Motstanden fortsetter

Av Elin Volder Rutle

2008-03A

En tur i Costa Rica vinteren 2007 levnet ingen tvil om at det nylig hadde vært en folkeavstemning i landet. Det var vanskelig å unngå å se de mange slagordene for Nei til CAFTA og Stem Nei som prydet vegger stort sett overalt. Vi møtte Eva Carazo, en av svært mange aktivister som jobbet mot costaricansk medlemskap i avtalen.

Av Elin Volder Rutle

 


 

Fokebevegelsen mot CAFTA

CAFTA er en frihandelsavtale mellom USA og landene i Mellom-Amerika. Costa Rica var det eneste landet der vanlige folk fikk muligheten til å si sin mening om landet skulle bli med eller ikke. Forhandlingene om CAFTA startet i 2003, og allerede i 2005 skrev de fleste av landene i under. Eva hadde nylig brukket foten, og ba oss derfor om å komme hjem til henne. Turen dit var vel anvendt tid, siden det ga oss muligheten til å snakke med en kvinne med mye kunnskap og kampvilje for fremtida. «Vi startet opp vår bevegelse samtidig med forhandlingene. Først forsøkte vi å følge med og organiserte noen demonstrasjoner, og etter hvert dannet vi en nasjonal kamporganisasjon,» forteller hun.

«Vi organiserte bønder, miljøvernere, fagbevegelse, kvinneorganisasjoner, og akademikerne, noe som skilte oss fra motstandsbevegelsene i de andre landene. Og så jobbet vi for å få med folk som vanligvis ikke deltok i slike aktiviteter,».

«Forhandlingsprosessen var totalt udemokratisk, selv ikke medlemmer i parlamentet hadde innsyn. De kunne jo komme til å røpe forhandlingsstrategien,» sier hun, med tydelig sarkasme.

Folkeavstemningen måtte vinnes på gata

«Til tross for noen uenigheter om strategi innenfor bevegelsen begynte vi å samle underskrifter for å få en folkeavstemning. Plutselig var det blitt bestemt fra regjeringshold at den skulle holdes. Med tanke på at ja-sida hadde media og kapitalen på sin side ble datoen satt litt for tidlig i forhold til hva som hadde vært ideelt for oss. Vi planla å bruke prosessen med å samle underskrifter til å styrke vår egen bevegelse.

Hun forteller at de tidligere hadde jobbet mer adskilt innenfor de ulike sektorene. Bønder mobiliserte bønder, og akademikere snakket med akademikere. Plutselig måtte de jobbe i forhold til geografiske områder, og opp mot et valg, noe de fleste hadde lite erfaring med. «Men vi fikk i gang en stor prosess, den største folkelige mobiliseringen på svært lang tid. Vi så styrken vår, og skjønte at det kunne gå an å vinne kampen om CAFTA på gata.»

De startet med å laget patriotkomiteer, først og fremst i hver av de 81 kommunene i landet, og der det var mulig også i mindre distrikter og bydeler. Komiteene arrangerte blant annet møter, og de gikk fra dør til dør. De hadde mer enn 200 slike komiteer, men det var også folk som var organisert utenfor disse. «Jeg fikk telefoner fra folk som skulle holde foredrag eller jobbe mot CAFTA på andre måter, på steder der jeg ikke visste at vi hadde noen organisert,» forteller hun.

Miljøvern og velferdsstat

«Jeg jobbet i den grønne delen av bevegelsen. Vi jobbet blant annet med matsuverenitet, og hvordan subsidierte matvarene fra USA ville være en trussel for både små og store bønder. I tillegg var det viktig å bevisstgjøre folk i forhold til naturressursene, siden det er det de transnasjonale selskapene er ute etter. Patent på liv, blant annet i form av patenterte såfrø og farene ved å kommersialisere det biologiske mangfoldet var også viktige temaer for oss.
Selvfølgelig ble det jobbet med andre temaer også, særlig var det å beskytte de offentlige tjenestene viktig. Costa Rica skiller seg fra de fleste landene i Latin-Amerika gjennom et godt og sterkt offentlig tilbud, og nasjonale monopoler for eksempel innenfor elektrisitetsproduksjon. Utgiftene til velferdsstaten er nesten like høye som i de nordiske landene. «Den solidariske logikken vi har hatt vil komme til å bli ødelagt hvis disse sektorene blir åpnet for konkurranse for profitt. Man kan si at det gode med CAFTA var at alle kom til å merke forskjellen, på et eller flere felt i livet sitt,» sier hun.

Skitten seier, styrket folkemakt

Med tanke på en knepen valgseier til jasida 7. oktober 2007 er det kanskje ikke så bra at alle kommer til å merke CAFTA. Eva mener høyresida brukte skitne triks, og at USA også hadde en finger med i spillet. I de siste dagene før valget når det ikke lenger var lov å drive kampanjene, sendte CNN (som sender fra USA og dermed ikke var rammet av den nasjonale lovgivingen) et innslag om at hvis Costa Rica sa nei til CAFTA, kom de til å sette i gang en boikott, en trussel mange tok alvorlig. «Dette innslaget gikk om og om igjen på flere tvkanaler dagen før avstemninga, og vi hadde ingen mulighet til å gå ut å fortelle at det ikke var sant,» sier hun frustrert.

Kampen er ikke over selv om slaget er tapt. «Men et viktig resultat av dette, hvis vi ikke tenker på selve resultatet, er den økte politiske aktiviteten og bevisstheten folk har fått i etterkant. Tidligere har politikk vært å stemme hvert fjerde år. Men etter avstemninga har folk fortsatt å jobbe med temaer som er viktige i lokalsamfunnene deres, folk studerer og videreformidler kunnskapen til andre. Det handler også om hva slags land vi ønsker å leve i. Det er det viktigste vi vant, og vi må fortsette å støtte opp om det, avslutter hun.

Selv nyliberale handelsavtaler kan ha en positiv bieffekt, det folkelige engasjementet som fortsetter etter at avstemningen er over. Det finnes mange veier til et mer rettferdig samfunn, å lage brede folkebevegelser er en av dem.