En EU-statsråd til å bli kvalm av?

Av Heming Olaussen

2015-01A

Når hoveddøra inn til EU er stengt, gjelder det å få mest mulig inn bakdøra.

Regjeringa tilpasser Norge maksimalt til EU.

Heming Olaussen er Nei til EU-aktivist og medlem av Re kommunestyre (SV).

Hvordan oppsummere de blåblås politikk overfor EU, etter vel et år i regjering?

Liv Signe Navarsete ble kvalm da hun hadde hørt EU/EØS-statsråd («Europa-minister») Vidar Helgesen halvårlige EU/EØS-redegjørelse for Stortinget seinhøstes.Navarsetes kvalme forklares i følge Nationen 20.11. slik:

Han ga en kvalmende fornemmelse av at her sto det en byråkrat fra Brussel og fortalte oss hva vi skulle gjøre, og ikke en norsk minister som kjemper for norske interesser.

Helgesen parerte med at han synes det går bra:

Vi har fått etterslepet (mht. implementering av EU-regelverk i norsk lov, min anm.) betydelig ned, vi har fått finanstilsynene kvittert ut (…)

Helgesen la til at «tilgang i Brussel handler om å utvikle posisjoner som er interessante for EU» – og avsluttet sjølrosen slik:

Vi kan vise til en imponerende liste med norske politikeres møter med motparten i EU det siste året.

Folket sier nei

Sitatene ovenfor kan tjene som en intro til vårt tema. Men la oss begynne et annet sted, med noen fakta:

  • Det er for tida over 70 % av det norske folket som sier nei til norsk EU-medlemskap. Ja-siden samler godt under 20 %. Dette er historiske tall.
  • På Stortinget er det imidlertid ja-flertall. Vårt øverste folkevalgte organ er i tillegg massivt for EØS, hele 90 % av representantene støtter avtalen.
  • Stortinget er m.a.o. i åpenbar utakt med befolkninga når det gjelder vårt forhold til Den europeiske union.
  • Høyre er vårt mest monolittiske ja-parti. Sjøl om det også der er et flertall av velgere som sier nei til EU (godt over 60 %), er partiets stortingsrepresentanter nesten unisone ja-folk. Alle Høyres statsråder er ihuga EU-tilhengere.
  • Annerledes med FrP: Der er hele 84 % (!) av velgerne mot EU, av deres sju statsråder sa fire at de var mot EU-medlemskap i den valgundersøkelsen Nei til EU gjennomførte før siste stortingsvalg. Et flertall av deres stortingsrepresentanter svarte nei. Partiets ungdomsorganisasjon (FrPU) argumenterer for et nei til EU, og har annonsert at de vil fremme forslag om at FrP skal bli et nei-parti på neste landsmøte. Her ligger en mulig kime til uro regjeringspartnerne imellom.
  • I FrP er det også en viss EØS-skepsis. Den har de valgt å parkere i bytte med taburetter. Det var et lett valg. EU/EØS er ingen hjertesak for FrP. Det er det for Høyre.
  • I regjeringa sitter Høyre med bukta og begge endene: I tillegg til de utenrikspolitisk viktigste statsrådene – statsminister og utenriksminister – har Høyre samla EU/EØS-trådene i henda på nyvinninga «statsråd og stabssjef ved Statsministerens kontor, og ansvarlig for samordning av EØS-saker og forholdet til EU i Utenriksdepartementet». Vidar Helgesens posisjon er således unik, i det EU/EØS-spørsmålene ligger i både UD og ved Statsministerens kontor (SMK), en slags dobbelt-portefølje og en understrekning av EU/EØS-sakens særegne karakter og opphøyde posisjon i denne regjeringa.

Det er Høyre som rår

Det er med andre ord all grunn til å kikke den Høyre-dominerte regjeringa i kortene når det gjelder hvordan de ter seg i forholdet til EU. En skal også ta med i betraktning at Høyre er det eneste partiet i Norge som aldri – ikke noen gang – har gått inn for å nedlegge veto mot et direktiv fra EU. Tvert i mot: Høyre overkjørte sine regjeringskolleger KrF og Venstre i sin tid i både «patent på liv»-direktivet og i «matsminkedirektivene», dvs. Høyre hadde flertall i regjeringa og lot KrF/Venstre dissentere – i visshet om at de ville få flertall i Stortinget med hjelp av AP og FrP. En tilsvarende historie som da Stoltenberg måtte la SV og SP dissentere i regjering på både tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet og datalagringsdirektivet – i visshet om at Høyre satt klare i Stortinget til å skaffe flertall. Men det er en annen historie.

Er det grunn til uro for EU-motstandere og EØS-skeptikere med tanke på at det mest EU-vennlige partiet i Norge nå sitter i kommandostolene når vårt forhold til EU skal håndteres? Svaret er ja.

Kan det tenkes at Høyre vil prøve å få Norge inn i EU i denne stortingsperioden? Svaret er nei.

Grunnen til disse tilsynelatende mot-stridende svarene ligger i følgende resonnement: Høyre erkjenner folkevilja, dvs. meningsmålingene. De (og AP) sier det samme: Nemlig at medlemskapsspørsmålet er «uaktuelt». De har altså ikke kapitulert, men ligger på været, i håp om at målingene skal snu. Ut fra erfaringene mht. folkeavstemminger om EU, ligger de på samme holdning som Torbjørn Jagland i sin tid formulerte: «Det kommer ingen ny omkamp uten et varig og klart ja-flertall i det norske folk». Det kommer mest sannsynlig til å ta mange år.

En strategi for å «mørne Norge»

Kan vi EU-motstandere dermed hvile på laurbærene og konsentrere oss om andre ting? Ingen ting ville glede ja-strategene mer.

Strategene, Vidar Helgesen & co, har nemlig skifta fot. Enkelt sagt: Når hoved-døra inn til EU er stengt, gjelder det å få mest mulig inn bakdøra. Mer presist: Høyre ønsker å tilpasse Norge maksimalt til EU. Ikke bare på EØS-området (det indre markedet) men på flest mulig politikkområder. Norge har som kjent 74 avtaler med EU, inklusive EØS. Rett nok underkommuniseres at 72 av dem er av bilateral karakter – hvilket betyr at Norge kan suverent avgjøre om de ønsker å endre, utvide eller avslutte deltakelsen i disse avtalene. Schengen-avtalen er av en mer spesiell karakter. Det er EØS som har overlatt lovgivningsmakta til en fremmed makt. Men Helgesen & co bruker alle 74 for hva det er verdt, som springbrett for sin EU-tilpasningspolitikk. Som Helgesen så elegant har sagt det: «Vi ønsker å flytte Norge nærmere Brussel». Denne politikken har tre siktemål:

  1. Å faktisk implementere mest mulig EU-lovverk i Norge. Som Audun Lysbakken så presist har formulert det: «EU er i praksis et ekstra Høyreparti i Norge.» For egen del har jeg ved tidligere anledninger sagt det sånn: «Med Høyre i regjering har vi fått EU i regjering». Høyres ideologiske grunnlag er som en tvilling til EUs klippefaste og traktatfesta tro på markedets samfunnsmessige velsignelse. Det er markedets forrang for folke-valgt styring vi får med Høyre (og FrP) i regjering. Det er det samme grunnlaget EU styres etter. Herav også Helgesens begeistring over sitt eget resultat: I hans ett år som statsråd har etterslepet av EU-rettsakter gått ned! Det er vel en relativt begrensa skare som lot seg rive med av begeistringa. Antall møter mellom norske statssekretærer og relativt underordna EU-funksjonærer får vel heller ikke så mange til å ta bølgen. Men de tjener et formål: Å forsterke bildet av «utenfor-skapet». Tenk hvilken påvirkning vi ville hatt dersom vi bare hadde vært innenfor … Det bringer oss over på neste punkt:
  2. Å forsterke betydninga av det eneste noenlunde salgbare ja-argumentet: «Vi er i praksis EU-medlemmer, men uten innflytelse». Det er et falskt argument, men Helgesen har som ambisjon å prente det inn i det norske folket – ikke minst via ukritiske journalister. Argumentet får også økt kraft av at enkelte EØS-motstandere går på limpinnen og uttrykker seg som om vi er underlagt «alt» som kommer fra Brussel, og gir dermed ammunisjon til Helgesens våpensmie. Man henger seg opp i sånt som at «10 000 EU-regler er importert til Norge», uten å forholde seg til at disse utgjør i alt ca. 10 % av alle de regler EU har vedtatt de samme 20 årene, og at de fleste er av bagatellmessig og noen til og med av fornuftig art. Man glemmer (alternativt «glemmer») at Norge står utafor EUs felles valuta (ØMU), at Norge ikke er del av EUs felles landbruks- eller fiskeripolitikk, at vi ikke behøver å spørre Brussel om lov til å inngå handelsavtaler med tredjeland osv. Det er også slik at Norge KAN føre en sjølstendig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hvis vi (Stortinget) vil. Vi er ikke avtalefesta til å dilte etter EU. Det er bare det at vi har ei regjering som velger å gjøre det. Men den kan kastes. EØS-avtalen kan ikke kastes. Den må sies opp. Men også det er faktisk mulig.
  3. Høyres langsiktige strategi er å «mørne» det norske folket for EU-medlemskap en gang i framtida. Det skal gjøres ved å demonstrere vår avhengighet av og tilknytning til EU (jf. Ukraina), men det innebærer samtidig å svekke nei-sidas argumenter, m.a.o. svekke de områdene der vi faktisk har suverenitet og sjølstyre og gjøre Norge mest mulig «EU-likt».

Hva slags humanisme?

Før jeg går kritisk inn på konkrete saker, la meg gi Helgesen en innrømmelse. I en sak av litt mer «idealistisk» karakter, men som også har med norsk egeninteresse å gjøre, har Helgesen vært opptatt av å piske den nokså ytterliggående høyreregjeringa i Ungarn. Saken handler om disponering og fordeling av norske EØS-midler i landet. Helgesen har gjort det til en prøvestein på de ungarske myndigheters humanistiske sinnelag. Det skal han ha cred for. Det er all grunn til å stille kritiske spørsmål ved utviklinga i Ungarn. Men Helgesen har gått lenger, i det han har utfordra EU på å ta sine fine ord om humanisme og menneskerettigheter på alvor, overfor et av sine egne medlemsland. Han har bedt EU støtte Norge mot Ungarn. Der har han møtt en vegg av taushet. Slik sett har Helgesen i sin iver ufrivillig fått demonstrert EUs manglende sammenheng mellom liv og lære. Eller realpolitikk, som noen i Brussel nok vil kalle det.

Det er den samme realpolitikken EU demonstrerer i sin politikk overfor flyktningstrømmen over Middelhavet. En flyktningstrøm EU har sin del av ansvaret for, med sin utbyttingspolitikk overfor fattige land på det afrikanske kontinent. Nå kommer det også en strøm av bl.a. syrere, på bakgrunn av den forferdelige situasjonen i Syria (og Irak). Her har landene i Sør-Europa, som samtidig er dem som er hardest rammet av EU og Troikaens nådeløse kuttpolitikk, som tar støyten, i kraft av sin geografiske beliggenhet. De appellerer nå til den høyt besungne europeiske solidariteten, men møter en kald skulder – dvs. EU trapper i stedet opp anstrengelsene for å hindre flyktningene å komme seg ut på havet, bl.a. ved å inngå avtaler med despotiske herskere. Norge er en del av dette, gjennom Schengen-medlemskapet og politi-styrken Frontex. Her har vi imidlertid ikke hørt et pip om mer humanisme fra EUs side fra vår aktivistiske EU/EØS-statsråd. Men så sitter han da også i regjering med FrP. Det synes å være atskillig lettere å kritisere andres manglende sans for menneskerettigheter, enn sine egne.

Godtar alt som kommer fra Brussel

Helgesens karriere som EU/EØS-statsråd begynte uheldig. For ham. I sin iver etter å vise at dette er ei regjering som har tenkt å gjøre som EU ber oss om, lovte han at Norge ville tilpasse seg EUs ønske om redusert tollvern på enkelte oste- og kjøttprodukter. Han gjorde opp regning uten vert. Dvs. – han glemte i iveren å ta huskeregel nr. 1 for H/FrP-regjeringa på alvor: De er ei mindretallsregjering. De hadde forhåndskalkulert inn Venstres støtte. KrF var de nok klar over at ville stille seg på landbrukets side, og ble temmelig overraska da Venstre falt ned på «proteksjonistenes» side. Det ble nok en alvorlig vekker, og det var vel slik det var ment også. Men Venstres «nei» var også uttrykk for en kraftig grunnplanmobilisering innad i partiet, og partiets sprik mellom de prinsipielle liberalistene (typisk: Rotevatn) og de mer pragmatisk-liberale (Skei Grande, Breivik) viser også til mulige motsetninger i framtida.

Det skal også legges til at i saka om EUs sikkerhetsdirektiv offshore, har de blåblå videreført de rødgrønnes standpunkt med å erklære direktivet for «ikke EØS-relevant». Her er nok Høyre pressa av næringslivskrefter de vanligvis er vant til å lytte til, for ikke å si bli sponsa av. Det er uansett en god ting.

Men utover dette har året vært prega av ei regjering som godtar alt som kommer fra Brussel: De har akseptert å senke kravene til garantiordninga for norske bankinnskudd for å tilpasse seg EU-standard, noe som kan bli ei utfordring ved ei bankkrise. De foreslår at norske banker og finansinstitusjoner skal underlegges et overnasjonalt finanstilsyn basert på EU-regelverk, og de har akseptert en omlegging av den differensierte arbeidsgiveravgifta som truer distrikts-Norge, og spesielt Finnmark. De har fått gjennom et EU-regelverk som setter ikke bare bestemor, men barnevernsbarn, rusavhengige, attføringsklienter og psykisk syke på anbud, og de prøver å få gjennom et såkalt «fritt sykehusvalg» på europeisk nivå som kan undergrave vårt nasjonale helsevesen og slippe kommersielle krefter enda mer løs. De vil underlegge Norge EUs regime for konkurranse på post under 50 gram, noe som først og fremst vil være en trussel mot næringslivet i distriktene – men som også vil sparke beina under det eneste vetoet Norge noen gang har tatt i bruk. Marked og konkurranse framfor demokrati og samfunnshensyn, er mantraet de styrer etter. Det viser seg også innen transportbransjen, der hensynet til EU-regelverket er i ferd med å ta livet av en hel norsk bransje. Hvem kan vel konkurrere med norske lønns- og arbeidsforhold i en bransje der transportører kan leie inn arbeidstakere som er villige til å akseptere 20 kroner timen og bo i bilen mens de har 14 timers arbeidsdag? Ikke rart at Norsk Transportarbeiderforbund ble det første LO-forbundet som vedtok at EØS-avtalen må sies opp. Hvem blir det neste? El & IT-forbundet, i mars 2015?

Konfrontasjoner i vente

Det er mange som vil si nei, om man spør: Synes du at EU skal bestemme i Norge? Det er mange i fagbevegelsen som etter hvert stiller spørsmålet skarpere: Hvorfor i all verden skal norsk arbeidsliv være underlagt lover og regler fra Brussel? LO-kongressens vedtak fra 2013 var et klart skritt i riktig retning, da man vedtok at norske arbeidslivsregler skal ha forrang for EU-regelverk. Det mangler en strategi for å sette dette vedtaket ut i livet. Den må nok presses fram, nedenfra.

Det går mot konfrontasjoner i framtida. Den første politiske streiken mot et EU-direktiv fikk vi i streiken mot vikarbyrådirektivet. De varsla aksjonene og streikene mot regjeringas forslag om endring av Arbeidsmiljøloven og innføring av mer bruk av midlertidig ansatte, kan sees også som en forlengelse av den kampen. På trappene har vi kampen om postdirektivet, vi har en kommende kamp om forhandlingsresultat mellom EU og Norge om import av ost og kjøtt – på mange måter en omkamp om tollvernsaken, og vi har en kommende lovpakke fra EU på jernbane-liberalisering (jernbanepakke IV) – et lovverk som gir irreversibel konkurranseutsetting av persontransport på jernbane. Helt i regjeringas ånd. Finanstilsyn-saken er heller ikke endelig avgjort: Den skal behandles etter Grunnlovens § 115 (tidl. 93) – noe som krever ¾ flertall i Stortinget. Det rekker altså om 43 representanter sier nei, for å stoppe den.

Det kommer til å bli mer debatt, bråk og kamp om EØS-lovgivning i framtida. Samtidig er EØS-avtalen som sådan nærmest blitt ei hellig ku i Arbeiderpartiet. Myten om at den «sikrer norsk eksport-industri og norske arbeidsplasser» har bitt seg enda hardere fast enn mytene fra 1994, da det ble hevdet at de samme arbeidsplassene ville forsvinne ved et EU-nei. Det kreves dermed en allsidig strategi for å snu norsk politikks bit-for-bit ferd mot Brussel. Konkrete utfordrende direktiver og annet lovverk må bekjempes. Samtidig må det til ei folkeopplysningskampanje om EØS og hva som er i ferd med å skje. Og så må alternativet til EU meisles ut slik at folk flest kan forstå det og fatte tillit til det. Men først og sist står kampen i fagbevegelsen. LO må beveges bort fra sin ukritiske EØS-applaus til et virkelig forsvar for arbeidsfolks interesser. Da blir konfrontasjonen med EU og EØS uunngåelig. Da blir også kampen mot de blåblå gitt en politisk retning som går utover valgkampmobilisering for Arbeiderpartiet. Vi har sett at Fellesforbundet har lagt opp til en bred EØS-debatt fram til sitt landsmøte høsten 2015. Dette kan bli et avgjørende punkt i kampen om Norges forhold til EU.

Høyres ensidige EU-tilpasning av Norge må stoppes. Det krever også en debatt om Arbeiderpartiets syn på EU og EØS. Det er der den virkelige utfordringa ligger. Ikke minst sett i lys av APs framgang, LOs binding til AP og det kommende stortingsvalget i 2017. Det er mye som trengs å røskes opp i, i norsk politikk. Vi må verken bli overmannet av kvalme, eller la oss dysse i søvn. Til det står alt for mye på spill.

Og i bakgrunnen synger TISA og TTIP …..