Gnist

Fremtidig klimaregulering – livsviktig, men dødsvanskelig

Av Eivind Junker

2009-02

At klimaendringer truer Jorden er ikke lenger noen nyhet. Heldigvis vet vi hvordan disse kan unngås: Redusér utslippene av drivhusgasser! Så – hva venter vi på?

Eivind Junker er vitenskapelig assistent ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Skriver på masteravhandling om internasjonal regulering av drivhusgassutslipp.

---

 

I desember skal rundt 15 000 diplomater, forskere, lobbyister og andre interesserte møtes i København for å overvære og delta i det internasjonale toppmøtet om Jordens fremtidig. Risikoen er stor for at man heller ikke denne gangen vil komme frem til en avtale som er rettferdig og robust nok til effektivt å redusere menneskeskapte drivhusgassutslipp. FNs klimakonvensjon (UNFCCC) ble vedtatt i 1992, men siden den gang har utslippene bare økt, ikke litt – men dramatisk! Hvorfor velger vi mennesker heller å risikere tap av livsgrunnlaget vårt, enn å bli enige om virksomme måter å redusere utslipp på?

Svaret er komplekst, og kan umulig besvares utfyllende i en artikkel som denne. Ambisjonen er derimot å påpeke noen av de forhold som hemmer forhandlingene om Jordens fremtid.

Søkt eksempel?

Bli derfor med på følgende tankeeksperiment: Tenk deg en bygård. Bygningen er fire etasjer høy, kledt med grå plater og lyst treverk, og omkranser en fin bakgård. Den ligner mye på andre bygårder, og kunne for så vidt ha ligget i en norsk by. Noen forskjeller fra andre bygårder finnes imidlertid. Selv om etasjene er like store, er de 100 beboerne svært ujevnt fordelt: Hele 70 stykker bor i den nederste etasjen. I andre etasje bor det 20 stykker, og i tredje åtte. I den øverste leiligheten, som opptar hele fjerde etasje, bor det kun to stykker. Som ventelig er det innbyggernes respektive inntekter som avgjør deres levestandard.

Ekteparet Normann i fjerde gjorde det svært godt på jobben for et par tiår siden. Innsats, sammen med en god porsjon flaks, resulterte i markante bonuser og betraktelig lønnsvekst. Med den nyvunne velstanden økte selvsagt også ekteparets forbruk. Naboene i tredje etasje har alltid vært litt misunnelige på Normann – noe som har ført til at de har kopiert ekteparet øverst så godt de har kunnet. Kjøpte fru Normann nye sko, ble det kjøpt fire par i etasjen under (om enn av et litt rimeligere merke). Byttet herr Normann ut fjernsynsapparatet, fikk ikke beboerne under ro i sjelen før også deres prydmøbel var fornyet. Det mest umiddelbare problemet med denne forbruksgalloppen var at den genererte store mengder søppel.

Bygårdens felles avfallsdunker ble i sin tid nemlig beregnet på at hver husstand skulle kaste én bærepose søppel hver uke. De øvre etasjenes forbruk økte raskt deres mengde til tre, fire og fem poser, og snart en hel søppelsekk, hver uke. Dette førte igjen til at søppelkassene stadig var fulle, og i frustrasjon over dette begynte noen å sette sine poser ved siden av kassene. Søppeltømmerne tok imidlertid bare med seg det som var oppi, og stadig flere uavhentede avfallsposer ble stående i søppelkasserommet. Til slutt var det så dårlig lukt i rommet at noen beboere bare åpnet døra og kastet posen sin inn – kanskje med et lite håp om at den skulle treffe oppi dunken.

Som uvaner flest forplantet dette seg raskt; snart var alle beboerne langt mer lemfeldige med hvor og hvordan de ble kvitt søppelet sitt. Noen gadd sågar ikke lengre åpne døra til søppelrommet, og satte derfor bare søppelet utenfor, i portrommet. Fortsatt hentet kommunens bil bare den ene pose per husstand i uka – og søpla i portrommet begynte å tiltrekke seg fluer, måker og rotter.

Normann, styreleder i bygårdens sameie, var bekymret over at stadig mer søppel fløt i portrom og bakgård. Mengden som ble hentet hver uke var langt mindre enn behovet var, men henvendelser til kommunens renovasjonsetat om større søppelbil, eller oftere henting, hadde blitt bryskt avslått under henvisning til stramme budsjetter. (Ville man ha oftere tømming, fikk man betale merkostnaden selv!) På påfølgende allmøte foreslo derfor styreleder Normann at alle skulle betale 100 kroner ekstra i månedlige fellesutgifter, slik at man kunne leie inn et privat søppelfirma. Forslaget utløste en storm av protester fra første etasje, hvor beboerne nektet å betale mer for avfallshåndtering. For det første ble det altfor dyrt; de hadde knapt nok penger til mat som det var. Dernest mente de det var urettferdig at alle måtte betale, når det var de tre øverste etasjenes feil at det flommet over av søppel. I første etasje kastet man fortsatt bare den ukentlige posen avfall.

Styrelederen appellerte derfor til andre- og tredjeetasjebeboerne, men heller ikke disse ville bidra med de nødvendige hundrelappene. I andre etasje fremholdt de samme argument som i første; det var ikke grunnet dem at problemet eksisterte. De hadde kanskje kastet én eller to søppelposer ekstra i uka, men på ingen måte slike mengder tredje og fjerde stod for. I tredje etasje var de redde for at ekstrautgiften skulle hindre dem i å holde tritt med ekteparet Normanns velstandsutvikling (noe de selvsagt voktet seg nøye for å si høyt). Begge etasjer holdt i tillegg fast på at det var urimelig om de måtte betale mer, hvis ikke første og fjerde etasje ble med på det samme. Og Normann ville naturligvis ikke betale alt sammen – selv for hans romslige lommebok ville det bli en svært omfattende utgift.

Og slik gikk derfor ukene og månedene; ingen kastet mindre, ei heller ville noen betale for å bli kvitt det ekstra søppelet. Selv om noen i tredje og fjerde tidvis sa at de ville forsøke å kaste litt mindre, ble det stort sett med snakket. Søppelrommet ble fullt, og det hopet seg stadig opp mer avfall i portrommet. Det hjalp heller ikke at beboerne i andre etasje stadig fikk bedre råd – dermed produserte nemlig også de stadig mer avfall. Avfallshaugene var i ferd med å spres ut i den vakre bakgården …

Et tragikomisk innslag i det hele var gamle herr Solvik i tredje, blind etter en arbeidsulykke for mange år siden, som var overbevist om at søppelproblemet var noe styrelederen hadde funnet på: «Søppel i portrommet? Sludder! Hadde det vært masse søppel rundt om kring, sånn som Normann og dem påstår, hadde jeg lukta det!» hevdet han. «Blinde har bedre luktesans, vettu – nettopp fordi dem er blinde! Næh, det er bare ljug for å kunne kreve inn mer penger av oss!», slo han fast.

Søkt eksempel? Nei, klimaproblemet er faktisk skremmende likt søppelproblemet til den fiktive bygården. Én ting er beboerfordelingen: De 30 rikeste prosentene av befolkningen i verden disponerer omtrent 75 prosent av de materielle goder. Dette medfører at 70 prosent av verdens innbyggere (beboerne i første etasje) deler på knappe 25 prosent av ressurser og verdier. Den åpenbare skjevfordelingen av verdens goder må imidlertid vente til en annen anledning – her er emnet klimaendringer.

Ansvar og skadepotensiale

Akkurat som med søpla i bygården, skyldes hele klimaproblemet noen ganske få av oss. Tenker man seg den globale tålegrense for drivhusgassutslipp fordelt likt på alle Jordens innbyggere, er det bare en minoritet som har sluppet ut mye mer enn sin andel. Vi har ikke nødvendigvis ment noe vondt med det, men det er altså en liten del av oss som har besørget oppbygging av CO2 og andre drivhusgasser i atmosfæren.

En annen likhet er hvordan konsekvensene rammer de involverte. I bygården er det beboerne nederst som vil merke lukt og andre ulemper best. Likeledes mener FNs klimapanel at Nord-Europa sågar kan få visse fordeler av klimaendringene, blant annet lenger vekstsesong for jordbruksprodukter, og mindre energibehov til oppvarming. Klimaendringene kan derimot bli fatale for folk som har svært lite ansvar for situasjonen – de fattigste i verden. Endret havnivå har allerede tvunget mennesker til å flytte fra hjemmene sine. Hele nasjoner, som Kiribati og Vanuatu, er i overhengende fare for å forsvinne fullstendig. Enorme landområder i blant annet Egypt og Bangladesh vil bli oversvømt ved bare små endringer i klimaet. Mange millioner (i verste fall milliarder) i andre deler av verden kan bli drevet på flukt. Risikoen for å oppleve skadevirkninger synes nesten å være omvendt proporsjonal til ansvaret for drivhusgassutslippene.

Økonomisk evne og utviklingsbehov

Skal klimaet reddes, må drivhusgassutslippene reduseres raskt og dramatisk. For å oppnå dette må utslippene fra fossile kilder ned. Det er to måter å gjøre dette på: enten ved å eliminere bruken av slike brensler, eller ved å bruke dem på en måte som ikke resulterer i utslipp. Uansett hvilken variant som velges, er én ting klart:ansvaret må knyttes til bruken av de fossile brenslene. Ønskes forsatt bruk av kull, olje og gass, må effektiv rensing være et absolutt krav. I motsatt fall må bruk unnlates. (Hvis alle i bygården gikk tilbake til bare å kaste én søppelpose, ville søppelhaugen i alle fall slutte å vokse!) Det er altså storforbrukerne som har størst mulighet til å redusere utslippene. Dessverre sammenfaller endringsevnen tett med lav skaderisiko. Tiltaksviljen blir tilsvarende liten.

For å krydre problemstillingen ytterligere, kan man ta med hensynet til økonomi og utvikling, som begge henger tett sammen med den generelle velferd. De historiske storutslipperne (oss) har hatt store økonomiske fordeler av å kunne pøse ut drivhusgasser fra våre maskiner. Deler av velferdssamfunnet er sågar fortsatt helt avhengig av fossile drivstoff. Fordelene de fossile brenslene har tilført samfunnet, vil ikke være enkle å gi slipp på. Samtidig hungrer store deler av verden etter tilgjengelig og billig energi, slik at også deres samfunn kan gjennomgå den samme velferdsutviklingen vårt har gjort. Kravet kan neppe anses illegitimt. Ulempen er imidlertid at Jorden simpelthen ikke vil tåle at alle forbruker på vårt nivå. (Hadde alle i bygårdens første etasje begynt å kaste så mye som ekteparet Normann, ville hele gården snart bli ulevelig – også om Normann sluttet helt å kaste søppel!) Et sentralt spørsmål er altså hvordan fattige i verden får den energien de trenger til utvikling – uten at dette fører til ytterlige utslippsøkning.

Det umuliges kunst – og en mulig løsning

De nevnte interessekonflikter skaper, sammen med mange andre det ikke er plass til å behandle her (nasjonal stolthet, (private) finansielle interesser, og internasjonale handelsregler), store problemer ved forhandlingsbordet: Rike land med store utslipp vegrer seg mot markante forpliktelser hvis ikke fattige også underkastes slike, av frykt for velferdstap. Fattige utviklingsland hevder kravet mot dem er absurd, all den tid flesteparten av innbyggerne knapt nok slipper ut drivhusgass. Samtidig vet alle at Kina, India, Afrika og Sør-Amerika aldri kan slippe ut like mye som Europa og Nord- Amerika har gjort – det vil i så fall trolig bety økologisk, økonomisk og sosialt selvmord. Kravene er mange, frontene steile og meningene ulike. Å forhandle frem en avtale som alle kan enes om, synes å være det umuliges kunst.

Kreftene bak Greenhouse Development Rights (GDR) har likevel forsøkt å konstruere et avtalerammeverk som favner alle de ovennevnte problemstillinger – og viktigst av alt: som de mener har god mulighet til å vinne allmenn oppslutning! At avtaleforslaget er et rammeverk innebærer at det inneholder visse mekanismer og systemer som ivaretar formålet, men som likevel gir rom for forhandlinger om detaljer. Kort fortalt oppstiller GDR en såkalt global utviklingsgrense («Developent Threshold»), som er et nivå i hver enkeltpersons inntekt. Alle som tjener mindre enn dette nivået, skal ikke behøve ikke å bidra til hverken utslippsreduksjon eller skadeforebyggende arbeid.

Basert på utviklingsgrensa anvendes en ansvars-og-evne-indeks («Responsibility- Capacity Index») for å avgjøre det enkelte lands plikt til avbøting av klimaproblemene. Ansvarsdelen av indeksen baseres på landets kumulative (sammenlagte) utslipp siden 1990, unntatt det som skriver seg fra virksomhet under utviklingsgrensa. Evnedelen er ganske enkelt den totale inntekt, men også unntatt inntekten under utviklingsgrensa. Både utviklingsutslipp og -inntekt unntas dermed fra regnestykket, slik at grunnleggende utvikling fremmes. GDRs formål er å gjennomføre UNFCCCs målsetning om et bredt klimasamarbeid mellom alle land, med innsats i henhold til det felles, men differensiert ansvar, og kapasitet («… protect the climate system … on the basis of equity and in accordance with their common but differentiated responsibilities and respective capabilities»).

GDR foreslår også en løsning på et vesentlig problem med dagens system for reduksjon av drivhusgasser (som er basert på Kyotoprotokollen). Per idag er det bare fullt industrialiserte stater som har forpliktelser til utslippskutt (de såkalte Annex 1- landene). Dette medfører eksempelvis at Kina – hvor 20 % av befolkningen tjener over GDRs foreslåtte utviklingsgrense, og det totale utslipp er større enn USAs – ikke har noen utslippsforpliktelser. Noenlunde det samme gjelder land som Mexico, Argentina og Sør-Korea: Disse landene har så langt har sluppet forpliktelser fordi deres bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger har skjermet de (stadig økende) storforbrukende minoritetene i landene. Det er imidlertid ingen grunn til at en rik, storforbrukende kineser eller argentiner skal slippe unna, bare fordi han bor i et land hvor de fleste er mye fattigere enn ham!

En genistrek ved GDR er derfor at ordningen, gjennom å basere seg på enkeltpersoners inntekt istedenfor nasjonens, tillater utvikling samtidig som ansvar tillegges rike personer i fattige land. Utviklingsland vil derfor få ansvar basert på de som tjener mer enn utviklingsgrensa. Når middelinntekten og velferdsnivået med tiden øker, vil stadig flere tjene over denne grensa – og landets reduksjonsplikt/avbøtingsansvar øke tilsvarende. Vi som allerede har forpliktelser etter Kyoto-systemet, har få eller ingen innbyggere under utviklingsgrensa, og vil derfor få krav basert på hvor rike vi er. Særlig fattige land, hvor få eller ingen tjener mer enn utviklingsgrensa, vil derimot ikke få krav om kutt i sine utslipp i det hele tatt.

København 2009 – vendepunktet?

Utslippene våre må reduseres, og det må skje raskt. For å oppnå dette, må alle bli enige – det nytter ikke at Europa slutter å slippe ut, hvis eksempelvis Kina og India tar over der Europa slapp! Effektivitet krever globalt samarbeid, og det er med dette formål toppmøtet i København avholdes. Få tør dessverre håpe på et sluttresultatet som faktisk fungerer. GDR er imidlertid en realistisk mulighet, og bør kunne være til inspirasjon og støtte for forhandlerne og politikerne som, på vegne av oss alle, skal forsøke å redde Jordens fremtid. Hvis mange nok blir oppmerksomme på dette alternativet – kanskje København likevel kan bli vendepunktet?

Fortell derfor regjeringen at du støtter kampen for en rettferdig, global klimaavtale: http://www.kirkensnodhjelp.no/ Engasjer-deg/Engasjer-deg/Climate-Justice/

Kilder og mer lesestoff: