En sjøens helt – Skogsmatrosen (omtale)
Av Per Bjønnes Kristiansen
Om forfatteren:
Jon Michelet (født 14. juli 1944 i Moss) har styrmannsskole og studerte ved Journalistskolen i Oslo. På 1970-tallet var Michelet sentral i den norske ml-bevegelsen og arbeidet fra 1972–1976 i Oktober forlag de siste par årene som forlagssjef. Han sto i spissen for partiets oppbygging av kjeden med Oktober-bokhandler. Etter perioden som forlagssjef, begynte han som bryggesjauer i Oslo.
I perioden 1997–2002 var han redaktør for avisa Klassekampen, som han tok over etter en omfattende avisstrid.
Michelet debuterte litterært i 1975 med kriminalromanen Den drukner ei som henges skal. Han har utgitt romaner, barnebøker, skuespill og sakprosa. Hans serie med bøker fra fotball-VM sammen med Dag Solstad er blitt en sportslitterær institusjon. Boken Orions Belte ble filmet i 1985, regi Ola Solum. (Utdrag fra Wikipedia)
Jeg fryktet mye lidelse, savn og tragedie, slik mange av oss forbinder med skjebnen til sjøfolka i disse krigsårene – og at det blir tungt å lese om alt dette triste. Men her tok jeg grådig feil. Sjølsagt blir det torpedering og hele dramaet som foregår både før, under og etter treffene. Påkjenningene mannskapet i romanen utsettes for er enorme og nærmest umenneskelige. Det som likevel løfter denne boka på nærmere 800 sider og som gir meg den store leseropplevelsen, er de levende og troverdige beskrivelsene av fellesskapet ombord. Det er i tegninga av romanskikkelsene og relasjonene disse i mellom leseren drives fram av og inn i dette krigsseileruniverset. Med safta i språkbruken, humoren, krangling og samhold levendegjøres oppholdet ombord på en svært underholdende måte. Dermed kommer også de grusomme opplevelsene inn i en sammenheng der de ikke bare blir destruktive, men også skaper livskraft, kampvilje og framtidstro, – både til å ville vinne krigen, men også til fagforeningskrav som grovt utbytta sjøfolk. Dette er en sjelden sterk arbeiderhistorie fortalt med stor varme og engasjement som leseren ikke kan unngå å bli sterkt berørt av. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.
Fortellingen starter i desember 1939 da bokas hovedperson, Halvor Skramstad fra Rena, mønstrer på motorskipet Tomar fra rederiet Wilh. Wihelmsen. Det skjer i Oslo hvor ferden bærer videre på alle verdens store hav og til kjente havner. Tyskland har akkurat okkupert Polen og startet 2. verdenskrig. I Norge håper og tror man på nøytralitet som i 1. verdenskrig, selv om det var store tap av norske skip og sjøfolk. Matros Skramstad forventer å være hjemme igjen neste sommer. Men slik skulle det ikke gå. MS Tomar befinner seg i Det indiske hav da telegrafisten mottar meldingen om tyskernes angrep på Norge 9. april 1940. Slik treffer denne krigens brutale alvor matros Skramstad og hans skipskolleger. All videre handling i romanen skjer i et eller annet forhold til dette verdensomfattende drama – både som en ramme eller bakteppe for livet ombord, men etter hvert også med dem sjøl i sentrum for denne krigens mest intense og grufulle hendelser.
Handlingens dreiemoment er likevel skipets last og til de byene i verden den skal fraktes. Vi blir tatt med til eksotiske strøk og gjort kjent med de underligste bydeler og havnestrøk på alle kontinenter. Det er en interessant reise med stor detaljrikdom. For eksempel når mannskapet besøker byene i Sør Amerika som i det storslåtte Buenos Aires. Her stikker Halvor i land sammen med smører Helge. «De har gensere under penjakkene sine. De setter kursen mot Veinteycinco de Mayo som den mest kjente streeten i Amerika. Folk er kledd i tjukke frakker og kåper. Mange damer går i elegante pelskåper. Det oser velstand av denne byen». Slik fortsetter fortellingen om guttas observasjoner av bygninger, barer, matopplevelser og møtet med både lokalbefolkning og andre sjøfolk. Et annet eksempel er når Halvor med femti daler i lomma sikler på ei pilotjakke i en av Baltimores handlegater. Alle kvalene hans fra å spenne 80 prosent av hyra på et klesplagg på den ene sida til gledene med å kunne svanse rundt i drømmejakka på den andre, er beskrevet så levende og fintfølende at det oppleves som å være med i gatene der.
Kanskje går det an å spørre om det blir litt for mye av disse «unødvendige» detaljene som ikke betyr så mye for den store fortellingen. Jeg har opplevd dette i et par romaner fra Michelet tidligere. Men det blir absolutt ikke slik i denne etter min oppfatning. Beskrivelsene vinkles i de fleste tilfeller enten inn i en interessant historisk eller relevant samfunnsmessig sammenheng. Gjerne også med et politisk perspektiv som balanseres på en ikke misjonerende måte – for forfatterens klassesyn er det ikke til å ta feil av.
Samtidig er dette en fortelling om sjømannslivet slik det artet seg i handelsflåten i dens glansdager for femti – seksti år siden. Vi får et detaljert bilde av hvordan mannskapet styrer skipet på riktig kurs i storm og lumske farvann. Skildringene fra styrehuset med samspillet mellom kaptein, styrmenn og matrosene vandrer fra de sjøfaglige utfordringene til samtaler om all verdens problemstillinger og personlige saker. Slik flettes livene deres sammen sånn at vi forstår dem i alle deres forskjellige bekymringer og store og små valg i livet. Men samtaleplassen er ikke bare i styrehuset. I tomannslugaren, messa, salongen og ved rekka på poppen deler vi sjømannens refleksjoner, grublinger, ensomhet og savn. For sjømannslivet ombord er spesielt med den lange avstanden fra hjemlandet og tiden vekk fra sine kjære. I tillegg også på den måten at de ikke lever sammen med kvinner. I alle fall når de ikke har kvinnelig telegrafist eller messepike ombord, noe det var lite av under og før krigen. Sjølsagt blir det til at hovedpersonen i boka besøker prostituerte. Noe annet hadde heller ikke vært troverdig. Men vi lever oss så mye inn i denne unge guttens lengsler etter å kjenne på en myk kvinnekropp og forstår godt hans ungdommelige seksuelle begjær. Kanskje leses og oppfattes måten disse positivt ladede horeepisodene er framstilt på, annerledes for en kvinnelig leser. Foreløpig har jeg kun snakket med menn som har lest boka, og de reagerer ikke negativt på disse skildringene. Det betyr jo ikke at horebesøk skal aksepteres, men kan forstås. Samtidig er disse hendelsene underordna Halvors generelle lengsel etter det annet kjønn. Han blir jo forelska og gjør kurtise av all ungdommelig kraft når amors piler først treffer han under et lengre landligge for Tomar. Slik framtrer skogsmatrosen i alle fall for meg som en flott og hederlig ung mann full av livskraft.
Et viktig forhold som kommer fram i denne romanen er krigsseilernes bekymring og frykt for hvordan det gikk med familie og venner hjemme i det okkuperte Norge. Jeg har alltid tenkt motsatt – at det var de hjemme som følte angst for hvordan det gikk med sjøfolka. Men dette gikk faktisk begge veier. I utenriksfarten fikk de sporadiske meldinger om kamphandlinger og bombing i Norge, spesielt i starten av krigen. De forstod at menneskeliv hadde gått tapt, men fikk ingen detaljert informasjon om hvem som var såret og drepte. Denne uvitenheten var tung og bære og kom i tillegg til belastningen med kontinuerlig fare for å bli skutt i senk eller torpedert. Dette er så godt beskrevet i denne historien at når hovedpersonen i boka endelig får sikker kunnskap om hvordan det har gått med sin familie, så må jeg bare innrømme at tårene rant nedover på kinnet mitt.
Hele denne romanen er en interessant og spennende fortelling på mange plan. Spenninga ligger mest i hvordan det vil gå med de personene leseren blir både kjent med og så glad i. Men spenninga blir likevel underordna for meg. Det interessante og sterke som trer fram, er intensiteten og vibrasjonene i relasjonene mellom menneskene i dette skipskollektivet. Direktheten i samtalene, frodigheten i ordbruk og ikke minst humoren. Men også samtaletemaene fra storpolitikk og hobbyinteresser til detaljerte beskrivelser av hverdagslige ting som klesplagg, matretter, parfymelukter og tannkrem. Hele veien vevd inn i de sosiale relasjonene man automatisk befinner seg i som mannskap på et skip. Og det er nettopp her i denne levende beskrivelsen av dette sjømannsfellesskapet sett i en større samfunnsmessig sammenheng jeg mener vi finner det som bærer fortellingen, og gjør den så interessant og unik. Mannskapet utgjør et kollektiv på ca 35 personer. De er ført sammen for å løse en jobb og pga av at de befinner seg på et skip isolert fra omverdenen, må de også dele et tett sosialt fellesskap døgnet rundt i måneder, ja tildels også år. Folka kjenner hverandre ut og inn, og kan ikke skjule den minste særhet. Her boltrer forfatter Michelet seg med sin inngående kjennskap til miljøet fra egen fartstid og sin briljerende fortellerevne. Det er en sann fryd å lese historien og «bli en del av» denne frodige sjømannsgjengen.
Det fornemmes at tanken med denne boka er å fremheve innsatsen til krigsseilerne og den betydningen denne hadde for de alliertes endelige seier. Jon Michelet påpeker også sjøl dette som en viktig motivasjon til å skrive boka, og understreker at vi i dagens Norge fortsatt burde verdsette disse tapre sjøfolka mye høyere. Ikke først og fremst fordi de ble så utrolig dårlig behandlet med røveriet av lovet hyre i Nortrashipsfondet. Viktigst hevder Michelet er at Norge og Europa ville sett ganske annerledes ut i dag uten krigsseilernes avgjørende bidrag til å vinne krigen mot Hitler-Tyskland. En slik motivasjon for å skrive en slik omfattende bok er naturligvis svært prisverdig. Det er forsatt noen krigsseilere som lever, og mange familier til disse sjøens helter som takker han for dette. Mye tyder også på at forfatteren lykkes i denne ambisjonen i og med de høye salgstallene boka har fått og all oppmerksomheten som har vært i massemedia. Men jeg tenker at dette var ingen selvfølge selv om målet var stort og temaet var hentet fra et kjent og stort verdensdrama. Jeg mener den store suksessen til denne romanen ligger i Michelets grep om den nære og levende framstillinga av personene på MS Tomar og relasjonene dem i mellom. Det er i den tette framstillinga av livskrafta, rausheten og kampviljen deres leseren lever seg inn i historien og lar seg rive med. For det er nettopp i denne skildringa av energien i livene til disse sjøfolka storheten i innsatsen deres trer fram, og kan forstås i fullt monn.
Til dere som ikke har lest boka, så er det bare å få gjort det fortest mulig! Neste bind med Skogsmatrosen er lovet av forfatteren allerede til høsten. Jeg garanterer du vil ivre intenst etter fortsettelsen. Visstnok er det også lovet et tredje bind og at historien vil gå fram til Stortingets flertall avviser krigsseilernes rettmessige krav til Nortrashipsfondet. Det er bare å glede seg!