Det røde Latin-Amerika?

Av Elin Volder Rutle

Nr 3a 2008

Det blåser en venstrevind over Latin-Amerika. Likevel er det stor forskjell på hvor langt til venstre de ulike landene står. Hva betyr venstreregjeringene for vanlige folk? Fører det til økt motstand mot USA, EU og andre nyliberale krefter i regionen?

Av Elin Volder Rutle


De mest radikale prosjektene finner vi i ALBA-land, men også der er det store problemer og utfordringer. Grunndokumentene i ALBA er et tydelig alternativ til en nyliberal politikk, og peker i retning av samarbeid som skaper sosial utjevning og styrker landenes uavhengighet.

Venezuela er økonomisk drivkraft i ALBA og andre integrasjonsprosjekter i regionen. Den økonomisk sterke høyresiden i Venezuela bidrar til et høyt konfliktnivå, men Chavez og regjeringen har klar støtte i folket. De sosiale bevegelsene i Bolivia har vært sentrale i utformingen av TCPavtalene, og landet kan etter hvert bygge seg opp til å bli ALBA-landenes kornlager. Samtidig sliter Bolivia med en sterk opposisjon som motarbeider regjeringens utjevningspolitikk med alle midler, både i media og gjennom vold. Selv om valget av Raul Castro har ført til noen endringer på Cuba, kan landet fortsatt kritiseres for at folk har manglende demokratiske rettigheter. For eksempel er det ikke frie valg. Samtidig har Cuba vært den sentrale bidragsyteren i viktige sosiale prosjekter som Yo sí Puedo og Operación Milagro, som fører til sosial utjevning og et styrket demokrati i andre land i regionen.

Det FSLN-styrte Nicaragua er fullverdig medlem i ALBA, men har også et bein i den nyliberale leiren. Som de andre landene i Mellom-Amerika er Nicaragua medlem av den USA-ledede frihandelsavtalen CAFTA-DR. Det betyr at Nicaragua også har forpliktet seg til å gjennomføre nyliberal politikk på en rekke felt. FSLN har de siste årene fått tette bånd til konservative religiøse ledere, og bidro høsten 2006 til at Nicaragua nå har en av verdens strengeste arbortlovgivinger. Honduras har tidligere vært USAs viktigste base i Mellom-Amerika, og det markerer et stort politisk skifte at de nå planlegger å gå inn i ALBA. Presidenten kommer fra Honduras Liberale Parti, et parti som tradisjonelt har ført en hard høyrepolitikk.

Brasils egeninteresser

Men hva så med de andre? La oss først begynne med Brasil, ledet av Luiz Inacio «Lula» Da Silva, mannen som startet som fattig skopusser, ble fagforeningsleder, og som nå har en fordelingspolitikk som blir rost både fra høyre og venstre. Brasil har sammenlignet med tidligere en tydeligere
anti-USA politikk, og er sentral i samarbeider som UNASUR og Banco del Sur. Lula har tydelig uttrykt at Brasil ikke kommer til å bli med i ALBA, og har på bakgrunn av interessene til selskaper med opprinnelse i Brasil selv aktivt gått mot nasjonalisering av gass-sektoren i Bolivia. Brasils rolle i de regionale samarbeidene kan i like stor grad ses som en refleksjon av landets interesser som økonomisk stormakt i Latin-Amerika og en av verdens største landbrukseksportører, som et uttrykk for radikalisme. Til tross for motstanden mot USAs innflytelse i regionen har Brasil også gode relasjoner nordover,
blant annet gjennom felles eksportavtale med Mexicos mørkeblå president om eksport av biodrivstoff til USA.

Kvinner i sentrum

I Argetina høstet tidligere president, Nestor Kirchner, ros for sin radikale politikk, og det samme gjør landets nye president Cristina Fernandez, Kirchners kone. Hvor radikale prosjektene er kan diskuteres. Argentina er ikke lenger lydhør for USAs minste vink, men er heller ikke pådriver for radikale prosjekter. Fernandez vant stemmer på å kreve at diktaturets ledere skulle stilles for retten, men gjør lite for å sikre omfordeling av ressursene i landet.

Chile ledes av en sentrum-venstre koalisjon med vekt mot sentrum. Michelle Bachelet, den andre kvinnelige presidenten på kontinentet, er likevel sentral i regionale integrasjonsprosjekter. Hun ble på den offisielle stiftelsen av UNASUR valgt som gruppens første leder for en periode på ett år.

Avventende i Paraguay og Equador

Paraguays nye president ble innsatt 15. august 2008. Det er stor tro på at den tidligere biskopen Fernando Lugo, med kallenavnet «de fattiges biskop» kommer til å få Paraguay i mer radikal retning. Allerede før innsettelsen hadde han offisielle møter med Chavez, og mange har stor tro på at landet kan komme til å bli med i ALBA.

Equadors radikale president Rafael Correa, har uttalt at matvarekrisen er et spørsmål om feil fordeling av rikdommene. Selv om Correa er mer radikal enn sine kolleger i Argentina, Brasil og Chile, gjorde han i juni 2008 det klart at han ikke vil bli med i ALBA før Venezuela igjen blir med i CAN-blokken, noe som og kan ses som en distansering fra de mest radikale prosjektene, og som et ønske om å styrke den langt eldre handelsblokken.

En viktig årsak til at Venezuela forlot CAN-blokken, var at Peru og Colombia gikk inn i forhandlinger om bilaterale frihandelsavtaler med USA, og dermed splittet opp den sør-amerikanske motstanden mot ALCA. Colombia har lenge vært USAs viktigste base i Sør-Amerika, og Peru har et sterkt høyrestyre, men likevel har nesten 80 vennskapshus for ALBA blitt innviet i landet.

Mindre radikal, men likevel motvekt

At så mange land nå går mot USAs hegemoni i regionen, kan ved første øyekast se ut som en rød bølge. Det er ikke alltid et sosialistisk eller kommunistisk ståsted som gjør at regionen ikke lenger føyer seg etter Washingtons minste ønske. EU har økende innflytelse, og har store forhandlinger
gående med flere av landene i regionen. EU blir ikke sett på som en like stor trussel mot landenes selvstendighet som USA. Dette skyldes delvis at EU-landene stort sett ikke har hatt en finger med i spillet i de mange militærkuppene i regionen. Likevel er det et faretegn at motstanden mot USA åpner
grensene for EUs økonomiske ekspansjon.

UNASUR er per i dag det viktigste prosjektet for integrasjon i regionen. Selv om UNASUR har en langt mindre radikal plattform enn ALBA, så kan det likevel
være et viktig samlingspunkt for å minske USA og EUs innflytelse i regionen. UNASUR ble offisielt dannet 23. mai 2008, men har røtter tilbake til 2004, der
de 12 landene i Sør-Amerika ønsket å skape en tettere integrasjon seg i mellom.

Ekstern motstand

ALBA som ideologisk motmakt blir møtt med stor motstand fra USA, EU og andre nyliberale krefter. USA gjenopptar aktivitet i Marinens fjerde flåte, noe som øker den militære trusselen mot ALBA generelt og Venezuela spesielt. ALBA-landene risikerer stor økonomisk, politisk og militær motstand, og trenger allierte. UNASUR som regionens mest omfattende samlingspunkt møter ikke politisk kritikk på samme måte, og gir ALBA-landene de viktige alliansepartnerne. UNASUR kan ses på som et viktig overlevelsesgrunnlag for ALBA, og kan utvikle seg til et forum der de andre landene kan påvirkes i mer radikal retning.

Venstrevinden som har blåst over Latin-Amerika har svært ulik betydning i de ulike landene. Regionen er ikke lenger USAs bakgård, men det betyr ikke at ikke regionen igjen kan bli mer avhengig av andre land eller sammenslutninger. Om vinden snur, kan lett være avhengig av utviklingen i UNASUR. Blir UNASUR et radikalt prosjekt eller ødelegges det av tautrekkinger der landenes egne kapitaliske interesser står mot de mer sosialistiske prosjektene?

Se også:

http://mostlywater.org/western_bloc_barbarism
http://fanonite.org/category/latin-america/