Miljø og klima

Av Elin Volder Rutle

2008-03A

ALBA har ført til positive endringer for folk i medlemslandene. Samtidig vet vi at en stor del av prosjektene er finansiert med penger fra olje og gass. Det er positivt at inntekter fra naturressurser kommer de fattige til gode, men dette kan ikke dette være en bærekraftig strategi i det lange løp.

Av Elin Volder Rutle


Særlig Venezuela har brukt inntektene fra olje til sosiale prosjekter i hele regionen. I Venezuela har endringer i det statlige oljeselskapet ført til at oljeinntektene kommer tilbake til staten og ikke lenger forsvinner til rike toppledere. Det har gitt landet muligheten til å styrke offentlig sektor, noe som kan sees gjennom en forbedring av offentlige tilbud, særlig i utdannings- og helsesektoren.

Gjennom ALBA og annet samarbeid selger Venezuela billig olje til de andre landene i regionen. I tillegg til at prisene er lave, krever ikke Venezuela hele prisen. Deler av den blir brukt til sosiale prosjekter internt i landet. I Nicaragua har det betydd at halvparten av inntektene går til sosiale prosjekter. Halvparten av dette igjen går til mikrokredittlån med svært lav rente sammenlignet med andre steder. Disse går først og fremst til prosjekter på landsbygda, via kooperativer. Effekten av olje er et styrket landbruk, kombinert med en styrking av organisasjoner på grasrota. Resten av pengene Nicaragua ikke behøver å betale tilbake, går til blant annet veibygging, trygging av elektrisitetsproduksjonen og til å styrke kollektivtransporten.

Fra olje til klimaendringer

Bruken av olje er ikke uten problemer. Konsekvensene av klimaendringer er tydelige, blant annet er det mer ekstremvær. Mellom-Amerika har de siste årene vært rammet av flere og sterkere orkaner enn noen sinne tidligere, flere områder i Sør-Amerika rammes av tørke, og med smeltende isbreer i Andesfjellene forsvinner en av de viktige og stabile ferskvannskildene i regionen.

FNs klimapanel har beregnet at de naturlige økosystemene er de som vil rammes hardest av klimaendringene i Latin-Amerika, noe som igjen rammer landbruket. Latin-Amerika er hjem til 27 % av verdens pattedyr, 43 % av fugleartene og 47 % av amfibiene. 40 % av plantene i Karibien finnes ikke noe annet sted i verden. Det er usikkert hva tap av arter her vil bety for vår framtid, men det som er sikkert, er at hogst av regnskog frigjør store mengder klimagasser og dermed truer naturressursene enda mer.

Det er store tømmerselskaper, industri og fattige småbønder som er den store trusselen. De første kan stanses av strengere lover og en streng gjennomføring av disse, men det har vi dessverre ikke sett mye til. I Nicaragua er minst halvparten av hogsten illegal, og lite gjøres fra statlig side for å straffe de skyldige. I Bolivia utvinnes det olje og gass i sårbare regnskogområder, noe som også kan øke befolkningspresset på disse områdene. Samtidig kan de sosiale tiltakene i ALBA kanskje stanse, eller iallfall bremse, småbønders ferd inn i regnskogen ved å bidra til sosial trygghet og andre levebrød.

Den billige oljen fører med seg ett konkret miljøtiltak: Subsidierte priser til kollektivtransporten i flere av landene. Men bedre oljetilgang bremser også ønsket om å bygge ut for eksempel elektrisitetsverk drevet av fornybar energi, og oljeavhengigheten blir heller større enn mindre gjennom de gunstige
oljeavtalene. Innenfor ALBA-landene er det lite eller ingen satsning på fornybar energi.

Behov og muligheter

I Bolivia var kravet om nasjonalisering av gassressursene blant de aller viktigste kravene til de sosiale bevegelsene som hjalp Morales til makta i 2005. Olje og gass i Bolivia er som vår olje og vannkraft, landets arvesølv. Det gir inntekter landet sårt trenger, og med dagens priser og etterspørsel er det rom for å bygge ut og øke produksjonen. Likevel er ikke dette uproblematisk, og særlig ikke for den viktige og økende landbrukssektoren. Det er beregnet av
Latin-Amerika har 23 % av all dyrkbar jord i verden – hvilket ansvar gir det dem for å fø verdens økende befolkning?

I Bolivia rammes landbruket gjennom at det ikke lenger går an å stole på de gamle værmønstrene. Dette rammer særlig det miljøvennlige, tradisjonelle jordbruket drevet av urbefolkning i høylandet. Samtidig har de to foregående årenes store oversvømmelser også rammet landbruket, og bidratt til en langt sterkere erosjon. At klimaendringene merkes, bekreftes av en undersøkelse der 93 % av de bolivianerne som har hørt om klimaendringer, anser dem som en trussel eller en alvorlig trussel.

Har vi rett til å stille krav?

Lille Norge står for 0,2 % av verdens CO2- utslipp. I utslipp per person er vi nummer 12 i verden, med utslipp av 19 tonn per person per år. ALBA-landene, havner lenger ned på lista. Venezuela er verdens 27. største utslipper, men utslippet per person er 6,57 tonn per år, omtrent en tredjedel av hva vi slipper ut. Bolivia til tross for sine store gassressurser innehar på 153. plassen for utslipp per person, med bare 0,77 tonn. Strengt tatt bør vi vel bare senke våre egne utslipp, og holde kjeft om hva alle andre gjør.

For å bygge opp velferdsystemer har landene behov for å bruke det de har til rådighet, akkurat slik vi brukte oljepenger for å bygge opp vår velferdsstat. Samtidig kan ikke hele verden gå gjennom samme utviklingssyklus som den vestlige verden har vært gjennom. Det skaper for mye forurensning, og resultatene merkes godt, særlig i den fattige delen av verden.

Det er landene selv og folkene der som må bestemme hvordan de skal ha sin utviklingsprossess. Vi er ikke i posisjon til å stille krav om at de skal la oljen ligge, og særlig ikke når Norge stadig øker sitt utvinningstempo. Hovedansvaret vårt er her hjemme, men vi kan likevel bidra med noen tips basert på våre egne erfaringer. Vi bør støtte opp om tiltak som kan begrense utvinninga, som Ecuadors krav om at verdenssamfunnet bør gi dem en kompensasjon for at de lar olja ligge i sårbare områder.

Kilder:

http://www.grida.no/climate/ipcc/regional/130.htm (IPCC om Latin-Amerika)
http://en.wikipedia.org/
http://www.usaid.gov/locations/latin_america_caribbean/issues/biodiversity_issue.htm