Palestinerne – boka som formet en generasjon Palestina-aktivister
Av Ebba Wergeland
Peder Martin Lysestøl:
Palestinerne
Rødt!, 2009
Boka Palestinerne ble nærmest skrevet som lærebok for den nystarta Palestinakomiteen. Den presenterte en meget ung palestinsk frigjøringsbevegelse for en enda yngre norsk solidaritetsbevegelse.
Allerede på kongressen sin i 1967 hadde SUF (gamle SFs ungdomsforbund) vedtatt full støtte til palestinernes kamp. Sionistene hadde ellers fullstendig politisk hegemoni i Norge, men disse ungdommene hadde lært om imperialisme og frigjøringskamp gjennom FNL-gruppenes solidaritetsarbeid for Vietnam. De så palestinernes kamp i samme sammenheng.
De visste at det måtte studier til for å få sving på anti-imperialistisk støttearbeid. Det måtte lages studiemateriale om palestinernes historie og frigjøringskamp. Den jobben fikk Peder Martin Lysestøl. Boka han skrev, fikk enorm betydning for retningen som solidaritetsarbeidet tok i Norge, og for den politiske plattformen som Palestinakomiteen uten store endringer har holdt fast ved siden.
Palestinerne hadde tatt til våpen midt på 60-tallet, etter å ha ventet forgjeves på at FN skulle reagere på sionistenes overgrep, fordrivelsen fra Palestina. Geriljaaksjonene satte omsider palestinernes sak på dagsorden – men det var sionistene som bestemte overskriften: «Terrorister».
Kampen for et fritt Palestina var ikke først og fremst en militær utfordring. Styrkeforholdet i konflikten betydde at kampen måtte vinnes på andre arenaer enn den rent militære. Derfor tok palestinerne godt i mot unge gjester fra Europa, som Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue. Det var ikke akkurat mainstream-politikere som kom, men palestinerne tenkte langsiktig. Dette var første skritt på veien til å vinne opinionen i Vesten.
Lysestøl fikk god hjelp til å finne fram historiske kilder, og til å intervjue flyktningefamilier, geriljasoldater og politiske ledere. Finn Sjue fikk besøke geriljabaser i Jordan og Sør-Libanon og diskutere frigjøringskamp og terror med «terroristene» selv. For norske ungdommer som leste førstehåndsberetningene fra disse to på trykk i Palestinerne, kom den palestinske virkeligheten plutselig mye nærmere.
Tidsskriftet Rødt! har all ære av å ha gjenutgitt boka 36 år etter første utgave. Sionistenes historieskriving er ikke lenger enerådende i folks bevissthet. Tilgangen på informasjon er enorm, sammenliknet med situasjonen på 70-tallet. Forlaget har likevel valgt å utgi den gamle boka uendret. Med god grunn. Dette er fortsatt er den beste innføringen i palestinernes og frigjøringskampens historie og politikk som er tilgjengelig på norsk, og på et overkommelig antall sider. Målgruppa var og er først og fremst politisk interessert ungdom, framtidige aktivister for palestinernes sak.
Boka er selvfølgelig preget av kildene Lysestøl hadde, og av tida da den ble skrevet. Referansene til marxistiske klassikere virker antakelig eksotiske for nye lesere. Men de er fortsatt ikke uinteressante, særlig ikke hvis de leses med litt mer kritisk sans enn det var vanlig den gangen. Ikke alt av vurderinger underveis tåler etterpåklokskapens snusfornuft. Men det er nyttig å se hvordan palestinerne og deres norske venner tenkte – også der de tok feil. Og de viktigste spørsmålene er stort sett behandlet på en måte som fortsatt holder.
Boka gjør jøders og palestineres skjebne forståelig innenfor rammen av stormaktsinteresser og imperialistisk politikk, og forklarer sionismen som det den var og er – en ideologi som tjener imperalistmaktene. Ideologien tilbyr en løsning på det såkalte «jødespørsmålet» for Europas rasistiske makteliter ved å si som Golda Meir sa om palestinerne: «They do not exist.»
Med tanke på den seinere utviklingen i Libanon virker bokas framstilling av forholdene der nokså naiv i sin tillit til alliansemulighetene. Og de som i boka snakker om nødvendigheten av «den langvarige krigen», var antakelig ikke forberedt på hvor lang den ville bli. Med alderen innser en lettere at historiske prosesser er lenger enn menneskeliv. Nettopp derfor er det viktig å studere historien grundig for å skjønne de lange linjene. Vår felles hukommelse rekker ikke langt nok.
Boka inngår også som en del av historien om m-l-bevegelsen. Den viser til sterke sider som det er viktig å framheve og forsøke å føre videre: viljen til å gå imot strømmen, og til å undersøke virkeligheten bak de offisielle sannhetene, for eksempel om hvem som er helter og skurker i verdens konfliktområder. Rødt-representanten Erling Folkvords besøk til Afghanistan nylig, vel og merke uten pansret eskorte som visstnok ellers er vanlig når norske politikeres besøker landet, følger denne gode tradisjonen.
Den palestinske frigjøringsbevegelsen forente mange politiske og religiøse syn og rekrutterte fra alle sosiale lag. Diskusjonene var voldsomme. Ikke bare Israel, men også stormaktene og de arabiske naboene fisket hele tida i rørt vann. Frigjøringsbevegelsen måtte vinne legitimitet hos det store flertallet, både de som levde under okkupasjon og de som levde i eksil. Det gjaldt å finne det som bandt sammen framfor det som splittet fronten. Dette skjønte også Lysestøl. «Alle spissfindige motsetninger mellom geriljaorganisasjonene, som den borgerlige pressa er så opptatt av, er forvist til et tillegg bakerst i boka,» skriver han.
Lysestøl kom for å lære, ikke for å belære palestinerne. Det samme gjaldt de mange solidaritetsarbeiderne som seinere besøkte området på studieturer, arbeidsleire eller for å tjenestegjøre for helseorganisasjonen, palestinernes Røde Halvmåne. På nært hold fikk de se hva kampen kostet, og hvor vanskelig den var. Det gjorde at de ble mindre fristet til å gi gode råd, og mindre preget av den arrogansen som ellers har preget europeeren i møtet med den arabiske verden.
Med årene har palestinernes sak vunnet langt større forståelse. Men samtidig virker det som om mange av Palestina-vennene har begynt å glemme hvem som betaler for kampen, og hva den koster. Den vestlige arrogansen, med røtter i kolonitida, dukker fram. Det er kommet en bedrevitende tone inn i Palestina-diskusjonen. De siste årene Arafat levde, midt under en konfrontasjon med sionistene på liv og død, var det som om man overgikk hverandre i finne feil og mangler hos palestinernes leder. Enhver norsk statsviterstudent kunne fortelle deg at Oslo-avtalen var Arafats generaltabbe, og årsaken til all senere elendighet. Det er som om palestinerne hele tida får hovedansvaret for alt galt som skjer. Hvis bare Fateh og Hamas kunne bli enige, og rette seg etter de kloke rådene fra USA og Egypt – vi ser ingen andre lyspunkter enn Obama …
Hvis det var sant at palestinerne har det «verre enn noensinne», slik det også nokså tankeløst står i forlagets forord, må det bety at førti års frigjøringskamp har vært forgjeves. Alle liv som er ofret, er ofret forgjeves. Denne formen for svartmaling og pessimisme tjener ikke palestinernes sak. Svartmaling av motstanderens muligheter for å vinne, er psykologisk krigføring. En palestinsk leder som er sitert i Palestinerne, snakker om hvordan PLOs kontorfolk i Beirut har for stor avstand til kampen, og kan rammes av «overgivelsesidelogien» som fører til at man trekker seg tilbake og lar andre føre kampen videre. Palestinerne kan tjene som motvekt mot svartmaling og overgivelsesideologi. Etter å ha lest den, er det vanskelig å hevde at det bare har gått fra vondt til verre for palestinerne.
Bakerst i boka oppsummerer Lysestøl anno 2009 tida siden boka kom ut. Oppgaven er ikke lett. I mine øyne har etterordet litt for mye preg av å skulle gjøre opp regnskap. Frigjøringskampen er langt fra over, og det er for tidlig å dele ut karakterer.
Palestinernes problem er fortsatt sionismen og sioniststaten Israel, ikke forholdet mellom Hamas og Fateh. Tidligere palestinske ledere har vunnet legitimitet gjennom handling. De fleste av dagens ledere, uansett organisasjon, har tapt legitimitet gjennom noen av sine handlinger, og sannsynligvis tapt den for godt. Det tar tid å finne nye ledere, det tar tid for ledere å bygge opp legitimitet nok til å virke samlende.
Den palestinske befolkningen har felles erfaringer som sier at de må lete etter det som forener, ikke det som splitter. De vet hvor farlig det er å gjøre seg avhengig av lokale eller globale stormakter. Men det er ikke nytt for palestinerne at politiske grupperinger glemmer begge disse lærdommene i sin rivalisering om lederskap og makt. Akkurat som i 1973 er det igjen mange rivaliserende palestinske organisasjoner og dårlig samarbeid. Akkurat som boka forteller fra den gangen, er årsakene dels geografiske (eksil/hjemmefront, Vestbredden/ Gaza, forsterket ved Israels begrensing av bevegelsesfrihet), dels ideologiske (forsterket av fremmede staters støtte til sine forskjellige favoritter) eller personlige motsetninger. Utenlandsk innblanding, som når USA og Egypt nå «mekler» mellom Fateh og Hamas, har alltid hatt splittelse og kontroll som mål, ikke palestinsk enhet og uavhengighet.
I 1973 advarte abu Fadi Lysestøl mot pessimisme, som særlig de intellektuelle var utsatt for. «En revolusjonær må alltid være optimistisk hvis han eller hun stoler på massene,» sa han, med datidas «kinesiske» språkdrakt. Palestina-vennen som «stoler på massene», stoler på at palestinerne selv finner tilbake til enheten, og unngår å gjøre situasjonen vanskeligere med svartmaling, karaktersetting og favorisering av enkeltgrupper.
Det er nyttig å peke på de lange linjene, slik Lystestøls gamle venn gjør i etterordet, og slik palestinske strateger har for vane. Men tohundreårs-perspektivet som trekkes opp, lyder litt desillusjonert, særlig med stemningen i Beirut 1973 som bakteppe. Ungdommen i Gaza eller i leirene i Sør- Libanon vil ikke slå seg til ro med et perspektiv på 200 år. For dem handler det om hvilket liv de skal få leve de nærmeste årene, og tiårene. Det viktige valget står ikke mellom marxisme og islamisme eller andre -ismer, men mellom å fortsette kampen for hjemlandet eller gi opp. Internasjonal støtte gjør det lettere å holde stand mot sionistenes forsøk på å fordrive og utslette det palestinske folket. Men da må denne internasjonale støtten rette seg etter oppfordringen fra en annen av Palestinakomiteens gamle venner: «Bidra til alt som kan forene oss, ikke gjør noe som kan øke splittelse og rivalisering.»