En ofrenes norgeshistorie
Av Jørn Magdahl
Sigmund Aas og Thomas Vestgården:Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814–2014
Oslo: Cappelen Damm, 2014, 320 s.
Sigmund Aas og Thomas Vestgården fortjener honnør for å ha samlet en fra før (i all hovedsak) kjent dokumentasjon på statlige norske overgrep. Dette er overgrep alle i Norge bør ha kunnskap om, og denne boka er et bidrag til dette. Synderegisteret dreier seg om overgrep mot etniske minoriteter, mot barnehjemsbarn og sinnslidende, om justismord og sensur av kulturelle ytringer osv., men fortjenestefullt også om f.eks. våpeneksport og hemmelig krigsdeltakelse (i Vietnam). I forordet deler de to forfatterdebutantene sjøl inn materialet i
1) Eksempler på aktive statlige inngrep og menneskerettighetsbrudd (ofte begrunnet med «gode hensikter»)
2) Unnlatelsessynder
3) Interessemotivert – dvs. profittstyrt – praksis. Forfatterne beretter saklig og nøkternt, men det er umulig ikke å bli følelsesmessig berørt. Da er det bra at de også gir en god oversikt over primærlitteraturen de bygger på, så leserne sjøl kan fordype seg i denne.
Boka er lansert som et apropos til 200-årsjubileet – hvilket også framgår av undertittelen Den norske statens mørke sider 1814–2014 – og kan være en nyttig motvekt mot nasjonal sjølforherligelse. Overgrepene mot etniske minoriteter er for øvrig tiltenkt en sjølsagt plass i de offisielle jubileumsmarkeringene. Derimot er det lagt lite vekt på å tydeliggjøre den sterke tråden i norsk historie, der kampen for demokrati og sjølråderett er knyttet sammen. Ved dette jubileet er det faktisk mer tabubelagt å reflektere over hva EØS-medlemskapet gjør med norsk suverenitet og demokrati, enn å omtale historiske overgrep.
Skammens historie er blottet for teori og virkelig analyse. Underteksten er riktignok en advarsel mot etnosentrisme og norsk sjølgodhet – og en oppfordring til å være maktkritisk. Men her er det nesten ikke sammenlikninger med ande stater, som kan fortelle noe mer om hva som var tidstypisk – og hvor en eventuelt må leite etter særnorske forklaringer. Ideene bak handlingene er lite utdypet, og årsaken til at en del typer overgrep er bragt til opphør mens andre vedvarer (eller fortsetter i nye former) er heller ikke forklart. Boka er tjukk som den er med sine 319 sider, og kanskje er det å ønske seg en annen bok å etterlyse mer analyse, men den bidrar lite til å skape historiebevissthet. I verste fall kan den bestyrke oppfatninger om allmenn menneskelig ondskap. Forfatterne er da heller ikke historikere, men har master i henholdsvis menneskerettigheter og statsvitenskap. Antydningen i forordet om at mange av overgrepene skyldes en «godhets»- og «renhetslengsel», kan ha noe for seg, men virker utenpåklistret og er ikke begrunnet.
Baksideteksten sier at «dette er de svakes norgeshistorie», og en samlet framstilling av ofrenes historie dekker et behov. At Marcus Thranes arbeiderforeninger blei knust av staten, er viet plass – og det er også overvåkinga av kommunistene. Men ikke noe tyder på at staten som klassestat eller som imperialistisk, er noe mer enn fremmedord for disse forfatterne. Virkelig systemkritikk er et savn.
Et kapittel skiller seg negativt ut. Det er sluttkapitlet om den 22. juli. Det handler om alt ved beredskapen og den indre sikker-heten sviktet i praksis, og er i hovedsak parafrasering av de offentlige granskningsrapportene. Islamofobi og annet utbredt tankegods, som dannet det ideologiske bakteppet for Behring Breiviks terror, og som ser ut til å ha spredt seg ytterligere i etterkant, er derimot forbigått i stillhet. Den nasjonale læringsprosessen etter den 22. juli må langt på vei sies å ha sporet av. Her har Aas og Vestgården forspilt en sjanse, og da er kanskje heller ikke overraskende at de ikke går inn på spørsmål som er kontroversielle i dag – som asylpolitikken eller behandlinga av sigøynere/rom.