter Stalingrad og ble USA-alliert, gikk av i 1945 og lot etterfølgeren utpekes gjennom frie valg, men vant selv valgene i 1951. I de påfølgende årene etablerte han viktige statlige institusjoner for nasjonal kontroll over den økonomiske utviklingen – statsindustribanken BNDES og oljeselskapet Petrobras. I dette nasjonalistiske reformarbeidet ble han stilt overfor ultimatum fra USA-vennlige generaler: gå av, eller bli styrtet. Han valgte i stedet å begå selvmord.

På mange måter kaster Vargas fortsatt skygge over Brasil. På den ene siden danner økonomisk og sosial ‘modernisering ovenfra’ basert på pragmatisme og størst mulig harmoni mellom klassene rammene for alle landets seinere regjeringer. På den andre siden gjenspeiler motsetningene mellom hans egne prosjekter seg som hovedmotsetninger i Brasils politikk etter hans død i 1954: motsetningen mellom autoritært og demokratisk styre, og motsetningen mellom nasjonalt orientert og USA-orientert økonomisk utvikling. Vargas’ motstander og etterfølger, Juscelino Kubitschek (1955–60), var demokrat, men satset på utenlandske (amerikanske) investeringer, særlig i bilindustrien, for å få fart på økonomien. I denne perioden ble fagforeningene som var preget av Vargas, mer uavhengige og radikale, og Vargas-partiet PTB vant valgene i 1960 på en mer nasjonalistisk og anti-imperialistisk plattform. Revolusjonen på Cuba skapte økt ideologisk polarisering. USAs ambassade organiserte en konspirasjon mot landets demokratisk valgte (og pro-cubanske) myndigheter. Noen uker etter at president João Goulart annonserte grunnleggende reformer (reformas de base) i by og land, i form av agrarreform og boligreform satte de militære seg i bevegelse for å stanse kommunismens frammarsj i Brasil. Militærkuppet 1. april 1964 var det første i en serie kontrarevolusjoner støttet av president Lyndon B. Johnson og hans etterfølgere. Brasils generaler anvendte den autoritære og USA-orienterte formen for modernisering ovenfra. Da det folkelige presset tvang dem til å gi fra seg makten i 1985, hadde de tvunget arbeidsfolks lønninger ned til 1950-tallets nivå, og deres industrivekstmodell basert på statsgaranterte lån fra utlandet hadde kjørt staten konkurs. Likevel klarte de militære å beholde alle sine politiske, økonomiske og juridiske privilegier gjennom den nye konstitusjonen av 1988. De var innvilget straffefrihet for alle brudd på menneskerettighetene begått under diktaturet; deres pensjoner var himmelske og gikk i arv til barna; og grunnloven ga dem frie hender til å gripe inn i politikken på nytt for å ‘redde landet og konstitusjonen’.

Ved presidentvalgene i 1989 hadde den radikale venstresiden to populære kandidater som ikke klarte å samarbeide: Leonel Brizola, lederen for de venstreorienterte Vargas tilhengerne, og Lula, lederen for den nye arbeider- og venstrebevegelsen. Splittelsen banet veien for de ny-liberale representantene for det herskende oligarkiet, først representert av Collor de Mello (1990–92), så Itamar Franco (1993–94) og deretter Fernando Henrique Cardoso (1995–2002). Heretter gikk nesten halvparten av statsbudsjettet til gjeldsbetaling innenlands og utenlands. Den innenlandske gjelden var til bankene og landets små- og storborgerskap som hadde kjøpt statsobligasjoner. Gjennom Plano Real skulle Cardoso styrke det ‘nasjonale’ finanskapitalist-sjiktet ved å holde inflasjonen lavest mulig og statsbankenes realrente høyest mulig. Dette kvelte langsiktige industriinvesteringer, og landet ble nesten avindustrialisert. Arbeidsledigheten nådde historiske høyder. Samtidig ble statlige banker, telefonselskap, gruveselskap (Vale) og andre infrastrukturer privatisert – angivelig for å lette statsgjelden. Utenlandske kapitalgrupper i samarbeid med politiske allierte i de nasjonale bankene ervervet seg statlig arvesølv for nesten en slikk og ingenting.

Lula-regimet

PTs partikongress hadde vedtatt ‘Demokratisk revolusjon’ for Brasil, og var inspirert av den nye militansen i De jordløses bevegelse (MST), og den ideologiske kampviljen til Verdens Sosiale Forum holdt for første gang i Porto Alegre i 2001. Trass i at meningsmålingene spådde overlegen seier for Lula ved presidentvalget i oktober 2002, tok ikke kampanjeledelsen noen sjanser. I forkant av valget offentliggjorde Lula ‘Brev til det brasilianske folk’, et brev som egentlig var skrevet til det brasilianske og internasjonale borgerskapet. Her lovet Lula at han skulle fortsette Cardosos økonomiske politikk og respektere statens inngåtte forpliktelser overfor innenlandske og utenlandske kreditorer. Dermed garanterte han at det ikke ville finne sted noen redistribusjon av rikdom fra rike til fattige, og at det ikke ville være finansielt rom for omfattende sosiale reformer. Tre forhold gjorde likevel at Lula ble sett på som den største sosiale og nasjonale velgjøreren siden Getulio Vargas.

‘Smarte’ reformer2

For det første gjennomførte han et sett av ‘smarte reformer’ – reformer som kostet relativt lite, men fikk merkbare positive sosiale effekter. Dette skjedde særlig i hans første mandatperiode (2003–2006). Først ble Minstelønna økt langt over prisstigningen. Dette var ikke blitt gjort siden 1964. Minstelønna er en institusjon innført i Vargas sin regjeringstid, og fastsettes gjennom presidentdekret. Foruten at over en firedel av arbeidsstokken går på minimumslønn, påvirker den ytelsene til de litt bedre betalte arbeiderne, og statens minstepensjonister (som utgjør flertallet av pensjonistene) får sine utbetalinger bestemt av Minstelønna. Lula sørget etter hvert for å innføre en ‘handlingsregel’: at Minstelønna hvert år skal øke minst like mye som prisstigninga siste året pluss gjennomsnittet av landets økonomiske vekst de siste to årene. Resultatet er at de minsteløntes kjøpekraft er blitt fordoblet siden Lula ble president.

Den andre smarte reformen var innføring av barnetrygd: Bolsa Familia. Denne gis til barnefamilier med inntekt under halvparten av Minstelønna. Det vil si til familier som knapt har arbeidsinntekt i det hele tatt – gjerne unge enslige mødre uten mer enn grunnskoleutdanning. Bolsa Familia overfører ca én prosent av landets nasjonalprodukt til de 10 prosent fattigste familiene, som dermed heves fra under eksistensminimum til litt over. Økonomene i Verdensbanken skryter av programmet fordi det er ‘treffsikkert’, basert på pålitelige offentlige registre, og går rett inn på bankkontoen til familieoverhodet, uten korrupte mellomledd. Bolsa Familia danner nå forbilde for ‘cash transfer programs’ i en rekke land i Afrika, Asia og selvsagt Latin-Amerika.

Den siste viktige ingrediensen i de smarte reformene er at de statlige bankene, Banco do Brasil og Caixa Economica, er pålagt å åpne bankkontoer og utstede kredittkort til alle, også til mottakerne av Bolsa Familia. Butikker har ikke lov å nekte noen med slike kredittkort å kjøpe på avbetaling.

Multplikatoreffekten av disse ‘smarte’ reformene er at nesten hele den fattigste befolkningen i Brasil har skaffet seg nødvendige hvitvarer som kjøleskap og stekeovner, samt farge-TV. En stor andel familiefedre har skaffet seg moped eller motor-sykkel, og kommer seg lettere på arbeid. Den innenlandske etterspørselen etter disse varige forbruksgodene har økt sterkt, og vært en viktig faktor bak veksten i landets produksjon og økonomi under Lula. Denne veksten sikret økt sysselsetting, som igjen økte etterspørselen.

Offentlig finansiert bygningsarbeid

I sin andre presidentperiode 2007–2010 gjennomfører Lula prosjekter som både skal konsolidere sysselsettingsveksten og kutte ned på det enorme etterslepet i landets infrastrukturer. Knapt noen nye kraftverk, veier, broer, flyplasser, bussterminaler, undergrunnsbaner eller kloakknett var bygd siden militærdiktaturet kjørte staten konkurs rundt 1980. Finanskrisa i 2008 satte enda større fart på prosjektene og ga dem status som motkonjunkturtiltak. Særlig to programmer ble finansiert av den føderale regjeringa. For det første ‘Programmet for akselerert vekst’ (PAC), som særlig finansierte infrastrukturtiltak men også ga rom for byfornyelse og erstatningsboliger i slumområder.

Det andre programmet var ‘Mitt Hus Mitt Liv’ (A Minha Casa Minha Vida) som skulle bøte på det enorme boligunderskuddet i landet. To millioner boliger er bygd til nå. En tredel av boligene skulle fordeles sterkt subsidiert til familier med inntekt under tre minstelønner.

Kritikken av disse prosjektene er at de først og fremst sikrer oppdrag og profitter til de gigantiske entreprenørselskapene i Brasil, som Odebrecht, OAS og Andrade Gutierrez. Boligprogrammet ‘Mitt Hus Mitt Liv’ blir utført av private firmaer som kjøper privat land der det er billigst – nemlig i periferien av byene, der øvrig infrastruktur mangler, og fra hvor det kan ta timer for arbeidsfolk å bli transportert til arbeidsplassen (Braathen et al 2013).

«Vårt pass inn i framtida»3

I 2007 gjorde Lula det offentlig kjent at landet hadde enorme oljeforekomster off-shore og på flere tusen meters dyp (‘pre-salt’). Dette var de største oljefunnene som var gjort på kloden de siste 20 årene. Han annonserte at dette var rikdommer som skulle komme hele det brasilianske folket til gode, og bidra til å utrydde fattigdommen i landet en gang for alle. «Dette er vårt pass inn i framtida», slo han fast.

Slik meldte han Brasil inn i klubben av olje- og gassrike nasjoner i Latin-Amerika: ‘ressursnasjonalistiske’ land som gjennom ‘neo-ekstraktivisme’ kunne øke landets internasjonale uavhengighet/handlekraft, fremme et bedre liv for landets fattigste, samt sikre langvarig folkelig oppslutning om landets regime og lederskap. Grunnrentebaserte superinntekter til staten gjennom eierskap, royalties og andre skatter og avgifter gjør det mulig for regjeringer å foreta store og kostbare sosiale reformer uten å ta fra de rikeste. En kan sikre fred mellom klassene samtidig som en utvikler landet og velferden. Dette er et perspektiv som Hugo Chavez i Venezuela, Evo Morales i Bolivia, Rafael Correa i Ecuador og Lula i Brasil sannsynligvis har hatt til felles.

Lula nedsatte en hurtigarbeidende komité med lederne fra nøkkeldepartementer og statsoljeselskapet Petrobras. Allerede i 2009 kunne komitéen legge fram nye lovforslag for presidenten. Kjernen i forslaget var at en trengte å tiltrekke internasjonal kapital for å gjennomføre de enorme investeringene som ‘pre-salt’ feltene ville kreve, men all utvinning skulle skje under kontroll av Petrobras. Petrobras skulle være operatør, og staten skulle ha direkte eierandel på minst 40 % på alle felt. Statens inntekter fra direkte eierandeler og royalties skulle gå inn i et føderalt ‘Sosialt Fond’. Dette oljefondet skulle investere sine inntekter i nasjonale og internasjonale verdipapirer, og avkastningen skulle brukes til å sikre en framtidig velferdsstat – særlig innen utdanning og helse. Den nevnte komitéen hadde besøkt Oslo og Stavanger, og et visst slektskap med den norske modellen for petroleumsforvaltning kan spores.

Komiteens lovforslag ble behandlet og vedtatt med hurtigtogfart. Lula kunne som sin siste presidenthandling i desember 2010 underskrive de nye petroleumslovene. Dermed skrev han seg inn som direkte arvtaker etter Getulio Vargas – presidenten som hadde etablert Petrobras for å sikre at ‘oljen er vår’ – O petroleo é nosso. Men til forskjell fra Vargas, klarte Lula å sikre demokratisk stabilitet rundt sin politikk, og han maktet å gjøre fornøyd både borgerskap og arbeiderklasse, og nasjonal så vel som internasjonal kapital.

I et større historisk perspektiv, derimot, hadde ikke Lula endret på landets politisk-økonomiske struktur. Brasil er fortsatt basert på eksport av commodities fra landbruk og mineralutvinning. Noen av spesifikasjonene er riktignok nye – soya er blitt det viktigste produktet fra i det industrielle monopollandbruket, og Kina er den viktigste kunden og etter hvert den største utenlandske investoren i gruve- og oljesektoren.

Et regime foran undergangen?

Mange har spurt seg om det ‘lulistiske’ regimet kan fortsette uten Lula. Hans håndplukkede etterfølger, Dilma Rousseff, mangler Lulas karisma, mangler Lulas flaks når det gjaldt de internasjonale økonomiske konjunkturene, og mangler Lulas enorme forhandlingsevner og kapasitet til å gjøre enhver fiende til venn. Men før juni-dagene i 2013 var Dilma rimelig godt likt – nærmere 60 % synes hun gjorde en god jobb. Etter juni-dagene var bare 30 % av den samme mening. I skrivende stund – mai 2014, noen uker før et fotball-VM som pga pengesløseriet har blitt er ganske upopulært blant brasilianere flest, og noen måneder før presidentvalget – er inflasjonen på vei opp. Prognosene for landets økonomiske vekst blir stadig nedjustert og nærmer seg usle 1 % for 2014. Oljeproduksjonen øker ikke som planlagt. Borgerskapet og den øverste middelklassen er absolutt misfornøyde. Men hva mener folket?

På den ene siden gjør de opprør. Over 10 millioner mennesker var på gatene i 450 byer i juni 2013. Brasil var paralysert. Den kjente statsviteren fra São Paulo, André Singer (2014), har gjennomgått alle spørre-undersøkelser foretatt blant demonstrantene. Han konkluderer at de som var på gata var unge, de fleste mellom 20 og 30, like mange under 20 som mellom 30 og 40. De aller fleste hadde langt høyere utdanning enn gjennomsnittet i befolkningen. Men deres familier hadde lavere eller like lav inntekt som gjennomsnittet av befolkningen. Singer knekker denne nøtta ved å formulere en hypotese om at det er et nytt sosialt sjikt, et nytt proletariat, som er ute og protesterer. Bedre utdannet enn sine arbeiderklasseforeldre, men med svært usikre framtidsutsikter på et arbeidsmarked som er like fleksibilisert og forrående som i andre turbokapitalistiske land. Singer foreslår betegnelsen ‘prekariat-proletariat’ (Singer 2014).

De ekstreme boligkostnadene, som er et resultat av boligspekulasjon som ifølge David Harvey tilfredsstiller finanskapitalens akkumulasjonsbehov, men før eller seinere bryter ut i finanskrise (Harvey 2008), gjør det umulig for unge arbeidere å etablere seg og stifte familie. I en by som Rio de Janeiro har husleie og boligutgifter for folk flest blitt fordoblet de siste tre årene. Storbyenes krise i Brasil – ikke bare boligmangelen men også fraværende kloakkanlegg, uendelige køer i trafikken, elendig kollektivtrafikk, privatisering av offentlige rom, mangel på offentlig sikkerhet, den totale mangelen på respekt fra politiets overfor folk som bor i fattige områder – skaper nye sosiale bevegelser (Braathen et al 2013). Men den nye aktivismen og politiske bevisstheten kanaliseres ikke inn i politiske partier, ikke en gang i det venstreradikale PSOL, fordi alle har vært vitne til hvor fort og dypt PT falt, moralsk og ideologisk, så snart de fikk høy oppslutning. Fagforeninger særlig i offentlig sektor har derimot fått nytt liv, og ikke siden Lulas dager som streikeleder i 1978 til 1980 har det vært så mange tapte arbeidsdager pga streik som i 2012, 2013 og kanskje i enda høyere grad i 2014 (DIEESE 2013).

På den andre siden er arbeidsløsheten rekordlav. Store deler av arbeiderklassen har opplevd historisk løft i levestandard og framtidsutsikter. De har liten grunn til å gjøre opprør. De har stor grunn til å identifisere seg positivt med Lula og PT. PT spiller fremdels nøkkelrollen i valget av landets framtidige kurs. Partiet er fortsatt landets største og mest populære, med et reformprogram som velgerne oppfatter som til venstre-for-sentrum. Selv om det ikke lenger er et sosialistisk og klassebevisst parti med ønske om å innføre et arbeidermaktbasert demokrati, er det et parti av og for den fattigste halvdelen av befolkningen. Det har vunnet subproletariatet over til seg særlig i nordøst i landet, som tidligere var under kontroll av lokale konservative stormenn (Singer 2012).

På sikt er spørsmålet hvorvidt Brasils ‘mange arbeiderklasser’ – subproletariatet i utkantene, den tradisjonelle arbeiderklassen, det unge og bedre utdannede prekariat-proletariatet i megabyene – makter å finne sammen politisk. De trenger å fravriste finans- og landoligarkiet makten, de trenger å ta sterkere kontroll over internasjonale investorer, de trenger å fremme en virkelig bærekraftig utvikling med anstendig bolig, trygt arbeid og miljøvennlige byer for alle.

Litteratur:

Baiocchi, G., Braathen, E. & Teixeira, A.C., 2013. ‘Transformation institutionalized? Making sense of participatory democracy in the Lula era’, in K Stokke & O Törnquist (eds.), Democratization in the global south: The importance of transformative politics. Palgrave Macmillan, Basingstoke, Hampshire.

Braathen, E., Sørbøe, C.M., Bartholl, T., Christovão, A.C. & Pinheiro, V., 2013. “Rio de Janeiro: Favela policies and recent social mobilizations”. NIBR Working Paper, no.110, Norwegian Institute for Urban and Regional Research, Oslo.

Braathen, E., 2014. ‘Passive revolution? Social and political struggles surrounding Brazil’s new found oil reservoirs’ in J-A McNeish, A Borchgrevink & O Logan (eds.) Converting energy into political power in Latin America and beyond, Zed Books, London (kommer).

Coutinho, C.N., 2008. Contra a Corrente. Ensaios sobre Democracia e Socialismo. Cortez, São Paulo.

DIEESE, 2013. Studies and Researches. Overview of the strikes in 2012. Inter-union

Department of Statistics and socio-economical studies. Tilgjengelig: http://www.dieese.org.br/balancodasgreves/2012/estPesq66balancogreves2012.pdf. Tilgang 10 February 2014.

Harvey, D., 2008. “The Right to the City”. New Left Review 53: 23-40.

Hunter, W., 2011. ‘Brazil: The PT in power’, in S Levitsky & KM Roberts (eds.), The resurgence of the Latin American left, The John Hopkins University Press, Baltimore, MD.

Kingstone, P.R. & Ponce, A.F., 2010. ‘From Cardoso to Lula: The triumph of pragmatism in Brazil’, in K Weyland, RL Madrid & W Hunter (eds.), Leftist governments in Latin America: Successes and shortcomings, Cambridge University Press, New York, NY.

Maricato, E., 2013. ‘É a questão urbana, estúpido!’ in D Harvey et al., Cidades rebeldes: Passe livre e as manifestações que tomaram as ruas do Brasil, Boitempo Editorial, São Paulo.

Rolnik, R., 2013. ‘Ten years of the City Statute in Brazil: From the struggle for urban reform to the World Cup cities’, International Journal of Urban Sustainable Development’, vol.5, no.1, pp. 54–64.

Singer, A.V., 2012. Os sentidos do lulismo: Reforma gradual e o pacto conservador. Companhia Das Letras, São Paulo.

Singer, A.V., 2014. “Rebellion in Brazil. Social and Political Complexion of the June Events”. New Left Review, 85, Jan/Feb 2014.

Noter:

1 Inspirert av Coutinho 2008.

2 Dette avsnittet er basert på Singer 2012.

3 Dette avsnittet er basert på Braathen 2014.