Moderne tider

Av Ebba Wegeland

2006-04

Det er en merkelig ide at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere. (John Kenneth Galbraith (1908-2006), amerikansk økonom)

Denne artikkelen er første kapittel i Ebba Wegelands artikkelsamling

Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit forlag, Oslo 2006.
Se omtale i forrige nummer av Rødt!

Foran stortingsvalget i 2005 hadde den engelske TV-kanalen BBC World en reportasje fra Norge, der journalisten forklarte den politiske situasjonen for sin globale seerskare på denne måten: "Uansett utfall har nordmennene allerede valgt. De har valgt velferdsstaten."

Slik så de det norske valget utenfra. Partiene i Norge så det litt på den samme måten. Ingen våget annet enn å presentere seg for velgerne som den offentlige velferdens beste forsvarere. Gjennom stortingsvalgkampen i 2001 hadde de lært at det ikke lønte seg å gå til valg på kutt i sykelønna. Før dette valget skjønte de rød-grønne at det ville lønne seg å gå til valg på forsvar for arbeidervernet og styrking av offentlig sektor. Det ga uttelling.

Det alvorligste angrepet på velferdsstaten lurte de riktignok inn bakveien, før valgkampen. Med pensjonsreformen fikk de vante prinsippene om utjevning vike for "moderne" forsikringsprinsipper og invitasjon til private forsikringsselskaper om å ta over markedet (Folkvord 2005, s. 129-139). Høyre og Arbeiderpartiet var hjertens enige om at man måtte få "bedre samsvar mellom innskudd og utbetaling". Det du får ut skal svare til det du betaler inn. Skitt med alle andre.

Dessverre finnes det ikke noe fag i skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper". Derfor skjønte kanskje ikke politikerne bak pensjonsreformen hvor håpløst umoderne de var. Helt fra man begynte å diskutere alderspensjon her i landet, har forsikringsmodeller med individualisering av ansvar stått mot fordelingsmodeller. Da Sosiallovkomiteen drøftet finansieringssystemet for alderspensjonen i 1936, skjedde det – ikke ulikt dagens situasjon – med forventninger om en eldrebølge. Om ti års tid ville færre unge måtte forsørge flere gamle, og slik ville det fortsette i alle fall fram til 1960. Lenger våget de ikke se inn i framtida. Likevel holdt komiteen på solidaritetsaspektet. De pekte på forskjellen mellom ordninger "der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til". Etter komiteens syn var det samfunnets bæreevne, ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjonen (Seip 1994, s. 163).

Dagens pensjonsreform følger den motsatte modellen, i Norge som i resten av Europa. Den appellerer til private finansinteresser som venter på å overta pensjonsmillionene fra offentlige kasser. Høyre og Arbeiderpartiet sto faddere i full enighet – før de gjøv løs på hverandre som valgets to hovedmotstandere.

Arbeidsmiljøloven ble reddet

De rød-grønne hadde vært mest lydhøre for folkemeningen om hvordan velferdsstaten burde forsvares, og innrettet seg etter den. Slik vant de valget. Og med de rød-grønnes valgseier, forliste det storstilte forsøket på å EU-tilpasse den norsk arbeidervernloven ved å bygge ned arbeidervernet. Det var en brakseier, og en kraftig markering av hvilken rolle fagbevegelsens lokale medlemmer og tillitsvalgte fortsatt kan spille for å forsvare sosiale rettigheter. Det var derfra hovedmotstanden mot lovrevisjonen kom, selv om de etter hvert fikk drahjelp både fra LO, YS og UHO sentralt, fra arbeidstakerrepresentantene i Arbeidslivslovutvalget og i siste runde også fra samfunnet forøvrig, fra Likestillingsombudet til Legeforeningen.

Den reviderte loven som til slutt ble vedtatt etter seks-sju års dragkamp, er i store trekk bare en omredigert utgave av den gamle arbeidsmiljøloven fra 1977. Borte er Victor Normanns frislepp av overtidsbruk under Bondevik-regjeringen, borte er individuelle avtaler om arbeidstid, borte er forsøkene på å åpne for mer midlertidige stillinger. I skrivende stund (mars 2006) gjør franske ungdommer opprør i gatene mot en liknende lov om midlertidige ansettelser som den vi slo tilbake. I nyliberalismens periode følger alle europeiske regjeringer oppskriften med nedbygging av arbeidervernet "for å øke konkurranseevnen", hvis de ikke blir stanset av organisert motstand. I Norge ble de heldigvis det.

Den gamle arbeidsmiljøloven ble altså reddet i denne runden, men den trenger å styrkes. Med hardere konkurranseklima er det enda viktigere at loven setter klare grenser som arbeidstakerne kan kontrollere. Såkalte rammelover med bestemmelser som må gjennom rettssaker og juristfortolkninger hver gang de skal håndheves, er til liten hjelp.

Mange av forbedringene i den nye loven er dessverre nettopp bestemmelser som ingen riktig vet hva betyr i praksis. Det gjelder for eksempel forbudet mot diskriminering av funksjonshemmete og bestemmelsen om rett til heltidsstilling for deltidsansatte. Hvis vi skal få vite hva disse nye lovbestemmelsene er verdt, må noen ta saker til diskrimineringsnemnda eller til retten. De færreste går den veien på egen hånd. De risikerer jo både å tape saken og få rykte som bråkmaker. Hvis ikke fagforeningene og interesseorganisasjonene blir flinkere til å fremme slike prinsippsaker, vil dette forbli papirbestemmelser.

Et område av loven er blitt stående urørt til tross for at det burde vært revidert for lengst. Antakelig skyldes det at både arbeidsgiver og deler av fagbevegelsen ser seg tjent med bestemmelsene som de er. Det gjelder retten til å avtale seg bort fra lovens arbeidstidsbestemmelser.

Arbeidsmiljøloven setter ellers minstekrav. Aktive og sterke foreninger og forbund kan inngå avtaler om bedre vilkår enn det loven krever, men de kan ikke godta dårligere vilkår. Akkurat som det er viktig å unngå at det blir tilbudt arbeid under tarifflønn, er det viktig at vi holder fast på en felles minstestandard for andre arbeidsvilkår. Ellers vil både konkurranse og arbeidsløshet raskt gå utover lønn og arbeidsmiljø. Kampen mot sosial dumping handler blant annet om dette.

Men i 1968 fikk fagforeninger med innstillingsrett fullmakt til å slutte tariffavtale om andre arbeidstidsordninger enn loven tillot. Det meste av kapitlet om arbeidstid i loven kan etter dette faktisk settes til side gjennom slike avtaler. Da en slik ordning første gang ble foreslått i 1954 med støtte fra LO og NAF (NHO), ble den avvist av Stortinget. Flertallet mente at "en slik fullmakt bryter for sterkt med vår arbeidervernlovgiving" (Innst. O.I – 1958 s. 18). Men i 1968 gikk endringen igjennom: "Begrunnelsen er blant annet at vernemotivet og de sosiale velferdssynspunkter er trådt i bakgrunnen," skrev daværende juridisk direktør i Arbeidstilsynet, Odd Friberg. "Når spørsmålet om en arbeidstidsforkorting således i første rekke gjelder valg mellom større inntektsøkning eller mer fritid, vil det være naturlig at et slikt spørsmål blir ordnet ved tariffavtale på samme måte som lønnsspørsmålene. Videre vil bestemmelsen kunne gjøre det lettere å mestre tilpassingsproblemene i forbindelse med de sterke strukturendringer i nærings- og produksjonsliv. Det er også lagt vekt på enkeltpersoners og -gruppers handlefrihet. … Arbeidstidskomiteen var overbevist om at når adgangen til å inngå avtale ble begrenset til fagforeninger med minst 10.000 medlemmer, ville de vernemessige og sosiale hensyn bli betryggende ivaretatt." (Friberg 1970, s. 107-108.)

Lovendringen åpnet for å undergrave normalarbeidsdagen mot kompensasjon i penger. Henvisningen til "den enkeltes handlefrihet" viser at lovgiverne delte Høyres liberalistiske ideer fra 1800-tallet, om "den frie arbeideren" som ikke måtte hindres av lover i å arbeide så lenge han ville. Det å kunne tjene mer ved å gå utover lovens grenser, ble av lovgiver presentert som en frihet og et gode for arbeideren.

Kapitalen er alltid tjent med at arbeidervernloven blir oppfattet som en begrensning av den enkeltes eller gruppens "valgfrihet" til selv å avtale arbeidsvilkår og arbeidstid. For den som er ung og sterk og orker mye, eller den som har høye avdrag på boliglånene og satser på overtid, er det lett å tenke på loven som en hemsko. Men både fagorganisasjonene, arbeidervernlovene og trygdeordningene ble til på grunn av folks bitre erfaringer med denne "valgfriheten" som til syvende og siste ender opp som den sterkestes rett. Den enkelte kan saktens kreve "retten" til å jobbe helsa av seg for arbeidsgiver og bank. Men fellesskapet kan mer. De kan kreve kontroll med boligspekulanter og banker, og rett til "ei lønn å leve av" innafor normalarbeidsdagens grenser.

Arbeidervernlovene setter rammer for arbeidsvilkårene for at vi ikke skal underby hverandre. De beskytter fellesskapet mot tankeløse enkeltindivider som vil sprenge akkorder og "bestemme sjøl". Det er derfor Marx kaller loven en samfunnsmessig barriere for arbeiderklassen, "som vil hindre dem sjøl, gjennom en frivillig kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og slaveri" (Marx 1983, s. 151).

Akkordlønn, overtid og tenkemåter

Ordninger som gir større muligheter til å øke lønna individuelt ved å jobbe lange dager eller holde høyt tempo, svekker arbeiderkollektivets evne til å disiplinere de sterkeste og beskytte de svakeste. Den erfaringen går igjen gjennom generasjoner. Historikeren Edvard Bull har skrevet om overgangen fra et nærmest paternalistisk (faderlig) lønnssystem til akkordlønn ved Røros Kobberverk 1830-40. Tidligere hadde man som i en familie tatt hensyn til menneskenes egenskaper når det gjaldt krav og goder, skriver Bull. De unge og sterke gikk på et slags akkordlønnsystem, mens de eldre gikk på daglønn. Men for å øke produktiviteten begynte verket mye mer konsekvent å innføre akkordarbeid for alle, uansett alder. I begynnelsen møtte reformene motstand, men det nye systemet åpnet muligheten for de unge og sterke til å tjene mer, og motstanden avtok. "Det nye lønnssystemet hadde ideologiske konsekvenser for arbeiderne," skriver Bull (Bull 1985, side180). "De måtte tenke på en måte som passet for den kapitalistiske næringsdrift. Penger ble mer enn tidligere alle tings mål." Og han fortsetter: "Det var i beste samsvar med kapitalismens konkurranseprinsipp: De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste."

"Den bakerste" fikk betale dyrt for reformene. Da gruvebestyreren i 1849 skulle beregne behovet for nyrekruttering av gruvearbeidere, noterte han at dødeligheten var økt de siste årene og at "det langt hårdere arbeid som nu finner sted … rimeligvis vil foranledige at den også fremdeles blir større." (Bull 1985, s. 181.)

På den tida da vår første arbeidervernlov ble til, var arbeidstid og arbeidstempo ikke bare et tema for fagbevegelsen, men også i folkehelsearbeidet. Mange mente at kortere arbeidsdag kunne være et botemiddel mot "industrial fatigue" (industritrøtthet), en kronisk overanstrengelse som var utbredt i industriarbeiderklassen. Den var så vanlig og så invalidiserende at det for eksempel skapte problemer for engelskmennene når de skulle rekruttere tilstrekkelig mange soldater til Boerkrigen (1899-1902). I 1912 skrev arbeidsfysiologen Josephine Goldmark i USA boka Fatigue and efficiency (Goldmark 1912). Den må ha vært en bestselger av en fagbok, for den kom i fem opplag fram til 1919. Antakelig hang det sammen med at første verdenskrig i større grad enn tidligere kriger gjorde det nødvendig å ta vare på den tilgjengelige arbeidskraften hjemme. Goldmark drøftet fysisk og mental overbelastning i det (den gangen) moderne arbeidslivet, med mange nye bransjer som tekstilindustrien, telefonsentralene og skofabrikkene. Hun var spesielt opptatt av hvordan en kunne bli kvitt overtidsarbeidet, som hun regnet for spesielt skadelig fordi det kombinerte lange dager med uregelmessighet og uforutsigbarhet (Goldmark 1912, s. 177):

"Overtida er på et vis den lange arbeidsdagens måte å overleve på, en levning fra den tida da enhver lovregulering av arbeidstida ble ansett som uhørt. Først mente de at arbeidsdagen i det hele tatt ikke kunne reguleres uten økonomisk katastrofe. Da så arbeidsdagen ble begrenset, og industrien stadig overlevde, insisterte de samme, som de fortsatt gjør, på at loven må åpne for unntak, særordninger for visse bransjer som ifølge arbeidsgiverne ikke kan drive innafor arbeidsdagens grenser.

Åpningen for overtid bygger på en teori om at arbeidsgivere ikke kan ivareta sine oppdrag innafor den vanlige timeplanen, men må stå fritt til å pålegge sine ansatte ekstraarbeid. Denne teorien har slått igjennom i nesten alle landene som har lovfestet grenser for arbeidsdagen. Overtidsbestemmelsene er av de mest omstridte bestemmelsene.

I uttallige næringer har man tatt for gitt at kundens krav, enten de er rimelige eller ikke, og sesongvariasjoner i behov, ikke kan møtes på annen måte enn ved å forlenge dagen i kortere eller lengre perioder."

Så gir hun eksempler på at overtid slett ikke er nødvendig, arbeidsgivere som har organisert arbeidet slik at det fordeles utover året, og kunder som i praksis innretter etterspørselen etter normalarbeidsdagen dersom den blir respektert av arbeidsgiverne.

Forsida på Dagens Næringsliv 17.-18. september 2005 er i pakt med Goldmarks overtidsbekymringer. Fra overskriften "Overtid dreper" som først fanger blikket, er det henvisning til flere sider god informasjon om faren for liv og helse når en jobber lange dager – og netter. Men samme avis bekrefter også hvordan lange dager mot ekstralønn fortsetter å friste selv om det går på helsa løs. For lenger nede på forsida smiler Røkke med Snøhvit-kontrakt, han "tjente fett på å rydde opp" etter Statoils sprekk i tidsplanen. Inne i avisa blir fornøyde anleggsarbeidere sørfra intervjuet. "Anleggsarbeiderne jobber sju dager i uka, to uker i strekk. Så er det tre uker avspasering. Det gjør Snøhvit til en attraktiv arbeidsplass." "Ordningen er helt topp," sier den tjue-årige lærlingen til avisa. Han tjener det dobbelte av det en vanlig lærling gjør.

Takket være unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven er tolvtimer-skiftene fra offshore i ferd med å gå på land via anleggssektoren. Foreløpig gjelder det mest dagtid. Men det er nok bare foreløpig, hvis ingen setter bremsene på. Hvor mange henger med på fjorten 12-timers dager i et strekk, selv om de får tre uker fri mellom slagene? Bør arbeidskontoret ha lov til å tvinge en arbeidsløs sekstiåring til å ta jobb på Snøhvit-anlegget? Hva med sikkerheten – når vi vet at sjansen for ulykker generelt øker hvis arbeidsdagen blir lenger enn omlag 9 timer? Og hva når tidsplaner og konkurranse etter hvert krever overtid, nattskift og kanskje ei uke mindre til avspasering?

EU-landene har allerede prøvd det. Det ene året tilbys lønnsfordeler mot avtalt "fleksibilitet" i form av overtid, lange dager og midlertidige ansettelser. Det neste året forsvinner lønnsfordelene under trusler om utflagging, og arbeiderne sitter igjen med fleksibiliteten.

Fra gruvene på Røros via skofabrikkene i New York til Snøhvit-anleggene på Melkøya oppstår problemene når arbeidsgiver fritt får styre arbeidsinnsatsen og arbeidstida gjennom lønnssystemet. Dagens arbeidsmiljølov åpner for dette. Når folk godtar arbeidstidsrammer utover lovens grenser, er det fordi det legges penger i en eller annen form på bordet, kanskje bare som et løfte om arbeid i arbeidsløshetstider, eller mer tid hjemme for pendleren. Der det er inngått slike avtaler, går konkurransefortrinnet i første omgang til den bedriften som får sine ansatte med på de mest ekstreme ordningene innafor de nye rammene. Men etter hvert vil konkurransen tvinge resten av bransjen til å godta disse ekstreme ordningene som det normale. Tillitsvalgte lokalt og sentralt risikerer å bli framstilt som "formyndere" hvis de prøver å håndheve arbeidstidsdisiplin. Eller de blir beskyldt for å stå i veien for bedriftens overlevelse og de ansattes inntektsmuligheter.

Forestillinger om "rett til overtid" og "rett til å jobbe så mye man vil" som en slags arbeiderprivilegier har dessverre festet seg i folks tenkning akkurat som det gjorde blant de yngre arbeiderne på Røros som fikk smaken for den nye akkordavtalen. Som Bull skrev, lønnssystemer har ideologiske konsekvenser. Det var slike rettighetsforestillinger Normann prøvde å spille på da han innførte begrepet "frivillig overtid", fjernet uke- og månedsgrensene og fjernet de tillitsvalgtes kontrollmulighet – som om det var et åk han løftet fra de ansattes skuldre. Men Normanns reform fikk mange tillitsvalgte til å tenke seg om en gang til. De hadde kjempet for "rett til overtid" etter press fra en ivrig medlemslobby, mens det sto dårlig til med den tradisjonelt sterke overtidsdisiplinen. Ville ikke den vært bedre egnet til å ta vare på flertallet og til å bremse brutaliseringen i konkurransens kjølvann? Den kunne også holde presset oppe for lønnskrav som sikret nok inntekt på normal arbeidstid, og den ga flere arbeidsplasser.

Kanskje har vi noe å lære av dem som fremmet det aller først forslaget til arbeidervernlov i Norge. "Udkast til Lov om Normalarbeidsdag" ble oversendt Stortinget i februar 1886 med tilslutning fra arbeidermøter over hele landet. Hovedkravet var en lovfestet normalarbeidsdag og et absolutt forbud mot nesten alt "overarbeid" og helgearbeid. Begrunnelsen var formulert av Chr. H. Knudsen, og rettet til arbeiderklassen:

"Jeg skal her paavise, at Arbeiderne ved Indførelse af en Normalarbeidsdag vil kunne opnaa den samme Ugefortjeneste paa en kortere Arbeidstid som nu ved en lang.

Naar vi regner 300 Arbeidsdage i Aaret og ved Normalarbeidsdagens Indførelse forkorter Arbeidstiden med 1 Time daglig, vil dette paa 1000 Arbeidere udgjøre, naar man sætter Arbeidsdagen til 10 Timer – 100 Arbeidsdage eller give Arbeide til 100 Arbeidere mere.

Naar 100 Arbeidere mere paa hvert 1000 kan skaffes Beskjæftigelse ved Indførelse af en Normalarbeidsdag, saa siger det sig selv, at dette vil have en Indflydelse ved Bestemmelsen af Prisen paa Arbeidet. Man vil lettere kunne hæve Lønnen, naar alle Arbeidere er beskjæftiget, og der er neppe nogen Tvivl om, at Arbeiderne, naar de er enige, lettere vil kunne hæve Priserne paa Arbeidet inden hvert Fag ved Indførelse af en 10 Timers Normalarbeidsdag. Ved større Arbeidsledighed derimod vil Prisen paa Arbeidet dale, idet Konkurrencen da trykker den ned." (Wergeland 2006.)

EUs arbeidstid

Det er ikke spesielt for den norsk arbeidsmiljøloven at det åpnes for forhandlinger om arbeidstidsordningene mellom partene. EUs arbeidstidsdirektiv åpner i stor stil for unntak gjennom forhandlinger. Mikko Härma som er en av verdens ledende forskere på skiftarbeid, søvnmangel og arbeidshelse, har beskrevet hvor elastiske disse EU-reglene er i praksis (Härma 1997). Til tross for at minstegrensen for daglig hviletid i EUs arbeidstidsdirektiv er 11 timer sammenhengende fritid innenfor hver 24 timers periode, noe som skulle tilsi maksimum 13 timers skift, har EU-landet Finland maksimumsskift på 15 timer i mange sektorer (altså 9 timers hviletid i døgnet), lokale avtaler om inntil 17 timers skift, og adgang til å bruke inntil 19 timers skift midlertidig, for eksempel ved høy aktivitet eller stort fravær.

Det blir ikke bedre av at også den offisielle minimumshviletida på 11 timer er altfor kort til å sikre nok søvn og hvile. En studie som dokumenterer dette ble utført av australske forskere. De ba 253 lokførere om å føre dagbøker om søvn og arbeid over en to ukers periode med normal skiftordning (Roach m.fl. 2003). I Australia har lokførerne rett til minst 12 timers hviletid mellom arbeidsøktene. De australske forskerne fant at søvnmengden lokførerne oppnådde i løpet av 12 timers hviletid varierte mellom 3,9 og 7,9 timer etter når på døgnet hvileperioden kom. Startet 12-timers hvilen om morgenen, fikk de minst søvn. Et gjennomsnitt på 7-8 timers søvn oppnådde de bare når de fikk såpass som 16 timers hviletid, og denne hviletida begynte mellom klokka 16 og 24, slik at søvnen kunne plasseres på normal tid.

Når lokførerne hadde så mye som tjuefire timers avbrekk i arbeidet, kalte arbeidsgiverne det vanligvis fridag. For lokførerne gikk en slik hvileperiode etter nattskift med til å sove ut og begynne omstillingen til normal døgnrytme igjen. Vi vet fra mange studier av skiftarbeidere, at en slik omstilling gjerne tar 2-3 døgn. De 24 timene fungerte altså slett ikke som fridag når de fulgte etter nattskift.

De australske forskerne konkluderte med at det er meningsløst å bestemme minstegrense for hviletider uten å ta hensyn til plasseringen av hviletida i døgnet. Dessverre tas det verken i Norge eller i EU hensyn til dette i dag. Det tas i praksis heller ikke hensyn til kvaliteten av hvilen, eller til hvor trøtt en blir etter arbeidsperioden.

Forskerne peker også på hvor farlig det er at så mye av arbeidstidsbestemmelsene internasjonalt blir overlatt til individuelle eller kollektive avtaler. Da vil organiseringen av arbeidstida ikke styres av kunnskap om hva som er forsvarlig, men av maktbalansen mellom partene i arbeidslivet. Trøtthet kompenseres med penger eller ansettelseskontrakt på en slik måte at det går utover helse og sikkerhet. Ei avisnotis illustrerer problemene:

"Ei flyvertinne ble tatt av politiet og nektet videre bilkjøring etter en meget vinglete kjøretur fra Gardermoen seint onsdag kveld. Dama skyldte på at hun hadde vært lenge på jobb og var svært trøtt. Først kom hun seg knapt nok ut av parkeringshuset på Gardermoen. Hun bulket bilen to ganger før hun var ute på vegen. Der vinglet hun av sted, og publikum kontaktet politiet allerede mens hun var på riksveg 174. Da hun kom ut på E6, reagerte en drosjesjåfør på den vinglete kjøringen. Politiet rykket ut og stanset dama i Skedsmo. Hun var slett ikke påvirket som man kunne frykte, men heller ikke i en tilstand som gjorde henne skikket som bilfører." (Eidsvold Blad, 29. desember 2001.)

Det er med andre ord på høy tid å tette smutthullet i den norske arbeidsmiljøloven og gå tilbake til bestemmelsene slik de var før 1968. Da var det alltid lov å forhandle fram strammere grenser for arbeidstida, men det var et samfunnsansvar å garantere minstestandarden hvis ikke tillitsvalgte selv klarte det, eller der det ikke var avtale. Både dagens konkurranseklima og nyere forskning om arbeidstid, helse og sikkerhet tilsier at lovendringen fra 1968 må reverseres. "Vernemotivet og de sosiale velferdssynspunkter," som Friberg skriver om, eller enklere: helse og sikkerhet, er i høyeste grad trådt i forgrunnen igjen som premisser for regulering av arbeidstida.

Sekstimersdagen var ikke glemt

Flertallsforslaget til ny lov fra Arbeidslivslovutvalget i 2004 ble heldigvis forkastet, men mange fikk med seg at det var preget av en oppsiktsvekkende grådighet etter å tøye arbeidsdagen. Folk ble provosert av denne grådigheten. Kampen for å erobre tilbake råderetten over døgnets timer var slett ikke over, og sekstimerskravet var ikke glemt. Mobiliseringen for "en arbeidsdag til å leve med og ei lønn å leve av" kom i gang igjen. I løpet av 2005 kom sekstimersdagen på dagsordenen igjen både hos LO og SV, etter mange års forvisning til fjernlageret.

Det kan være inspirerende å lytte til grasrota. Det var i alle fall erfaringen til Geir Mosti, 2. nestleder i LO og ansvarlig for arbeidet med sekstimersdagen: "Samfunnet skriker etter å få en ny reform på arbeidstidsfeltet, sa han. Hvor jeg enn er, har jeg informert om dette, og interessen er enorm." (Fri Fagbevegelse 28.09.2005.)

Motreaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg. Det var nok av dem som hevdet at sekstimersdagen ville føre til ruin og undergang. Men sjeføkonom i DnB NOR, Øystein Dørum stilte seg undrende til motstanden mot kravet. Han mente de økonomiske tyngdelovene ville dra oss mot sekstimersdagen: "Vi har unnet oss kortere arbeidsdag, kortere arbeidsuke og lengre ferie. Det helt naturlig, for ikke å si uunngåelig, at vi tar ut noe av velferdsveksten i mer fritid når vi produserer mer per hode, mente han. Han advarte riktignok mot å innføre reformen i en eneste jafs. En sekstimers arbeidsdag ville måtte innføres over tid fordi økt produktivitet neppe ville kompensere for hele nedgangen i arbeidstid." (Dagens Næringsliv 22.09.2005.)

Det Dørum kanskje ikke tenkte på da han undret seg over motstanden, var at sekstimerskravet handler om mye mer enn nøkterne regnestykker. Det utfordrer kvinne- og mannsroller, men det utfordrer også dagens rådende myter om at Norge går under hvis man ikke får folk til å stå lenger i arbeid. Den nye pensjonsreformen har for eksempel som mål å "oppmuntre" folk til å jobbe utover dagens 67 års-grense. AFP-ordningen er under en slags moralsk press av samme grunn. Det er liksom galt at noen får trekke seg fra arbeidslivet, mens de enda har helsa i behold og ikke en gang er uføre. Hvis sekstimersdag blir akseptert som en mulig reform, vil folk spørre seg om det kan være så viktig å tvinge eldre til å jobbe lenger for å få anstendig pensjon. De fleste lurer allerede på hvilke jobber politikerne tenker å tilby disse som skal tjene sine siste pensjonspoeng. Det er vanskelig å se for seg den store innmarsjen av 60-åringer på byggeplassene eller i omsorgsyrkene, som stuepiker eller reinholdere. I dag er det nesten bare professorer og biskoper som er i arbeid til 70 års alder. Kravet om sekstimersdag møter motstand fordi det utfordrer "arbeidslinja".

NTB 20. januar 2005: "Tidenes største brukerreform"

Det var ikke Høyre, men Stoltenbergs Arbeiderparti-regjering som lanserte "arbeidslinjen i velferdspolitikken" med Attføringsmeldingen (St.meld. nr 39, 1991-92) og Velferdsmeldingen (St.meld. nr 35, 1994-95):

"Utformingen av stønadssystem, arbeidsmarkedstiltak osv. kan bidra til å forsterke strukturproblemene dersom de arbeidslediges incitament til å holde en høy søkeaktivitet svekkes," sto det i Velferdsmeldingen (Velferdsmeldingen 1995, s. 57).

Overklassen har alltid ment at trygdesøkere og arbeidsløse egentlig er arbeidssky og stimuleres til dovenskap hvis de får penger. Den kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908-2006) gjør litt narr av denne tenkemåten: "Det er en merkelig ide at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere."

Hvorfor skulle Arbeiderpartiet legge seg på den linja? I 1995 presenterte de oss for denne tabellen (Velferdsmeldingen 1995):

Arbeidsløse (1995)
150 000
Sosialhjelpsmottakere (1993)
166.000
Enslige forsørgere m. stønad (1994)
60.000
Uførepensjonister (1993)
232.400
Attføringsklienter (1993)
65.700
I alt
ca. 524.100

Budskapet var at disse måtte "velge arbeid framfor trygd". Men budskapet lød ikke helt troverdig. Hvis bare halvparten av sosialhjelpsmottakerne, uførepensjonistene og alenemødrene "valgte arbeid" ved å oppsøke arbeidskontoret, ville køen foran arbeidskontorene vokse fra rundt 150.000 til over 400.000. Og da var enda ikke langtidssykmeldte eller alderspensjonister tatt med. Skeptikerne innså snart at de ikke var tiltenkt arbeid. De skulle bare være disponible, eller på godt byråkratisk norsk: være registrert som arbeidssøkere. I NHOs næringspolitiske program 2001-2005, sto det øverst på ønskelista: Økt tilgang på arbeidskraft: Sikre næringslivet tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft gjennom større fleksibilitet, bedre utnyttelse av eksisterende arbeidskraft, redusert avgang fra yrkeslivet og økt arbeidsinnvandring. I nyliberalernes tenketank OECD sa økonomene at det var gunstig med "høyt tilbud av arbeidskraft", fordi det virket "lønnsdempende". Gunstig for hvem?

Da Sosialdepartementet lanserte Velferdsmeldingen, laget de et opplegg for å manipulere debatten slik at den skulle dreie seg om det de ville (Arbeiderbladet 13.3.95). Blant annet skulle de på forhånd lekke informasjon til betrodde støttespillere blant samfunnstoppene. Dessverre lekket informasjonskonsulentens strateginotat ut aller først, før de rakk å sette planen i verk. Dermed var den torpedert. Det er rart hvor lett vi glemmer at det er slik de nye mediestrategene jobber. Vi fortsetter å tro på det vi hører. NAV-reformen, sammenslåingen av trygdeetat og Aetat, har muligens hatt en mer vellykket mediestrategi. Annerledes kan man ikke forklare den totale mangelen på kritisk debatt. Alle synes å være enige om at dette er tidenes største brukerreform – fordi vi bare skal behøve å gå gjennom én dør (i stedet for to) når vi trenger trygd eller dagpenger.

Reformen ble forberedt med en utredning fra et utvalg ledet av Jørn Rattsø, Rattsø-utvalget (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004). Et annet utvalgsmedlem var Tom Colbjørnsen, leder for Colbjørnsen-utvalget som i 1999 skisserte premissene for revisjonen av arbeidsmiljøloven, og for det forslaget som heldigvis ble forkastet med regjeringsskiftet i 2005.

I Rattsø-utvalgets innstilling var tallene fra Velferdsmeldingen oppdatert. Det enkle budskapet var det samme, men nå gjaldt det ikke lenger 500.000, men 700.000:

Uførepensjon
301.000
Sykepenger
137.000
Dagpenger
89.000
Rehabiliteringspenger
61.000
Attføringspenger
58.000
Sosialhjelp (hovedinntektskilde)
57.000
Individstønad ved tiltak
10.000
I alt
ca 700.000

Som i 1995 var det ikke de arbeidsløse som bekymret, eller de 110.000 undersysselsatte (som ikke var nevnt en gang av Rattsø-utvalget), eller alle arbeidsløse som ikke har krav på dagpenger og derfor ikke blir registrert. Utvalget var opptatt av dem med "sykdomsrelaterte ytelser." Altså på uføretrygd, rehabilitering/attføring og sykepenger. Og det var heller ikke uførheten eller sykdommen som bekymret, men at de var borte fra arbeidslivet "samtidig som de mottar inntektsstøtte fra det offentlige."

Bondevik-regjeringens erklærte formål med reformen var å få flere i arbeid og aktiv virksomhet – færre på trygd og sosialhjelp (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 17). Igjen må vi spørre hvor mange de tror det er arbeid for. De som skal bort fra trygd og sosialhjelp, og ikke får arbeid, skal i "aktiv virksomhet". Det er ikke sikkert at det er så mye å rope hurra for. Akkurat som i 1995 betyr "aktiv virksomhet" egentlig bare jobbsøking og arbeidsløshetskø.

En reise bakover i tida

I perioden etter andre verdenskrig hadde norske politikere forståelse for at arbeidsløshet var et systemproblem som ikke kunne løses verken med moralisering eller tvang mot de arbeidsløse. I 1948 ble Arbeidsavdelingen skilt ut fra Sosialdepartementet. Arbeidsmarkedspolitikken skulle ikke lenger være en del av sosialpolitikken, men en del av samfunnets økonomiske politikk. Samtidig var sosialistenes krav om rett til arbeid blitt et felles mål. Det var tverrpolitisk enighet om å sikre full sysselsetting. Og det var ikke bare i Norge at retten til arbeid ble allment anerkjent etter krigen. Da FNs generalforsamling vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948, tok de med retten til arbeid for anstendig lønn, og beskyttelse mot arbeidsløshet, som artikkel 23.

Det ble etter hvert behov for store omlegginger i norsk næringsliv, men folk kunne ikke bare henvises til arbeidsløshet. Det ble akseptert at tapet av retten til arbeid måtte kompenseres av samfunnet på en noenlunde anstendig måte. De som mistet arbeidet i primærnæring og industri, fikk heller uføretrygd enn dagpenger og sosialhjelp de siste årene før alderspensjon. Når 100.000 arbeidsplasser i industrien forsvant fra 1970 til 2000, samtidig med en ekstrem produktivitetsøkning per ansatt, satte det derfor spor i uføretrygdstatistikken i stedet for å gi massearbeidsløshet. Det var bred politisk enighet om at de sosiale konsekvensene måtte dempes av folketrygden. Alternativet til et økende antall uføretrygdede var fattigdom og sosial uro.

I Rattsø-utvalget innstilling leser vi at etterkrigstidens politikk er blitt umoderne. "Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn," sier de, og vil i stedet ha en forvaltning "som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 18), slik andre regjeringer i EU hadde gjort (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 85). Det handler blant annet om avregulering av markedet for arbeidsformidling og arbeidsutleie, "økt aktivisering" av funksjonshemmede, sykmeldte, uføretrygdete og enslige forsørgere, kutt i sosiale støtteordningers ytelser, varighet og inngangsvilkår "slik at det gis sterkere incentiver til å skaffe seg arbeid – making work pay", økt bruk av behovsprøving, og tiltak for å øke den yrkesaktive perioden i arbeidsfolks liv.

I 2004 fant Arbeidsavdelingen tilbake til Sosialdepartementet etter 46 års fravær. Arbeids- og sosialdepartementet gjenoppsto, etter hvert midlertidig omdøpt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Svennestykket blir NAV-reformen. Man søker tilbake til gamle modeller, fra da arbeid ikke var noen akseptert menneskerett, men en plikt for de eiendomsløse klasser. Den gangen "de besittende klasser" var opptatt av å nekte arbeidsføre blant de arbeidsløse økonomisk hjelp, fordi det kunne ødelegge moralen. Arbeidsanvisning og fattighjelp måtte samordnes, så man kunne sortere ut de "arbeidsuvillige". I NAV kan arbeidsanvisning og fattighjelp samordnes, akkurat som på fattigkassa.

Begrepet "arbeidslinje" ble faktisk brukt allerede på begynnelsen av 1900-tallet, i alle fall i Sverige, om innføring av nødsarbeid som betingelse for å få sosiale stønader ved arbeidsløshet (Midré 2001). Arbeidslinjen innebar den gangen et krav til den arbeidsløse om å demonstrere "arbeidsvillighet". Den som etter denne prøven ble betraktet som arbeidsuvillig, mistet retten til økonomisk hjelp (Midré 2001, s. 202). NAV-reformen tar sikte på akkurat det samme, bortsett fra at arbeidsvillighet nå kalles disponibilitet. Første punkt i begrunnelsen for samordningen er at "en tett koordinering av tjenester og ytelser er nødvendig for å teste ut arbeidssøkernes disponibilitet på en effektiv måte og dermed vilkårene for tilståelse av ytelser" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 86).

Både Bondevik og Stoltenberg følger OECDs generelle anbefaling til Europas regjeringer om å slå sammen arbeidsformidling, trygd og sosialhjelp. Ikke for å bli mer "brukervennlige", men for å styrke kontrollen med arbeids- og trygdesøkerne. I tillegg til at det skal bli lettere "å teste ut arbeidssøkernes disponibilitet og dermed vilkårene for ytelser", skal ingen kunne gå lenge på "ytelser og deltakelse på tiltak kun med det formål å opparbeide seg nye rettigheter til ytelser". Samordning øker kontrollmulighetene. Rattsø-utvalget anbefalte å "undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes", styrke arbeidet med avdekking av misbruk og "utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og – utveksling" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 184).

Da sammenslåing av etatene ble utprøvd på forsøksbasis på 1990-tallet, ble klientenes rettssikkerhet påpekt som et svakt punkt, og det ble foreslått å sikre klientene adgang til uavhengig advokatbistand. I høringsrunden etter Rattsø-utvalget etterlyste både Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) og Norges Handikapforbund (NHF) rettssikkerhet og klageadgang. Og da forslaget til ny lov og tilpasning av andre lover til NAV-reformen forelå, protesterte også Datatilsynet og Advokatforeningen og advarte mot svekket personvern.

Men kontroll av arbeidsplikt og trygdemisbruk går foreløpig foran ivaretakelse av personvern og trygderettigheter i den nye etatens prioritereringer. Typisk nok inneholdt lovforslaget klare bestemmelser om hva som skulle gjøres hvis det ble avdekket at det var gitt for høye utbetalinger, men ingenting om håndtering av feil som trygdesøkeren tapte på.

Vinnere og tapere

De som er minst etterspurt i markedet, er dårlig hjulpet av NAV-reformen. De taper på at trygdene vil krympe hvis både Bondevik, Stoltenberg og Gerd Liv Valla fortsetter å gjenta nyliberalernes mantra: "work must pay" – det skal lønne seg å arbeide. Fortsettelsen er jo at livet på trygd må gjøres tilsvarende dårligere. Tankegangen er urgammel, kjent som prinsippet om "lavere attraktivitet" og basert på teorien om at flertallet av de arbeidsløse er arbeidssky. Den ligger til grunn for arbeidshusenes helvete i England på 1800-tallet. Den ligger åpenbart også til grunn når eldre langtidsarbeidsløse får beskjed av sosialkontoret om å selge leilighet eller hytte de har spart sammen til gjennom et langt yrkesaktivt liv, hvis de vil ha sosialhjelp å overleve på de siste årene fram til alderspensjon.

De minst etterspurte vil også tape på nødsarbeid eller formidling på et fattig-arbeidsmarked som det engang ble kalt, med offentlig tilskudd til arbeidsgiver. Men de trekker flere med seg. Fordi det virker "lønnsdempende". Hvilken arbeidsgiver vil betale tarifflønn når de kan kjøpe arbeidskraft til halv pris? Sist denne typen løsninger ble prøvd i større skala, var på 1970-tallet. Jeg husker en telefon fra en personalsjef i en stor bedrift: "Vi har to synshemmete, hvor mye får vi for dem?"

De minst etterspurte kan, om de får jobb, ende opp som USAs "working poor". En enslig mor må kanskje ha to-tre jobber for å forsørge barna, som i mellomtida må klare seg hjemme aleine. Pensjonsreformen vil "oppmuntre" til å stå lenger i arbeid, men for dem som er lite etterspurt, betyr det i praksis bare at de også får en dårligere alderspensjon.

Professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo er en av de få kritiske røstene til arbeidslinja: "Jeg har vanskelig for å se at yrkesdeltakelsen vil kunne økes vesentlig utover dagens nivå," sier han. "Regjeringens mål om et arbeidsliv med plass til alle, hører ikke til virkelighetens verden." I stedet for å gjenta honnørordene, som mange av hans kolleger dessverre gjør litt ukritisk, minner han om at arbeidslinja er en av flere veier til fattigdom: "Når arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten slår fast at barn ikke skal leve under fattigdomsgrensen, er det underlig at regjeringen er så fastlåst i arbeidslinjen som fattigdomsbekjempelse når trygdeytelsene og sosialhjelpssatsene til barnefamilier åpenbart er for lave." … "Barna lider under den økonomiske knappheten som følger av lave trygde- og sosiale ytelser begrunnet ut fra arbeidslinjen. Det blir således barna som betaler prisen for arbeidslinjen." (Halvorsen 2004.)

Arbeidslinja skaper ikke bare fattigdom. Dens "incentiv til jobbsøking" formidler et kynisk budskap fra skiftende regjeringer som går på selvrespekten løs: "Vi vet at du kan skaffe deg arbeid hvis du vil, bare du får litt dårligere råd." Det ligger implisitt i hver lovendring og hver innstramming, og forurenser den offentlige debatten, morgenkåseriene og nabolaget med en arroganse mot trygdesøkere og arbeidsløse som i gamle dager kjennetegner medlemmer av overklassen med dårlig oppdragelse. Det var dessverre ingen forsnakkelse da arbeids- og inkluderingsminister Hanssen ba sosialhjelpsklientene stå opp om morran.

Selv skam og selvforakt lar seg måle, hvis man tar seg tid til det. Sverige har fulgt den samme "arbeidslinja" som Norge. I en intervjustudie fra 90-tallet mente over halvparten av arbeidsløse i Sverige, at andre så ned på dem som arbeidssky og verdiløse. Blant unge arbeidsløse hadde halvparten erfart at andre mente de var late fordi de ikke hadde arbeid (Starrin 1997).

Regnskapets time for IA-avtalen

Året 2005 var ikke bare året for regjeringsskifte, det var også regnskapets time for den første IA-avtalen. ECON Analyse mente at manglende resultater kunne skyldes for sterkt fokus på fraværsreduksjon. De hadde fulgt en gruppe IA-bedrifter over to år, og fant at flere av virksomhetene som et resultat av avtalen snarere var blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse:

"Rekruttering av personer med redusert funksjonsevne er nærmest ikke-eksisterende, og har iallefall ikke økt som en følge av IA-avtalen. Flere av virksomhetene har som et resultat av avtalen at de snarere er blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse enn det motsatte. Årsaken er dels at de frykter at sykefraværet skal øke, dels er bakgrunnen at de nå tar mer ansvar og tilrettelegger mye for egne ansatte, og ikke ønsker å påta seg ansvar for flere." (ECON Rapport 2005.)

Det er blitt en hel liten industri, det å evaluere IA-avtalen. Det er nesten ikke et forskningsinstitutt som ikke er med på kjøret. Men ingen har hjerte til å si rett ut at målene ikke ble nådd og at prosjektet dermed var nokså mislykket. Som Lotto-spillere forsikrer de hverandre om at ingen kan utelukke gevinst i neste spilleomgang. "I ferd med å innfri," het det så flott i et foredrag fra et av de mest involverte instituttene.

Institutt for samfunnsforskning presenterte evalueringsrapporten sin på hjemmesiden med overskriften: "Fremgang i arbeidet med inkludering" (Dale-Olsen m fl. 2005). Hva besto framgangen i? "Tre av ti IA-virksomheter rapporterer at IA-avtalen har ført til at de har beholdt medarbeidere som ellers måtte ha sluttet. Én av tjue rapporterer at avtalen har ført til at de har nyansatt personer med redusert funksjonsevne." Det må være lov å spørre hvor ille det sto til før IA-avtalen. Vi leser videre: "På tross av at hver tredje IA-virksomhet rapporterer at IA-avtalen har ført til at de har beholdt medarbeidere de ellers ville mistet, gjenspeiler dette seg ikke på nasjonalt nivå. Forskerne har sett på endringer i sysselsettingen for gruppen av personer med redusert funksjonsevne. De finner ikke at det i nevneverdig grad er blitt flere slike ansatte innenfor IA-virksomhetene. Det er heller ikke mulig å se effekter på nasjonalt nivå, målt ved andel funksjonshemmede blant alle sysselsatte. Konklusjonen blir derfor at det er fremgang i IA-arbeidet, men at resultatene er sparsomme så langt."

En alternativ overskrift på pressemeldingen ville vært: "Sparsomme resultater av IA-arbeidet så langt". Men her er det åpenbart enighet om at glasset skal være halvfullt, ikke halvtomt. Problemet er at det svekker prosjektets troverdighet når ingen tør stoppe opp og diskutere hvorfor man ikke lyktes. Bortsett fra noen justeringer, er det stort sett bare blitt mer av det samme ved forlengelsen av avtalen til 2009.

Dårligere personvern

Flertallet av arbeidstakerne merker ikke annet til IA-avtalen enn litt flere egenmeldingsdager om det trengs. Et mindretall stifter nærmere bekjentskap med innholdet i avtalen, fordi de går langtidssykmeldt eller trenger tilrettelagt arbeid. Det er en alvorlig svakhet ved IA-evalueringene at disse gruppene sjelden eller aldri kommer til orde. For IA-avtalens virkemidler fører ikke bare til inkludering, men også til sortering og ekskludering.

I følge IA-avtalen har arbeidstaker plikt til å informere om funksjonsevnen sin til arbeidsgiver. Denne bestemmelsen som seinere også ble tatt inn i folketrygdloven, ble opprinnelig foreslått av NHO. Ingen kan si nøyaktig hva "funksjonsevne" omfatter. Dermed blir det uklare grenser for informasjonsplikten. Datatilsynet er bekymret, men dessverre bare i et internt notat:

– "inkluderende arbeidsliv" gir et skinn av at arbeidsgiver kan kreve mer av arbeidstaker enn det som følger av loven. Det blir derfor viktig at arbeidstaker ikke føler seg forpliktet til å oppgi flere opplysninger enn de som har direkte tilknytning til utredning av hensiktsmessige tiltak for tilbakeføring til arbeidet, og gjennomføringen av disse tiltakene. (Datatilsynet 2003.)

I følge Datatilsynet kan for eksempel ikke tillitsvalgte ved å underskrive på IA-avtalen samtykke på vegne av de ansatte til at det behandles personopplysninger om dem.

Opprinnelig ville myndighetene at også legene skulle ha plikt til å informere arbeidsgiver. Heldigvis sa Legeforeningen nei. Til tross for dette er det forvirring blant aktørene, både leger, arbeidsgivere, arbeidstakere, trygdefunksjonærer og tillitsvalgte når det gjelder håndtering av legeopplysninger og personopplysninger generelt. Det finnes en utbredt oppfatning om at åpenhet er bra, som i blant er til stor skade for arbeidstakeren.

I virkelighetens verden vil arbeidsgivere ønske å beholde noen av arbeidstakerne som blir sykmeldt, men prøve å kvitte seg med andre. Den såkalte "funksjonsvurderingen", som legen ifølge oppskriften skal gjøre, blir også brukt til å begrunne oppsigelser. En oppsagt arbeidstaker som mente oppsigelsen var usaklig, fikk beskjed av sin arbeidsgiver og NHOs advokat om å gjennomgå en funksjonsvurdering hos lege før sakligheten ble vurdert i retten. Det ble hevdet at dette var i samsvar med IA-avtalen.

Alt i alt ser IA-avtalen ut til å være til like god hjelp for arbeidsgivere enten de ønsker å beholde sykmeldte arbeidstakere, eller de ønsker å bli kvitt dem. Hjelp fra trygdeetaten kan effektivisere prosessen i begge tilfeller. For arbeidstakeren gir arbeidsmiljøloven langt bedre rettigheter enn IA-avtalen. Etter denne loven har arbeidsgiver utstrakt plikt til å legge arbeidsforholdene til rette så arbeidstaker kan fortsette, til tross for nedsatt arbeidsevne. Noe slikt har ikke IA-avtalen. Fordi Arbeidslivssentrenes utsendinger skal være arbeidsgivers rådgivere, har de problemer med å trekke inn forpliktelser etter arbeidsmiljøloven. Enda vanskeligere har de for å kontakte Arbeidstilsynet hvis arbeidsgiver ikke innfrir sine plikter. De er redde for å ødelegge et godt samarbeidsforhold. Men resultatet er at arbeidstakers juridiske rettigheter kommer i aller siste rekke.

Hvor ofte blir det stilt spørsmål ved om arbeidsgiver har oppfylt pliktene sine, når sykmeldte arbeidstakere møter personalsjef og arbeidsgivers rådgiver fra trygdeetaten? En hovedtillitsvalgt i Fagforbundet fant ut at hun måtte kurse det lokale Arbeidslivssenteret så de lærte seg arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstakers rettigheter, og ikke så alt fra arbeidsgivers side.

En tillitsvalgt i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet så seg nødt å råde alle som ble innkalt til slike møter til å framstille funksjonsevnen som minst 100 % – ellers ville arbeidsgiver ha et påskudd til å bli kvitt dem.

Det spørs om ikke ECON har sett noe vesentlig når de i evalueringsrapporten sin snakker om interessen for tidlig avklaring: "I tillegg er det blitt en større bevissthet om å få en tidlig avklaring for ansatte som blir syke og ikke har noen mulighet til å komme tilbake til samme virksomhet. Det trenger ikke innebære utstøting, snarere kan tidlig overgang til attføring i slike tilfeller hindre uførepensjonering."

Det trenger ikke innebære utstøting, sier ECON, men all erfaring fra attføringsarbeid viser at hvis man har helseproblemer, og så mister taket i sin vante jobb, blir sjansene på arbeidsmarkedet dramatisk redusert. Det kan lett bli siste faste jobb for den som er over 50.

I 1956 foreslo Arbeidsdirektoratet at fylkesarbeidskontoret skulle inn og vurdere attføringsmulighetene før arbeidsgiver fikk lov å si opp en arbeider etter skade eller sykdom: "Bakgrunnen for forslaget er at det som regel er vanskeligere å skaffe arbeid til en delvis arbeidsfør i en ny bedrift, enn å få ham omplassert i den gamle bedrift." (Ot.prp. nr 8 (1956). I følge departementet skulle man komme tilbake til forslaget når man hadde sett hva som kunne løses med hjelp fra bedriftshelsetjenesten ad frivillig vei. Kanskje tida er inne for å se nærmere på forslaget nå?

Reservearmeen

Den totale ledigheten (altså ikke bare den Aetat registrerer) økte i løpet av IA-perioden. Arbeidsledigheten blant de unge (16-24 år) er økt fra 10,2 % i 2000 til 12,0 % i 2005. Burde ikke et inkluderende arbeidsliv hatt plass til dem? Det virker som om sykefraværet er blitt viktigere enn arbeidsløsheten, også blant folk som burde vite bedre.

I 1985 hang parolen på Folkets hus: "50.000 ledige. Willoch må gå." Under Willoch-regjeringen var arbeidsløsheten krøpet over 2 % og folk reagerte. I 2005 registrerte Aetat i gjennomsnitt 83.000 ledige, eller 4,6 % av arbeidsstyrken. Arbeidskraftundersøkelsen, som spør et utvalg av befolkningen, var oppe i 111.000 arbeidsløse. Det virker ikke mye inkluderende.

Det er kanskje ikke tilfeldig at IA-avtalen overser arbeidsløsheten. For ser vi nærmere på målene slik de ble presentert i 2001, ser vi at de har fokus på helt bestemte grupper. Her handler det om yrkeshemmede, arbeidstakere på attføringstiltak og reaktivisering av uføretrygdede. Når det gjelder eldre i arbeid, er målet å øke reell pensjoneringsalder. Hvis du ikke får pensjon eller trygd når du går av, men må gå på dagpenger og sosialhjelp, øker "reell pensjoneringsalder". De gruppene som skal inkluderes ikke dem som står i arbeidsløshetskø, men dem som mottar trygd. Man kan spørre seg hvorfor det satses så mye på at noen tusen uføretrygdede skal "reaktiveres" når 80.-100.000 går arbeidsløse. Det er saktens bra for de uføretrygdede som vil tilbake i jobb, men det krever uendelig mye mer enn å tilby arbeid til friske arbeidsløse, eller legge til rette for dem som er i jobb. Hvorfor denne paradoksale interessen i IA-avtalen for dem det er vanskeligst å attføre – mens 100.000 går arbeidsløse?

Forklaringen kommer med NAV-reformen. De samme gruppene er i fokus: funksjonshemmete, sykmeldte og uføretrygdede. Og det gjelder å forlenge perioden før folk kan gå av med pensjon, "økt reell pensjoneringsalder". Det handler kort og godt både for NAV og IA om å overføre folk fra trygdebudsjettet til reservearmeen av arbeidskraft. Og metoden de bruker, ble i gamle dager beskrevet som skjerpet arbeidsplikt for de fattige og kutt i stønader for å tvinge de uvillige eller arbeidssky.

I den andre enden av inntektsskalaen kan man selvsagt fortsette å gå av med sine opsjoner og pensjoner og fallskjermer ved 60-års alderen om det er det man vil. Arbeidslinja gjelder ikke alle.

Chr. H. Knudsen ville nikket gjenkjennende til formuleringene i IA-avtalen og NAV-reformen. Han visste av egen erfaring hvordan stønadsmottakere ble brukt til å holde lønnsnivået nede, og han kjente Marx' begrep reservearmeen. Han skriver om det i begrunnelsen for lovforslaget om normalarbeidsdagen:

"Dette (de, som understøttes af Fattigkassen) er den industrielle Reserve-Armé, som Kapitalen har sat tilbage, for siden at kunne benytte til en billig Pris, for ved Hjælp deraf at trykke Prisen paa Arbeidet ned ogsaa for de øvrige Arbeidere. Det er disse arbeidsløse Folk, som tvinger de, som arbeider, til at arbeide den lange Tid for en liden Løn." (Wergeland 2006.)

Samfunnsforskere har pekt på at det siste tiårets kampanjer for inkludering kan sees som ledd i en bevisst politisk strategi (hakeparentesene er mine tilføyelser) (Midtsundstad m.fl. 2003).

– … krafttaket [for seniorpolitikk i arbeidslivet] og intensjonsavtalen [om et mer inkluderende arbeidsliv] [kan] tolkes som et første skritt på veien mot innstramninger i de norske inntektssikringsordningene [trygdene]: Ved å være villige til å forsøke alternative tiltak og grep, reder myndighetene grunnen for eventuelle senere innstramninger. I en begrenset periode (fram til 2005), satses det på frivillighet og informasjons- og holdningskampanjer. Samtidig trues det med en hardere strategi dersom ikke den myke tilnærmingen viser seg å ha ønsket effekt. Dette budskapet er klarest formulert i IA-avtalen, men kan tidvis også skimtes i diskusjonene rundt AFP. I et slikt perspektiv kan den økte vektleggingen av arbeidsgivers ansvar for forebygging og integrering i Norge like mye oppfattes som en indirekte strategi eller brekkstang for å få godkjent ønskede endringer i pensjons- og trygdesystemet, [i stedet for] som en selvstendig strategi for forebygging og inkludering i seg selv. … Den tyngste byrden ved eventuelle framtidige endringer i sykelønns- og førtidspensjonsordningen, … synes likevel å ville plasseres på arbeidstakerne, gjennom ulike innstramninger av inntektssikringsordningene [trygdene].

I dette perspektivet betyr paradoksalt nok IA-avtalens fiasko i forhold til alle målsetninger, at den har tjent sin hensikt. Den manglende effekten på forbruk av trygd har ryddet vei for viktige endringer i trygdereglene. I 2001 begynte reaktivisering av uføre, kravet til at attføring skulle forsøkes før uførepensjon, ble skjerpet. I 2003 ble det innført kostnadstak for skolegang som attføring, og i 2004 ble skolegang som attføring begrenset til tre år. Samme år fikk vi de nye sykmeldingsreglene som begrenset retten til full sykmelding utover 8 uker. Rehabilitering ble begrenset til 2 år, og det ble innført tidsbegrenset uførestønad. Varigheten av attføringspenger i ventetid på jobb ble begrenset fra 12 til 6 måneder. Og alt beskrives som "incentiver til aktiv jobbsøking".

To syn på arbeidsløshet

Europas nyliberale tenketank OECD streker opp kursen for norske regjeringer uansett farge. For omlag ti år siden presenterte de sin Job Strategy (jobbstrategi) som skulle redusere langvarig høy arbeidsløshet i Europa. Brundtland-regjeringen lanserte "arbeidslinja" i pakt med denne strategien, og Bondevik-regjeringen plukket med seg parolen om det minst mulig regulerte arbeidsmarkedet til sin Sem-erklæring. Den rød-grønne regjeringen fortsetter tradisjonen med å hente honnørordene fra OECD. Både Stoltenberg og Valla forteller oss stadig at det skal "lønne seg å arbeide", direkte oversatt fra "work must pay". Kanskje han hadde ett poeng, LO-sekretæren i Trøndelag, som i en diskusjon om "et mer inkluderende arbeidsliv" plutselig utbrøt: "Korfor ska' vi støtt la NHO lag slagordan våre?"

I 2004 varslet OECD overraskende at det var tid for ettertanke. De så at strategien deres ikke hadde redusert arbeidsløsheten særlig. Og den hadde hatt andre problematiske konsekvenser. Svekkingen av arbeidervernet (som Bondevik-regjeringen forsøkte å kopiere) og veksten i midlertidige jobber (som Normann ville innføre) hadde skapt sosiale problemer i landene der det var gjennomført. Det samme gjaldt kuttene i trygdeordninger for å gi "incentiver til jobbsøking". Og i iveren etter å gjennomføre "fleksible arbeidstider" hadde de uforvarende skapt større konflikter mellom arbeidsliv og familieansvar. "Betydelige innstramninger i adgangen til sosiale stønader kan bidra til å sikre at arbeidsføre ikke trekker seg fra arbeidsmarkedet. Men man må passe seg så ikke resultatet samtidig blir at "hard-to-place-individuals" (dem det er vanskelig å finne arbeid til) dropper ut av stønadssystemet, og ender i fattigdom" står det i OECD Employment Outlook 2004 (Martin 2004). Liberalistene hadde plutselig fått bekymringer. Hvis de hadde lest litt historie før de kom med alle rådene sine, kunne de kanskje unngått noen tabber.

Norske regjeringer bør være takknemlige for den motstanden deres liberalistiske reformforslag har møtt blant velgerne. Vi har vært flinkere til å ta vare på velferdsstaten enn politikerne på kommandobrua, som har seilt med OECD som los.

Politikerne er opptatt av å være moderne. Heller ikke det er noe nytt. I 1880-årene mente Høyre at arbeidervernloven var i strid med "bestrebelser for personlighetens frigjørelse … den moderne utviklingens høyt skattede særkjenne" (Bull 1953). Det blir nesten litt krampaktig når Stoltenberg som statsminister skriver kronikk om velferdsstaten og kaller den "Moderne fornying", med undertittelen: "Velferdsstatens verste fiender er de som er mot fornying" (Dagens Næringsliv 7.-8. januar 2006). Artikkelen er i hovedsak et forsvar for sykehusreformen og for omorganisering av jernbanen og posten. Det står litt om NAV-reformen også: "Folk skal ikke bli kasteballer mellom kontorene, men så raskt som mulig komme i gang med aktivitet, enten det er kursing eller ny jobb." Vi spør igjen, og antakelig forgjeves. Hvor mange skal få jobb, og hvor mange vil bli avspist med kurs – formodentlig mest kurs i jobbsøking? En måned seinere kommer Victor Normann og frykter reformpause fordi arbeidslivsloven hans forliste: "Den nye Arbeidslivsloven som Jørgen Kosmo tok initiativet til, ble av Bondevik-regjeringen redusert til en lett reformert Arbeidsmiljølov – som så med stor bravur ble ytterligere utvannet av den nye regjeringen." (Dagens Næringsliv 4.-5. februar 2006). Reformene må fortsette, sier Normann. "Heldigvis vet Jens Stoltenberg alt dette," avslutter han og håper at han "gjenreiser Arbeiderpartiet som det reform- og omstillingsparti det tradisjonelt har vært".

Vi vet fra kampen om arbeidsmiljøloven hva slags samfunnsreformer Normann tror på. Han stoler altså på at Stoltenberg tror på de samme. De er så langt fra Arbeiderpartiets opprinnelige tradisjoner som det er mulig å komme. Det meste av Arbeiderpartiets tidlige historie preges, som arbeiderbevegelsens og velferdsstatens historie, av helt andre tradisjoner enn sykehusreformen og omorganiseringen av post og jernbane (Folkvord 2005, s. 75-80, 92-106). Den preges av innsatsen til dem som skapte de første fagforeningene og dermed kunne sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Den preges av dem som gjorde at regjeringen valgte å forberede arbeidervernlov og trygdeordninger for "å holde den også innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse i sunne og sindige spor", som det sto i begrunnelsen fra Indredepartementet i 1885. Den preges av de arbeidsløses deputasjoner som banket på Stortingets dør tidlig på 1900-tallet og fikk dem til å skjønne at de måtte regulere markedet for å "verne den bestaaende samfundsorden og betrygge den rolige samfundsudvikling", som økonomen Oskar Jæger sa (Seip 1981, s. 65-66).

Også den første perioden etter andre verdenskrig var preget av sosialpolitiske løsninger som var forankret i sentrale arbeiderklasseinteresser: universalitet i ytelser, likebehandling, utjevning og solidaritet. Omslaget kom for alvor etter 1980. Og gjennom 15-20 år med nyliberal revolusjon og stri politisk motvind fra EUs Brussel har vi i Norge klart å holde fast ved svært mye av dette. Ikke minst har sykelønnsordningen og arbeidsmiljøloven overlevd. Vi har "valgt velferdsstaten" så godt vi kunne, og kanskje støttet oss til erfaringer og tradisjoner når politikernes råd lød tvilsomme. Akkurat nå er den tilsynelatende tverrpolitiske enigheten i Stortinget om "arbeidslinja" en alvorlig utfordring. FFO har hjulpet oss å avklare begrepene ved å sette fokus på arbeidslinjas overklassetenkning i høringsuttalelsen sin om Rattsø-utvalget. Som alternativ har de satt det synet på arbeidsløshet som har tradisjon i arbeiderbevegelsen og den norske velferdsstaten: "Arbeidsmarkedspolitikken må ha som prinsipielt utgangspunkt at alle vil – eller ved tilfredsstillende tilrettelegging og oppfølging vil kunne – ønske å delta i arbeidslivet, og at den enkelte ikke i utgangspunktet vil foretrekke en tilværelse som mer eller mindre passiv stønadsmottaker."

Det kan bli nødvendig med nye deputasjoner, og med riktig kraftig "banking på Stortingets dør" for å få slutt på arbeidslinja.

Referanser:

  • Edvard Bull: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 1. Tiden, Oslo 1985.
  • Edvard Bull: Arbeidervern gjennom 60 år. Statens arbeidstilsyn, i kommisjon hos Tiden, Oslo 1953.
  • H Dale-Olsen, I Hadoy, A Storvik, H Torp: Rapport 2005/9 ISF, Oslo 2005.
  • Datatilsynet: Sak 2003/1342 Dok 4 Notat 14.08.2003 Behandlingsgrunnlag for Inkluderende arbeidsliv.
  • ECON: 16 IA-virksomheter to år etter. Rapport 051, Oslo 2005.
  • En ny arbeids- og velferdsforvaltning. NOU 2004.
  • Erling Folkvord: Stopp tjuven!, Rødt, 2005
  • Odd Friberg: Arbeidervernlover med kommentarer, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1970.
  • Josephine Goldberg: Fatigue and efficiency, Russel Sage Foundation, New York 1912.
  • Knut Halvorsen: "De som bærer byrdene av arbeidslinjen", Velferd nr 8, 2004.
  • Mikko Härna: "Long working hours – a step backwards?", Newsletter, June FIOH, Helsinki 1997.
  • Karl Marx: Kapitalen. Oktober, Oslo 1983.
  • Georges Midré: Bedring eller brød, NAVF/Universitetsforlaget, Pensumtjeneste, Oslo 2001.
  • T. Djuve, A B Midtsundstad, J A Drøpping: Inkluderende arbeidsliv på norsk, Arbeidsnotat nr. 1, 2003, s. 13. FAFO, Oslo 2003.
  • G D Roach, K J Reid, D Dawson: "The amount of sleep obtained by locomotive engineers: effects of break duration and time of break onset." Occup Environ Med 2003:60, s. 12.
  • Anne-Lise Seip: Veiene til velferdsstaten, Gyldendal, Oslo 1994.
  • Anne-Lise Seip: Om velferdsstatens framvekst. Universitetsforlaget, Oslo 1981.
  • B Starrin, Scand J, m.fl.: Work Env Health 1997;23 suppl 4 47-54.
  • Velferdsmeldingen. St.mld. 35 (1994-95).
  • Ebba Wergeland: Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit, Oslo 2006.