Ruth Reese: Striden følger meg!
Av Ellen Røsjø
"The Black Rose" er i Oslo byarkiv! MiRA-senterets samling inneholder også materiale om den klassisk utdannede spirituals-/gospelsangeren Ruth Reese (1921–1990), – også kalt "The Black Rose". Via 14 foto- og klippalbum, grundig og nydelig arbeid utført av Ruths ektemann, Paul Shetelig, kan man lese ikke bare en svart sangerinnes historie, men også få et interessant møte med et Blenda-hvitt Norge!
Ellen Røsjø er historiker og seniorrådgiver ved Oslo byarkiv
Artikkelen er tidligere trykt i heftet "Spor etter oss. Oslos multikulturelle arkiver", Oslo byarkiv 2007.
Ruth Reese var den første etablerte svarte artisten i Norge. Hun arbeidet utrettelig i alle år for å spre kunnskap om svartes situasjon og kjempet for rettferd og frihet. Reese ble en inspirator for flere av de nye innvandrerne som kom på 1960- og 70-tallet. Hun var med på å starte MiRA-senteret eller forløperen til senteret, Foreign Women's Group i 1979. FWG var først mest en sosial klubb. Ruth Reese uttalte til Samora nr 3, 1989:
"Foreign Women's Group er som en utvidelse av min familie, hvor jeg føler jeg er blant søstre. Jeg kan snakke med dem og jeg har en sterk følelse av at de forstår mine problemer. I FWG føler jeg at jeg er en part og ikke skjøvet ut i periferien. I andre organisasjoner hvor jeg har deltatt, har de en spesiell måte å holde meg og andre innvandrere utenfor."
Hun samarbeidet også med blant annet Cliff Moustache i kunstnergruppa Artists for Liberation fra 1985. De ville fremme antirasistisk kunst og kultur og hadde flere teateroppsettinger. Reese døde på scenen på kulturhuset Slurpen, da hun i 1990 mottok første æresmedlemskap i SOS rasisme for sin kamp mot rasisme og apartheid.
Omtalt som "negersangerinne"
Reese kom til Europa med et klassisk konsertrepertoar. Hun fikk en mangeårig konsertkarriere. Kabaretbransjen ga også tilbud og ga henne navnet "The Black Rose". I nesten 10 år sang hun på begge typer scener i mange europeiske land. Reese kom til et Blenda-hvitt Norge i 1956. Vi ser i klippalbumene Oslo byarkiv har fått deponert, at hun ofte i avisene ble omtalt som "negersangerinne". Hun ble definert ut fra hudfargen sin – her, i London og Paris, som i USA der hun kom fra. Den amerikanske sangerinnen ble avvist da hun søkte hybel i Oslo og vertinnen fikk se at huden hennes var mørk (den gang sto det også "nordlendinger ikke ønsket" i til leie-annonsene i hovedstadsavisene). Det skjedde seks ganger den første sommeren hun skulle bo her, så hun ble boende på hotell. Og hun ble en populær sanger og fikk oppdrag her. Hun fant kjærligheten og giftet seg med Paul Shetelig, så hun valgte å bli i landet hun elsket fra 1959. Det norske samfunnet har aldri vært så enhetlig som på 1950- og 1960-tallet. Det var et mer homogent samfunn (urfolk og nasjonale minoriteter var ennå ikke anerkjent) enn det hadde vært før og siden skulle bli. Reese opplevde stor uvitenhet i Europa om sitt eget folks musikk og kultur og trålet biblioteker og samlet stoff imellom konsertene.
Kronikkforfatter og aktivist
"Vår hud er sort" het kronikken Ruth Reese skrev i Dagbladet 24. juli 1959. Da hadde hun lest om en hvit mann som ble funnet skyldig i voldtekt av en svart jente i USA, men slapp dødsstraff. Den hvite mannen unngikk den straff som en svart mann hadde måttet lide for samme forbrytelse. Hun sier: "Alle skandinaver synes det er fryktelig med Little Rock. Men vi er glad over Little Rock. Den åpner forhåpentlig opp for liknende hendelser i andre sør-amerikanske byer. Amerika liker ikke å få verdens øyne rettet kritisk mot sine egne indre anliggender."
Hun synger ut sin fortvilelse og sier svarte føler kollektiv skyld når en "representant" dummer seg ut, hvorfor gjør ikke hvite det? Hun sier den afrikanske revolusjonen kommer. "Den vil bli fryktelig, utslettende, nådeløs men uunngåelig. Blodigere enn noen revolusjon i verdenshistorien. De hvite i Kenya, Sør-Afrika, Kamerun, Tanganyika og Kongo skulle ha lyttet til historiens røst." Det ble ramaskrik fra mange hold. Hvorfor skulle uskyldige nordmenn pålegges noe ansvar for "the white man's burden" i USA? Hvorfor skulle hennes slaveforfedre ha noe å si for vår forståelse av henne? Debatten som raste i avisene, ser vi av klippalbumene i arkivet, sier mye om denne tidas homogene samfunn og ubevissthet. For eksempel ble Ruth intervjua av en journalist i billedbladet Nå som tok med Kapp-appelsiner hjem til henne, og krympet seg når han skjønte det. Hun hadde da skrevet i kronikken sin hvor provoserende det var for henne å oppleve at kjøpmannen på hjørnet solgte Kapp-appelsiner og ekspeditøren på Vinmonopolet som anbefalte henne, som var svart som en ovn, en billig og god hetvin fra Sør-Afrika og dermed var med på å opprettholde apartheidregimet.
Hun var sjokkert over uopplystheten og ville informere så en boikott kunne bli effektiv, hun ville fortelle hvordan hun opplevde rasisme på kroppen også her i landet. På grunn av sin hudfarge bærer hun på "four hundred years of resentment (engelsk for nag, harme)", som hun skriver i diktet "To stop a story". Hun frustreres over at publikum her kun oppfatter det melodiøse i hennes spirituals, at de ikke oppfatter teksten og det sterke innholdet!
Little Rock
|
Folkeopplyseren
Reese tok på seg rollen som folkeopplyser – om svarte amerikaneres musikk, kultur, historie og tradisjon. Første gang var i Universitetets aula med foredraget "Rasehat og demokrati" 20. januar 1960. Siden ble det turné i 14 fylker for Folkeakademiet og andre organisasjoner. Avisene skrev om foredraget, og debatten gikk. I 1960 satte også fagbevegelsen i verk en boikott av varer fra Sør-Afrika som fikk hennes støtte, hun talte for boikott til støtte for sør-afrikanernes frihetskamp på Youngstorget 1. mai det året. Hun holdt musikkåserier om musikken over hele Skandinavia, første gang i osloskolene i 1960 med "De amerikanske negrenes musikkhistorie gjennom 360 år". Reese framførte konserter over det ganske land og i Norden for øvrig og hun skrev kronikker i avisene om svarte amerikanere. Et utvalg av kronikkene ble samlet mellom to permer i Lang svart vei (Long Black Road), som kom ut 1972.
Hun hadde tatt et valg. I selvbiografien Min vei, som kom i 1985, sier hun:
"Jeg er fullstendig klar over at min politiske karriere har skadet min sangkarriere. Jeg går ut fra at det burde ha vært nok å synge. Men ikke for meg. Det finnes millioner av fattige mennesker på denne jord som aldri får anledning til å uttykke sin fortvilelse. Jeg tror at kunstnere som får publikum til å høre på seg, bør snakke ut på vegne av disse uheldige brødrene og søstrene våre. Jeg har forsøkt, og jeg vil fortsette å tale og synge for å bidra til en forandring. Jeg har alltid gjort felles sak med alle undertykte folk. Jeg har også alltid følt at jeg har hatt det norske folk med meg, og det har hjulpet meg til å holde fast ved min menneskekjærlighet. Og det takker jeg Gud for."
Arven
Ruth Reese utga kun en LP, Motherless Child, i Norge i 1979. Hun fikk heller ikke drahjelp fra NRK – på tross av sin popularitet. Der møtte hun, sier hun i biografien, "det tradisjonelle hvite overherredømmet", og ble avvist på tross av sitt ønske om å lage flere programmer. Sangeren Kristin Asbjørnsen var elev av Ruth Reese og fikk overta hennes notehefter med spirituals. Kristin har allerede gitt Byarkivet noen av notepartiturene hun arvet, blant annet en av Ruth Reeses egne komposisjoner. Når hun sjøl har gjort seg ferdig med dem, vil kanskje flere av notene forvaltes av Oslo byarkiv. Høsten 2006 utga Kristin Asbjørnsen en CD, hvor hun har tatt tak i arven fra Ruth. CD-en inneholder spirituals i Kristins egen tolkning og har høstet strålende kritikker. En bieffekt har vært at navnet til Ruth Reese igjen løftes fram. Under cd-lansering og på konserter har Kristin Asbjørnsen hele tida klart å fokusere på at dette er arven etter Ruth Reese. Æres den som æres bør!
Kilder
MiRA-senterets samling om Ruth Reese:
- Alt for damene, "Vanskelig å være neger – også i Norge" (10.09.1958)
- Dagbladet, "Vår hud er sort" (24.07.1959)
- Nå, "Ruth Reese synger ut" (22.08.1959)